Drømmen om en hvit jul!

Snøen laver ned utenfor vinduet. Det ligger et hvitt teppe over bakker og li. Hvitt og vakkert! Det er 8 dager igjen til jul! Med andre ord – det ser ut som om det blir hvit jul i år! Julen ringes inn i et vakkert Winter Wonderland!

Da burde alle vel alle barn få drømmen oppfylt? Sant? Den evige drømmen om en hvit jul.

xdpVYGbKuEgnqOdvjUFS8wJex0LsoICLR4ojV1rvz5HgBilde fra yr.no

Det er dessverre ikke alle barn som får den hvite julen de ønsker seg. Da sikter jeg ikke til snøfattige steder i vårt langstrakte land. Ei heller sikter jeg til det regnværet som er meldt her på østlandet i disse dager….

Jeg snakker om alkohol – igjen!

Jeg vet jeg har blogget mye om dette. Dere er kanskje lei… Men, det er en av mine store hjertesaker. Jeg klarer ikke å la være å bry meg. Jeg klarer ikke å la være å la meg beveges av dette. Jeg vet så alt for godt hvordan dette kjennes på kroppen. Hvordan det føles. Hvordan det skremmer. Og hvordan det påvirker resten av livet.

Dagbladet har i dag en artikkel om barn som gruer seg til jul nettopp på grunn av de voksnes alkoholvaner. Denne gangen er det vår kjære helseminister, Joans Gahr Støre, som er bekymret for julefylla. Han støtter kampanjen til Av-og-til som foregår om dagen. En fantastisk kampanje spør du meg! Organisasjonen har gjort en god jobb med å sette fokus på dette med barn og alkohol i disse dager.

Støre oppfordrer folk til å banke på dører. Rett og slett banke på døra til naboen hvis man vet at jula er av det fuktige slaget. Og folk må snakke om alkoholforbruk i juletiden.

Tanken er god. Tanken er VELDIG god!

Men, den vil ALDRI fungere i praksis!!!

Denne julen forsøkte jeg å snakke med øvrige voksne i familien om alkoholkonsum i jula. I alle fall de timene som mitt barn ville være til stede. Resultatet ble at jeg ble ansett som moraliserende, i overkant prippen og direkte kjedelig. For hvem vil vel spise ribbe uten øl og akevitt? Hvem vil ha gløgg uten rødvin eller sterkere saker? Hvem vil vel drikke julekaffe uten en vanvittig dyr cognac i glasset?

jente-alkohol-_1019672qBildet er fra tv2.no

Problemet er ikke at voksne tar seg ett glass til maten! Barn tar ikke skade av dette. Ett glass er sjelden til skade for noen.

Utfordringen rundt dette med barn og alkohol er at de som drikker for mye ikke innser at de gjør det! Eller de fornekter det! De skjønner ikke at barn merker endringen i adferd lenge før man selv kjenner tegn til alkoholrusen. De skjønner ikke at deres alkoholinntak kan ha negativ effekt på barna. For hvis de innrømmer det, så innrømmer de å ha et alkoholproblem! For normale og gode familier ikke utsetter ikke barna for negativ påvirkning grunnet alkohol. Nordmenn er så stigmatiserende at det bare er dårlige foreldre som gjør slikt. Og hvem vil innrømme at man er en dårlig forelder???

Og hvordan tror dere at folk vil reagere dersom uvedkommende kommer på døra og sier: «Jeg synes dere drikker for mye!». Vi er ikke akkurat et utadvendt folkeslag. Det er bare å ta seg en tur til Oslo sentrum for å få dette illustrert.  Vi snakker ikke til fremmede. Vi smiler ikke. Vi hjelper ikke! I alle fall ikke hvis det ikke kan gi oss masse kred og likes på sosiale medier. Vi bryr oss ikke, og man skal ikke legge seg bort i hva andre driver med. Nei, først meg sjøl, og så meg sjøl. Og nåde den som prøver å fortelle meg at jeg gjør noe galt. I alle fall hvis de tror de vet hva som er best for meg eller barna mine!!!

Jeg skulle virkelig ønske at det var så enkelt at man bare kunne snakke om det. Eller kunne si i fra når det blir for mye. Det er ikke så enkelt. Ola og Kari Nordmann er stigmatiserende og fordømmende. Og vi vil ikke sette oss selv i samme kategori som de med et alkoholproblem. Det er jo bare de som er så desperate at de må ha en liten tår med en gang de våkner som har et alkoholproblem. Kun de som står og tripper utenfor butikken eller vinmonopolet før åpningstid. Skjelvende på hånden av abstinenser. Nei, ingen av oss er der, så alkoholinntaket er ikke et problem! Vi bare nyter litt til maten. I våre øyne er det i alle fall bare litt. I barnas øyne så er det alt for mye!

Barna lider faktisk under de voksnes alkoholhygge. Det er ikke mye som skal til før barn merker endringene hos de voksne. Endringer vi ikke ser selv. De merker at volumet blir høyere. Vi prater mer. Latteren sitter løsere. Dere kjenner det igjen. Når vi voksne fortsatt er oss selv, i våre øyne. Vi har bare funnet roen og kommet i julestemning. Ikke sant? Sett fra barneøyne så ser det ikke slik ut. Mamma og pappa har endret adferd. De oppfører seg annerledes enn det de gjør til vanlig. Det gjør barnet usikkert og redd. Det vet ikke hvordan det skal forholde seg til mamma og pappa. Det vet ikke hva det kan forvente av mamma og pappa lenger. Har barnet i tillegg hatt en ubehagelig opplevelse rundt alkohol tidligere, så medfører denne lille endringen i adferdsmønster stor redsel. Redsel for at det som skjedde da skal gjenta seg. Redsel fordi alt blir uforutsigbart. Redsel fordi plutselig så er mamma og pappa noe annnet!!!

Det enkleste er å gjøre noe med eget alkoholinntak. Det handler bare om å bestemme seg og gjennomføre det. Det er råder man over helt selv, og ingen kan tvinge deg til å drikke mer enn man vil. Det handler om å ta et valg og ha styrke til å stå for det. Så enkelt er det ikke å endre andres alkoholvaner. Der er det dessverre lite man kan gjøre! Snakker man om alkohol som noe negativt, så stigmatiseres mann som moraliserende. Det er ikke så lett å stå på den siden av bordet alene. Derfor er det vanskelig å gjøre noe for de barna som lider under foreldrenes alkoholinntak. Det er ikke så mye man får gjort. Men, noe er det….

Det som derimot kan gjøres er enkelt, og etter min mening to ting. Man kan invitere barnet eller barna hjem til seg en liten stund. Finne på en unnskyldning til hvorfor du har lyst på besøk en liten time. Gi barna et friminutt hvor de kan slappe av! Har man barn selv så kan man kanskje til og med invitere til overnattingsbesøk.

Og er alkoholforbruket virkelig ille… Da er det eneste riktige å varsle! Varsle de myndigheter som har mulighet til å gripe inn å hjelpe barnet.

Alkohol er et stort problem! For skålen vår når klokken slår fem og julen ringes inn, den skal ingen ta fra oss!

Ta deg tid til å se denne fra Helsedirektoratet!

Det føles ekkelt å se den, gjør det ikke? Jeg synes i alle fall det… Hvordan tror du da barn har det under slike forhold?

********************

Øvrige innlegg om barn og alkohol i julen:

Julens ensomhet

Gledelig jul – ikke for alle

Til helvete og tilbake igjen – del 2, en annerledes jul

Reklamer

Bli god i senga med nettavisene!

Avisene flyter over av hjelp til selvhjelp artikler. De skal hjelpe oss til å få penere kropp, sunnere kropp, mer perfekte kroppsdeler, bli sunnere mennesker, få vakkert hår og selvfølgelig bli bedre sexpartnere.

Fra Dagbladet

Fra klikk.no

Fra Klikk.no

I dag ser det ut til at det er sexlivet vårt ymse nettaviser vil hjelpe oss med… Så la oss dykke ned i disse tipsene og se hva vi finner!

Dagbladet begynner sin artikkel med å skrive at nøkkelen til et godt sexliv er god kommunikasjon. Hallo lissom!

Det strør rundt seg av undersøkelser, forfattere og andre eksperter som mener at man må kjenne partneren sin og vite hva partneren liker for å kunne ha god sex. Bingo! Det er jo en fordel at de to det er snakk om har noenlunde like preferanser. Det sier seg selv at sexen aldri blir god om den ene strekker seg langt ved å gi oralsex og den andre synes Fifty Shade’s Christian Grey er en pusekatt. Og man må jo kjenne disse preferansene. Dersom par ikke skjønner noe så grunnleggende, så er det noe alvorlig galt, og da må det nok mer til enn en artikkel i Dagbladet for å hjelpe.

Men i følge Dagbladet så blir man så lykkelig  så!

Bilde fra Dagbladet

Selvfølgelig så må man jo også ha god selvtillit for å ha et godt sexliv. Og her aner jeg oppfølgeren «Hvordan får bedre selvtillit» om kort tid.

Og videre så må selvfølgelig kvinnen bli mer aktiv i sengehalmen. Det nytter ikke å bare ligge der. Igjen sier jeg: Hallo lissom! De kvinnfolka som tror at menn liker å dunke løs på ei livløs dukke kan takke seg selv! Man kan jo lure på hvordan disse kvinnfolka hadde reagert om mannfolket trakk ned buksa, la seg på rygg med henda bak hodet og sa: «Kjør på kjerring!»

Så kommer artikkelens høydepunkt: «Husk forspill»

«- Forspill er uhyre viktig. Men forspill kan være så mangt, fra valg av middag til valg av undertøy. En skal ikke være for kjapt ute med penetrering. Kvinner som presser seg til å gjennomføre samleie for å tilfredsstille partneren, kan få muskelplager i underlivet, som kan føre til komplikasjoner, sier Winther.»

Jeg skal ikke påstå at jeg er noen ekspert, men kjære vene! Ikke overdriv er dere snille! Som kvinne må jeg innrømme at forspill er overvurdert. Det handler ikke om hva du spiser til middag. Det handler ikke om hvilket undertøy du har på deg. Det handler ikke om hvor raskt penetreringen skjer. Det handler ikke om forspill i det hele tatt. Det handler om tenning! Det sier seg selv at man må være tent! Og hvis dama trenger 4 timer med stimuli før du i det hele tatt får lov til å ta av henne bh’en så er det mer grunnleggende problemer enn mangel på forspill! Det må være en real turn off for mannfolket å måtte godsnakke og kjærtegne henne hele uka i påvente av fræddan for å få kvinnfolket litt våtere enn en tørr mosekvast.

Bilde fra Klikk.no

Klikk.no er ikke noe bedre der de prøver å hjelpe deg til å finne rett stilling for akkurat din penis.

«Er du en sopp, en asparges eller kanskje en aubergin med hengehode?

Å gi råd om hvilke sexstillinger som er best egnet for ulike penisstørrelser er litt vrient. «

Unnskyld at jeg spør, men hvilket mannfolk er det som ønsker å få sin hellige høyhet sammenlignet med en sopp eller en aubergin med hengehode? Og visuell som jeg er ender jeg opp med bilder i hodet av kantarellformede peniser…

«Finner man en stilling som fungerer kan det også være lurt å holde seg til den, så ikke man blir stresset og i verste fall mister ereksjonen, for da er det i gang»

Jeg blir sittende å riste på hodet av dette utspillet fra en av rådgiverne klikk.no har snakket med. Utspillet kommer i avsnittet om stillinger for menn som kanskje er litt dårlig utstyrt. For de hvor minsten har tatt sitt kallenavn litt for bokstavelig… Hold deg til en stilling så du ikke mister ereksjonen?!?!?! Kan jeg få være så personlig at jeg sier at jeg ikke ville ropt jippi om jeg hadde møtt på en slik partner. Og mitt visuelle sinn ser her for seg en godt voksen mann med en liten champignon (etter inspirasjon til utseende på penis over her) som hamrer løs på meg bakfra i ti lange og ti breie fordi klikk-eksperten har frarådet han å skifte stilling.

Så går de over til rådene for de velutstyrte mannfolka. Heldiggriser tenker vel en del av mine mannlige lesere nå… Men i følge klikk.no så er  ikke de så heldige likevel. Nei, det er visstnok mye mer problematisk å ha bra sex dersom man er stor enn liten. Ja, stor penis kan faktisk gi kvinner en vond og kvalmende følelse. Sorry at jeg sier det så rett ut, men hvis et kvinnfolk blir kvalm av penis så trengs det mer hjelp enn det klikk.no og alle deres eksperter kan tilby! Eventuelt så bør dette kvinnemennesket revurdere sin legning, alternativt vurdere sølibat.

Et av rådene til de store mannfolka er:

«Et tips er å holde hånden rundt skaftet nederst slik at man ikke kommer helt inn.»

For det første så får jeg meg til å lure på hvordan i helvete han skal klare å holde hånden der mens han støter ut og inn… For jeg må da anta at det er meningen at han skal bevege seg. Hvis ikke så sier jo eksperten rett ut at store menn kan drite i sex og heller gå hjem å ta seg en runk. Det høres veldig klønete ut å skulle holde hånden der. Og dessuten; skal han holde hånden rundt skaftet nederst blir jo halve moroa borte! Bokstavelig talt! Og hvordan i all verden skal han kunne ta på kvinnfolket som Dagbladet ønsker så kvinnfolket holder seg våt når den ene hånden gjør som klikk.no ønsker og holder rundt egen herlighet for å unngå at kvinnfolket blir kvalm?

Jeg skjønner godt at folk blir forvirret hvis de prøver å følge alle disse rådene fra nettavisene. Kvinnfolka skal være en pertentlig tøs. Dydig og uskyldig med samme kompetansenivå som en nigeriansk midnattspike. Mannfolka derimot må se opp for kvalme, knusktørre og tidskrevende kjerringer. Samtidig må de prøve å tilpasse utstyret til grønnsaksdisken til Kiwi og gro ut nok armer til å tilfredstille kvinnfolka både hist og her. Ikke rart det går dårlig med sexen her til lands…

Bilde fra Side 2

Jeg gir meg ende over av at avisene skal lære oss alt mulig. Det er i alle fall tydelig at de ikke kan sex, så kan de ikke bare holde seg til det de kan – nyheter!

De fleste kjemper for å leve, men noen kjemper for å få dø…

Jeg leste en veldig interessant artikkel i Dagbladet i dag. En artikkel med overskriften «Dødskampen». Den handler om aktiv dødshjelp…

Jeg har meninger om det meste, og jeg deler dem villig vekk. Likevel skal jeg si en ting helt innledningsvis: Jeg kommer ikke til å ta stilling til om vi bør legalisere aktiv dødshjelp. Rett og slett fordi jeg ikke vet…. Jeg skal prøve å forklare hvorfor underveis.

Først i artikkelen møter vi Olav.

Olav er syk og har tenkt mye på døden…

«Da «Olav» fikk diagnosen bukspyttkjertelkreft i juni, ga legen ham mellom tre og seks måneder igjen å leve. Nå har han gått ned over tjue kilo, og smertene og kraftløsheten gjør at han nesten ikke orker noe lenger. Han vet at det bare vil bli verre. Mye verre. Enda sterkere smerter i magen og i ryggen. Kvalme, diabetes, gulsott. Og så: organsvikt.»

Olav er anonym. Han har gått fra et liv med samboer, jobb og leilighet til et liv alene som uføretrygdet. Han bor på et nedslitt rom i et hybelhus i Oslo hvor han har delt bad og toalett på gangen. Alt han ønsker er å dø med verdighet. Gjerne i solveggen med en god vin og en røyk. Han vil ikke stå frem fordi han synes det er nedverdigende å skulle dø fra ingenting.

Alt Olav ønsker er å kunne ta valget om å dø når han føler tiden er inne for ham.

«- Jeg ber ikke om at noen andre skal ta livet av meg – for det skal jeg jammen meg klare selv. Alt jeg ber om er hjelp til et anstendig sted å bo, slik at jeg kan ta avskjed med livet mitt på en verdig måte, og en dødelig pille som jeg kan ta når jeg føler at tid og sted er riktig for meg.»

Olav har takket nei til cellegift og har ingen regelmessig kontakt med sykehus eller helsevesen. Det er hans eget valg. Han vil ikke ha det.

«- De såkalte lindrende tiltakene alle snakker så varmt om, er en tragisk vits. Jeg så hvilket helvete min far gjennomgikk de siste to årene han levde, og unner ingen å dø slik. Det er langsom tortur. Selv har jeg skuffen full av sterke smertestillende som jeg bare blir dårlig av, og som sløver meg ned og ødelegger psyken og resten av kroppen min fullstendig. Skal liksom dét være et godt alternativ, i stedet for å få en pille som gjør slutt på lidelsene når man ikke orker mer?»

Olav er opprørt over at han ikke kan bestemme over sitt eget liv og når det skal slutte:

«- Jeg blir så opprørt når jeg hører slike ting at jeg vet faen meg ikke hva jeg skal si. Hvem er det som skal bestemme over livet mitt? De som aldri har brydd seg før, og som heller ikke kommer til å føle noe som helst av min dødskamp og smertene den vil medføre? Det siste jeg ønsker er å dø på et sterilt sykehus, der omgivelsene og folkene er like upersonlige som systemet selv.»

Vi møter også Ivar i artikkelen.

Kona hans, eller «kjæresten min» som han kaller henne, døde av blodkreft for tre år siden. Ivar fikk selv slag og ønsket å dø.

«– Det er ikke mord å sørge for at gamle og syke ikke lider, det er det stikk motsatte. Jeg har stor respekt for livet, og jeg ønsker at jeg vises den respekten jeg fortjener ved at jeg får bestemme når jeg vil forlate denne verden, sier han.»

Ivar er heldig. Han har kommet seg. Angsten og depresjonen har gitt seg takket være medisiner, og Ivar ønsker nå å leve videre. Likevel er han av den oppfatning at han burde fått hjelp til å dø da han ba om det. Sterkt å lese!

Sigrid har liggende en pille hun fikk av en legevenn. En dødelig morfinpille. Den er et viktig symbol.

«Sigrid mener det er en menneskerett å avgjøre når man skal dø når man har levd et langt liv og har uutholdelige smerter, og at legene bør gi sine pasienter en verdig avslutning dersom de ønsker det selv»

Hun har også hjulpet en med en slik barmhjertighetshandling, som hun kaller det – en 98 år gammel kvinne som led forferdelig og ble oppdaget hver gang hun hadde klart å samle opp tilstrekkelig med medisiner. Sigrid håper selv hun vil sovne stille inn, men er klar for å ta kontrollen selv dersom det blir nødvendig.

Artikkelen presenterer oss også for skipsrederen Jacob. Han lever fortsatt et aktivt liv, men har klar mening om aktiv dødshjelp:

«- Det er like naturlig å dø som å bli født, og vi har da vitterlig ingen forpliktelse til å leve. Andre bør ikke legge seg opp i hvorfor den enkelte ønsker å dø. Når man har blitt så gammel som meg, bør det være nok at man er ensom, kjeder seg – rett og slett ikke synes det er noe moro lenger. Da bør det finnes et sofistikert og lovlig alternativ som gjør at man kan avslutte livet på en udramatisk og smertefri måte.»

Jabobs kone er katolikk og sterkt imot aktiv dødshjelp. Jacob vet derfor ikke hvordan slutten på livet blir, men han er glad det finnes klinikker i Europa som gir han en valgmulighet.

Dagbladet har gjort et godt stykke arbeid med artikkelen. De har også vært i kontakt med to leger som har vært gjennom det norske rettsapparatet etter å ha gitt aktiv dødshjelp. Den ene av legene, Stein Husebø, peker på noe viktig:

«- Over halvparten av pengene i helsevesenet blir brukt i de siste seks månedene av folks liv. Det er snakk om flere milliarder kroner. Et stort antall døende blir i løpet av sine siste uker utsatt for meningsløs og kostbar medisinsk behandling som bare bidrar til å forlenge lidelsene deres. Jeg mener ikke at vi skal spare penger, men at vi skal gi de døende anledning til å dø, sier Husebø.»

Husebø er i dag imot legalisering av aktiv dødshjelp, men det han sier er viktig. For det er et grunnleggende skille mellom å aktivt hjelpe noen å dø, og det å gi de anledning til å dø i stedet for å pine dem gjennom en utsettelse bare fordi vi har medisiner til det.

Bilde fra Agderposten

Morten Horn, nevrolog og overlege ved Oslo Universitetssykehus er motstander av aktiv dødshjelp;

» …han mener det å ta liv strider mot profesjonsetikken og vil være en urimelig oppgave å pålegge legestanden…»

Horn påpeker mange av nyansene i debatten. For det er vanskelig å vite hvor grensene skal gå. Hvor syk må man være? Skal det stilles krav til forventet levetid? Hvor store smerter må man ha? Og ikke minst hvem er kapabel til å ta avgjørelsen?

Horn anlegger et helt annet syn på debatten. Han mener at aktiv rettshjelp ikke handler om retten til å dø, men om rett til å ta livet av et annet menneske uten å kunne straffes for det. Han har et godt poeng. For man kan ikke straffe en person for å ha tatt sitt eget liv. Selv om selvmord er straffbart i Norge i dag, så er det vanskelig å stoppe noen som virkelig vil ta sitt eget liv. Dessverre i de fleste tilfeller, men det ligger utenfor denne saken i øyeblikket. Aktiv dødshjelp vil med andre ord gjøre leger til dommer og bøddel for syke mennesker lider seg gjennom smerter. Jeg skjønner godt at legene ikke vil ha den rollen…

Mot slutten av artikkelen kommer Husebø igjen med noen gode poenger. Han peker på skillet mellom aktiv og passiv dødshjelp. Det er et viktig skille! Det er en vesentlig forskjell på å gå inn å aktivt forkorte livet til en person, og det å ikke yte medisinsk assistanse slik at sykdommen går sin gang.

«- Jeg har flere ganger sett og respektert eldres ønske om å slutte å ta til seg mat og drikke. Det er en stor krenkelse å holde dem i live med kunstig næring som de ikke ønsker.»

Artikkelen avsluttes med følgende fra Olav:

«- Det hadde vært fint å kunne avslutte det hele i en solvegg med en røyk og ei god flaske vin. Ta en sovepille når vinen begynner å virke, og så, når trøttheten kommer sigende, svelge den dødelige pillen som gjør slutt på alt. Slutt på dette jævla livet.

Han kremter:

– Helt smertefritt. Ja … Det hadde i hvert fall vært noe å se fram til den lille tiden jeg har igjen.»

Bildet er hentet herfra

Debatten har så mange nyanser… Den handler om retten til å dø. Retten til å bestemme over eget liv, og avslutningen av dette. Det handler om mennesker som er syke og lider med smerter hver eneste dag, og vil lide resten av sitt liv. Men det handler også om et ansvar. Om en yrkesgruppe som blir ansvarlig for den tunge avgjørelsen. En yrkesgruppe som blir pålagt å bestemme over hvem som må leve og hvem som får dø.

Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg mener om saken. Likevel er den viktig. Så tusen takk til Dagbladet for denne artikkelen!