Vær så snill, ikke drep henne!

Aftenposten hadde for to dager siden en artikkel med denne overskriften på forsiden.

Artikkelen handlet om en ny bok av Carolina Øverlien som heter «Vold i hjemmet – barns strategier». I følge Aftenpostens beskrivelse er dette en bok som «dokumenterer hvordan barn som lever i voldelige hjem tar en aktiv rolle for å overleve, forebygge og takle volden i hverdagen».

Jeg har ikke lest boken. Jeg vet ikke om dette skal fremstilles som ny forskning eller hva det er. Jeg har heller ingen planer om å lese den heller.

Universitetsforlaget skriver dette om om boken på sine hjemmesider:

Jeg kan ikke si jeg liker dette…

Det kan godt hende boken er godt skrevet. Historiene barna kommer med er ekte nok… Her fra aftenpostens artikkel om boken:

Her er noen historier:

Sissel, 12 år:

… Men da tok han og stoppet bilen og kasta henne ut og kjørte sin vei. Hun fortalte at på motorveien hadde hun prøvd å rømme ut av bilen. Han hadde tatt henne og slått hodet hennes inn i bildøren, flere ganger. Hun hadde løpt sin vei, og han hadde dratt henne etter håret. Så hadde et gammelt par kjørt forbi, og så hadde han satt seg inn i bilen og kjørt sin vei.  Det gamle paret hadde kjørt henne hjem. Så kom hun hjem etter hvert og jeg sov. Hun hadde gått rett opp på rommet, og han hadde blitt med, selvfølgelig. Han hadde tatt et tau, et sånt tjukt tau da, og tatt rundt halsen hennes og prøvd å kvele henne, i sengen, mens han hadde slått henne flere ganger….

Nazima, 11 år:

Jeg husker en gang, jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg var litt mindre enn det jeg er nå, da kranglet de. Så var han sur og sånn sint, og så gikk han inn på kjøkkenet… Så satt mamma i stua og vi også. Og så holdt mamma en kopp, og så var han veldig sur. Så sa han til mamma, hvorfor har du ødelagt den (tekannen), men det var ikke henne, så han slengte den rett i bakken så den kom borti koppen, og så vet jeg ikke helt hvordan det skjedde, men den knuste eller brakk, og så ble hun skåret av den koppen. Så kom det blod på veggene, og så måtte han ta  henne til legen, og da sa mamma at hun ville bli skilt….

Grace, 17 år:

Det var en natt, det var rundt 2 eller 3. Jeg sov, men så hørte jeg mamma skrike. Hun sa «slipp meg, rør meg ikke.» Da bare hoppet jeg ut av sengen og løp på kjøkkenet. Da så jeg at han hadde lagt armene rundt halsen hennes, og hun skrek og skrek. Så skrek jeg til ham: «Slipp henne, slipp henne» og han bare så på meg og gjorde ingenting. Han bare fortsatte, og mens mamma skrek og jeg skrek, så vekte vi lillesøsteren min. Da kom hun, og da hun så det, så begynte hun å skrike og falt sammen og visste ikke hva hun skulle gjøre, og da stoppet han…

De som har fulgt meg en stund har kanskje lest min historie. En historie om nettopp dette med å vokse opp med vold i familien. Hos oss var det i kombinasjon med alkoholrus, hvilket det ofte er. Som i mange andre hjem preget av vold, så var voldsutøver min stefar. Jeg har med andre ord såpass erfaring med emnet at jeg faktisk kan uttale meg om dette.

Det blir så feil for meg når en forsker skal sette dette inn i en klinisk ramme. Analysere disse barna. Det fremstilles nesten som en fenomenal forskningsnyhet at barn i voldelige hjem ikke bare er passive ofre men også aktive aktører. Den første tanken som slår meg er: «Er forskere virkelig så dumme?»

Jeg er ikke psykolog. Jeg er ikke helsearbeider. Jeg har ikke engang så mye som et grunnkurs innen barne- og ungdomsarbeid. Så ingen fagkunnskap kan backe meg opp her. Men, jeg har kjent dette på kropp og sinn i mange, mange år. Alt for mange år!

Det er allmenn viten at barns kjærlighet til foreldrene er ubetinget. Omtrent uansett hva foreldrene gjør mot barnet eller andre, så vil barnet fortsatt elske dem. Og vi mennesker har et iboende beskyttelsesinstinkt i oss. Selv om vi bare er barn, så ligger det i oss å beskytte de vi er glad i.

Et barn som da beskytter sin mor, for det er gjerne henne det går utover, er helt naturlig. «Strategiene» (for å bruke forskerens uttrykk) er mange. Distraksjon, rette volden mot seg selv, trygle og be, gråte, ta på seg skyld. Barn prøver og feiler, og bruker det som fungerer i den enkelte situasjonen.

Det er også helt naturlig at barna prøver å passe på mamma. Det er en del av beskyttelsesinstinktet!

Bilde fra Dagbladet

For all del, det er kjempe bra at det settes fokus på slike ting! Jeg skulle bare ønske at vinklingen var annerledes.

For er vi virkelig så dumme i 2012 at denne forskningen er nødvendig? Er normale mennesker virkelig så lite opplyst om hvordan det er å vokse opp i et voldelig hjem? Det mangler jo ikke på historier som forteller…

Jeg skulle ønske at fokus hadde vært rettet med hvordan man skal få barn ut av slike hjem. Eller hvordan man skal få ned antall tilfeller av vold i hjemmet. Det er jo det viktigste arbeidet! Det skrives at barna opplever at støtteapparatet er til for de voksne.

Min erfaring er hovedsakelig at støtteapparatet ikke får vite om hva det er som skjer. Det er ingen som varsler. Selv om naboer, familie og skole visste eller burde visst i mitt tilfelle, så var det ingen som varslet. Til og med politiet visste, men ingenting skjedde. Hvorfor ikke sette fokus på å la barn bli hørt?

Så kjære forskere: Kan dere sette fokus på noe som hjelper disse barna i stedet? Kan dere forske på mulige løsninger på problemet i stedet? Problemet løser seg nemlig ikke ved at dere skal analysere og forstå ihjel det som skjer! For hvert minutt dere bruker på slik forskning i stedet for det virkelige problemet, er minutter som er dyrbare for de barna og mødrene som lever i dette helvete!

For de som ikke har lest min historie, finnes alle innlegg her!

Reklamer