Jeg forbeholder meg retten til å bestemme over egen kropp!

Jeg klikket meg innom en av bloggpostene VG i dag hadde anbefalt. En god måte å bli kjent med andre bloggere på. Der kom jeg over innlegget til innlegget til snart 20-år gamle Sandra Helen som er sykepleierstudent. Et politisk innlegg om hennes holdning til abort.

Hun går klart ut med at hun er imot abort. Jeg synes holdningene hennes er en smule sneversynt. Hun er heldigvis så nyansert at hun skjønner at enkelte kvinner som er utsatt for voldtekt eller incest vil ha problemer med å fullføre svangerskapet. Det er mange abortmotstandere som ikke har den forståelsen engang. Så jeg er glad for at hun skjønner såpass.

Likevel blir holdningene hennes litt lite gjennomtenkte. Og det er lett å skjønne at dette er skrevet av en som verken har gjennomført en abort eller har barn selv. Jeg har selv et barn. Jeg vet hvordan det er å gå gravid i 9 måneder. Jeg vet hvordan det er å føde et barn. Jeg vet hvordan det er å være mor. Men, jeg har også tatt en abort. Det er mange år siden nå. Og det var rett og slett fordi jeg hadde et så vanvittig kaos i hodet til at jeg kunne ta på meg ansvaret det er å bli mor.

Det er så mye mer til debatten enn det bloggeren tar opp i sitt innlegg. Hun henviser til at de som vil slite med å forsørge barnet sitt kan få hjelp. Og de som ikke ønsker å beholde det kan benytte seg av adopsjon. Joda, det er alternativer. Det kan ikke motsies.

Det jeg savner er nyansene i debatten!

La oss starte med det grunnleggende: Det er faktisk ikke alle som tar abort som har slurvet med prevensjonen. Det er derimot et faktum at intet prevensjonsmiddel er 100% sikkert uansett hvor perfekt det benyttes. Så hvis man skal være 100% sikker på å ikke bli uønsket gravid, så må man faktisk leve i sølibat. Beklager kjære Sandra Helen! Sexlivet mitt får du ikke!

Videre så er det et grunnleggende menneskerettighetsprinsipp at man skal få bestemme over sin egen kropp! Da kan ikke en politiker med gode intensjoner bestemme at min kropp skal benyttes til surogati i 9 måneder for personer som er uønsket barnløse fordi jeg ikke lever i sølibat. For igjen, det er ikke sikkert jeg kan klandres for den uønskede graviditeten. Selv om jeg hadde kombinert x antall prevensjonsmidler under samme runde i høyet, så er man ikke 100% sikker. Beklager kjære Sandra Helen! Du får ikke lov til å bestemme over kroppen min!

Dette er for meg to grunnleggende prinsipper!

Så er det de som er utsatt for voldtekt eller incest. Disse må i alle fall få valget selv. Og de skal få valget helt uten fordømmelse eller moralsk pekefinger. Å tvinge de til å gjennomføre et svangerskap i en slik situasjon kan være ekstremt destruktivt for deres psyke. Det kan rett og slett skade dem for livet!!  Og tenk på barnet. Er det snakk om incest, så kan barnet ha store fysiske skader ved fødsel. Rett og slett på grunn av innavl. Og om barnet er så heldig at det ikke har fysiske skader, så har man alle ettervirkningene. Det skal mye til for at mor klarer å elske det barnet ubetinget. Barnet er selvfølgelig uskyldig, men det er også en påminnelse om et grusomt minne. Og hva sier man til barnet den dagen det spør etter far? Skal man fortelle at far var en kriminell, egoistisk drittsekk som voldtok moren hans? At bestefar ikke er noen bestefar men en jævel som også er faren? Eller skal man tvinge disse kvinnene til et liv i løgn for å beskytte barnet? Kjære Sandra Helen, har du tenkt over dette?

Så har du alternativet med å hjelpe de vordende mødre. Det er ikke alltid snakk om økonomiske problemer, selv om det kan være grunn til abort. Man skal tross alt ha muligheten til å forsørge barnet de neste 18 årene. Minst! Økonomi finnes det alltid en løsning for. Tro meg, det vet jeg alt om!! Det finnes også andre årsaker til at man ikke ønsker eller kan forsørge et barn. Man kan ha sitt å slite med psykisk. Man kan ha fysiske utfordringer som gjør svangerskapet komplisert, eller i verste fall livsfarlig for mor. Eller de fysiske utfordringene gjør at man ikke klarer utfordringene det fører med seg å ha et barn i hus. Barn krever som sagt mer enn mat på bordet, klær på kroppen og en seng å sove i. Det krever mye av deg fysisk og psykisk. Det er også de som ikke har de omsorgsevnene det  kreves å være mor. Alt kan ikke løses ved litt rådgivning på det offentliges regning!  Kjære Sandra Helen, skal du tvinge disse til å bli mødre? Skal du tvinge disse barna til å vokse opp under slike forhold?

Joda, det pekes på adopsjon. Men her har jeg to svært sterke betenkeligheter. Uansett hvor lite man ønsker seg et barn, så skjer det noe i det øyeblikket man innser at det gror et liv i magen. Det gjør faktisk det! Og tenke seg da til at denne kvinnen skal være tvunget til å bære barnet frem. I 9 måneder skal hun lære å kjenne barnet. Kjenne det vokse til i hennes mage. Kjenne det som en del av seg selv. Påtvunget, men likevel. Så må hun gi fra seg barnet fordi hun ikke har omsorgsevne. Så lenge man ikke har vært gravid og båret frem et barn, så skjønner man ikke dette. Man skjønner ikke hvilke følelsesmessige prosesser som skjer i en kvinne under en graviditet. De skjer ofte på grunn av hormoner. Hormoner som er nødvendige for at barnet skal vokse, og derfor ikke kan gjøres noe med. Kvinnen vil knyttes til barnet fysisk og følelsesmessig selv om hun vet hun ikke skal beholde det. Kjære Sandra Helen, begriper du hvilke påkjenninger dette vil påføre disse kvinnene?

En annen betenkelighet er at enkelte kvinner ikke burde bære frem barn. Det er rusmisbrukere, alkoholikere og andre kvinner med skadelig livsførsel. Skal disse også tvinges til å bære frem barnet? For barnet vil kunne påføres store fysiske skader gjennom svangerskapet. Og barnet kan bli født dypt avhengig av de rusmidler og stimulanser mor benyttet under svangerskapet. Det er ikke sikkert barnet en gang vil ha en sjanse her i livet. Og det er vanvittig naivt å tro at disse kvinnene kan innelåses og skjermes for sine vaner gjennom svangerskapet. Rusavhengige skaffer seg sin rus uansett hvor de er! Kjære Sandra Helen, skal disse «frøene» tvinges til å starte livet som skadede rusmisbrukere?

For all del… Jeg skjønner at det må gjøres en holdningsendring. Abort er ikke et prevensjonsmiddel! Og det skal ikke benyttes slik heller. Det er en påkjenning å gå gjennom en abort. Men, løsningen er ikke at en gjeng med sterke meninger skal sitte i et politisk forum å bestemme hva som er rett og galt for alle landets kvinner!!

Så sitter jeg alltid igjen med et spørsmål ingen abortmotstander har klart å svare meg på:  Er det ufødte barnets potensielle liv verdt mer enn morens? Hvis man skal påtvinge alle gravide kvinner å gjennomføre svangerskapet, så er det nettopp det man sier. Fordi man ikke tar hensyn til de psykiske plager mor kanskje må slite med resten av livet hvis hun går for adopsjon. Eller man påtvinger en livsvarig forsørgelses- og omsorgsbyrde på en kvinne som ikke ønsker det. Er hennes liv så lite verdt? Er en kvinne verdt så lite i dagens samfunn at politikk skal bestemme hvordan de skal leve resten av sitt liv? I så fall vil jeg se kalkylene for hvordan dere regner ut denne verdien! For i min verden så er et liv et liv. Og intet liv er verdt mer enn et annet!

Min kropp! Mitt liv! Min avgjørelse!

Bildet er herfra

********************

På grunn av antall kommentarer, så har jeg dessverre ikke mulighet til å svare. Derimot vil jeg komme med en del generelle presiseringer…

Mange av dere peker på mitt argument om at et liv er et liv. Dette står jeg for. Derimot så kunne jeg forklart en ting litt nærmere. Det er en vesentlig forskjell mellom morens liv og fosterets liv. Et foster (dvs innenfor de lovlige rammer vi har for abort i dag) er ikke levedyktig. Det er avhengig av morens liv for å kunne eksistere. Morens liv og eksistens er derimot allerede fullverdig, fordi dets eksistens er selvstendig og uavhengig.

Jeg har heller aldri uttrykt at jeg  mener at abort er ok som et prevensjonsmiddel. Det jeg derimot har uttrykt er at det ikke finnes det prevensjonsmiddel som er 100 % sikkert. Så i følge abortmotstandere så må kvinner som ikke ønsker barn eller evner å få barn deler av livet avstå fra sex. Fordi det er ansvarlige for det menneskeliv som skapes fordi medisinsk vitenskap ikke kan skape et prevensjonsmiddel som er 100 % sikkert! Selv om jeg skulle benyttet alle verdens prevensjonsmidler samtidig, så vil det uansett ikke være 100 % sikkert. Det eneste sikre prevensjonsmiddelet er sølibat.

Jeg er for at vi skal ha selvbestemt abort. Jeg synes også at alle kvinner som er usikre i forbindelse med om et svangerskap skal avbrytes skal få mulighet til å snakke med den profesjonelle ekspertise hun måtte ønske – leger, sykepleiere, psykologer, sosionomer osv. Kvinnen skal ha mulighet til å ta et frivillig og veloverveid valg. Men, det skal være HENNES valg å ta! Fars rolle er også viktig, men den debatten tar jeg gjerne i et annet innlegg.

De som er imot abort anbefales også å lese kommentaren fra Kari Jaquesson. Hun kommer med et veldig viktig poeng: Hvordan tilstandene vil bli dersom abort forbys. For abort har eksistert i lange tider, og vil alltid eksistere. Derimot vil vi få tilstander som er livsfarlige dersom aborter gjøres om til illegal virksomhet. Ønsker vi en slik utvikling?

Det som trengs er derimot en holdningsendring. Selvbestemt abort skal ikke være en enkel utvei. Det skal ikke være et prevensjonsalternativ. Det skal være en siste utvei fordi som av personlige grunner ikke kan eller vil bære frem barnet.  Et medisinsk unntak. Men ikke et unntak som fordømmes. Det skal ikke være noen moralsk pekefinger over dette. For INGEN av de som fordømmer vil noensinne vite hele historien bak valget. Dere fordømmer meg fordi jeg skrev at jeg har gjennomført en abort. Jeg skrev vagt om grunnen… Men, INGEN av dere kjenner hele årsaksbildet, og kan derfor ikke fordømme.

Reklame

Alenemødres maktmisbruk ovenfor fedrene

En ting som virkelig opptar meg er fedres stilling i barnefordelingssaker! Dette er et tema som har engasjert meg i mange, mange år… Grunnen til at jeg tar opp dette nå er denne overskriften hos Nettavisen:

Årsaken til overskriften er et lovforslag som gir enslige forsørgere mulighet til å nekte den andre forelderen å se barnet dersom det er mistanke om at barnet utsettes for vold og/eller overgrep.

Tanken bak forslaget er god. Tanken er å forhindre/stoppe vold og overgrep av barn på et tidligere tidspunkt. Men, jeg tror ikke dette er rette måten å gjøre det på. Thomas Leikvoll kom med et krast blogginnlegg om dette lovforslaget. Han har et veldig viktig poeng;

«Heldigvis har jeg en smart og omsorgsfull ekskone som vil våre felles barn det beste. Slik er det ikke for alle. Rundt meg har jeg en lang rekke fedre som ikke får lov til å være det. Og nå forsøker vår barne-, likestilling og omsorgsminister Inga Marte Thorkildsen i verdens minste regjeringsparti å gjøre livet til alle i den situasjonen enda verre. Nå vil hun gi alenemødrene ytterligere et livsfarlig og uhyre effektivt våpen i barnefordelingssaker. Mor skal få nekte far samvær med barnet totalt uten lov og dom.»

Videre kommer det fra Leikvoll:

«I en moderne tid der man burde ha kjempet for fars rett til å få kunne være det, gjør altså Thorkildsen det motsatte: Hun vil utstyre alle kvinner med et formidabelt ris bak speilet i saker der far ikke får tildelt den omsorgstid han har rett til.»

I de fleste samværssaker så tildeles mødrene den daglige omsorgen. Fedrene får i de fleste tilfeller det som kalles normalt samvær. Det er juridisk sett åpnet for å gi foreldrene delt omsorg, men unntakene her er snevre. Uten å gå inn på alle detaljene, så kan det i korte trekk oppsummeres med at barnets alder og modenhet, avstanden mellom foreldrenes bosted og foreldrenes evne til å samarbeide er momenter av betydning. I tillegg må det gjøres klart at delt bosted er klart til det beste for barnet.

I realiteten vil jeg tro at delt bosted kun vil idømmes i de tilfellene hvor foreldrene ofte ville kunnet komme til enighet selv, iom at foreldrenes samarbeid skal vektlegges i vurderingen. Og her er Leikvolls poeng virkelig godt; samlivsbrudd er vanskelige og hatefulle! Ofte så er det ren krigføring mellom foreldrene, hvor den som har blitt såret benytter barna som skyts for å såre den andre forelderen.

Jeg har selv vært gjennom et slikt samlivsbrudd. Jeg er alenemor. Og som i de fleste barnefordelingssaker så har jeg, det vil si moren, den daglige omsorgen. Men, samlivsbruddet var stygt! Da jeg valgte å forlate barnefar, ble han så såret at han truet med søksmål for å ta fra meg barnet. Dette bare for å såre meg. Han visste at barnet var hans siste ammunisjon! Det var hans siste stikk for å såre meg like mye som jeg såret han. Hans siste kontrollmulighet over min lykke.

Mange kvinner i et samlivsbrudd nekter faren å se barnet. Slik var ikke jeg. Jeg ville at far skulle ha vanlig samvær. Ville aldri stilt meg i veien for at far og sønn skulle få et godt forhold til tross for at mor og far ikke lenger bodde under samme tak. Men, jeg ville ikke gi fra meg den daglige omsorgen.

I utgangspunktet så er jeg for at mor og far skal ha lik mulighet til å få den daglige omsorgen i et samlivsbrudd. Derfor kan det virke noe dobbeltmoralistisk at jeg selv ikke var villig til å gi far denne muligheten. La meg forklare….

Årsaken i mitt tilfelle var at far ikke hadde taklet ansvaret. Den tiden vi bodde sammen var far lite tilstede. Han gjorde kun det han absolutt måtte, og ikke mer enn det. I løpet av den perioden som gikk fra brudd til vi startet megling, så hadde far ingen kontakt med sin sønn. Dette til tross for at vi fortsatt bodde i samme hus. Han var for opptatt med å synes synd på seg selv. Jeg ble sittende igjen å trøste gutten som ikke skjønte hvorfor far bare overså han. Bare gikk rett forbi. I tillegg hadde han et barn fra et tidligere forhold som han hadde vanlig samvær med. Under samværet var det dog hovedsakelig jeg som sørget for dette barnet frem til jeg flyttet. Rett og slett fordi far alltid var for sliten. Derfor syntes ikke jeg han var moden for å være alene om den daglige omsorgen for en gutt på drøyt ett år.

Jeg prøvde i det minste å se det ut i fra et perspektiv om hva som var best for barnet. Jeg prøvde å komme far i møte. I megling fikk han tilbud om å begynne med vanlig samvær med en gradvis økning mot delt bosted. Jeg hadde nok rett i mine tanker, for nå over to år senere, så har ikke far vist noe ønske om å utvide samværet. Ja, det er til og med et ork hvis jeg spør om far vil/kan ha sønnen sin en time eller en dag ekstra.

Dessverre så er det ikke alle kvinner som er slik. Kvinner kjenner til at grunnet graviditet, amming, barselpermisjoner og tradisjonelt kjønnsrollemønster så antas barnet å ha nærmest tilknytning til mor. Og de utnytter det til det fulle! Også i de tilfeller hvor barnet hadde hatt det klart bedre om de hadde bodd hos far. Og meglere og dommere har en tendens til å være farget av denne måten å tenke på. Det er som regel bare i saker hvor det kan påvises at mor er en dårlig mor at far tilkjennes daglig omsorg. Barna glemmes når mor spiller ut de kortene samfunnet har delt ut til henne.

Mødre sitter med andre ord på en vanvittig stor makt! Og i et sårende brudd så medfører kvinnens iboende faenskap at denne makten over far benyttes for alt den er verdt. Å gi mødrene en adgang til å nekte far å se barnet uten å blande inn myndigheter kan og vil bli misbrukt! Igjen vil jeg sitere Leikvoll:

«Inga Marte håper med andre ord at mødre med uærlige hensikter skal synes det er for flaut å komme med anklagen og av den grunn lar det være. Det er i beste fall naivt. I verste tilfelle dødelig kunnskapsløst. Samlivsbrudd og kampen om omsorg er i mange tilfeller så hatefulle og vanskelige at det er ingen grunn til å stole på at forlegenhet vil stoppe noen fra å bruke det våpenet Inga Marte nå vil utstyre dem med.»

Leikvoll har et poeng! Jeg har mange kamerater som har blitt nektet å se sitt eget barn fordi moren fortsatt er bitter over bruddet. Jeg har mange kamerater som har hatt lyst til å gi opp kampen om å få se sin sønn eller datter fordi mor bruker den makten hun har. Og her peker Leikvoll på noe viktig:

«Selvmordsraten blant menn som kjemper for omsorg er skyhøy sammenlignet med raten for menn generelt. Går forslaget igjennom vil den stige ytterligere. Ikke bare vil man nektes omsorg over sitt barn. Man vil også måtte leve med en mistanke om vold eller seksuell misbruk hengende over seg. Det er det mange som ikke kan leve med. At de eventuelt senere blir frikjent har stjålet både verdifulle tid av en oppvekst og gitt ubotelige sår på sjelen.»

Det Leikvoll uttrykker bør være en tankevekker. Mødre burde ikke gis slik makt over forholdet mellom far og barn. Fedre kjemper for å få se sine barn. En kamp på liv og død! En kamp som burde være enkel. En kamp som egentlig ikke burde være en kamp i det hele tatt!

Intensjonen bak lovforslaget er god! Veldig god! Det er helt riktig at det må gjøres noe. Alt for mange barn utsettes for vold og overgrep i nære relasjoner. Det er viktig at det settes fokus på å oppdage, stoppe og forhindre slike overgrep. Likevel så er ikke dette måten å gjøre det på! En partisk mor burde ikke gis denne makten alene! At mors mistanker skal tas på alvor er en ting, men hun skal ikke få lov til å være dommer! Det har ikke mødrene verken kunnskaper eller forutsetninger for å gjøre.

Elin Ørjasæter har helt rett i sin bloggpost «Er fedre rettsløse?» 

«Barna blir lett et våpen for mor, et våpen mot far.»

Fedre har i realiteten få rettigheter i dag når det kommer til samlivsbrudd og barnefordelingssaker. Det går dessverre utover de fedrene som er virkelig gode fedre. Og det går ikke minst utover de barna som ville hatt det bedre hos far enn de har det hos mor. Samfunnet må våkne! Fedres rolle må ikke undervurderes. Mors tilknytning til barnet må ikke overvurderes. Det finnes tilfeller hvor far er en bedre omsorgsperson enn det mor er. Og ikke minst: Mor må ikke gis mer makt enn det hun allerede har! Dette lovforslaget vil gi mor slik makt! Det er viktig at vi husker en veldig generell regel når det kommer til makt:

Kan makt misbrukes, så vil det alltid være noen som forsøker misbruke den!

Blogginnlegget til Thomas Leikvoll kan leses i sin helhet her!

 

Takk til Lammelårtanker!

Jeg så Lammelåret oppdaterte facebook siden sin. Bloggrullen er oppdatert, og de som finnes der anbefales.

 

Jeg var derfor veldig stolt og veldig takknemlig da jeg fant min egen blogg i bloggrullen. En slik annerkjennelse varmer virkelig! Og det inspirerer til ytterligere skriving.

Så tusen takk!

Toner av tanker

Da var man igang med blogg – igjen!

Det er mange tanker som melder seg når man velger å opprette en blogg. Vil jeg blogge? Hva vil jeg blogge om? Hvorfor vil jeg blogge? Hvor mye vil jeg dele? Vil noen være interessert i det jeg deler?

Jeg skal innrømme med en gang at dette ikke vil handle om klær, mote, kropp, slanking, trening osv. Temaene kommer sikkert til å bli berørt, men fra en annen vinkling. Denne bloggen vil stort sett handle om tanker! Mine tanker….

Jeg kan ikke love at det alltid vil være like interessant. Jeg kan ikke love at jeg skal blogge like hyppig til enhver tid. Det eneste jeg kan love er at det vil være ærlig og usensurert.

Kom gjerne med innspill, ris, ros, kritikk og kommentarer. Eller kontakt meg på toneravtanker@gmail.com.

Hope you’ll enjoy!