Etter den søte kløe…

Etter den søte kløe kommer den sure svie.

Det er et uunngåelig faktum. Kall det gjerne en naturlov. Eller noe annet.

Men, det slår ikke feil! Aldri!

For enhver handling har sin konsekvens. På samme måte som enhver unnlatt handling også har sin. Våre valg  bestemmer hva som følger etter. Hvilken retning ting kan ta.

Og alle fordeler har sin ulempe. Enhver pluss sitt minus. Yin har sin yang.

Det holder livet i balanse. I harmoni.

Og jeg har lenge kjent den søte kløen. Nytt av livets festbord og alle de søte smaker som tilbys.

Jeg vet konsekvensen snart vil banke på døren. Vet det nærmer seg. Den bitre ettersmaken vil snart merkes etter all den søte frukten. Det er på tide å rydde opp etter festen. Den søte kløen vil sakte men sikkert skli over i den sure svien.

Handling og konsekvens. Pluss og minus. Yin og yang.

Før jeg endelig igjen kan kjenne på harmonien.

Reklame

Hvor er jeg på vei nå?

Noe er i ferd med å skje. Jeg kjenner det på hele meg. Jeg vet bare ikke helt hva det er…

Dagene føles tyngre. Kroppen kjennes tyngre. Den vil ikke helt være med på alt dette hverdagsmaset. Den vil hvile. Er sliten.

Jeg føler meg ikke lenger som den lette, grasiøse gasellen. Som har hoppet og danset seg gjennom sommeren med enkelhet og glede. Hvor ferden har føltes som en lek.

Nå føler jeg meg som en elefant. Stor og tung. Med skritt så grove at de får bakken til å vibrere hver gang foten settes ned. Og den korteste vandring føles som å bestige et fjell.

Hvor er gasellen? Jeg liker henne så mye bedre.

Kroppen er sliten. Timeglasset med energi har rent ut. Det er ikke mer igjen, og jeg får ikke snudd det og startet på nytt. Jeg har ikke krefter. Orker ikke anstrenge meg.

Jeg spretter ikke lenger ut av sengen om morgenen. Klar for nye utfordringer, nye sprell. Etter kun få timer med søvn. Våkner ikke lenger smilende. Undrende over hva denne dagen bringer.

Nå våkner jeg i forvirring. Kan ikke skjønne at det allerede er morgen. Så trøtt. Vil bare sove mer. Selv om jeg har lagt meg tidligere enn på lenge. Selv om jeg måtte sove på sofaen kvelden før. Bare trøtt. Sliten. Med en kropp som ikke er klar for dagens plikter. Strevende ut av sengen.

Og jeg er ikke lenger sprudlende glad. Slik sommeren har vist at jeg kan være. Hvor smilet er enormt, uansett hvilken motgang jeg møter. Hvor latteren er smittende. Hvor jeg er solstrålen. Hun som gir solen en real kamp om hvem som klarer å spre mest varme og glede. Og vinner!

Nå vet jeg ikke hvordan jeg er. Jeg er ikke lei meg. Er ikke trist. Er ikke sint. Men, jeg er heller ikke glad og fornøyd. Det er ikke smittende latter og store smil. Jeg er bare sliten.

Hvor er hun som stråler og ler? Jeg savner henne allerede.

Og tankene har tatt en ny vending. Tankene om meg selv. I sommer har jeg vært uovervinnelig. Selvtilliten har vært skyhøy. Jeg har følt meg vakker. Jeg har turt å stole på alle mine gode sider. Uten å være redd for å vise mine svake. Har likt meg selv. Fullt og helt. Med alt hva jeg er. Og alt hva jeg har.

Nå kommer de negative tankene. Hvor fokus er flyttet. Flyttet fra alt jeg liker, til alt jeg ikke liker. Vekten viser at sommeren har satt sine spor. Og jeg ser meg i speilet og ser det. Ser det dobbelt av hva alle andre gjør. Føler meg stor, selv om jeg vet det ikke er sant.

Komplimentene jeg får preller av på meg. Der jeg i sommer takket og smilte. Der jeg i sommer eide de gode ordene som ble sagt. Hvor jeg innerst inne tenke at joda jeg vet det egentlig, men det er hyggelig å høre det… Der når det ikke lenger inn. Jeg klarer ikke ta det til meg. Fordi jeg vet at det har vært bedre. Jeg har vært finere, slankere, vakrere. Enn det jeg føler meg nå. Så jeg føler ikke lenger at jeg fortjener det.

Hvor er selvsikkerheten min? Jeg trenger deg.

Mest av alt er jeg redd nå. Redd for hva dette er. Hvor det fører meg hen. For jeg vet hva det kan bety. Og jeg vil ikke dit. Ikke nå. Ikke igjen. Jeg vet jeg må. At det er uungåelig. Det er sånn det er når hodet ikke er helt riktig skrudd sammen. Men, jeg er ikke klar for det riktig enda.

Så jeg håper. At det bare er en liten svingning. At det skyldes været, som har vært tungt, trist og kaldt. Som tankene mine. At jeg bare må venne meg til den nye årstiden. At det bare er et hamskifte. Hva som helst. Bare ikke DET!

Men, jeg er redd!

Tung og trist mandag…

Ute ligger tåken tung og truende. Luften er fuktig og tett. Små, tunge dråper faller fra det grå teppet over meg. Små vindkast minner meg på at vi går mot høst og vinter.

Jeg kommer liksom ikke helt i gang i dag. Vet ikke om det skyldes det grå, triste været. Eller kanskje bare det faktum at det er mandag.

I dag er bena tunge. De vil liksom ikke helt henge med. Og kroppen verker. Vil ikke fungere i dag. Det er en maktkamp mellom kropp og hode for hvert skritt. Kroppen nekter, men  hodet vet at jeg må. Vet at jeg ikke kan stoppe opp. Ikke nå. Så jeg stabber meg avgårde. Skritt for skritt.

Tankene flakser også. Beveger seg til behagelige dagdrømmer. Om myk seng og varm dyne. Om sofakos med pledd og varm sjokolade. Som høres så utrolig godt ut. Som jeg lengter etter. Som jeg trenger.

Tonene fra høytaleren min spiller ikke energiske rytmer slik den pleier. Hode og kropp klarer ikke det i dag. I dag må jeg ha behagelige toner. Toner som bare flyter lett gjennom rommet. Som bryter stillheten med sin ekle skjønnhet.

Jeg er sliten! Så utrolig sliten…

Det er en merkelig følelse. For det er lenge siden jeg har kjent den. Jeg har flydd på en bølge av energi hele våren og hele sommeren. Det har vært så godt. Bare sprudlet av energi og latter. Konstant.

Men, kroppen har ikke fått tid til å hente seg inn. Den har bare villig lystret. Har vært med på alt hodet har ønsket. Uten å stille spørsmål. Uten å stille krav.

Nå er den sliten. Den sier i fra. Sier at nå det er hodet sin tur til å lystre. At nå, nå er det tid for å roe ned. Hvile. Hente seg inn. Den trenger det.

Hodet vil så gjerne lystre. Vise sin takknemlighet. La kroppen få den hvilen og roen den trenger. Så de sammen snart kan legge ut på nye eventyr.

Men, hodet kan ikke lystre. For pliktene kaller.

Psykisk diagnose er skumle greier…

Jeg har jo egentlig visst det lenge. Har sett signalene. Har visst at jeg har alle de klassiske kjennetegnene. At alt stemmer overens med skolebokeksempelet. Så innerst inne har jeg visst det…

Likevel, det er vanvittig skummelt å få det bekreftet. Høre en fagperson si det høyt. Få diagnosen.

Jeg er bipolar!

En diagnose jeg må leve med resten av livet.

Det er skummelt å vite at jeg kan få en depresjon når som helst. Nesten uten forvarsel. Og helt uten grunn. Det skremmer livet av meg!

For jeg vet jo hvordan jeg har det når jeg er deprimert. Jeg går langt ned. Veldig langt ned. Og der nede, i det mørke dypet. Der er det vondt å være. Jeg vet, for jeg har vært der før. Der i det dype mørket så har jeg ingen selvtillit. Skjønner ikke hva ved meg noen kan like. Skjønner ikke at jeg kan være verdt å elske. Klarer ikke føle glede. Klarer ikke å se det positive i noe som helst.

Heldigvis ser det ikke ut som om depresjonene mine kommer så ofte. Jeg har bare hatt tre hittil i livet. Og jeg vet jeg er sterk nok til å takle det. Det fant jeg ut da jeg var deprimert sist.

Jeg var langt nede. Vandret i dypet av mine vonde tanker i månedsvis. Fant ikke glede i hverdagen. Klarte ikke å engasjere meg i det som skjedde rundt meg. Sinnet var mørkt og dystert. Og jeg var ensom. Veldig ensom. Og i ensomheten kom de grufulle tankene om ende. Om den enkle veien ut, som ville gjort slutt på smerten på et øyeblikk. Jeg var suicidal!

Så langt nede var jeg, at jeg på et punkt ble vurdert for innleggelse. Psykiateren var reelt bekymret.

Det var likevel ikke det verste… Det verste var å bli frarådet å være alene med lille skatt. Så hardt kapret mørket meg. At psykiateren var bekymret for lille skatt. Redd for at mine dystre tanker og min apati skulle ta så overhånd at jeg ikke ville klare å ta vare på lille skatt.

Det var et hardt slag i trynet å bli frarådet å være alene med sitt eget barn. Det hardeste slaget jeg noensinne har kjent. Den smerten som da skar gjennom kroppen min kan ikke beskrives med ord. Tårene bare rant og rant. Ustoppelig. Tanken på at mine tanker var så dystre at lille skatt kunne bli fratatt meg. Bare en mor eller far kan skjønne hvordan det stikker i hjertet.

Men, det var det slaget jeg trengte. Det var det slaget som tente styrken i meg. Ingen skulle få ta fra meg lille skatt. Jeg reiste meg, og jeg kjempet. Kjempet med en styrke jeg ikke visste at jeg hadde i meg. Og jeg vant!

Jeg vet jeg vil bli deprimert igjen. Min diagnose tilsier det. Men, nå vet jeg også at jeg har styrken til å komme gjennom det. Uansett hvor vondt, mørkt og dypt det er.

Å være bipolar har også en lystigere side – hypomani.

Jeg vet jeg ikke burde, men jeg elsker hypomanien! Hvem ville ikke det?

Jeg blir helt dustete glad, og smiler for hver minste lille ting. Jeg smiler egentlig konstant. Og jeg blir så full av energi. Energien bruser rundt i kroppen, og jeg klarer ikke sitte stille. Vil bare hoppe og danse. Kunne lett svingt meg i lyktestolper, danset på bordet og sunget i regnet.  Jeg bobler og sprudler. Er som en duracellkanin som ikke går tom. Og verden er et rosa sukkerspinn hvor jeg befinner meg midt inne i det. Ikke en bekymring overhode. Ikke noe negativt trenger inn til meg. Jeg har beskrevet det ganske greit en gang før – jeg blir som en våryr rosa my little pony på kokain!

Det høres kanskje fantastisk ut. Eller slitsomt… Alt ettersom. Det er nok av de som lengter etter en hverdag hvor alt er fint. Hvor man smiler og ler. Har energi til alt man måtte ønske. Og man kan leve uten bekymringer. Det er jo derfor jeg elsker hypomanien. For livet er så fantastisk når jeg er der oppe!

Men, det er ikke bare positivt.

Jeg mister også impulskontrollen. Totalt! Man tenker ikke lenger over konsekvensene av det man gjør. Man bare følger impulsene i det øyeblikket de kommer. For min del har det innebært tatoveringer, piercinger, ufornuftig pengebruk, plastisk kirurgi, dyre reiser, fallskjermhopping, strikkhopping osv. osv. osv. For all del, alt dette er ting jeg har vurdert og hatt lyst til i mange, mange år, men fornuften har stoppet meg på den ene eller andre måten. Når jeg er hypoman, så forsvinner de sperrene. Og jeg bare gjør det!

En annen negativ side av det er at jeg mister konsentrasjonen. Jeg har 1000 tanker på en gang, og klarer ikke å holde på en tanke i mer et par minutter. Blikket flakker, og verden synes å bevege seg i sakte tempo. Ting går rett og slett ikke fort nok!

Så er det alkoholen da… Jeg får et enormt sosialiseringsbehov. Og når man er så happy og så full av energi, så vil man feste. Gjerne hele natta! Og det fører jo til at alkoholkonsumet er høyere når jeg er hypoman enn det er ellers, uten at jeg noensinne har mistet kontrollen. For jeg har aldri drukket på meg en black out. Jeg gjør aldri ting jeg ikke kan stå for, uansett hvor mye jeg har drukket. Og jeg drikker ALDRI med lille skatt tilstede.

Hypomanien har også en veldig artig side – jeg blir hyperseksuell. Sexlysten blir EKSTREM, noe som er skummelt i kombinasjon med manglende impulskontroll. Særlig når man er singel… Derimot så kan det være vanvititg artig å være hyperseksuell når man er i et forhold.

Å være bipolar kommer ikke som noen overraskelse på meg. Jeg har som sagt sett signalene på det lenge. Det er bare litt overveldende å få stempelet!

Både depresjonen og hypomanien er ting jeg må lære å takle. Det er jo ikke sånn at jeg er en annen når jeg er i disse fasene. Det er bare trekk ved meg selv som forsterkes veldig.

Jeg kunne jo tatt medisiner. Som ville fjernet de verste svingningene. Men, jeg vil ikke. Liker ikke tanken på at kjemikalier skal «fucke» med hodet mitt. Det er så mye som skal til for å finne rette medikament for en psykisk lidelse. Og veien frem til den rette medisinen for meg innebærer mye prøving og feiling. Det vil jeg ikke være med på. Jeg ønsker ikke å ta medisiner som fører til at jeg blir en zombie uten kontakt med egne følelser. Jeg orker ikke tanken på å gå rundt i en boble som gjør meg likegyldig til det meste.

Jeg vil bare være meg selv. På godt og vondt. Og ja, jeg er langt nede innimellom. Andre ganger så er jeg ekstremt happy. Men uansett, så er jeg meg! Det blir bare litt forsterket nå og da….

Up, up and away!

Å, heisann!

Da har energinivået igjen begynt å skyte i taket. Blodet bruser, og jeg kan ikke stå stille. Det bare bobler i hele meg. Og det til tross for at jeg har trent i dag. Da pleier jeg jo å være død resten av dagen. Men, ikke nå! Energien er som vannet i en kjele som nesten koker over!!! Jeg vil hoppe. Jeg vil danse. Jeg vil leke. Tjolahopp!

Og humøret er fantastisk, og fortsatt stigende! Smilet går ikke bare fra øre til øre, men jaggu hele veien rundt 🙂 Jeg ler av den minste ting, og er bare dustete happy her jeg suller rundt for meg selv. Hipp hipp!

Det er så mye jeg plutselig har lyst til! Bare nå, med en gang! Helst for en time siden…. Hei hvor det går!

Så, ny opptur på vei!

Up, up and away 😀

 

 

Hvordan har jeg det egentlig?

Ulempen med å lande igjen er at jeg ikke aner hvordan jeg egentlig har det… Det høres kanskje merkelig ut!

Jeg har hatt en real nedtur i vinter. Jeg har vært på bunnen! Vært helt nede i kjeller og rotet rundt i alt grumset som ligger der. Det er ikke mye moro! Verden blir svart, og jeg ser ikke lys i mørket. Livet blir drit kjipt, og jeg klarer ikke engasjere meg eller glede meg over noe som helst. Alt er bare beksvart!

Det er heldigvis ikke ofte jeg er der. Er vel 10 år siden sist, og ytterligere 10 år siden gangen før der. Nedturene kommer sjelden, men med store ødeleggelser. Som regel er ødeleggelsene fullt gjenopprettelige. Heldigvis!

Jeg har hatt en sånn nedtur nå. Det var vondt og vanskelig. I tillegg mistet jeg den som stod meg nærmest midt i det hele. Kjærlighetssorg midt i en depresjon er ikke noe jeg unner min verste fiende engang. I dag ser jeg jo annerledes på det. Det var nødt til å gå som det gikk. Noen ganger så innser man at det ikke er det som er ment to be. Man innser at man ikke er rette for hverandre, og at man rett og slett ikke passer sammen på den måten. Men, midt oppe i det var det tøft!

Så kom oppturen. En uke svevende på rosa skyer. En uke som duracellkanin. En uke hvor verden var rosenrød og alt var helt fantastisk. Det er jo en falsk lykkerus, men den oppleves som veldig ekte. For følelsen av lykkerusen er ekte der og da!

Det var godt med en slik opptur. Ikke en bekymring i verden. Og de bekymringene som var ga jeg blanke faen i. Det ordner seg jo uansett, ikke sant? Det er  i alle fall den innstillingen man har når man er på topp. Og det er deilig! Hodet får helt fri!

Det ser ut som jeg har landet for en liten periode. Hvor lenge den varer vet jeg ikke, for jeg vet jeg vil gå opp igjen. Jeg gjør alltid det. Har flere oppturer enn jeg har nedturer. De skikkelige nedturene kommer, som sagt, med 10 års mellomrom. Oppturene kan jeg ha flere ganger i året…

Nå er jeg bare sliten. Trenger hvile. Trenger å lade batteriene.  Så får vi se hvor det går etter det…

Men, som sagt, ulempen med en sånn nedtur etterfulgt av en opptur, den er at jeg må finne ut av hvordan jeg egentlig har det. Det er mye å sortere nå som jeg kan kjenne på ting reelt. Kjenne på ting mens jeg er mitt normale selv igjen.

For både nedturen og oppturen må «analyseres». Hva fikk meg til å gå ned? Hva fikk meg til å gå opp? Og det var mye som skjedde på opp- og nedturen som jeg ikke har sett på med riktige øyne. Det har vært preget av enten de ekstremt mørke eller de rosa brillene.

Så, hvordan har jeg det egentlig? Jeg vet ikke! Det er mange «inntrykk» som må bearbeides. Det meste føles greit. Ting føles bra, selv om jeg er sliten. Det gjør faktisk det…

Bildet er herfra

Om kjærleik, flørt, ustabilt humør og annen galskap!

Humøret mitt har landet litt i dag. Det er litt godt. Hodet begynner å funke igjen, selv om det fortsatt er langt lykkeligere enn før jeg gikk opp. Er vel ganske på normalen akkurat nå.

Det var rett og slett kroppen som sa stopp. Den ble sliten. Kanskje ikke så rart etter nesten en uke som duracellkanin?!? Den orket i alle fall ikke mer. Og når kroppen ikke orket, så klarte ikke hode holde på lykkerusen lenger.

Men, det er godt å lande litt. Og kanskje tryggest, som en kompis påpekte.

Likevel, det er jo deilig å være oppe også! Man har ikke en bekymring i verden. Alt er bra, og man er like lykkelig som et rosa sukkerspinn. Kroppen er full av energi, og orker alt!

I tillegg så blir man vanvittig sosial og flørtete når man er der oppe i høyden. Ja, på grensen til ekstremt! Man vil sosialisere og flørte med alt og alle. Hele tiden. Moro er det også!

Men, det er ikke bare moro! Som Superjanne skrev i dag, så kan turen ned fra toppen også føles som en walk of shame. Vi går litt ut av vårt gode skinn når vi er der oppe i skyene. Stort sett klarer man ikke å tenke konsekvenser. Man bare handler. Man bare gjør. Og i den grad man klarer å tenke på konsekvenser, så gir man blanke faen. For det ordner seg sikkert!

Når man da er på tur ned, så  tenker man tilbake på oppturen. Det blir noen panneklask med: «Gjorde jeg virkelig det?» «Sa jeg virkelig det der?» Ja, en liten walk of shame i egen tankerekke der altså…

Jeg landet som sagt litt i dag. Og det var litt godt. Veldig greit at hodet kunne fungere litt igjen, og til dels fungerer noenlunde normalt enda. Kroppen trengte pausen, men jeg tror som sagt det bare er en pause. For selv om kroppen enda er sliten, så begynner hodet å fylles opp igjen med rosa tanker. Så duracellkaninen er vel bare på lading. Så jeg prøver å få ut dette innlegget før hjernen blir til vatt igjen…

Heldigvis har min walk of shame denne gangen vært ganske liten. Uken i skyene har stort sett vært tilbragt hjemme med barn. Da er det begrenset hvor mye galskap man klarer å finne på. Heldigvis! Flørten tone og noen oppdateringer på kanten eller med dårlig humor er noe alle kan gjøre til tider. Så offentligheten har vært skånet for min opptur denne gangen.

Men, når man er i godt humør og er singel dame, så mangler det ikke på menn som ønsker kontakt. Enten for det ene eller andre. Og ikke synes de å ta til seg at jeg ikke er interessert heller…

Jeg har ikke vært singel så veldig lenge at det gjør noe. Og jeg er ikke der at det frister med noe nytt. Det tar tid å venne seg til å være singel igjen, selv om forholdet bare varte et snaut år. Man skal på en måte nullstille tankene igjen. Det nytter ikke å ha dårlig tid. Jeg har det i alle fall ikke.

Og jeg er ikke den som på død og liv må være i et forhold heller. Det virker rett og slett som om det å leve i langvarig tosomhet ikke er helt mitt lodd her i livet. Det har ikke funket når jeg har fulgt hodet. Det har ikke funket når jeg har fulgt hjertet. Og for å være ærlig, jeg vil ikke klandre noen for å ikke klare å holde ut med de humørvariasjonene jeg er gjennom. For det er så vidt jeg orker det selv.

Jada jada… Nå er det mange av dere som tenker «Du har bare ikke møtt den rette!» «Det finnes en der ute for alle!» Osv. Osv. Spar meg! Jeg har allerede hørt det noen ganger hittil. Jeg takler ikke flere av de klisjeene. Bare la meg være, er dere snille!

For joda, det er deilig å ha noen. Skal ikke nekte for det. Men, jeg vil ikke ha noen nå. Skal jeg først ha, så skal det være den ene! Jeg er ikke den som tar til takke med et middelmådig forhold bare fordi å leve i tosomhet er noe alle gjør når man blir voksne. Vel, hva alle andre gjør er meg revnende likegyldig. Kommer det en eneste antydning til om fremtidig kjærlighet, så slår jeg!

Jeg klarer meg som sagt helt fint alene! Og jeg driter i hvor mange single kompiser folk rundt meg har. Jeg er ikke interessert! Kanskje kommer det en dag en mann som tar meg med storm igjen. Kanskje! Og da kan jeg muligens vurdere det igjen. Muligens! Men, da skal det være den ene! Den ene som får hjertet til å banke. Den ene som kan være både elsker og bestevenn. Den ene som jeg ikke klarer å være uten. Ikke en hvem-som-helst som kan gi meg noe-som-helst.

Jeg er lei av forhold som ikke funker. Kanskje jeg ikke er skapt til å leve i den tosomheten. Og det gjør ingenting. Jeg har det veldig greit uten. Så la meg for all del få styre dette selv!  Jeg har ingen hast! Og tro meg, det er ingen av deres single kompiser som vil klare å akseptere og håndtere alle mine sider. Det krever sin mann! Og av alle menn jeg har møtt, så har ingen klart det enda. Jeg vet ikke engang om jeg klarer å akseptere og håndtere det selv.

Så la meg være!

Hodet mitt er på vei inn i sin rosa boble igjen. Det er fare for at kroppen følger etter så fort den får en god natts søvn! La meg nyte det! La meg være lykkelig og naiv. La meg gjøre mine sprell. Dere som sier jeg vil angre, dere tar feil. For jeg evner ikke å føle anger for sprellene mine. Ingen sperrer, ingen anger. Bare la meg nyte det så lenge det varer! Jeg trenger det!

La meg spre mine vinger å fly dit vinden fører meg!

Hypomani?

Dagen i dag har vært temmelig interessant. Ikke fordi det har skjedd så ekstremt mye spennende. Men, jeg har vært veldig bevisst på meg selv…

Jeg fikk en STERK anbefaling av en god venn i går om å kle meg anstendig. Den anbefalingen skal jeg være glad for at lå i bakhodet i dag morges. For det jeg hadde lyst til å kle meg i var alt annet enn anstendig. Jeg blir en smule ekshibsjonistisk i klesstilen på opptur. Ja, direkte tacky hvis du spør såkalte normale mennesker. Med tanke på at jeg kan gå i drøy cleavage og skinnskjørt til vanlig, så kan dere forestille dere hva jeg mener med uanstendig på opptur. Det er ikke antrekk som egner seg i dagslys akkurat.

Konsentrasjonen min har vært helt på trynet i dag. Klarer ikke konsentrere meg om noen ting . Klarer ikke engang konsentrere meg om en samtale. Jeg har 1000 tanker, og enhver tanke forsvinner like fort som den kommer. Hodet er høyt og lavt på en gang. Tankene spiller rett og slett et godt, gammeldags flipperspill i hodet på meg.

Blikket flakker. Jeg klarer ikke å fokusere på noen ting i mer en få sekunder av gangen. Jeg skal ha med meg hva som skjer rundt meg. Helst alt på en gang. Så blikket beveger seg i en hastighet som er unormalt høyt. Og det føles også som om verden er klarere. Litt sånn samme følelse som når man tar på seg briller for første gang. Men, jeg klarer ikke å fokusere på noe som er nærmere en 1 meter fra meg. Ikke spør meg hvorfor…

At jeg er ukonsentrert og blikket flakker fører også med seg at jeg lett blir distrahert. Det skal ikke mye til for å få tankene mine bort fra en ting og over på noe annet. For verden går litt for sakte for meg. I mitt hode så skjer alt i dobbel hastighet – minst! Derfor blir jeg også fort utålmodig. Fordi ting går alt for sakte.

Jeg er også ekstremt rastløs. Klarer ikke sitte rolig. Har bare lyst til å hoppe og danse. Kunne lett svingt meg i lyktestolpene og danset på bordet. Å sitte stille er rett og slett et mareritt. Må bevege på hendene, føttene, fingrene… Ett eller annet. Hele tiden. Det er så mye energi som bobler i meg. Som kullsyren i en uåpnet brusflaske etter å ha ristet på den.

Siden energinivået er så høyt, så får jeg også store problemer med å sove. For det første så er det problematisk å ligge stille i sengen. For det andre så finnes jeg ikke trøtt. Og når jeg først sovner, så våkner jeg igjen etter kort tid. Da er jeg så rastløs at jeg må ut av senga og gjøre noe. Om så bare for et kvarter. Men, jeg våkner av at jeg ikke klarer å ligge stille lenger.

Humøret er fortsatt på topp! Jeg føler at jeg går rundt som et eneste stort smil. Det er jo egentlig veldig godt! Men, og det er et stort men… For jeg var hos psykologen i dag. Naturlig nok så ble det mest snakk om oppturen jeg nå er på. Likevel ble det også spørsmål om depresjonen. Og selv da vi snakket om de suicidale tendensene ved min depresjon, så satt jeg med et stort glis om munnen. Og når du innser at du snakker om å ha tenkt tanken om å avslutte alt og samtidig smiler fra øre til øre. Ja, da får lykkerusen et bitter ettersmak.

Siden jeg er i så sinnsykt godt humør på opptur, så får jeg også et ekstremt behov for å være sosial. Vil helst ha folk, og gjerne mye folk, rundt meg hele tiden. Gjerne i festlige lag. Jeg sprudler og er i direkte partyhumør konstant. For å si det enkelt så kunne jeg festet døgnet rundt, hvilket jeg også har gjort på enkelte oppturer tidligere. Det fører jo også med seg at lysten på alkohol også er vesentlig større på opptur. Selv for meg som egentlig drikker veldig sjelden. Det er litt skummelt!

Jeg får også total mangel på impulskontroll. I dag har det ikke vært så ille, men så har jeg også i dag brukt MYE energi på å prøve å beherske meg. Men å fly i lekebutikker på opptur er en prøvelse. Det er så mye jeg får lyst til. Den ene butikken hadde også en stor binge med kosebamser. Der var fristelsen så stor at hadde jeg vært i butikken to minutter lenger, så hadde jeg stupt ut i og badet i bamser. Jeg hadde så sinnsykt lyst!!!

Men, jeg vet fra tidligere hvor stor mangelen på impulskontroll er. Det er mye rart jeg har gjort på opptur. Bungee jumping er en av dem. De fleste av mine tatoveringer og piercinger er også tatt på opptur. Ellers kan nevne at jeg har bestilt dyre ferieturer, reist på spontanturer til utlandet, gått bananas på shopping, bestilt time til plastisk kirurgi osv. osv. Impulskontrollen er fraværende!

Selvbildet mitt skyter også i været. Jeg er en jente som normalt har ganske godt selvbilde fra før av. På opptur forsterkes dette ytterligere. Jeg får en følelse av at jeg kan klare ALT jeg setter meg som mål. Får en vanvittig tro på egne evner og ferdigheter. Jeg blir også ekstremt mye mer fornøyd med hva jeg ser i speilet. Og jeg utnytter det til min fordel. Det er få menn som klarer å dra øynene fra en pen kvinne som stråler av selvtillit. Og det bringer meg videre til den skumleste delen av oppturen – hyperseksualiteten.

For jeg får EKSTREM sexlyst på opptur. Det ligger i tankene konstant! For all del, det går ikke helt over styr. Men, det er ikke langt unna heller. Er jeg i et forhold, så klarer jeg å holde meg til den jeg er sammen med. Så selv om jeg er på opptur, så er jeg trofast. Og jeg rører ikke mine venninners menn. Den feilen har jeg brent meg på én gang. Aldri mer!

Jeg gjør heller aldri noe som kan få negativ innvirkning på sønnen min. Derfor er jeg mer eller mindre safe nå. Jeg har han hjemme den neste uken. Så jeg kan ikke oppsøke muligheter. Likevel så må jeg være ærlig med meg selv. Hadde det kommet noen og banket på døra mi på dagen når han var i barnehagen, så hadde jeg ikke klart å si nei.

Men, det er også de sperrene jeg har. Når jeg er singel og på opptur, så forsvinner alle andre sperrer så fort muligheten byr seg. Jeg tenker ikke konsekvenser. Jeg tenker ikke i det hele tatt. Jeg bare gjør. Følger lysten. Ekstrem sexlyst og mangel på impulskontroll er en farlig kombinasjon. Jeg kan vel med hånden på hjertet si at jeg er direkte promiskuøs på opptur. Det har ført til at jeg opp gjennom årene har hatt min andel menn og vel så det. Jeg klarer rett og slett ikke la være. Lysten, begjæret er der konstant. Som et sug gjennom hele kroppen. Jeg føler meg som et rovdyr på jakt. Som en tørste som ikke kan slukkes. Som en sultfølelse som ikke kan stilles. Uansett hvor mye og hvor mange jeg får, så vil jeg bare ha mer… Jeg klarer bare ikke å la være!

Så hypomani? I think so!