Forvirrende ubalanse…

Jeg skjønner ikke helt hva som foregår. Kropp og hode befinner seg brått i en forvirrende og merkelig tilstand. Hvor jeg ikke skjønner hva som skjer, eller hvorfor.

Kroppen virker rastløs og utålmodig. Jeg skjelver innvendig. Som om blodet bruser og et loppsirkus løper rundt under hudoverflaten. Men jeg har ikke energien som føles. For selv om kroppen skjelver av rastløshet, så kjennes den tung. Som om alle lemmer er fylt med bly. Alle muskler beveger seg i sirup. Slik at jeg blir låst stillesittende og tung i kroppen. Fylt med en raslende indre uro.

Hodet er like motsigende. Jeg kjenner meg svimmel. Samtidig synes verden klarere enn den har gjort på lenge. Hodet er tynget med tanker, men samtidig uten å tenke. Dets spinner rundt på den mest stillestående måten. Opp er ned. Frem er bak. Tungt lettsinn. Eller lett tyngende. Jeg vet ikke….

Hodet og kropp forvirrer meg. Jeg skjønner ikke motsetningene verken her eller der. Kanskje er det bare et skifte, men hvilken vei?

For skiftene er uforutsigbare. Det er som å vakle på toppen av et gjerde. Et gjerde like høyt som et voksent fjell. Like tykt som en line. Der balanserer man uten å vite om man vil rekke over, eller falle ned. Ustø i gangen. Uvitende om hvilken side man faller på hvis balansen svikter. Usikker på hvor dypt man faller. Hvor hardt man faller. Eller hvilken forfatning selvet er i når støvskyen etter landingen har lagt seg.

Man vet man bør klare å komme seg over uten å falle. Men veien over er lang. Og man kjenner at man er i ferd med å slå sprekker under veis. Merker svakheter og brister. Merker styrke som forsvinner. Leter febrilsk etter noe å holde fast i. Noe å gripe etter. For å ikke miste fotfestet helt. En sikkerhetsline. Som fanger hvis man mister balansen, slik at man slipper å falle.

Jeg vet ikke om det er svingninger som skaper uroen. Eller bare vekten av stress og bekymringer. Eller utmattelsen av en stiv, vond og verkende kropp. Jeg kjenner bare at kropp og hode ikke vet hvor de skal. Jeg er i ferd med å slå sprekker. De er enda små og reversible. Jeg bare håper jeg ikke knekker helt. Ikke nå!!

Reklamer

Jeg husker minnene….

Jeg husker dager i mørke. Dager hvor solen ikke nådde frem. Hvor verden var svart. Hvor mørket var overveldende og stumt. Omringet meg. Slukte meg.

Jeg husker dager i stillhet. Dager hvor jeg skjermet meg fra verden. Ikke klarte å ta del i den. Lot den fare forbi. Stengte den ute. Hvor alt som fantes var mine tanker og mitt mørke.

Jeg husker dager i ensomhet. Dager hvor alt jeg trengte var en klem. Hvor jeg strakk ut armene, men  ingen var der. Bare et tomt rom. Bare ensomheten var der og holdt rundt meg.

Jeg husker dager blendet av tårer. Dager hvor de salte, skjøre dråper rant i strie strømmer nedover såre kinn. Hvor intet kunne stoppe dem. Bare en endeløs rekke av tårer.

Jeg husker dager i fortvilelse. Dager hvor jeg dro meg i håret og stanget hodet i veggen. Ikke kom meg videre. Stod fast i frustrasjonen. Skrek. Skrek meg tom. Uten at det hjalp.

Jeg husker dager blant skyggenes stemmer. Hvor mørket hvisket til meg. Minnet meg på håpløshet og svik. De smygende, dype stemmene av endeløs elendighet.

Jeg husker dager i smerte. Dager hvor verden var så vond at jeg revnet innvendig. Følelsen av at innsiden vrenges ut. En smerte så uutholdelig at hvert minutt føltes som et år.

Jeg husker dager så vonde. Dager hvor alt kom samtidig. Smerten, ensomheten, fortvilelsen, stillheten, tårene. Alt på en gang. Dager som ingen ende ville ta.

Jeg husker. Heldigvis.

For minnene av mørket lar meg glede meg over lyset. Glede meg over solen som skinner. Glede meg over at livet er fylt med lyse tanker. Glade tanker

Minnene om stillheten lar meg nyte lyden av liv og latter, Nyte lyden av en varm stemme. Nyte lyden av våren hvor verden spirer til liv.

Minnene om ensomheten lar meg verdsette menneskene rundt meg. Alle de vakre sjelene som har omfavnet meg. Tatt meg imot med åpne armer.

Minnene om tårene lar mine øyne få stråle. Stråle av all den glede og kjærlighet jeg nå føler. Stråle og vise hele spekteret av hvem jeg er.

Minnene om fortvilelsen gir meg mot til å gå videre. Mot til å møte enhver utfordring, hvor stor den enn måtte være. Mot til å aldri gi opp.

Minnene om skyggenes stemmer viser meg at det alltid er håp. Viser meg at lyset alltid vil skremme skyggene unna. Viser meg at lyset alltid er sterkest.

Minnene om smerten lar meg sette pris på alt som er godt. Viser meg hvor god verden kan være. Lærer meg å nyte all den varme, all den kjærlighet, all den lykke jeg nå bærer.

Minnene om de vonde dagene viser meg hvor sterk jeg er. Minner meg på at under overflaten bor en styrke, et mot, en kraft så stor at jeg kan overvinne alt.

Jeg husker. Heldigvis.

For minnene gir meg lærdom. De lar meg huske at livet ikke alltid er godt. Slik at jeg aldri vil glemme å verdsette solskinnsdagene.  Minnene viser meg hva jeg har klart, og gir meg mot til å gå videre. Minnene viser meg hvor uendelig mye som bor i meg. Viser meg hvor jeg kommer fra og hvem jeg er. Minnene har gjort meg til den jeg er.

Derfor er jeg glad for at jeg husker. Fordi jeg er stolt av hvem jeg er.

Just one of those days…

Selv om livet stort sett er godt, så er ikke alle dager gode.

I dag er en sånn dag…

Hodet spinner. Det går rundt for meg. Bokstavelig talt. Jeg må stoppe opp. La hodet spinne ferdig. Stå der og svaie til svimmelheten gir seg. Og mens jeg står der. Venter på at verden skal slutte å gå rundt foran øynene mine. Så undrer jeg i et lite sekund. Klarer jeg litt til, eller er det nå jeg går rett i bakken. Da er det bare å lukke øynene, puste dypt inn og ut. Før jeg åpner øynene og fortsetter videre.

Kroppen krangler og er vond. Det verker fra ende til annen. Fra under foten til hårfestet. Kroppen kjennes øm og ekkel ut. Den vil bare ikke lystre. Oppfører seg som en trassig treåring som nekter å bevege seg av flekken. Jeg kan ikke annet enn å banne og sverte, og dra den etter meg. Kjefte og skjenne, og be den høre etter. Be den være snill pike.

Og på toppen av det hele. Der kverner tankene. Tanker jeg egentlig ikke burde ha. Frykt og redsel. Tidligere tiders erfaringer som setter sine spor. Tar med tankene mine ut i en dans jeg ikke har takket ja til. Og som jeg ikke fører selv. Jeg prøver å forsvare meg mot tankene. Sperre dem inne igjen. Men akkurat i dag har jeg ikke styrke til det….

Så i dag er ingen god dag, selv om livet ellers er godt.

tumblr_meb3dvdRAT1rtrcaro1_500

Orkan…

Noen dager kommer med motgang. Brått og brutalt. Som slag i ansiktet man ikke kunne forutse. Slag som treffer, akkurat der det smerter mest.

Det sies at livet ikke skal være enkelt. Og livet lever virkelig opp til det. For det er alt annet enn enkelt.

Alle står vi i motvind. Men hvorfor… Hvorfor er det alltid meg stormen skal treffe?

Motvinden er sterk, men man klarer å karre seg fremover. Man må bare være varsom. Se etter hvor man setter føttene hen. Få et godt fotfeste for hvert enkelt skritt. Ta ett skritt av gangen. Det går sakte, men man kommer seg frem.

Motvinden min. Den er ikke bare sterk. Det er en hel orkan. Jeg blåser overende. Har ingen sjanse til å holde meg på bena. Mister fotfestet totalt, og flyttes flere skritt tilbake. Hver gang jeg klarer å reise meg. Så kommer det et nytt vindkast. River meg overende. Og vinden vinner. Hver gang.

Orkanen bringer med seg et kaos av tanker. Og ødeleggelsens kraft er stor. Tankene er dystre. De tærer på meg. Innenfra og ut. Jeg kjenner på nederlag. Jeg kjenner på smerten.

Stoltheten min. Gleden min. Byttes ut. Med usikkerhet. Med utrygghet. Og med den kommer kvalmen. Som skyller over meg. Sterkere og sterkere for hvert vindkast. Til jeg ikke klarer å holde den igjen lenger. Til den overtar kroppen min helt.

Jeg kjenner på nederlag. Får lyst til å gi opp. Bare synke sammen. Flykte inn i de grå, grå tankene som kommer. La fortvilelsen ta meg. La tårene renne. I håp om at de tar med seg noe av dette. Noe av usikkerheten og fortvilelsen. I det de forlater øyekroken.

Jeg har taklet så mye motgang. Klarer jeg virkelig å takle mer? Kanskje er dette tidspunktet. Hvor jeg må innse at jeg ikke kan takle alt. At selv ikke jeg er sterk nok til all verdens motgang. At selv ikke jeg klarer meg gjennom hver orkan som treffer meg.

Orkanens vindkast er sterke. Det frister å bare løfte bena. Bare gi opp. La vinden fange meg. Føre meg dit den mener jeg hører hjemme. Til fortapelsen. Til ødeleggelsen. La den seire. Det hadde vært så mye lettere å bare fly med den. Fly med vinden. Selv om den er destruktiv.

Det er slitsomt å stå imot. Det er slitsomt å kjempe. Kan jeg ikke bare få nyte gleden? For en liten stund…

Jeg har alltid vært sterk. Jeg har stått imot alt som har blitt sendt min vei. Vunnet alle kamper i livet. Så langt. Hver eneste en.

Og jeg stod stolt når orkanen traff. Stolt og sterk. Men, jeg kjenner hvert vindkast hvisker ut litt av stoltheten min. Litt av styrken min.

Men, jeg har fortsatt stolthet og styrke igjen i meg. Det er så fristende å gi opp. Det er så fristende å fly med vinden. Det er så mye lettere enn å igjen reise seg fra siste fall.

Jeg løfter blikket. Ser mot orkanen. Ser den bygger seg opp. Samler krefter for å slå til mot meg igjen. Ser hvor destruktiv den er.

Orkanen skal ikke få fange meg.

Jeg reiser meg opp. Finner fotfestet. Nederlag er ikke et alternativ. Ikke så lenge jeg fortsatt har styrke i meg. Fortsatt har stolthet. Jeg har stått gjennom orkaner før. Jeg har taklet verre enn dette. Jeg skal takle dette også. Jeg er ikke bare sterk. Jeg er den sterkeste.

Og denne gangen står jeg ikke alene. Du står ved siden av meg. Så ta min hånd. Hold den hardt. Hold den trygt. Og stå der med meg til vinden løyer.

cleansing-storm

La mitt hjerte få elske…

Kan dere høre mine skrik?
Kan dere høre min fortvilelse?
Der den sliter i meg. Der den river meg i filler.
Så mange vonde ord.
Så mange ord jeg ikke vil høre.

Som små flenger i mitt hjerte.
Det hjertet som banker så sterkt.
Det hjertet som elsker.
Hvorfor prøver dere å stanse det?
Hvorfor prøver dere å få det til å slutte å slå.

Jeg skriker. Høyt.
Av smerte. Av fortvilelse.
Hører dere det?
Hører dere hvor vondt det gjør?
Hvor vondt ordene gjør?

Ikke grip tak i mitt hjerte.
Ikke hold det så det ikke får slå.
Flengene dere skaper.
De små, men sviende.
De gjør så vanvittig vondt.

Smerten, jeg klarer den ikke.
Den sender tankene mine
på en reise jeg ikke kan stoppe.
Drar meg inn i en virvelvind
av mørke og dysterhet.

Hvorfor kan jeg ikke bare få nyte?
Ser dere ikke gleden jeg har?
Den glede jeg bærer med stolthet.
Den som springer ut
av at mitt hjerte elsker.

Kanskje lever jeg på en sky.
Kanskje lykken ikke vil vare.
Det finnes ingen garanti for det.
Men, la meg få leve i lykken
hvor lenge den enn vil vare.

Kanskje jeg en dag faller.
Da vil fallet skade meg dypt.
Jeg vil falle hardt og lenge.
Jeg vil falle smertefullt og brutalt.
Men, la meg få ta sjansen.

For jeg kan ikke sperre meg inne.
Skjule meg i redsel  for smerten.
Jeg må tørre å elske.
Jeg må tørre å gi meg hen.
Jeg må leve her og nå.

Så hør min smerte som skriker
over deres vonde ord.
La meg få leve i lykken.
La meg få elske.
Selv om hjertet kan briste.

For livet er her og nå.
Ikke i går. Ikke i morgen.
Så la meg få leve i lykken.
Ikke risp mitt hjerte så det ikke klarer å slå.
La mitt hjerte få elske.

Stolen_Crushed_Heart

Inferno

Hodet går i sirkler. Tankene spinner om sin egen akse. En karusell fra helvete. Og jeg kommer meg ikke av.  Må bare holde meg fast. Gjennom runde etter runde. Mens jeg kjenner kvalmen slår opp i meg. Kvalme, over tanker jeg ikke blir kvitt. Over tanker jeg vet jeg ikke burde ha.

Tanker som i seg selv er gode. Det gjør meg redd. Det er så lett å la seg rive med. I det gode. Men, fornuften advarer meg. Jeg vet så inderlig godt. At dette. Er tanker som vil være destruktive. De må ikke få slå rot.

For jeg kan ikke gå den veien. Jeg vet den fører intet godt med seg. Kun destruksjon. Av alt hva jeg har bygget opp.

Karusellen går fortere nå.  Jeg lukker øynene. Forsøker å glemme. Forsøker å fornekte. Iherdig leter jeg etter utgangen. Den finnes ikke. Jeg er låst her. Må bare være med. Mens den spinner. Rundt og rundt og rundt.

Tankene graver seg dypere.

Jeg føler meg som Dante. På vei ned. Gjennom et brennende inferno.  Dras ned blant syndere og vellystige. Blant glupske og grådige. Blant de vrede som sloss. Et evig kaos. Av tanker. Som alle vil ha en del av meg. Der jeg spinner.

Jeg stiger videre ned. Sirkel etter sirkel.

Brått, spinner jeg på stedet. I det bedragerske.

For slik er mine tanker. De er bedragerske. Kler seg som vakre toner, mens destruksjonens rytme banker gjennom meg. De vakre, vakre tonene. Som spilles så forførende. Smekter seg rundt meg. Smigrer meg med sin skjønnhet. Så jeg ikke hører hvor falskt de spilles. En falskhet så enorm.

De er hyklerske. Bedrar meg med sin påtatte skjønnhet. Stjeler min oppmerksomhet. Sluker meg med sin bedragerske varme. Av flammer. Som brenner meg, og etterlater seg svikefulle arr.

En skjønnhet så forrædersk. Så blendende og altoppslukende. At jeg ikke ser farene. De farene fornuften min vet er der. Tankene ser dem ikke. Jeg bare spinner og spinner. Lenger ned i infernoet.

Ned til skjærsilden. Der helvetes flammer brenner.

Men mine tankers skjærsild har ingen porter. Det er ingen dører til renselse for mine synder. Ikke vet jeg om jeg vil finne Edens hage. Ikke vet jeg, om jeg noen sinne vil stige inn i Paradis.

dantes-inferno-oxcgn-25

Redselen

Jeg er redd.

Redd for å slippe andre inn på meg. Redd for å bli glad i noen. Redd for å føle.

Redd for å invitere inn. Redd for å la noen ta del. Redd for å la andre bli en for stor del av livet mitt.

Jeg er redd. Jeg er livredd.

Men, frykten ligger ikke hos de rundt meg. De har intet gjort for å skape min redsel. De fortjener den ikke.

Frykten ligger ikke i følelsene i seg selv. For de er jo gode.

Frykten ligger i fremtiden. På grunn av fortiden.

Jeg redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli forlatt.

Redd for svik. Sviket jeg føler når jeg blir vendt ryggen til. Blir stående igjen alene og undrende. Og se de forsvinne i det fjerne. For aldri å returnere igjen.

Redd for arret som vil bli hvis de skulle forsvinne ut av livet mitt igjen. Jeg har så mange arr fra før. Arr som går dypt, og aldri vil gro.

For det er det jeg er vant til. At mennesker kommer inn i livet mitt. Kaprer mitt hjerte. Griper om alt hva jeg er.

Så river de meg i filler. Lager store sår. I meg. I sjelen min. Før de snur ryggen til og går. Forlater meg. Sviker meg.

Sårene gror. Med tiden. Men de etterlater seg arr. Store, dype arr.

Arr som aldri vil forsvinne. Arr som for alltid vil minne meg om hva som var. Om å bli såret. Om sviket.

Så jeg er redd. Og redselen forsvarere meg. Og den hemmer meg.

Men, redselen er der. Alltid!

images