Hvor er jeg på vei nå?

Noe er i ferd med å skje. Jeg kjenner det på hele meg. Jeg vet bare ikke helt hva det er…

Dagene føles tyngre. Kroppen kjennes tyngre. Den vil ikke helt være med på alt dette hverdagsmaset. Den vil hvile. Er sliten.

Jeg føler meg ikke lenger som den lette, grasiøse gasellen. Som har hoppet og danset seg gjennom sommeren med enkelhet og glede. Hvor ferden har føltes som en lek.

Nå føler jeg meg som en elefant. Stor og tung. Med skritt så grove at de får bakken til å vibrere hver gang foten settes ned. Og den korteste vandring føles som å bestige et fjell.

Hvor er gasellen? Jeg liker henne så mye bedre.

Kroppen er sliten. Timeglasset med energi har rent ut. Det er ikke mer igjen, og jeg får ikke snudd det og startet på nytt. Jeg har ikke krefter. Orker ikke anstrenge meg.

Jeg spretter ikke lenger ut av sengen om morgenen. Klar for nye utfordringer, nye sprell. Etter kun få timer med søvn. Våkner ikke lenger smilende. Undrende over hva denne dagen bringer.

Nå våkner jeg i forvirring. Kan ikke skjønne at det allerede er morgen. Så trøtt. Vil bare sove mer. Selv om jeg har lagt meg tidligere enn på lenge. Selv om jeg måtte sove på sofaen kvelden før. Bare trøtt. Sliten. Med en kropp som ikke er klar for dagens plikter. Strevende ut av sengen.

Og jeg er ikke lenger sprudlende glad. Slik sommeren har vist at jeg kan være. Hvor smilet er enormt, uansett hvilken motgang jeg møter. Hvor latteren er smittende. Hvor jeg er solstrålen. Hun som gir solen en real kamp om hvem som klarer å spre mest varme og glede. Og vinner!

Nå vet jeg ikke hvordan jeg er. Jeg er ikke lei meg. Er ikke trist. Er ikke sint. Men, jeg er heller ikke glad og fornøyd. Det er ikke smittende latter og store smil. Jeg er bare sliten.

Hvor er hun som stråler og ler? Jeg savner henne allerede.

Og tankene har tatt en ny vending. Tankene om meg selv. I sommer har jeg vært uovervinnelig. Selvtilliten har vært skyhøy. Jeg har følt meg vakker. Jeg har turt å stole på alle mine gode sider. Uten å være redd for å vise mine svake. Har likt meg selv. Fullt og helt. Med alt hva jeg er. Og alt hva jeg har.

Nå kommer de negative tankene. Hvor fokus er flyttet. Flyttet fra alt jeg liker, til alt jeg ikke liker. Vekten viser at sommeren har satt sine spor. Og jeg ser meg i speilet og ser det. Ser det dobbelt av hva alle andre gjør. Føler meg stor, selv om jeg vet det ikke er sant.

Komplimentene jeg får preller av på meg. Der jeg i sommer takket og smilte. Der jeg i sommer eide de gode ordene som ble sagt. Hvor jeg innerst inne tenke at joda jeg vet det egentlig, men det er hyggelig å høre det… Der når det ikke lenger inn. Jeg klarer ikke ta det til meg. Fordi jeg vet at det har vært bedre. Jeg har vært finere, slankere, vakrere. Enn det jeg føler meg nå. Så jeg føler ikke lenger at jeg fortjener det.

Hvor er selvsikkerheten min? Jeg trenger deg.

Mest av alt er jeg redd nå. Redd for hva dette er. Hvor det fører meg hen. For jeg vet hva det kan bety. Og jeg vil ikke dit. Ikke nå. Ikke igjen. Jeg vet jeg må. At det er uungåelig. Det er sånn det er når hodet ikke er helt riktig skrudd sammen. Men, jeg er ikke klar for det riktig enda.

Så jeg håper. At det bare er en liten svingning. At det skyldes været, som har vært tungt, trist og kaldt. Som tankene mine. At jeg bare må venne meg til den nye årstiden. At det bare er et hamskifte. Hva som helst. Bare ikke DET!

Men, jeg er redd!

bipolar

Reklamer

Psykisk diagnose er skumle greier…

Jeg har jo egentlig visst det lenge. Har sett signalene. Har visst at jeg har alle de klassiske kjennetegnene. At alt stemmer overens med skolebokeksempelet. Så innerst inne har jeg visst det…

Likevel, det er vanvittig skummelt å få det bekreftet. Høre en fagperson si det høyt. Få diagnosen.

Jeg er bipolar!

En diagnose jeg må leve med resten av livet.

Det er skummelt å vite at jeg kan få en depresjon når som helst. Nesten uten forvarsel. Og helt uten grunn. Det skremmer livet av meg!

For jeg vet jo hvordan jeg har det når jeg er deprimert. Jeg går langt ned. Veldig langt ned. Og der nede, i det mørke dypet. Der er det vondt å være. Jeg vet, for jeg har vært der før. Der i det dype mørket så har jeg ingen selvtillit. Skjønner ikke hva ved meg noen kan like. Skjønner ikke at jeg kan være verdt å elske. Klarer ikke føle glede. Klarer ikke å se det positive i noe som helst.

Heldigvis ser det ikke ut som om depresjonene mine kommer så ofte. Jeg har bare hatt tre hittil i livet. Og jeg vet jeg er sterk nok til å takle det. Det fant jeg ut da jeg var deprimert sist.

Jeg var langt nede. Vandret i dypet av mine vonde tanker i månedsvis. Fant ikke glede i hverdagen. Klarte ikke å engasjere meg i det som skjedde rundt meg. Sinnet var mørkt og dystert. Og jeg var ensom. Veldig ensom. Og i ensomheten kom de grufulle tankene om ende. Om den enkle veien ut, som ville gjort slutt på smerten på et øyeblikk. Jeg var suicidal!

Så langt nede var jeg, at jeg på et punkt ble vurdert for innleggelse. Psykiateren var reelt bekymret.

Det var likevel ikke det verste… Det verste var å bli frarådet å være alene med lille skatt. Så hardt kapret mørket meg. At psykiateren var bekymret for lille skatt. Redd for at mine dystre tanker og min apati skulle ta så overhånd at jeg ikke ville klare å ta vare på lille skatt.

Det var et hardt slag i trynet å bli frarådet å være alene med sitt eget barn. Det hardeste slaget jeg noensinne har kjent. Den smerten som da skar gjennom kroppen min kan ikke beskrives med ord. Tårene bare rant og rant. Ustoppelig. Tanken på at mine tanker var så dystre at lille skatt kunne bli fratatt meg. Bare en mor eller far kan skjønne hvordan det stikker i hjertet.

Men, det var det slaget jeg trengte. Det var det slaget som tente styrken i meg. Ingen skulle få ta fra meg lille skatt. Jeg reiste meg, og jeg kjempet. Kjempet med en styrke jeg ikke visste at jeg hadde i meg. Og jeg vant!

Jeg vet jeg vil bli deprimert igjen. Min diagnose tilsier det. Men, nå vet jeg også at jeg har styrken til å komme gjennom det. Uansett hvor vondt, mørkt og dypt det er.

Å være bipolar har også en lystigere side – hypomani.

Jeg vet jeg ikke burde, men jeg elsker hypomanien! Hvem ville ikke det?

Jeg blir helt dustete glad, og smiler for hver minste lille ting. Jeg smiler egentlig konstant. Og jeg blir så full av energi. Energien bruser rundt i kroppen, og jeg klarer ikke sitte stille. Vil bare hoppe og danse. Kunne lett svingt meg i lyktestolper, danset på bordet og sunget i regnet.  Jeg bobler og sprudler. Er som en duracellkanin som ikke går tom. Og verden er et rosa sukkerspinn hvor jeg befinner meg midt inne i det. Ikke en bekymring overhode. Ikke noe negativt trenger inn til meg. Jeg har beskrevet det ganske greit en gang før – jeg blir som en våryr rosa my little pony på kokain!

Det høres kanskje fantastisk ut. Eller slitsomt… Alt ettersom. Det er nok av de som lengter etter en hverdag hvor alt er fint. Hvor man smiler og ler. Har energi til alt man måtte ønske. Og man kan leve uten bekymringer. Det er jo derfor jeg elsker hypomanien. For livet er så fantastisk når jeg er der oppe!

Men, det er ikke bare positivt.

Jeg mister også impulskontrollen. Totalt! Man tenker ikke lenger over konsekvensene av det man gjør. Man bare følger impulsene i det øyeblikket de kommer. For min del har det innebært tatoveringer, piercinger, ufornuftig pengebruk, plastisk kirurgi, dyre reiser, fallskjermhopping, strikkhopping osv. osv. osv. For all del, alt dette er ting jeg har vurdert og hatt lyst til i mange, mange år, men fornuften har stoppet meg på den ene eller andre måten. Når jeg er hypoman, så forsvinner de sperrene. Og jeg bare gjør det!

En annen negativ side av det er at jeg mister konsentrasjonen. Jeg har 1000 tanker på en gang, og klarer ikke å holde på en tanke i mer et par minutter. Blikket flakker, og verden synes å bevege seg i sakte tempo. Ting går rett og slett ikke fort nok!

Så er det alkoholen da… Jeg får et enormt sosialiseringsbehov. Og når man er så happy og så full av energi, så vil man feste. Gjerne hele natta! Og det fører jo til at alkoholkonsumet er høyere når jeg er hypoman enn det er ellers, uten at jeg noensinne har mistet kontrollen. For jeg har aldri drukket på meg en black out. Jeg gjør aldri ting jeg ikke kan stå for, uansett hvor mye jeg har drukket. Og jeg drikker ALDRI med lille skatt tilstede.

Hypomanien har også en veldig artig side – jeg blir hyperseksuell. Sexlysten blir EKSTREM, noe som er skummelt i kombinasjon med manglende impulskontroll. Særlig når man er singel… Derimot så kan det være vanvititg artig å være hyperseksuell når man er i et forhold.

Å være bipolar kommer ikke som noen overraskelse på meg. Jeg har som sagt sett signalene på det lenge. Det er bare litt overveldende å få stempelet!

Både depresjonen og hypomanien er ting jeg må lære å takle. Det er jo ikke sånn at jeg er en annen når jeg er i disse fasene. Det er bare trekk ved meg selv som forsterkes veldig.

Jeg kunne jo tatt medisiner. Som ville fjernet de verste svingningene. Men, jeg vil ikke. Liker ikke tanken på at kjemikalier skal «fucke» med hodet mitt. Det er så mye som skal til for å finne rette medikament for en psykisk lidelse. Og veien frem til den rette medisinen for meg innebærer mye prøving og feiling. Det vil jeg ikke være med på. Jeg ønsker ikke å ta medisiner som fører til at jeg blir en zombie uten kontakt med egne følelser. Jeg orker ikke tanken på å gå rundt i en boble som gjør meg likegyldig til det meste.

Jeg vil bare være meg selv. På godt og vondt. Og ja, jeg er langt nede innimellom. Andre ganger så er jeg ekstremt happy. Men uansett, så er jeg meg! Det blir bare litt forsterket nå og da….

bipolar_by_chami_ryokuroi-d3ew1g0