Meg, meg, MEG!

Dette har vært en strålende fredag så langt! Stille og rolig morgen. Kort dag på jobben. Hjemme klokken 12 og barnefri… Ah… Deilig!

Siden jeg for engangs skyld hadde litt god tid og kunne gjøre hva jeg ville, så gjorde jeg noe jeg aldri får tid til ellers. Jeg ga meg selv litt tender love and care.

Før noen av mine mannlige lesere får stygge tanker, så skal jeg bare avfeie dette med en gang. Dette var av den kjedelige typen. Du vet… Lang dusj, fiksing av negler osv. Det du leser om hos rosabloggerne. Rett og slett. Må nok innrømme at jeg til tider er over gjennomsnittet forfengelig…

Men, mens jeg stod der på badet og pludret med meg selv, så begynte tankene å rulle. Slik de alltid gjør. Over denne egentiden, eller ME-time som mange kaller det nå til dags. For det er ekstremt mange statusoppdateringer på facebook over venninner som skal ha såkalt ME-time. Ikke det at jeg skjønner hvorfor du har et behov for å fortelle et par hundre tilfeldig og mindre tilfeldig bekjente om det hver gang du skal bruke en time på badet, men same same…

Bildet er herfra

ME-time brukes jo forresten om alt mulig annet også. Middag med jentene, kaffe med studievenninne, lunsj med søster, behandlinger på spa osv… Ja, egentlig alt positivt man gjør i egen interesse. Men, stikkordet er EGEN interesse. ME = meg selv, og bare meg!

Som dere ser så er alle «aktivitetene» jeg ramset opp ting vi jenter gjør. For det er bare jentene som har ME-time. Jeg har enda til gode å se en slik statusoppdatering fra et mannfolk… Heldigvis! De er ikke noe bedre, for de vil ha minst like mye tid til seg selv og sine interesser. De bare forteller ikke gud og hvermann om det.

Men, for å være ærlig så synes jeg vi begynner å dra dette litt vel langt!!! Agree?

Jeg har ei venninne som hele tiden klager over mannfolket sitt. At han bruker så mye tid på trening. Det er tross alt snakk om to ganger i uken. Hun har jo ALDRI tid til å gjøre noe HUN har lyst til. Hun har aldri tid til ME-time. At hun derimot nettopp har vært på middag med jobben, lunsj med ei annen venninne, sushi med venninnene og da satt og drakk kaffe med meg, DET tar hun ikke med i regninga….

Og så var ei annen venninne. Hun har fast spa-dag en dag i måneden. Et par-tre timer til å pleie seg selv i et eller annet luksuriøst lokale hvor overbetalte ansatte gnir gjørme utover kroppen hennes. Det har hun tross alt fortjent! Hun jobber jo fullt. Tar seg av hus og hjem. Og unger selvfølgelig. Mannfolket stiller aldri opp! Når hun da et par uker senere sitter med sin 50-kroners kaffe, fikler med de kunstige neglene sine og klager over at de har så dårlig råd fordi mannfolket har kjøpt et eller annet… Da er det lite sympati å hente hos meg!

Bildet er herfra

Disse venninnene mine er ikke noe særegent! Man finner det igjen overalt. Ta for eksempel treningssentrene. Når klokken nærmer seg fem renner det inn foreldre med unger på slep. Ungene kastes inn på treningssenterets lekerom slik at mor eller far kan få trent i fred. For all del… Det er viktig å holde seg i form. Men, tankene mine går til disse stakkars ungene. De har vært på skole eller barnehage hele dagen. Kanskje sett mor eller far en time om morgenen. Så hastes de ut derfra, inn i bilen og over til neste «oppbevaringsplass» hvor de må vente en drøy time mens mor og far gjør sitt. Så hastes det hjem. Innom butikken for å kjøpe Toro-middagen, for det er alt mor eller far rekker å lage. Ungene må jo i seng til riktig tid. Hjemme skal det dusjes og lages mat så spises. Innen maten er ryddet av bordet, så er det leggetid. Stakkars unger. Alt de ser av mor og far er en stresset time om morgenen og kanskje 20 minutter ved middagsbordet…

Hvis mor og far da i tillegg skal ha tid til sine egne interesser, venner og sin ME-time, så er jo barna heldige hvis de får se mamma og pappa sammen en eller to dager i uken! Er det sånn vi vil ha det? Hva lærer vi egentlig barna våre hvis dette er livet deres?

Nei, slutt med ME-time! Selvfølgelig trenger alle litt tid til å huske at man er voksne individer. Det er ikke noe galt i det. Men, ME-time 4 dager i uken funker ikke når du har unger i hus! Barn er ikke en hobby man kan legge fra seg når det passer seg slik. Barn er små mennesker! De trenger kjærlighet, omsorg og trygghet! Barna er avhengige av oss voksne for å lære å bli gode mennesker og gode medmennesker. De lærer mer av vår adferd enn av våre ord!

Får å avslutte så vil jeg gi dere et sitat. Det er noe av det mest fornuftige jeg har lest på lenge. Noe vi voksne bør tenke på hver gang vi klager over at vi ikke har ME-time nok:

«Barn staver kjærlighet slik; T-I-D»

Dr. Anthoney P. Witham

Reklamer

Den forbanna tidsklemma!

Det ser ut til at journalistene i landets presse er inne i en tidsklemme-steam! Det er over alt og gjentas til det kjedsommelige.

Aftenposten har virkelig hatt dette i fokus i dag. De har vel egentlig hatt fokus på det en god stund. Fokuset i dag er rettet mot det nye arbeidslivsbarometeret til YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund) som viser at det er mannfolk som takler tidsklemma dårligst. Denne undersøkelsen resulterte i denne overskriften:


Hovedpoenget i artikkelen er at menn føler at de ikke strekker til fordi de skal yte 110 % på jobben og så 110 % hjemme. De klarer ikke å være superfedre.

Kvalheim tror årsaken er at forventningene til menns prestasjoner i arbeidslivet er sterkere enn de er for kvinnene.

- Dette er en del av det nokså markerte kjønnsrollemønsteret som fortsatt eksisterer. Det er blitt bedre, men man krever nok fortsatt mer av far på jobben, selv om det kanskje er ubevisst.

Kvalbein mener mennenes opplevelse av tidsklemmen er et faresignal som bør tas på alvor.

- Dette bidrar ikke til et likestilt arbeidsliv. Det er bekymringsfullt hvis det er sånn at arbeidslivet skaper et press på far som gjør at han ikke får stilt opp så mye hjemme som han ønsker, sier Kvalheim.

Stakkars far!

Aftenposten har snakket med en del småbarnsfedre vedrørende denne tidsklemma.

I denne artikkelen forteller en far om sin dårlige samvittighet. Han får dårlig samvittighet hvis han forfølger karrieren. Samtidig føler han at han ikke strekker til på jobb. Løsningen er at fruen i huset har redusert sin stilling, og timen før barnehage om morgenen og etter barnehagen på ettermiddagen er gjort hellig.

Tiden med barna er gjort hellig? Det skulle bare mangle spør du meg!!!

En annen Aftenposten har snakket med har høye ambisjoner:

Her har far i huset ønsker om å lykkes både i karrieren og som far, og derfor tror han at han kjenner mer på tidsklemma enn sin kone.

- For å være fornøyd trenger jeg å føle at jeg utvikler meg, sier han.

Faren påpeker at han må utvikle seg jobbmessig for å kunne være fornøyd.

Jaja, tenker jeg i mitt stille sinn. Hva er det som vil gjøre barna fornøyde da? Din faglige utvikling eller din tilstedeværelse?

I en tredje artikkel har Aftenposten snakket med en selvstendig næringsdrivende far.

Han kjenner seg igjen i følelsen av at det kan være krevende å kombinere jobb og familieliv.

Han tror denne følelsen blant annet skyldes at menn tradisjonelt, og fortsatt, har vanskelig for å akseptere at jobben noen ganger må nedprioriteres for å få regnestykket til å gå opp.

- Vi skal lykkes på jobb, men vi skal også lykkes i 2012-papparollen som er veldig mye mer tilstedeværende enn den var for 10-20 år siden.

Videre sier denne faren at hverdagen med tvillinger har gjort at han har måttet gjøre noen tøffe prioriteringer.

Beklager at jeg spør, men tøffe prioriteringer? For meg er prioriteringene veldig enkle; Barna kommer ALLTID først!

Den fjerde artikkelen har derimot en annen vinkling:

Far uttrykker at han synes balansen mellom jobb og familieliv går bra, selv om det kan være hektisk til tider.

- Ettermiddagene er mest hektiske. Da er det hjem fra jobb og skole, lage middag, spise middag og så kjøring og henting til forskjellige fritidsaktiviteter.

Barna går på speideren, langrenn om vinteren og allidrett hele året.

Det er jo sunt at barn har fritidsaktiviteter og er aktive. Men når far sier at han gjerne tar en treningstur på ski når barna er på sin trening, så lurer jeg på hvorfor han ikke tar med seg barna… Da får både far og barn aktivisert seg, men barna får i tillegg kvalitetstid med far.

Sorry far, men hvis du tenker litt lenger så skjønner du at 1 + 1 = 2!

Dette sammensuriet av artikler om hvor krevende tidsklemma er får meg til å sitte igjen med en ekkel følelse; Har barna blitt redusert til en krevende hobby for de fleste foreldrene? Det er derfor et pust i bakken å lese Thomas Boe Hornburgs kommentar.

Og jeg humrer litt med meg selv mens jeg leser….

I Lorentzen og Kvalheims verden må Aftenposten og Stortinget komme meg til unnsetning. Slemme arbeidsgivere må lempe på kravene overfor menn. Politikerne bør snarest vedta kortere uke for småbarnsforeldre slik at vi får et pusterom. 

Jeg tror vi heller skal ha litt is i magen. De siste ti årene bidrar menn seks timer mer på hjemmebane hver uke. Det er ikke rart vi stønner litt. Slikt krever litt tilvenning. Våre tøffelsmerter er voksesmerter. 

Som han skriver så diskuteres blant annet kortere arbeidsuker for småbarnsforeldre, og andre finurlige løsninger politikere og staten kan komme med for å lette på tidsklemma. Der kommer han med et veldig viktig poeng:

For ansvaret for å balansere jobb og hjem er mest av alt mitt. Det er grenser for politikk. Vi har lang fødselspermisjon, full barnehagedekning, lave barnehagepriser, kontantstøtte, skattefradrag for barnepass og Europas korteste normalarbeidsuke. Alt ligger til rette for at også menn, bare vi får litt tid på oss, vil klare ta det ansvaret som uvergerlig er vårt for å finne en slags balanse mellom jobb og hjem – uten å sutre for mye.

Det er nettopp det småbarnsforeldrene gjør – de sutrer! Slutt med det! 

Jeg skrev litt om tidsklemma i et innlegg om kveldsåpne barnehager (les innlegget her). Men det er en del jeg føler for å gjenta.

For det første så er det faktisk et VALG å få barn! Barnet velger ikke å bli født. Det er vi som foreldre som velger å få barn! Husk nå det der du klager din nød.

For det andre så er det et allmennkjent faktum at livet før og etter barn ikke er det samme. Barn krever mye av oss. Det krever mye tid, men det krever enda mer av foreldrene som personer. Derfor kan man ikke forvente at man har like mye tid til sine egne ønsker når barna er små. Kanskje karrieren må stå litt på stedet hvil til barna blir litt mer selvstendige. Kanskje må man aktivisere seg sammen med barna i stedet for å gå på treningsstudioet 3-4 ganger i uken. Dette visste du allerede før du fikk barn, så slutt å klage!

For det tredje så må vi innse at barn krever tilstedeværende og oppmerksomme foreldre. De trenger nødvendigvis ikke alt av fritidsaktiviteter. De trenger nødvendigvis ikke at mamma og pappa tjener nok penger til å kjøre bil til over en halv million og kan feriere langs den franske riviera hver sommer. Barn krever oppmerksomhet. Barn krever omsorg. Barn krever å bli sett!

Tidsklemma er noe vi selv skaper. Det er kun vi som foreldre som kan komme ut av den. Det er ikke statens oppgave. Det er ikke politikernes oppgave heller. Det er DIN oppgave. Reduser litt på kravene i hverdagen og ta deg heller tid til å se barnet! Vi må slutte å fokusere på hvor travelt vi har det og hvordan vi skal rekke alt vi hadde tid til før vi fikk barn. Vi må fokusere på barnas beste!

Så fant jeg noe som virkelig satt ting i perspektiv!

Altså, det er slitsomt å ha barn, men diskusjonen om tidsklemma får meg til å tenke at det norske foreldre trenger mest av alt er å oppdatere hjernen. Vi fremstår som uten evne til å se andre enn oss selv, når alt vi sliter med å prioritere mellom er luksusgoder. Vi løper så mye rundt i ring i vår egen boble at vi glemmer å reflektere over hvordan vi har det, og ikke minst – hvor bra den norske mannen er.

Norske foreldre lever virkelig i en boble! Det er på tide å våkne opp! Jeg anbefaler alle å lese hele innlegget!

Barn er en glede her i livet. Det er en lykke å få barn. Det er en lykke vi ikke må glemme fordi vi prøver å skvise alt mulig inn i hverdagen vår. Det er ikke antall fritidsaktiviteter, antall forfremmelser, antall nuller på lønnsslippen, antall timer trening i uken eller antall sosiale happenings som definerer oss. Denne jakten på det perfekte liv er bare tull!

Det er på tide at foreldre innser at barn ikke er en hobby man skal finne tid til. Det er et menneskeliv med behov. Behov bare mor og far kan dekke. Et menneskeliv som er verdt mer enn å bli kalt en tidsklemme!

Det er på tide å stikke hull i denne ballongen dere lever i:

Foreldre, skjerp dere! Tidsklemma har du skapt selv!