Tro, håp og kjærlighet

Det er vanskelig å innrømme. Det sitter langt inne å si ordene høyt. Ord jeg vet er sanne. Ord jeg ikke vil innrømme. Ord jeg sa høyt til deg.

Når ordene uttales, kan de ikke lenger trekkes tilbake. Da er de ugjenkallelige. Deres sannhet er da absolutt.

Jeg tror ikke på kjærligheten. Hvordan kan jeg?

Jeg har opplevd for mange svik. Opplevd å bli såret for mange ganger. Hvordan kan jeg tro, at kjærligheten er for meg?

Rundt meg ser jeg kjærlighet. Mennesker som elsker hverandre. Som gir hverandre sitt alt. Som stråler i sin lykke, over dette varme de deler med hverandre. Deres kjærlighet er tydelig. Deres kjærlighet er vakker. Deres kjærlighet kan jeg tro.

Jeg kjenner også kjærlighet. For de som står meg nær. For de som har kapret en plass hos meg. Kjenner hvordan bare en liten tanke i deres retning, fyller meg med varme og glede. Min kjærlighet er klar. Min kjærlighet er god. Min kjærlighet kan jeg tro.

Men, jeg tror ikke jeg vil oppleve kjærlighet. Jeg tror ikke den type kjærlighet kan vare.

For redselen i meg. Det skaper så mye mistro. Redselen husker. Husker de svikefulle erfaringene. Husker bedrag. Ser de arrene tidligere tiders sår har gitt meg.

Redselen forsvarer meg. Skaper en mur rundt meg. En festning, slik at nye svik ikke kan trenge inn. Men, den sperrer også troen ute. Troen på dette vakre, varme og gledelige.

Redselen forbereder seg alltid på angrep. På nye svik. Nye sår. Så min festning er alltid klar til krig. For redselen vet, at hvis jeg er forberedt. Da tar jeg mindre skade. Da er smerten lettere å bære. Mine sår blir litt mindre da.

For den forventede smerte er enklere å bære. Den rammer, men ikke like hardt. Jeg rekker å ta på min rustning. Jeg er mindre sårbar da.

Det hender ofte. At jeg selv angriper. Fordi ventetiden. Det å vente på angrepet. Vente på sviket. Det er en lidelse i seg selv. Så når min redsel tror at tiden er inne. At kampen nærmer seg. Da angriper jeg selv. Jeg vet jeg vil bli såret i slaget. Men, den forventede og forutsigbare smerten kan jeg bære.

Da slipper jeg å utsette meg for det uventede svik. Da slipper jeg et uforberedt angrep. Da blir jeg ikke overrasket når bedraget avsløres. For den smerten jeg ikke ser komme. Den lunefulle, uforberedte smerten. Det er den som virkelig gjør vondt. Det er den som gir de dypeste sår, de styggeste arr.

Så min festning er alltid klar. Klar til å ta i mot det den vet at kommer.

I min festning slipper ikke troen inn. Der er det ikke plass til å tro på kjærligheten. Fordi min festning alltid venter på det smertefulle angrepet på mitt indre. Men, i min festning. Der er jeg innelåst. Innelåst med mitt håp. Et håp om at også jeg, kanskje en dag kan få oppleve. Oppleve den gjensidige, lykkelige og varme kjærligheten. Som jeg ser rundt meg.

I min festning er jeg låst. Min festning stanser alle forsøkt på å trenge inn til mitt indre. Min festning stenger ute troen. Stenger ute kjærligheten. Og min festning holder meg innelåst med mitt håp.

walls

Advertisements

Tvilen…

Jeg kan kjenne følelsen. Som en klam, kald hånd. Der den legger seg rundt halsen min, før den sakte strammer sitt grep. Så lett, så forsiktig. Men nok til at mine lykkelige åndedrag blir svakere, grunnere. Sammen med denne hånden, som stjålent kveler meg. En ubeskrivelig tyngde som legger seg over mitt bryst. Som hindrer meg å bevege meg. Holder meg nede.

Denne tvilen. Denne usikkerheten. Det er slik den føles.

Jeg vet den er bare er et minne. Men, den er et minne så sterkt. Så ufattelig levende. Der den smyger seg om meg på alle kanter. Der den svever rundt min kropp, som en listig tåke.

Den hvisker til meg. Konstant. Hvisker sine dødelige ord. Minner meg om fortiden. Om alle de følelser jeg en gang bar. Om alle svikene jeg kjente. Om alle sårene som sved. En lunefull hvisken.

Den viser meg alle mine sår. Lar sitt spinkle skinn lyse over. Over det som vitner om mine tidligere ferder. Lar meg igjen se mine arr, dype som bunnløse hav.

Dens djevelske stemme synger for meg. En sørgmodig sang om sarte tårer og mørke netter. Ord fylt med sorg og ensomhet. Bitre toner som ble skapt av fortidens mange bedrag.

Tvilen forkler seg som den reddende engelen. Ridderen med den skinnende rustning. Fremstiller seg som min redning, min frelse. Prøver å vise meg farene. Vise meg tegnene. For at jeg ikke skal bli såret igjen. For at jeg ikke skal oppleve nye svik. Hvisker i mitt øre. At jeg innerst inne vet at det kommer. At jeg vet, men bare har glemt. Minner meg på. Hvordan det alltid har vært. Hvisker med sin troløse tunge, at sviket er uunngåelig.

Denne tvilen. Denne usikkerheten. Den gir ikke slipp på meg. Den har kloret seg fast i de ubevisste tanker. Der ligger den og sakte forderver mitt sinn. Sprer sin gift, en dråpe av gangen. Giften som sløver mine sanser. Giften som dråpe for dråpe gjør meg apatisk til min egen lykke.

For hver dråpe av denne tvilen. Denne giften. Denne lykkens fiende. Hver dråpe bringer med seg minner. Om likheter mellom da. Og nå.

Masked_Insecurities_by_myxsummerxrain

Redselen sniker seg frem…

Jeg skrev for snart halvannet år siden om redselen som bor i meg:

Jeg er redd.

Redd for å slippe andre inn på meg. Redd for å bli glad i noen. Redd for å føle.

Redd for å invitere inn. Redd for å la noen ta del. Redd for å la andre bli en for stor del av livet mitt.

Jeg er redd. Jeg er livredd.

Men, frykten ligger ikke hos de rundt meg. De har intet gjort for å skape min redsel. De fortjener den ikke.

Frykten ligger ikke i følelsene i seg selv. For de er jo gode.

Frykten ligger i fremtiden. På grunn av fortiden.

Jeg redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli forlatt.

Redd for svik. Sviket jeg føler når jeg blir vendt ryggen til. Blir stående igjen alene og undrende. Og se de forsvinne i det fjerne. For aldri å returnere igjen.

Redd for arret som vil bli hvis de skulle forsvinne ut av livet mitt igjen. Jeg har så mange arr fra før. Arr som går dypt, og aldri vil gro.

For det er det jeg er vant til. At mennesker kommer inn i livet mitt. Kaprer mitt hjerte. Griper om alt hva jeg er.

Så river de meg i filler. Lager store sår. I meg. I sjelen min. Før de snur ryggen til og går. Forlater meg. Sviker meg.

Sårene gror. Med tiden. Men de etterlater seg arr. Store, dype arr.

Arr som aldri vil forsvinne. Arr som for alltid vil minne meg om hva som var. Om å bli såret. Om sviket.

Så jeg er redd. Og redselen forsvarere meg. Og den hemmer meg.

Men, redselen er der. Alltid!

poetry_92825_top

Redselen min er ikke borte. Mine erfaringer siden da har derimot gjort den sterkere. Fordi jeg har opplevd svik. Opplevd bedrag. Igjen…

Det er ingen lett oppgave, å bære denne redselen i seg. Å alltid frykte når jeg starter å føle. Å alltid bære en indre tvil. Å alltid forvente svik.

Jeg må innrømme. At nå når jeg igjen føler. Nå når jeg igjen har falt. Nå når jeg igjen kjenner forelskelsens herlige varme. Så kommer redselen. Ikke hele tiden. Men, den lurer der. Sniker seg uventet opp på meg. Viser meg sin tilstedeværelse. Før den igjen legger seg på lur i skyggene.

Redselen setter tankene mine i spinn. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

Jeg er jo så vant til svik. Jeg vet hvor vondt svikene gjør. Jeg vet hvor inderlig sårene svir i det de flerres åpne. Jeg har kjent den sviende kløen når de gror. Hvordan smerten griper om meg når noe river sårene delvis åpne igjen. Jeg har sett hvor stygge arrene kan bli. De arrene jeg bærer på mitt indre. De arrene som vitner om mine svikefulle erfaringer.

Når redselen sniker seg frem. Spøker med meg fra sine lumske skygger. Leker med tankene mine. Da spør jeg meg selv: «Hvorfor ta sjansen? Hvorfor utsette deg selv for denne faren en gang til? Når du vet det sviket som kommer gjør så vondt. Hvorfor ikke holde deg lukket, slik at svikene ikke når inn?».

Redselen lurer meg. Til å stille spørsmål. Ved deg. Ved oss. For hvordan kan jeg vite. At jeg ikke blir lurt denne gangen? At det ikke er et spill for deg? At du faktisk føler slik som jeg gjør? Hvordan kan jeg vite. At det ikke denne gangen, som alltid før, ender med svik?

Det føles så fantastisk. Dette som vi nå deler. Hvordan kan det vare? Når all min erfaring. Når alle mine tidligere svik. All min redsel. Forteller meg at dette fantastiske umulig kan være reelt. Hvordan kan jeg da tørre å nyte det? Tørre å risikere nye svik?

Sannheten er at jeg ikke kan vite. Ingenting i livet kommer med garantier. Særlig ikke følelser. Følelser er flyktige. De er irrasjonelle. Vi kontrollerer dem ikke selv. Så jeg kan ikke vite, om jeg bærer min redsel med rette eller som en unødvendig bør. Jeg kan ikke vite. Ingen kan vite.

Så jeg må tørre. Våge å gjøre meg sårbar. Våge å gjøre meg tilgjengelig for nye sår og arr. For jeg kan ikke sperre meg inne. Kan ikke låse inn sjelen min og kaste nøkkelen. Og la den ligge urørt og slikke sine sår. Det er ikke et liv verdt å leve.

Dette fantastiske. Som jeg føler så sterkt. Som du sier du føler like sterkt. Det er vakkert. Det er verdt risikoen, selv om innsatsen er høy.

Når jeg ser deg inn i øynene. Ser hvordan du ser på meg. Ser hvordan du smiler til meg. Kjenner hvordan dine hender så mykt stryker over meg. Da er jeg ikke redd. Da holder redselen seg i skyggene. Viker unna for deg. Den gleden du gir meg. Alt du vekker i meg. Det overskygger all redsel, når du er nær.

Derfor tør jeg ta sjansen, selv om jeg er redd. Derfor våger jeg å føle, selv om jeg risikerer nye svik. Nye sår. Nye arr.

7210_1

Frykt og følelser…

Jeg ser smilet ditt. Det smilet du gir meg, uten selv å være klar over det. Det smilet, over gledene jeg gir deg. Det ekte, lattermilde smilet. Jeg ser smilet ditt. Og jeg kjenner glede i hele meg.

Jeg ser blikket ditt. Det intense, lidenskapelige blikket som viser meg hva som bor i deg. Men, også det kjærlige, snille blikket mens du stryker meg over kinnet. Jeg ser blikket ditt. Og det kribler i hele meg.

Jeg kjenner hånden din som stryker over meg. Lette, myke kjærtegn. Over kinnet. Over ryggen. Over hoften. Varsom hånd som følger linjene av min kropp. Jeg kjenner hånden din som stryker over meg. Og alle spenninger i meg fordufter.

Jeg hører den dype stemmen din. Fortelle meg ting jeg frykter. Si ord som skremmer meg. Ord jeg er redd for. Jeg hører den dype stemmen din. Og hele mitt forsvar forsvinner.

Jeg var ikke klar for deg. Ville ikke ha noen. Ville være alene. Ville finne meg selv. Lære meg til å stole på andre igjen. Gradvis. Lappe meg selv sammen igjen. Men, brått var du der. Kom snikende inn på meg bare ved din tilstedeværelse. Bare ved å la meg være meg sammen med deg.

Du vet det skremmer meg. Du vet jeg er skadeskutt. Du vet jeg kommer full av arr. Du vet jeg fortsatt har sår som ikke helt har grodd. Du vet. Men, du lar deg ikke skremme.

Du ser blikket mitt. Det blikket som sier det jeg ofte ikke kan uttale. Fordi jeg er redd. Fordi jeg er skremt. Du ser blikket mitt. Og du viser meg at ord er overflødige.

832396

Et år har gått…

Jeg må innrømme. Det er ikke alle dager som er like gode. Enkelte dager, som i dag. Da velter kvalmen opp i meg. Jeg blir uvel. En indre uro. Fra dypt nede i magen, sprer den seg ut gjennom hele kroppen.

De dager jeg tenker på hva som faktisk var er slik. Når jeg tenker tilbake. Tenker på når det hele startet. På alle de hintene jeg fikk. På alle de gangene jeg burde trukket pusten. Burde tenkt meg om. Tenkt på om dette faktisk var riktig. Tenkt på om det var dette jeg ønsket. På alle de gangene jeg burde snudd i døren og takket for meg.

For det er ikke til å unngå at jeg minnes. Noe annet ville være en løgn. Men, det er få gode minner. Nå som tåken har lettet og verden er klar. Da har alt det som kunne vært søtt og godt, en bitter og vemmelig ettersmak. De gode minnene eksisterer ikke. Det er kun minner om løgner, om svik, om bedrag. Om fagre ord fulle av gift.

I dag er det nøyaktig et år siden du stod på døren min med en bag i hånden. Du skulle bare bli noen dager. Men, du ble. Dessverre! Jeg skulle ønske jeg den dagen visste det jeg vet i dag. Slik at jeg aldri hadde åpnet den døren. Aldri hadde sluppet deg inn.

Du såret meg. Med dine ord. Med dine handlinger. Med din bedragerske tunge og hensynsløse adferd. Jeg så ikke da…

Men, heldigvis så ikke du heller. Du begynte å helle salt i sårene. Forsøkte å få sårene til virkelig å svi. Du var for sen. Du var ikke smart nok til å se at jeg allerede hadde pleiet mine sår. Gitt meg selv den næringen jeg trengte for å heles. For å igjen bli hel. Huden min ble herdet, slik at du ikke fikk laget nye.

For den dagen jeg gikk. Den dagen hadde alle sår grodd. Og mitt hjerte banket ikke lenger for deg. Det hadde det aldri gjort. Mitt hjerte hadde banket for en illusjon. En fantasi. Da drømmen viste seg å være et mareritt, da banket ikke mitt hjerte lenger for det som kunne ha vært. Mitt hjerte frøs til is ved tanken på deg.

Den dagen jeg gikk var min. Siste gangen jeg så meg rundt i det som hadde vært vårt hjem. Jeg så restene av dine løgner. Jeg så den ynkelige sannheten. Min latter fylte stuen nok en gang. Og jeg frydet meg over ekkoet den skapte i tomheten jeg etterlot.

Dager som i dag, hvor jeg kjenner kvalmen som brer seg. De dagene lar jeg tankene vandre. Vandre inn i minnene om deg. For når jeg begynner å minnes, så kommer smilet sakte snikende. En varme sprer seg sakte, og kveler kvalmen.

Du var for meg en erfaring. En lekse jeg måtte lære. For deg var jeg næring. Du overlever ved å tære på andre. Jeg har lært min lekse og gått videre til neste kapittel. Jeg trenger ikke gjenta den en gang til. Mens du, du er fanget i din egen onde spiral, hvor du har gjort deg avhengig av denne næringen fra andre.

I dag er jeg stolt. Jeg er sterk. Jeg vil overleve. Sårene du laget har gitt meg arr. De arrene vil nok alltid være der, men de vil blekne. Falme bort, til de en dag ikke lenger synes.

Et klokt menneske sa for få dager siden, at arrene blir til lærdom. Hun har rett i det. Så i dag, et år etter. Jeg minnes, men jeg smiler. Fordi jeg seiret. Fordi jeg er fri.

imgres

Sviket

Dagen er trist og grå. Regnet ligger i luften. Som tunge, dystre tårer. Trærne henger med hodet. Bøyd under gråheten.

Jeg er urolig. Kjenner en indre rastløshet jeg ikke blir kvitt. Har lyst til å skrike. Kaste ting i veggen. Få ut alt sammen. Sinnet. Skuffelsen. Sviket.

Ikke en eneste gang har jeg sett meg tilbake. Ikke én!

Men, det er mye å prosessere. Mye å bearbeide. Mange sannheter å fordøye.

Matlysten har forsvunnet. Jeg går med en hul kvalme i hele kroppen. Spiser fordi jeg vet jeg må. Et måltid om dagen. Kanskje to hvis jeg er heldig. Merker at klærne begynner å sitte løst. Ser at kroppsdeler blir mindre. Smalere. Men, jeg gleder meg ikke over det. Vet dette ikke er sunt. Det er ikke bra for meg. Vekten ville ikke fortelle meg sannheten. Nektet å vise meg. Error. Selv den visste at dette er feil.

Sannheten er ikke det verste. Den er så klar. Lar seg ikke fornekte. Den er konstaterbar og ubestridelig. Den kan jeg håndtere.

Det verste er sviket.

For det gir dype arr. Når noen utnytter det kjæreste og skjøreste vi har. Følelsene våre. Spiller på din medmenneskelighet. Spiller på din kjærlighet. Spiller på din svakhet.

Det er et åpent sår at jeg stolte på han. Ga han mitt alt. Lot han se meg for hvem jeg er. Viste han kroker at mitt mørke som få har sett. Lot han gå på oppdagelsesferd i alle mine sjelelige brennmerker. Slapp han inn.

For han var det et spill. Han var aldri interessert. Han var aldri engasjert. Når han sa «jeg elsker deg». Det var den søte, uimotståelige giften. Som rovdyret sprer for å lamme sitt bytte.

Men, jeg lot han se. Han så. Han tok det til seg, med seg. Ikke fordi han brydde seg om meg. Det gjorde han nok aldri. Hans oppdagelsesferd i mennesket meg ga han kunnskap. Lærdom om mine svakheter. Slik at han senere visste hvor han kunne såre meg mest. Hvilke knapper han kunne trykke på for å få meg til å falle momentant. Han visste hva han kunne si for å umiddelbart få meg til å krympe meg. Bli sårbar. Bli en tone i hans svikefulle symfoni.

Sviket. Det er det verste. Ikke fordi han svek meg. Han betyr ingenting for meg lenger. Han er ikke det verste. Men at noen har utnyttet mine svakheter, mine følelser. Så kaldt. Så kynisk. Det er det som er sårt.

På armen min står det skrevet i blekk «Trust no one». Hvorfor hørte jeg ikke på meg selv?

Sviket får meg til å lukke meg. Bli usikker. På om jeg vil la noen få se igjen. På om jeg tør å la noen se meg sårbar igjen.

80932ab2346854c2348db866e7e90aab-d2i0rts