Apatisk kaos

Jeg er totalt apatisk på tredje dagen. Klarer ikke glede meg over noe. Synes egentlig ikke ting er så veldig trist heller. Bare likgyldighet. Mangler energi. Mangler initiativ. Mangler lyst til å gjøre noe som helst.

Ting gjøres fordi de må. Hverdagen går videre på ren automatikk. Jeg kjenner meg nesten litt følelsesløs. Klarer ikke å engasjere meg i det som skjer.

Det er skummelt!

Jeg liker ikke at det er sånn. Ei venninne spurte meg i stad hvordan morgendagen min så ut.. Jeg fortalte. Bare de vanlige tingene. Rutinene. Kjente at jeg tenkte «hva så?»… Det spiller jo ingen rolle uansett.

Psykologen jeg snakket med fredag henviste meg til DPS. Og det var en lettelse. Føltes godt å endelig kunne få den hjelpen jeg trenger til å bli normal igjen.

Jeg ringte dem i dag. Bare for å høre hva antatt ventetid var. Henvisningen min var ikke engang registrert. Og hun kunne ikke si noe på generelt grunnlag heller. Eneste beskjed var at jeg måtte vente å se. Ble det for ille så kunne jeg kontakte akutteamet.

Det er tydeligvis ikke meningen at man skal få det man trenger når man trenger det hvis det ikke er for ille. Med mindre du faktisk går med planer om å ta livet av deg, så må man bare trekke kølapp og føle at man svinner hen i ventetiden.

Joda, jeg er så oppegående at jeg skjønte at jeg trengte hjelp selv. Og ja, jeg er så oppegående at jeg søkte hjelp selv. Det er jo fordi at jeg ikke vil DIT! Fordi jeg har et ønske om å få den hjelpen jeg trenger før det går så langt. Det må da være bedre å gi den hjelpen på et tidlig tidspunkt, slik at man slipper at depresjoner utvikler seg til å bli så graverende?

Det er tydeligvis ikke meningen at jeg skal forstå. For å være ærlig så klarer jeg ikke helt å bry meg heller. Det blir vel sikkert min tur med tid og stunder… I mens får jeg sitte her i mitt intetsigende kaos å vente.

Bare håper belastningen på de rundt meg ikke blir for stor i ventetiden. For det er de som får all dritten. Det er de jeg henvender meg til når jeg ikke forstår det som skjer med meg. Det er de jeg hyler og skriker til når jeg blir forbannet helt uten grunn. Det er de som drar meg opp når jeg knekker sammen. Jeg vet ikke hvor mye de orker… Det er tøft! Jeg utsetter dem for mye. For jeg klarer det ikke alene… Jeg vet bare ikke hvor mye de tåler.

Det er det eneste jeg klarer å bry meg om nå. De rundt meg! At jeg ikke skal bli en for stor belastning for dem. At de ikke skal klare å holde ut med meg…

Resten er bare et apatisk kaos…

urlBildet er herfra

Livet og tankene

Tankene flakser
vilt rundt
i overfylt hode.

Jeg er i tankene,
ikke her
hvor jeg eksisterer.

Tankene tar meg med,
til steder
jeg ikke vil være.

Et mørkt rom
av farer
og skumle feller.

Der er jeg,
i tankene
mens tiden går.

Forbi meg
suser minuttene,
dager og uker forsvinner.

Apatisk følger jeg
det som skjer,
det som kalles livet.

Livet suser forbi
uten at jeg klarer
å ta del i det.

Jeg bare er,
eksisterer,
fortapt i egne tanker.

«Våre liv er det tankene våre gjør det til.»

Marcus Aurelius

Hvor er jeg?

Jeg har tenkt litt i kveld…. Eller egentlig ganske mye hvis jeg skal være ærlig. Tenkt litt på hva som feiler meg. Hvor jeg er i  livet. Hvordan jeg angriper de utfordringer jeg møtes… Hvordan tankegangen min er…. Og jeg liker ikke den utviklingen som har skjedd….

Jeg har alltid vært jenta med bein i nesa. Jenta som tar en utfordring på strak arm. Som ser løsninger og ikke problemer. Hun som ikke finner seg i å bli pillet på nesen. Som hever seg over negativitet og går videre. Jenta som smiler og sprer om seg av glede og energi. Hun som rett og slett  sprudler.

Hvor er hun nå????

Jeg tok meg selv i å sitte å spille et intetsigende spill på nett. Det er noe jeg aldri gjør. Og jeg har aldri følt meg så apatisk noen sinne… Bare sitte der og gjøre noe helt uten mål og mening. Bare for å få tiden til å gå…

Og jeg tok meg selv i å klage! KLAGE! Ren og skjær klaging som ikke var godt for noe. Bare øste ut av meg frustrasjon, uten at jeg var villig til å høre på det som kom i retur. Uten å være villig til å se positivt på det. Jeg gjør jo egentlig aldri det!  Men, nå gjorde jeg det. Og jeg ble skremt over meg selv…

Det er ikke mye jeg får gjort om dagen. Det er ikke mye aktivitet som skal til før jeg har så vondt at jeg nesten ikke klarer å bevege meg. Og det ser ikke ut til at jeg får noen løsning på det med det første heller. Jeg har ikke råd til å benytte meg av private, så jeg er prisgitt norsk helsevesen… Det er ikke mye jeg får gjort med akkurat det. Selv om jeg skulle ønske. Jeg er kasteball!

Men, jeg er også stuck i en jobb jeg ikke trives i. Jeg gruer meg til å  gå på jobb. Jeg teller timer til jeg skal hjem… Det er en håpløs situasjon! Jeg vet jeg må finne meg en ny jobb snarest mulig. Dette er ikke holdbart! Likevel så får jeg meg ikke til å se på stillingsannonser. Jeg vet jeg ikke kan få referanse fra der jeg jobber nå. Sånn er det når sjefen er årsaken til at man vil slutte. I tillegg så har jeg enkelte «handicap» på arbeidsmarkedet. Jeg er alenemor. Jeg er avhengig av å rekke levering og henting i barnehagen nesten hver dag. Jeg kan derfor ikke jobbe kveld og helg. Jeg kan heller ikke ta en jobb som krever mye overtid. Som alenemor så er jeg også avhengig av en respektabel lønn. Sånn at jeg i det hele tatt har mulighet til å forsørge meg og poden. Og skal jeg klare å jobbe fullt, så kan heller ikke reiseveien være for lang… Handicap! Så jeg blir motløs….

Jeg er også stuck i en leilighet jeg ikke trives i! En kjellerleilighet som leies. Det er små vinduer, og jeg ser nesten ikke dagslys. Det er vanvittig dårlig luft. Ja, så elendig er luftkvaliteten at det går på helsa løs. Det er en grunn til min økte migrene. Det er en grunn til at jeg har null energi, og blir trøtt når jeg er her. Det er ikke bra for alt i verden. Men, det er billig. Faktisk det eneste jeg har råd til. Her betaler jeg i alle fall 3ooo mindre enn markedsprisen i dag. Og da har jeg strøm, varmtvann, fyring, tv og internett inkludert i leien. Jeg har ikke råd til den økningen det er å flytte! I de områder jeg kan flytte uten at poden skal miste kontakten med faren sin, så er leiemarkedet langt utenfor det jeg har råd til på min inntekt (og ja, jeg tjener ganske greit)! Og boligkjøp er en fjern og uoppnåelig drøm…

På toppen av det hele så har jeg vært dum! Fryktelig dum… Og det er vanskelig for meg å innrømme dette. Det er en ærlighet som sitter langt inne. Jeg har rotet med penger. Jeg har tatt dumme valg, og sliter med ettervirkningene av dem. Det tar på! Det sliter på humør, på livslysten, på energien, på nattesøvnen osv. Det spiser meg innenfra!  Og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det…

De to siste vet jeg ikke hvordan jeg skal løse. Jeg har faktisk ingen anelse… Derfor har jeg blitt tiltaksløs. Mistet motet. Blitt apatisk. Surret meg inn i en runddans av negative tanker. Jeg klarer ikke lenger ta tak i utfordringene mine. Jeg har ikke energi eller overskudd nok til å begynne å nøste i den ene enden. Det blir for overveldende!

Så hun jeg egentlig er. Jenta med det sprudlende humøret. Med det blide smilet og den smittende latteren. Jenta som bobler av energi. Som alltid bretter opp ermene og går på enhver utfordring med glede og iver….

Hvor er hun nå?

Hvor kan jeg finne henne?

imgresBilde er herfra