Jeg knekker sammen.
Faller.
Når bunnen.
Alt som er igjen,
er en skygge av meg selv.
En skygge,
av apati.
Stikkord: alene
-
Dark are my thoughts.
Dark as the night.
As the night,
where no stars,
no moon
is there
to show a light.
A light of hope.
I fear them
As I fear myself.
Fear my loneliness.
What it does to me.
To my thoughts.
My clouded mind.
My dark mind.
My thoughts,
as dark as they are.
Scared of them.
Scared to life.
Cause life itself,
seems like a curse.
A curse,
I can not
free myself from.
Dark are my thoughts.
Dark as the night.
«When the past no longer illuminates the future, the spirit walks in darkness.»
Alexis de Tocqueville
-
Jeg sover ikke. Jeg spiser ikke. Jeg lever ikke.
Jeg bare er. Eksisterer. Venter! På bedre tider. På løsninger som ikke kommer. På frelsen som ikke finnes.
Og mens jeg venter, så bare er jeg. Eksisterer.
Kjenner problemene tårne seg opp rundt meg. Som mørke skyer som ruller inn over horisonten. Mørke som natten. I dem finnes intet håp. I dem finnes intet lys. Bare mørke.
Like altoppslukende som havet. Like voldsomme. Nærmer de seg. Raskere og raskere. Legger seg rundt meg. Lokker meg inn i sitt mørke. Som havet.
Jeg stod på trygg avstand først. Så på havets mørke, voldsomme krefter. Der de rev og slet mot hverandre. Så kraftig. Så brutalt. Likevel så vakkert. Så lokkende.
Jeg tok et skritt nærmere. Fortsatt på trygg grunn. Nøt synet. Av det ville. Det vakre.
Enda et skritt.
Og enda ett.
Visste det var farlig. Kjente frykten og redselen. Klarte ikke stå imot. Ville bare kjenne disse voldsomme, ville kreftene mot fingrene. Mot tærne.
Ett skritt til. Så mykt. Så kaldt og befriende. Så rent. Virket brått så uskyldig. Hvordan kan noe så vakkert, så deilig, være farlig?
Nok et skritt. Kunne kjenne den svalende mykheten mot anklene. Så lekent. Jeg frydet meg. Over denne milde, myke skjønnheten av rene, edle dråper. Mot min nakne hud. Lekte med den. Lot den glede meg. Tilfredsstille mine lyster.
I min lekenhet glemte jeg meg. Det var så deilig. Så behagelig. Denne vakre, mykheten av de kalde dråpene. Lot meg drive utover. Nøt den kjølende, svale følelsen mot kroppen. Sakte, men sikkert. Drevet utover. Bort. Fra den trygge grunnen.
Med ett mistet jeg fotfestet. For en liten stund. Fant det igjen. Så vidt. Kunne kjenne grunnen under tærne. Så vidt. Så meg tilbake. Mot tryggheten. Den virket langt unna nå.
De myke, milde og kjølende dråpene. Erstattet av kalde, harde slag mot kroppen. Som rev og slet i meg. Dro meg lenger utover. Lenger fra tryggheten. Jeg forsøkte å kjempe imot. Kjempet mot disse voldsomme kreftene. Til ingen nytte. Jeg var fanget. Ble dratt videre utover. Av ville, mørke krefter.
Mistet fotfestet helt.
Veien tilbake til tryggheten synes lang. Alt for lang. Uoppnåelig. Intet feste under føttene. Intet halmstrå til å holde meg flytende.
Jeg bruker mine siste krefter på å holde meg flytende. Blir dratt under. Inn i det kalde mørket. Av krefter jeg ikke klarer å motstå.
Innimellom finner jeg litt energi. Klarer å kave meg selv til overflaten igjen. Trekke pusten.
Så trekkes jeg på nytt ned. I mørket. Inn i den voldsomme og brutale villheten som jeg fryktet. Synker. Min kropp omsluttes. Av det som engang var myke, kjølende dråper. De føles nå som kalde, harde piskeslag. Mot min sarte, slitne kropp.
Kaver meg til overflaten igjen. Kjenner kroppen tappes for krefter. Vet jeg ikke lenger klarer å nå inn til land. Til tryggheten igjen. Jeg er i ferd med å gi etter. La meg dra ned. I mørket. Hvor det ikke finnes noen utvei. Hvor alt håp er tapt.
Der i vannet. Kjemper jeg. Mot krefter, så mye sterkere enn meg. Vet de vil vinne kampen. Jeg har snart ikke mer å gi.
Der, omsluttet av mørket. Slutter jeg å leve. Jeg bare er. Eksisterer. Med et håp om å finne det lille halmstrået jeg trenger. Til å holde meg flytende lenge nok. Til å få samlet krefter. De kreftene jeg trenger for veien tilbake.
Der… I det kalde, ensomme mørket. Er jeg. Eksisterer. Mens håpet sakte. Renner ut av meg….
Bilde er herfra -
Du! Ja, du! Du som klager. Over alt. Over ingenting. Du som har alt, men likevel må klage! Det er deg jeg sikter til. Du utakknemlige vesen…
Du klager over julegavene du fikk. Passet ikke. Var ikke bra nok. Var ikke det du ønsket deg. Utakknemlig er du! Tenk å klage slik i voksen alder. Over noe så trivielt som at du fikk gaver som ikke var midt i blinken…
Hvordan hadde du taklet mitt liv? Et liv hvor man ikke har råd til alt man trenger. Og ja, da mener jeg trenger og ikke har lyst på. Det er en vesentlig forskjell der. Et liv hvor man ikke kan gi sitt barn det man ønsker.
Hvordan hadde du taklet min julaften? Selv fikk jeg kun et par gaver. Og de andre voksne pakket opp haug etter haug hvor den minste gave hadde større verdi enn mine til sammen. Men det gjør ikke noe. Jeg ble husket av noen. Det er nok for meg. Men, å se sitt eget barn gråte på julaften er ikke lett. Å se sitt eget barn gråte fordi han fikk færre gaver enn de andre. Fordi mamma ikke hadde råd til å kjøpe noe særlig i år. Å se sitt eget barn gråte fordi han kun fikk et par leker, mens de andre fikk haug på haug. Fordi mamma måtte ønske han fornuftige gaver i år også. Å se sitt eget barn gråte fordi vi er annerledes enn de andre. Fordi vi har dårligere råd enn de andre. Fordi jeg ikke kan gi han det de andre får. Hvordan hadde du taklet det?
Du som klager over å løpe fra lag til lag. Ikke få en dag for deg selv. Er så mange å besøke. Så mange som vil ha besøk. Utakknemlig er du! Klage over at folk bryr seg. Over at folk vil se deg. Over at du kun har noen timer hist og her til å gjøre det du vil….
Hvordan hadde du taklet min jul? Hvor all tid unntatt julaften og noen få timer dagen før og dagen etter tilbringes i ensomhet. Ingen som inviterer. Ingen som vil ha besøk. Ingen som vil se oss. Familie har valgt en viktigere venn – alkoholen. Venner har nok med sitt, sin familie. Ikke en liten telefonsamtale engang får jeg. I min ensomhet… Ikke et lite «Hei! Ringte bare for å hvordan du har det». Ikke noe som vitner om at jeg er i tankene engang. Hvordan hadde du taklet det?
Du som klager over all maten du har spist. Over magen som er oppblåst. Over alle kaloriene i ribbe med svor og annen herlighet. Over å måtte spise julemat enda en gang. Utakknemlig er du! Klage over at du har mat på bordet. Som du ikke har laget selv engang…
Du som klager over at du ikke har tid til å se julefilmene. Eller over at du ikke får ta en strekk på sofaen. Eller over at det er slitsomt å kjøre hit og dit… Du som klager over alt. Som er direkte utakknemlig. Du som ikke ser hvor godt du egentlig har det…
Det er nemlig ikke alle som får gaver til jul. Det er ikke engang alle som får feire jul. Og det er langt fra alle som får feire jul med noen de er glade i. Det er mange som sitter alene julaften. Og enda flere som sitter alene resten av julen. Det er mange som ikke får spise julemat. Julen er vond for mange.
Så neste gang du sitter i selskapeligheter og gasser i deg av ribbefett og godsaker. Løft blikket fra iPhonen (eller hva du nå har). Du trenger ikke sjekke hvor mange likes du har fått akkurat nå. Løft blikket fra deg selv. Se på det du har rundt deg. Se på DE du har rundt deg. Se på hva du faktisk har. Og vær takknemlig over det du har!
-
Klumpen i halsen
Den vonde
som alltid er der
som et sårt minne
Om det som er
men ikke burde
Om det som ikke er
men som savnes
Slørede øyne
Av tårer
som så gjerne
vil trille nedover
sarte kinn
Salte
i rad og rekke
Stemme
som brister
som ikke klarer
ytre de ord
som gjerne vil ut
som gjerne vil deles
Men ingen er der
til å lindre klumpen i halsen
ingen er der
til å tørke tårene på kinn
ingen er der
til å høre den bristende røst
ingen er der
når det som trengs er en klem
«Jeg lekte med tanken. Det var den jeg lekte mest med. Jeg hadde ingen andre å leke med.»
Lars Saabye Christensen
-
Veien foran henne
Mørk,
og lang.
Ensom
må hun gå den.
Ingen kan gå den for henne
Ingen kan hun be
om å gå den sammen henne
Hun må gå den alene
Hun har valgt det
Helt selv.
Den mørke veien
Den vanskelige veien
Ved å velge den lette
så mange ganger før.
Det er straffen
Hennes straff
og den kan hun kun bære alene.
Det er hennes straff å ta.
Første steg så vaklende
inn i mørket
inn i det ukjente
Andre steg
enda mer usikkert
Hun vil snu
løpe tilbake
der det var trygt
eller i alle fall kjent,
og bare glemme,
fornekte.
Men glemme kan hun ikke.
Mørket sluker henne nå
Brer seg om henne
som en kappe
en tung, tung kappe
som ikke kan tas av.
Trekker henne ned,
trekker henne inn
lenger inn i mørket,
lenger inn i det ukjente
Ikke vet hun
om den mørke veien foran henne,
den ukjente stien
av hinder,
av feller,
av fallgruver
vil lede til lyset
eller avgrunnen.
«La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt.»
Bibelen
-
I det siste har de fleste av oss lest det ene og det andre om ensomhet i julen. Annonsen til 88 år gamle Reidun har blitt lest av mange. Mange har akket og sukket de siste dagene over denne. Mange som aldri ville sjenket de ensomme i julen en tanke… De tenker plutselig hvor trist det må være.
VG presenterte en undersøkelse hvor 3 % av de spurte skulle «feire» julaften alene. De fleste feier sammen med noen, men 112 000 sitter da alene denne kvelden. De fleste gjør ikke det frivillig. Eller de gjør det av eget valg, rett og slett fordi alternativene ikke er noe ålreite.
Julen er en høytid hvor familier samles. En høytid for å møte de som står oss nærmest. En høytid for glede og varme, og koselig selskap. Det gjør det fryktelig vondt for de som skal feire høytiden alene. Det store fokuset på å være sammen, gjør det enda mer ensomt å være alene.
Jeg er en av de som gruer meg til julen hvert år. Ikke fordi jeg skal være alene på julaften. Det slipper jeg heldigvis. Men, på grunn av all denne gleden, og lykken, og familiehyggen. Fordi jeg ikke har den type familie.
Julaften er visst den verste dagen å være alene. Heldigvis så vet jeg ikke hvordan det er. Jeg har heldigvis ikke vært alene på julaften enda. Selv om det mange ganger har fristet… Familien min har alltid feiret jul, og jeg har alltid vært velkommen. Så jeg drar som regel dit. Jeg drar dit, selv om jeg egentlig ikke vil være der. Fordi alternativet er så sinnsykt ensomt.
Det høres kanskje rart ut å ikke ville møte familien sin, men sånn er det nå. Min familie har ikke det man utad kaller kompliserte familieforhold. Neida, vår familie synes å være veldig sammensveiset. Problemet er at vi har et ekstra familiemedlem. En ubuden gjest i mine øyne. En gjest som er det mest kjærkomne familiemedlemmet for resten. En gjest med navnet alkohol!
Bilde fra tidligere innleggDe som har fulgt meg en stund vet kanskje nå hvorfor jeg har et anstrengt forhold til alkohol i familierelasjoner. Jeg orker ikke mer! Jeg har intet behov for å se min mor drikke seg dritings. Jeg trenger ikke å se tanter snøvle og snuble rundt. Jeg trenger ikke å se onkler som blir så fulle og ærlige at jeg får høre hvor vakker og deilig jeg er som kvinne. Nei, det er faktisk bare ekkelt! Og jeg trenger ikke å se bestemor så full at hun ramler av stolen. Joda, jeg er voksen. Jeg burde kanskje tåle å se andre voksne mennesker drikke. Men nei, ikke familien min! Jeg vil ha en familie jeg kan ha det hyggelig med. Ikke en familie jeg på passe på som om det var hjemme alene-fest for tenåringer. Og jeg vil i alle fall ikke dra mitt barn inn i dette fyllekalaset! Jeg så nok fyll selv som liten. DET skal han slippe. De minnene skal ikke han bære med seg.
«Kan du ikke bare si det som det er da?»
«Kan du ikke bare si at du ikke liker det?»
«Kan du ikke bare be de velge – deg eller alkoholen?»Det høres så lett ut, ikke sant? Særlig siste. Sette det på spissen. Gi familien et ultimatum. Velge, enten så kommer jeg og barnet mitt på besøk på julaften eller drikke alkohol uten oss. Alle ved sine fulle fem ville vel valgt familien da, ville de ikke????
JEG HAR PRØVD!!!! Senest i år… Min mor ville så gjerne at jeg skulle komme på julaften. Hun ville feire jul med meg og sitt barnebarn. Jeg fortalte at det var uaktuelt. Fordi det ville bli servert alkohol der. Sa jeg fant på noe annet. La på. Håpet det ville få henne til å tenke. En uke senere sa jeg det som det var. Jeg kunne gjerne komme, men da ville jeg ikke se en dråpe alkohol. Ikke en øl. Ingen akevitt til ribba. Ingen gløgg til pepperkakene. Ingen cognac til kaffen. Ingenting! Det var valget.
Man kan jo spørre seg hvorfor jeg synes det er så galt med en øl og akevitt. Eller en cognac. Det er ikke galt i det hele tatt. Selvfølgelig kan man kose seg med slikt. Det kan jeg gjøre selv også. Men ikke hos mennesker som ikke eier mengdekontroll. Ikke hos mennesker som ikke innser at de drikker for mye. Ikke hos de som synes fyll er viktigere enn familie. Der er det ikke noe som heter én! Der er det enten eller! Åpnes flaska, så tømmes flaska.
Bildet er herfraDet burde være et enkelt valg, burde det ikke? Joda, valget var enkelt det! De trengte ikke betekningstid engang. Kunne svare umiddelbart…. Jeg skal ikke dit i julen! Valget var enkelt. Alkoholen er viktigere. At jeg selv velges bort til fordel for alkohol er jeg vant til. Derimot gjør det vondt så vanvittig dypt inne i sjelen at min mor heller vil ha akevitt på julaften enn å se gleden i øynene til min sønn, hennes barnebarn, når nissen kommer og pakker pakkes opp. Det gjør vondt at min bestemor, som synger på siste verset, heller vil drikke julaften enn å tilbringe kanskje hennes siste jul med sitt oldebarn. Sønnen min er ikke viktig nok! Den smerten i et mors hjerte er ubeskrivelig!
Joda, jeg har et annet alternativ. Jeg slipper å være alene på julaften. Og jeg slipper å spise julefrokosten på 1. juledag alene. Men, jeg vil egentlig ikke være der. Kjenner nesten ingen. Så vidt jeg kjenner de jeg skal være hos. Skal bare være med noen. Vil egentlig ikke, men min sønn fortjener en god jul. Han fortjener glade mennesker. Han fortjener nisse, pakker, latter, god mat og hygge. Han fortjener mer enn å bare sitte sammen med meg alene på julaften. Derfor gjør jeg det. Jeg får klistre på smilet og late som om alt er bra… Det er mange som ikke har den muligheten engang….
Men julen er mer enn julaften… Resten av romjula gruer jeg meg til. Når facebook og andre medier flommer over av lykkelige bilder og oppdateringer. Fra en romjul hvor man stresser fra hus til hus for å besøke de man ikke fikk se på julaften. Da vil min ensomhet komme. For når frokosten på 1. dag jul er fortært, så bærer det hjem igjen. Da er julen over for min del. Da er det ikke mer familie å besøke, for de holder selskap sammen med akevittflaska. Hyller min families kjæreste familiemedlem. Venner er fullt opptatt med å besøke slektninger hist og pist. Der er familiemedlemmene mange, og dagene i romjula for få. Hos meg er det motsatt. For få familiemedlemmer jeg vil besøke, og for mange dager….
Bildet er herfraJeg skal innrømme at jeg gruer meg til romjula. 1. og 2. juledag skal gå på et vis. Jeg og poden skal nok kose oss. Leke med nye leker. Kose oss med gamle, gode tegnefilmer på tv. Det skal nok gå bra! Heldigvis reiser han til faren sin 3. juledag. Mer familie og hyggelig stemning der for han resten av julen. Det er jeg glad for…
Hva jeg gjør gjenstår å se… Jeg vet ikke… Folk er opptatt med sitt… Jeg vil ikke trenge meg på. Da kan ikke 1. januar komme raskt nok…
Jeg vet ikke om jeg har noe poeng med dette. Kanskje for å fortelle hvor sår julen kan være. Kanskje for å få folk til å tenke på at julen er mer enn julaften. At ensomheten kan være sterk resten av julen også. Jeg vet ikke… Kanskje jeg ikke har noe poeng heller…
********************
Mine tidligere innlegg om julen er:
Vis meg din kalender og jeg skal si deg hvem du er
Julens flatfyll på firmaets regning
Øl, akevitt og juleborssex! Velkommen til utroskapens høysesong
TONER AV TANKER 