Om kjærleik, flørt, ustabilt humør og annen galskap!

Humøret mitt har landet litt i dag. Det er litt godt. Hodet begynner å funke igjen, selv om det fortsatt er langt lykkeligere enn før jeg gikk opp. Er vel ganske på normalen akkurat nå.

Det var rett og slett kroppen som sa stopp. Den ble sliten. Kanskje ikke så rart etter nesten en uke som duracellkanin?!? Den orket i alle fall ikke mer. Og når kroppen ikke orket, så klarte ikke hode holde på lykkerusen lenger.

Men, det er godt å lande litt. Og kanskje tryggest, som en kompis påpekte.

Likevel, det er jo deilig å være oppe også! Man har ikke en bekymring i verden. Alt er bra, og man er like lykkelig som et rosa sukkerspinn. Kroppen er full av energi, og orker alt!

I tillegg så blir man vanvittig sosial og flørtete når man er der oppe i høyden. Ja, på grensen til ekstremt! Man vil sosialisere og flørte med alt og alle. Hele tiden. Moro er det også!

Men, det er ikke bare moro! Som Superjanne skrev i dag, så kan turen ned fra toppen også føles som en walk of shame. Vi går litt ut av vårt gode skinn når vi er der oppe i skyene. Stort sett klarer man ikke å tenke konsekvenser. Man bare handler. Man bare gjør. Og i den grad man klarer å tenke på konsekvenser, så gir man blanke faen. For det ordner seg sikkert!

Når man da er på tur ned, så  tenker man tilbake på oppturen. Det blir noen panneklask med: «Gjorde jeg virkelig det?» «Sa jeg virkelig det der?» Ja, en liten walk of shame i egen tankerekke der altså…

Jeg landet som sagt litt i dag. Og det var litt godt. Veldig greit at hodet kunne fungere litt igjen, og til dels fungerer noenlunde normalt enda. Kroppen trengte pausen, men jeg tror som sagt det bare er en pause. For selv om kroppen enda er sliten, så begynner hodet å fylles opp igjen med rosa tanker. Så duracellkaninen er vel bare på lading. Så jeg prøver å få ut dette innlegget før hjernen blir til vatt igjen…

Heldigvis har min walk of shame denne gangen vært ganske liten. Uken i skyene har stort sett vært tilbragt hjemme med barn. Da er det begrenset hvor mye galskap man klarer å finne på. Heldigvis! Flørten tone og noen oppdateringer på kanten eller med dårlig humor er noe alle kan gjøre til tider. Så offentligheten har vært skånet for min opptur denne gangen.

Men, når man er i godt humør og er singel dame, så mangler det ikke på menn som ønsker kontakt. Enten for det ene eller andre. Og ikke synes de å ta til seg at jeg ikke er interessert heller…

Jeg har ikke vært singel så veldig lenge at det gjør noe. Og jeg er ikke der at det frister med noe nytt. Det tar tid å venne seg til å være singel igjen, selv om forholdet bare varte et snaut år. Man skal på en måte nullstille tankene igjen. Det nytter ikke å ha dårlig tid. Jeg har det i alle fall ikke.

Og jeg er ikke den som på død og liv må være i et forhold heller. Det virker rett og slett som om det å leve i langvarig tosomhet ikke er helt mitt lodd her i livet. Det har ikke funket når jeg har fulgt hodet. Det har ikke funket når jeg har fulgt hjertet. Og for å være ærlig, jeg vil ikke klandre noen for å ikke klare å holde ut med de humørvariasjonene jeg er gjennom. For det er så vidt jeg orker det selv.

Jada jada… Nå er det mange av dere som tenker «Du har bare ikke møtt den rette!» «Det finnes en der ute for alle!» Osv. Osv. Spar meg! Jeg har allerede hørt det noen ganger hittil. Jeg takler ikke flere av de klisjeene. Bare la meg være, er dere snille!

For joda, det er deilig å ha noen. Skal ikke nekte for det. Men, jeg vil ikke ha noen nå. Skal jeg først ha, så skal det være den ene! Jeg er ikke den som tar til takke med et middelmådig forhold bare fordi å leve i tosomhet er noe alle gjør når man blir voksne. Vel, hva alle andre gjør er meg revnende likegyldig. Kommer det en eneste antydning til om fremtidig kjærlighet, så slår jeg!

Jeg klarer meg som sagt helt fint alene! Og jeg driter i hvor mange single kompiser folk rundt meg har. Jeg er ikke interessert! Kanskje kommer det en dag en mann som tar meg med storm igjen. Kanskje! Og da kan jeg muligens vurdere det igjen. Muligens! Men, da skal det være den ene! Den ene som får hjertet til å banke. Den ene som kan være både elsker og bestevenn. Den ene som jeg ikke klarer å være uten. Ikke en hvem-som-helst som kan gi meg noe-som-helst.

Jeg er lei av forhold som ikke funker. Kanskje jeg ikke er skapt til å leve i den tosomheten. Og det gjør ingenting. Jeg har det veldig greit uten. Så la meg for all del få styre dette selv!  Jeg har ingen hast! Og tro meg, det er ingen av deres single kompiser som vil klare å akseptere og håndtere alle mine sider. Det krever sin mann! Og av alle menn jeg har møtt, så har ingen klart det enda. Jeg vet ikke engang om jeg klarer å akseptere og håndtere det selv.

Så la meg være!

Hodet mitt er på vei inn i sin rosa boble igjen. Det er fare for at kroppen følger etter så fort den får en god natts søvn! La meg nyte det! La meg være lykkelig og naiv. La meg gjøre mine sprell. Dere som sier jeg vil angre, dere tar feil. For jeg evner ikke å føle anger for sprellene mine. Ingen sperrer, ingen anger. Bare la meg nyte det så lenge det varer! Jeg trenger det!

La meg spre mine vinger å fly dit vinden fører meg!

imgres

Du viste at jeg var ingenting for deg…

Jeg forsøkte å spørre hva du ville.
Du svarte med stillhet.
Du svarte ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å spørre hva du mente.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg viste deg at jeg hadde det vondt.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg fortalte at jeg trengte deg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å spørre om støtten du lovet meg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å vise at jeg brydde meg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å være der for deg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg ble sjalu fordi du ikke lenger var min.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg fortalte deg at jeg ble såret.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å vise deg at jeg angret.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg fortalte at jeg elsket deg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Du prøver å legge skylden på alle andre.
Jeg svarer med stillhet.
Jeg svarer med ingenting.
Jeg må gjøre deg til ingenting for meg.

nothing

Kan jeg få være liten og sårbar?

Det er en SÅNN dag i dag….

En dag hvor jeg bare vil være liten og sårbar. Bare har lyst til å krype sammen, og la tårene falle.

En dag hvor jeg skulle ønske jeg kunne krype inn i en armkrok. Krype tett inntil noen. Kjent varme, sterke armer rundt meg. Som beskyttet meg. Ga meg trygghet. Tillot meg å være så liten og sårbar som jeg føler meg.

En dag hvor jeg skulle ønske jeg kunne ligget i senga hele dagen. Sammen med noen som ga meg nærhet. Koste på meg. Ja, pjusket med meg rett og slett. Bare stryk over kinn og rygg. Nærhet og varme.

En dag hvor jeg trenger å høre at noen er glad i meg. Trenger å høre at jeg betyr noe spesielt. Trenger å føle meg elsket.

Fordi jeg føler meg liten. Jeg føler meg sårbar.

En dag hvor jeg skulle ønske, men ikke kan få….

Sukk…

1361538-11-1331631559506Bildet er herfra

En ny selvransakelse…

Det har nå gått en stund siden jeg først ba om hjelp. Innså at jeg ikke klarte å stå gjennom dette alene. At jeg trengte hjelp til å sortere alle tankene. Få de ut.

Og jeg søkte hjelp, og jeg fikk hjelp. Jeg blir hørt. Jeg får satt ord på alt kaoset. Jeg kjenner det gjør meg godt.

Jeg har aldri hatt problemer med å sette ord på ting. Finne ord er lett. Men, jeg har aldri vært den som satt ord på følelsene mine. Følelsene var mine egne. Jeg delte dem ikke. De var det mest dyrbare jeg hadde. Mitt mest personlige. Noe jeg skjulte for alt og alle. Det var det jeg var vant til.

Så lærte jeg at det var greit å sette ord på det. Det var greit å ikke ha det bra. Jeg lærte at ingen har det bra hele tiden. Det var godt! Endelig får satt ord på mye av det jeg bar på. Og ordene fant jeg. Og jeg delte dem. Her, i bloggen. Men også til han. Han fikk vite litt og litt etterhvert som tiden gikk.

Og jeg lærte å dele med venner. Sette ord på at ting ikke alltid er så greit. Jeg klarte å dele. Men, ikke alt. Bare fragmenter. Små puslespillbrikker av et uendelig stort bilde. Ingen fikk alt. Ikke engang han. For jeg holder enda tilbake. Holder mye tilbake. Setter ord på noe. Små fragmenter. Enkelte puslespillbrikker her og der. Men, ingen får se hele bildet. De får ikke engang en antydning av hvor stort bildet egentlig er.

Men, det har hjulpet å sette ord på det. Også i samtalene. I oppfølgningen.

Likevel, så er det bare ord.

For jeg ble konfrontert i dag. Med at utenfra så ser alt bra ut. Det synes ikke på meg hvilket kaos jeg bærer på. Hvilke smerter jeg skjuler. Så forteller ordene mine at ting er alt annet enn bra. Ordene mine lyver ikke. De er sannheten. Og fasaden er bare en fasade. Et selvbedrag. En løgn.

Men, det er ikke samsvar mellom hva jeg sier og hva jeg viser.

Følelsene mine finner ordene. Men jeg viser det ikke. Det er ingen som får se følelsene. De får bare ordene. Alt sinnet. Alle tårer. All smerte. Jeg bærer det fortsatt alene. Jeg lar folk høre. De små fragmentene jeg ønsker å dele. Men, jeg lar ingen se.

Det er slik jeg er trent. Det er slik jeg alltid har vært. Og det vil være vanskelig å endre… Ekstremt vanskelig!

For jeg er en mester i løgn. Jeg er en mester i bedrag. Selv om jeg innvendig gråter, så er det ingen som får se tårene. De kommer, men bare når jeg er alene. Når jeg er sint, kommer ordene. Men det er ingen som får se meg sint. Det er ingen som hører når jeg skriker. Det er ingen som ser når glasset flyr i veggen. Det skjer bare når jeg er alene. Det er ingen som får se. For følelsene mine får de aldri. Det er min løgn, mitt bedrag.

Jeg er trent slik. Gjennom et liv i faenskap. Har aldri fått lov til å være skikkelig sint. Har aldri fått lov til å vise meg liten og sårbar. Har aldri fått vise mine tårer. Det har ikke vært rom for det. Mine følelser har alltid vært mine egne. For det er ingen som var der når følelsene kom. Jeg stod alene. Alltid alene. Har ingen minner av noe annet. Så jeg er trent slik, at følelser er noe man har i enerom. I ensomhet.

Et barn i et kaotisk og utrygt hjem, blir en mester i løgner. For man skjønner at ting ikke er som det burde være. Og barns lojalitet for sine foreldre kjenner ingen grenser. Så jeg lærte tidlig å lyve. Om hvordan ting var. Om hvordan jeg hadde det. For jeg visste at sannheten ikke ville være akseptabel for virkeligheten. Jeg løy. Jeg bedro. Så lenge jeg kan huske.

Og gjennom hele livet har jeg holdt på løgnen og bedraget. Jeg er en mester i det. Å lyve om hvordan ting egentlig er, om hvordan jeg har det. Det er den naturligste ting i min verden. Jeg kjenner ikke annet. Mine følelser er mine egne. De er andre uvedkommende. Mine følelser er min ensomhet.

Så møtte jeg han. Jeg tillot meg å falle. Jeg tillot meg å følge hjertet. For første gang i livet. Litt etter litt åpnet jeg meg. Turte å stole på et annet menneske. Turte å stole på at jeg ikke stod alene. Sakte men sikkert begynte jeg å kjenne på følelsene sammen med en annen.

Etterhvert som stormen bygget seg opp rundt meg, så turte jeg også å vise det. Jeg turte å vise meg sårbar. Jeg turte å vise mine tårer. For første gang i livet. Det var godt! Det var så uendelig godt å ikke være alene. Så godt å kunne søke trøst og trygghet. Så godt å slippe å gjemme meg. Slippe å lyve. Slippe å bedra.

Men, vi var to stormer på kollisjonskurs. Og kollidere det gjorde vi. Og alt raknet. Så igjen står jeg alene.

Det er vel derfor sviket føles så stort. Derfor smerten og savnet er så vondt. Fordi den første som jeg stolte på i livet. Den første som fikk se hele meg. Den første jeg viste mine følelser til. Slapp hånden min da jeg trengte den som mest. Det føles som et svik. Jeg føler meg sviktet og såret. Og skuffelsen er så enorm.

For løgnen og bedraget har vært for å beskytte meg selv. Fra svik. Fra skuffelse. Fra å bli såret. For etter for mange nedturer så klarer man ikke mer. Man takler ikke flere svik. Man takler ikke flere brutte forventninger. Man takler ikke mer av brutt tillit. Og jeg lot beskyttelsen min fare. Turte å slippe tak. Likevel endte jeg opp der. Der hvor jeg ikke ville være. I det jeg hele livet har forsøkt å beskytte meg mot.

Og det gjør noe med meg. Jeg trekker meg tilbake. Inn i meg selv igjen. Trekker følelsene mine tilbake til ensomheten. Faller tilbake til løgnen og bedraget. Til det jeg kjenner best. Hvor jeg kan beskytte meg selv fra svik og skuffelse.

Ingen ser lenger mine følelser. De får ordene. Fragmenter av det store bildet. Puslespillbrikker. Følelsene mine ser de ikke. De er igjen gjemt, og tas kun frem i ensomheten. Sinnet mitt. Tårene mine. Smerten min. Ingen får faktisk se det. Det blir med ordene. Fasaden min er tilbake. Løgnen og bedraget.

For brent barn skyr ilden. Og jeg har blitt brent så mange ganger. Så uendelig mange ganger.

imgresBildet er herfra

Taushet!

Taushet.

Intet mer,

intet mindre.

Bare min taushet.

Det er det du får.

Ingen lyd,

ingen ord.

Bare min taushet.

Når du ikke forstår,

at ditt vet ikke

er like vondt,

like vanskelig,

like frustrerende

som mine spørsmål.

Da får du det du ønsker,

min taushet.

Og jeg kan ikke

gi deg løfter

om hva tausheten bringer,

om hva den vil gjøre

med meg.

Men ikke et ord,

ikke en lyd.

Bare  min taushet.

imagesBildet er herfra

Hvorfor gidder jeg?

Hvorfor gidder jeg å stange hodet i veggen? For foran meg står en murvegg. En murvegg jeg ikke kommer gjennom. Som ei heller har noen vei over eller rundt. Du sperrer meg ute. Holder meg på en armlengdes avstand. Så hvorfor fortsetter jeg å stange hodet i veggen?

Hvorfor finner jeg meg i å vente? For fornuften sier meg at jeg er verdt mer. At jeg er verdt at noen gir meg all sin kjærlighet. Ikke holder meg på vent slik som du. Fordi du ikke klarer å be meg bli, men heller ikke klarer å be meg gå.

Hvorfor gidder jeg å prøve? Når alt jeg får er manglende svar. For i mangelen på svar, så antydes også en manglende vilje. En manglende vilje og manglende ønske til å ha meg hos deg.

Hvorfor klarer jeg ikke å gå videre? Når din oppmerksomhet rettes til alle andre enn meg. Når du ikke ser meg engang, hvorfor tviholder jeg da på deg?

Hvorfor vil mitt hjerte så inderlig? For det er tydeligvis bare mitt hjerte som vil. Hvorfor vil jeg meg selv så vondt?

Hvorfor klarer jeg ikke å legge deg bak meg? Når du så tydelig med letthet klarer deg uten meg. Når jeg minnes med glede og sorg, mens du ikke synes å gjøre det samme.

Hvorfor gidder jeg å prøve? For jeg vet jo så godt at det kreves to. To som vil, to som ønsker, to som elsker. Så hvorfor gidder jeg, når jeg er den eneste som vil, ønsker og elsker?

images

Når hjertet vil en annen vei…

Det har snart gått tre uker. Tre uker siden jeg sist holdt deg. Tre uker siden sist jeg krøp inntil deg. Tre uker siden sist jeg kunne kalle deg min. Tre uker…

Det er ikke lenge, men føles som en evighet.

Jeg klamrer meg fortsatt til håpet. Det lille håpet jeg øyner. Fordi du ikke klarer å be meg gå videre.

Men, håpet blir fjernere og fjernere for hver dag.

Hvordan går man videre når hjertet vil en annen vei? For jeg ønsker så gjerne at hjertet skal være min veiviser. Mitt kompass. Jeg er lei av å følge fornuften. Den stien har aldri gitt meg noe før. Jeg ønsker å følge hjertet. Men, hva hvis mitt kompass er gått i stykker? Har hengt seg opp i fortidens retning…

Hvordan plukker man opp bitene av seg selv? De som ligger spredd utover så langt øyet kan se.

Jeg har aldri klart å holde på lykken. Det er min last her i livet. For lykken skremmer meg. Jeg er ikke vant til den. Så når noe godt kommer min vei, så klarer jeg ikke stole på at det vil vare. Jeg klarer ikke holde fast i det gode.

Når solen skinner og treffer mitt ansikt. Jeg nyter den. Men, jeg klarer ikke la være å vente på regnet som kommer. For jeg er så vant til at solens skinn ikke varer. Så jeg rømmer solen tidlig. For å unngå å bli våt.

Jeg tør ikke stole på det gode. Fordi det gjør så vondt når det tar slutt. Når jeg går tilbake til det jeg er vant til. Til smerten, til mørket, til det forutsigbare vonde. For lykken skremmer meg.

Så jeg forsvarer meg selv. Skremmer bort lykken før lykken skremmer meg. Det er min last her i livet.

Jeg vil ikke det mer! Jeg vil tørre å stole på lykken. Jeg ønsker å ta den imot med åpne armer. Bare nyte den og være i den. Så får jeg heller bli skremt.

Jeg gjorde hjertet til mitt kompass. Det føltes godt. Og jeg klarte det en stund. Før jeg på nytt skremte bort lykken slik jeg alltid gjør. For tre uker siden.

Jeg gjorde slik jeg alltid gjør. Jeg skremte bort lykken. Men, mest av alt skremte  jeg meg selv. Fordi jeg et øyeblikk glemte å følge hjertet.

Kanskje mitt kompass er ødelagt. Kanskje viser det nå fortidens kurs. Kanskje er jeg nødt til å ta det fornuftige valg, mens hjertet heles til å på ny vise meg vei.

For hvor lenge kan man leve i håpet? Når man ikke engang vet om håpet har livets rett. Kanskje er det falsk. Kanskje er det bare refleksjoner av det som engang var.

Men, hvordan går man videre når hjertet vil en annen vei?

imgres

Hør meg, her jeg skriker

Hør meg, her jeg skriker
Jeg har det vondt
Det gjør så vanvittig vondt
Kan noen ta bort denne smerten
Ta den bort, TA DEN BORT
Jeg klarer den ikke mer
Det gjør for vondt
Hør meg, her jeg skriker
Jeg har det vondt

screamingBildet er herfra

Reprise – Weight of the world

Når jeg deler musikk, tekster eller videoer, så er ikke det uten grunn. Da er det en sang som betyr noe for meg. En sang som har noe å fortelle. For, hvorfor prøve å si noe, når noen andre har sagt det så mye bedre før?

Denne har jeg publisert før. For et halvt år siden…. En sang som har spunnet i bakhodet ofte den siste tiden….

«Weight Of The World»

Who’s to say there’s a way this has to end?
We’re writing our own rules
Who’s to blame?
Give me names and what they said.
Oh how could they hurt you?
And when you crumble away under pressure…
You need to borrow my strength and I’ll let ya.
It’s getting heavier hold, hold it steadier.
I see…

Life is throwing you curves.
You can make it
Take it in, try again, you don’t deserve this
I just wanna save you.
You can take it on the chin.
Try again.
You’ll make it…
You don’t have to carry the weight of the world.
You don’t have to carry the weight of the world.

Separate what you hate from what you love.
Once and for all…
And if you tumble my way I can catch ya.
If you follow my lead,
And I’ll bet ya its feeling heavier.
Hold, hold it steadier.
I see…

Life is throwing you curves.
You can make it.
Take it in, try again, you don’t deserve this.
I just wanna save you.
You can take it on the chin.
Try again.
You’ll make it…
You don’t have to carry the weight of the world.
You don’t have to carry the weight of the world.

Life is throwing you curves.
You can make it.
Take it in, try again, you don’t deserve this.
I just wanna save you.
You can take it on the chin.
Try again.
You’ll make it…
You don’t have to carry the weight of the world.
Don’t have to… carry the weight…
You don’t have to carry the weight of the world.
Carry the weight of the world.

Who’s to say there’s a way this has to end?

Stormen…

Du kom inn i livet mitt. Jeg falt for deg, og jeg falt hardt. Så hardt som jeg aldri før hadde falt.

Du tok meg med storm. Men, da det stormet som verst for oss, ble jeg stående alene.

Du ville ikke stå stormen ut sammen med meg. Vi visste ikke hvor kraftig stormen ville være. Visste ikke hvor lenge den ville vare. Den gjorde deg usikker. Den gjorde deg redd.

Du turte ikke stå i stormen sammen meg. Da du fikk valget, om å stå stormen gjennom sammen med meg eller søke ly og ta neste storm alene. Du klarte ikke velge. Stormen skremte deg for mye. Redselen din for stormen… Du var mer redd stormen enn du var for å miste meg. For du visste ikke hva stormen ville bringe. Du visste ikke hvor hard den ville være. Du var redd for det ukjente, og turte ikke velge. Du forsøkte å søke ly. Trekke deg unna. Gjemme deg. I håp om at stormen ville løye.

Så, jeg valgte for deg.

Jeg kunne ikke søke ly sammen med deg. Jeg var nødt til å stå i stormen. For jeg var lei av å være feig. Jeg var lei av å alltid søke ly for stormene. For jeg visste at hver gang jeg søkte ly, ville en ny storm true så fort jeg våget meg frem. Jeg var lei av å gjemme meg. Jeg visste at jeg måtte stå denne gjennom, slik at neste storm bare vil føles som en bris.

For jeg stod i stormen. Jeg visste jeg måtte trosse den. Kjenne dens styrke. For uten å kjenne stormen, ville jeg aldri kunne nyte solens stråler. Ville ikke verdsette dem på samme måte. Jeg valgte å stå i stormen. Visste det ville bli tøft. Veldig tøft. Men, jeg visste også at stormen en dag ville løye. Visste at solen igjen kom til å skinne. Og at jeg da, for første gang, virkelig ville kjenne hvor varme, hvor gode, hvor glade dens stråler egentlig er.

Stormen min har begynt å løye nå. Jeg kjenner fortsatt kraftige vindkast. De rusker meg i håret. Forsøker å rive meg overende. Men, jeg har kjent stormen. Stått gjennom den. Jeg kjenner nå at jeg er sterkere enn stormene. Jeg har stjålet min storms styrke. Gjort den til min egen.

Stormen min har begynt å løye. Jeg stod gjennom det verste alene. Og jeg er stolt. Stolt her jeg nå kjenner den første varmen av solens stråler.

Din storm venter fortsatt. Den vil være sterk, men du vet ikke hvor sterk den vil være. Den vil være lang, men du vet ikke hvor lang den vil være. Du vet bare at den kommer.

Men, du må stå i stormen din alene. Du var for redd til å stå gjennom min. Du var reddere stormen enn du var for å miste meg. Og miste meg det gjorde du. Du mistet meg da du rømte og søkte ly.

Den stormen som kommer din vei er intet annet enn den stormen jeg har stått gjennom. Du vil møte samme redsel. Samme usikkerhet. Men, fordi du ikke turte stå der i stormen sammen meg, så vil du også stå i din storm alene. Du har ingen ved din side, som har stått stormen gjennom før deg. Som kan forberede deg på stormens lunefulle kast.

Du slapp min hånd da jeg trengte deg som mest. Lot meg stå alene i stormen. Når du nå går din storm i møte, vil også din hånd være tom. Du slapp min….

Electrical-StormBildet er herfra