Redselen

Jeg er redd.

Redd for å slippe andre inn på meg. Redd for å bli glad i noen. Redd for å føle.

Redd for å invitere inn. Redd for å la noen ta del. Redd for å la andre bli en for stor del av livet mitt.

Jeg er redd. Jeg er livredd.

Men, frykten ligger ikke hos de rundt meg. De har intet gjort for å skape min redsel. De fortjener den ikke.

Frykten ligger ikke i følelsene i seg selv. For de er jo gode.

Frykten ligger i fremtiden. På grunn av fortiden.

Jeg redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli forlatt.

Redd for svik. Sviket jeg føler når jeg blir vendt ryggen til. Blir stående igjen alene og undrende. Og se de forsvinne i det fjerne. For aldri å returnere igjen.

Redd for arret som vil bli hvis de skulle forsvinne ut av livet mitt igjen. Jeg har så mange arr fra før. Arr som går dypt, og aldri vil gro.

For det er det jeg er vant til. At mennesker kommer inn i livet mitt. Kaprer mitt hjerte. Griper om alt hva jeg er.

Så river de meg i filler. Lager store sår. I meg. I sjelen min. Før de snur ryggen til og går. Forlater meg. Sviker meg.

Sårene gror. Med tiden. Men de etterlater seg arr. Store, dype arr.

Arr som aldri vil forsvinne. Arr som for alltid vil minne meg om hva som var. Om å bli såret. Om sviket.

Så jeg er redd. Og redselen forsvarere meg. Og den hemmer meg.

Men, redselen er der. Alltid!

images

Reklamer

Hva skal jeg føle?

Tankene river og sliter i meg. Frustrasjon. Forvirring. Vonde tanker. Gode tanker. Ensomhet. Følelsen av å være elsket og inkludert. Livslyst. Oppgitthet.

Alt er bare kaos! For jeg vet ikke hva jeg skal føle.

Jeg vet hva jeg vil føle. Jeg vil føle glede over alle de små tingene. Kjenne gleden over at det fortsatt er gode høstdager. Kjenne gleden over de små solstrålene som dukker opp i ny og ne. Kjenne gleden av å ha mennesker rundt meg. Jeg har lyst til å kjenne livslyst og energi. Har lyst til å ha overskudd nok til å gjøre alt jeg går og tenker på.

Men noe holder meg tilbake.

For jeg kjenner på alle disse følelsene i blant. Men jeg kjenner også på det motsatte. Jeg kjenner dysterheten av manglende dagslys. Jeg kjenner bekymringen rundt den kalde mørke tiden som kommer snikende. Kjenner meg sliten og tom for energi. Kjenner på ensomheten når jeg ikke har folk rundt meg.

Men, mest av alt kjenner jeg på oppgittheten, frustrasjonen, fortvilelsen. Over alle disse negative tankene. Som jeg ikke vil ha. Som jeg ikke kan styre. Forvirringen over at humøret ikke kan bestemme seg for hvilken vei det skal gå.

Jeg vet jo at svingningene kommer. Det er min natur. Der det går opp, vil det også gå ned. Naturen har skapt meg slik.

Men, dette limbo – hvor vektskålen står og vakler. Ikke vet helt hvilken side den skal ramle ned på. Hvor den ene siden er noen få gram tyngre den ene dagen. For så å være noen få gram lettere den andre.

Usikkerheten er det verste. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til den.

Jeg rives i to innvending. Mellom alt som vil, og alt som ikke orker. Som om jeg er seigmannen som er igjen alene i posen, med to like sta og bestemte treåringer som prøver å vinne meg.

I dette limbo, hva skal jeg føle?

Jeg vet nemlig ikke….

338365-9-1336659535463

Ensomme utfordringer…

Tankene har begynt å flakse igjen. Om alt. Om intet. Men, mest om meg selv. Det høres ganske egoistisk ut, og sånn er det vel egentlig også. Likevel, det er en nødvendighet. For at jeg skal kunne komme meg videre.

Og det er er en direkte konsekvens av menneskene jeg har rundt meg om dagen. De gir meg så mye selvinnsikt. Gjennom måten de ser meg på. Gjennom måten de forteller meg om hva de ser i meg. Gjennom spørsmålene de stiller meg. Jeg er nødt til å gå inn i meg selv. Se meg selv på en annen måte.

Hver dag åpner jeg øynene med kroppen fylt av glede. Jeg reiser meg fra sengen. Lukker øynene igjen. Trekker pusten dypt. Hever hodet, og puster rolig ut. Før jeg åpner øynene på nytt. Klar for dagens utfordringer.

Og utfordringer møter jeg i massevis. Hver dag. Utfordringer andre ville bukket under for.

Jeg takler dem. Går på og kjemper dem. En etter en.

Men, av og til… Av og til møter jeg utfordringer som tar motet fra meg. Jeg mister styrken. Føler meg liten og maktesløs.

Da får jeg et behov for å ha noen. Kunne krype inntil noen større og sterkere enn meg. Bare få være sårbar. Gjemme meg bort og håpe at det går bort av seg selv.

Men, det er ingen der. Så jeg må kjempe på egenhånd. Finne min indre styrke. Grave frem mot nok til å takle også de verste utfordringene. For de går ikke bort av seg selv. Jeg må gjennom dem.

Det er tøft å stå i alt alene. Det er tøffere enn man aner før man er der selv. Men, jeg har intet valg. Og hver gang kommer jeg ut enda sterkere i andre enden.

Mange ganger har jeg spurt meg selv hvorfor det er slik. At en som virkelig møter utfordringer må takle dem alene. Mens andre har noen å dele sine bagateller med. Jeg har ikke funnet noen svar.

I går var det et klokt hode som sa til meg: «Du har ikke møtt din match enda. For det skal mye til for å matche deg.» Og han har rett – i begge. Jeg har ikke funnet min match. Og det skal så mye til for å matche meg.

For vedkommende må klare å matche min styrke. Det er det få som klarer. Jeg har en styrke i meg som skremmer mange. For uansett hvordan utfordringene kan kaste meg rundt, så ender jeg alltid opp på bena. Uansett hvor sterk stormen er, så finner jeg styrken i meg til å stå gjennom den. Med hode hevet og ryggen rak.

Og de få som takler min styrke, de klarer ikke å håndtere min sårbarhet. For jeg er veldig sårbar. Selv om få får se den siden av meg. Veldig få. For det gjør meg så redd å vise den. For min sårbarhet er mitt innerste. Mitt mest private. Og jeg er så redd for arrene de kan etterlate seg der, dersom de får se. Det er så mange arr fra før av. Jeg ønsker ikke flere.

Få klarer denne dualiteten. Få klarer å se en sterk, sterk kvinne rase sammen. Se henne miste all styrke og bli liten. Og få klarer å forstå hvordan hun kan reise seg igjen. Med enda større styrke for hvert fall.

På toppen av det hele så må det jo matche på alle andre plan også. Og man må utfordre hverandre. Utfylle hverandre.

Og jeg vet ikke om det høres fornuftig ut. Det var i alle fall fornuftig for meg. At jeg ikke har funnet min match. Det gjør det så mye enklere å klare å stå i alt. Møte alle utfordringer alene. Vite at jeg gjør det alene, fordi det ikke er hvem som helst som ville klart å gjøre det sammen med meg.

 

Ensom tåke

Etter solen kommer mørket. Og hun er på full fart inn i det igjen. Kjenner at den indre berg- og dalbanen søker nedover. Inn i mørket.

Mørket synes heldigvis ikke å være svart denne gangen. Det er ikke det stummende mørket hun kjempet mot sist. Men, en tett tåke av mørkegrått. Mørkt nok til å omfavne henne, men ikke mørkt nok til å slukke alt lys.

Med mørket kommer de negative tankene. Om fortiden. Om nået. Om fremtiden. Men først og fremst om selvet.

For den selvsikkerheten hun har båret så sterk, ble blåst bort med vinden. Igjen sitter en usikker og blyg pike. Sjenert og observerende. Hun liker ikke lenger det hun ser i speilet. Kritiserer og finner feil. Og hun ser at noe er annerledes. Øynene hennes stråler ikke slik de har gjort i det siste. Smilet er ikke lenger like lett og lekent.

Når selvtilliten fratas henne, så trekker hun seg tilbake til ensomheten. Ønsker å være alene med sine tanker. Hun vet hun ikke burde. Og hun vet at innerst inne så er det ikke det hun vil. Men det er det denne tykke, grå tåken i tankene hennes gjør med henne.

For med et er det vanskeligere å ta initiativ til ting. Hun føler hun presser seg på. Er en byrde for de rundt henne. Føler hun er påtrengende. At hun bare krever og intet gir.

Hun foretrekker da ensomheten. Den er i det minste konstant. Hun slipper usikkerheten i den. Hun kan stå alene i ensomheten. Uten bekymringer om at hennes tilstedeværelse er uønsket.

Men ensomheten er ikke god mot henne. Den vekker til live fortiden. Et hav av vonde minner og følelser. De hun har pakket så fint vekk i tankenes skuffer og skap. De velter brått over henne og flyr rundt som et overveldende kaos.

Minner om en større ensomhet. Minner om vonde dager. Minner om selvstendighet, når hun trengte å føle seg liten. Minner om å stå alene, når hun trengte å føle seg elsket. Minner om å bli såret, og gjentatt svik. Minner om utrygghet. Men sterkest, minnene om å ikke føle seg elsket.

Minnene fanger henne. Omfavner henne. Hun klarer lett å dytte hendelser fra fortiden tilbake i sine skuffer. Der de hører til. Men minnene om følelsene klarer hun ikke å ta tak i. De flakser vilt rundt henne, og borer seg inn i tankene hennes.

Med ett klarer hun ikke lenger å skille mellom følelsene da og følelsene nå. Hun undres over hvorfor hun ser ut til å få alt og ingenting. Hvorfor motgangen alltid finner henne. Hvorfor hun aldri får tid til å nyte dette livet alle sier skal være så godt. Undres over hvorfor hennes minner er mer sorte enn røde.

Ensomheten griper henne sterkt. Hun føler seg alene og uelsket. Hun vet det er tankene og følelsene hennes som forvirrer henne. Vet det er «sykdommen» som taler. Selv om hun vet det er irrasjonelt, så er tankene og følelsene ekte.

Men akkurat nå, er virkeligheten hennes grå. Hun er alene i den grå tåken som omfavner henne. Alene i ensomheten.

tumblr_meb3dvdRAT1rtrcaro1_500

Kjærestemateriale jeg?

I går hadde jeg en samtale med nett med en kompis. En jeg ikke har snakket så alt for mye med i det siste. Han satt å klaget over at det var så vanskelig å få seg dame. I hans øyne så hadde «alle andre» single i venneflokken funnet kjærligheten nå i løpet av våren og sommeren.

Vår og sommer er jo tross alt tiden hvor folk kommer ut av vinterdvale. Man er mer ute, og man møter mange nye mennesker. Vi er gladere og mer utadvendte. Og mange av oss flørter mer og er mer mottagelige for flørt. Det er kanskje ikke så rart at det er mange som finner sammen nettopp i løpet av våren og sommeren. Om enn bare for en sommerflørt.

Samtalen vandret i de baner slike samtaler alltid gjør. Vi kom inn på temaer som desperat kjærestejakt, og de som blir sammen med noen for å bli sammen noen. Om de som er så fortvilet over å ikke ha noen, at enhver virker bedre enn å være alene. Om de som synes enhver er bedre enn å vente på den ene. Hvor savnet etter å ha noen blir så stort at man nesten tar til takke med hvem som helst. Man blir forelsket i situasjonen over at noen viser oppmerksomhet og interesse, uten egentlig å være forelsket i vedkommende. Hvor vellykket slike forhold blir over tid, skal jeg ikke uttale meg om her og nå.

Jeg er ikke på utkikk etter en kjæreste. Selvfølgelig hadde det vært deilig å være forelsket. Deilig å ha en armkrok å krype inntil på kvelden. Godt å ha noen å skravle med utover i de små timer i sommernatten. Noen å spise middag med i ettermiddagssolen. Noen å sove inntil om natten. Joda, det hadde vært godt det. Skal ikke nekte for at også jeg liker sånne ting. Men, behovet for en kjæreste er ikke akkurat påtrengende.

For jeg er ikke den som vil ha kjæreste for enhver pris. Jeg har det fantastisk alene, og trives i mitt eget selskap. Og jeg er den som vil ha forelskelsen, lidenskapen og den unike interessen som følger med å falle for en person. Jeg vil ha hele pakka, og nøyer meg ikke med mindre bare for å ha noen. Dessuten så er jeg av den oppfatning at det er sunt å være alene en god stund etter et forhold før man beveger seg inn i noe nytt.

Og dette fortalte jeg også kompisen min da han spurte om ikke jeg savnet kjæreste jeg også. Da kom det et utsagn som jeg ikke var helt forberedt på:

«Ja, men du er jo ikke akkurat kjærestemateriale heller da!»

4865-Kjærestemateriale

Joda, jeg vet jo at noen liker sånn og andre liker slik. Og jeg vet jo at jeg ikke passer for alle. Men, han forklarte at han uttalte seg på generelt grunnlag, og ikke ut i fra om jeg var kjærestemateriale for han.

Jeg ba han utdype.

«Du er hun som er spennende. Hun livsglade, smilende og interessante jenta som menn blir nysgjerrige på. Du er annerledes og ser definitivt slik ut. Det vekker interessen. Du fremstår som en av gutta i væremåte og holdninger, men er likevel feminin og vakker. En kombinasjon som pirrer.»

Dette var noe jeg ble veldig glad for å høre. For jeg vil gjerne være spennende og livsglad. Jeg liker å være annerledes. Og jeg vil gjerne være en av gutta, fordi jeg ikke orker baksnakkingen, dramaet og de overfladiske interessene til kvinnfolk flest. Så dette var jo bare positivt i mine øyne.

«Problemet er bare at vi menn blir nysgjerrige, og lurer på hvem du er og hvordan du er. Du er hun vi gjerne tar med hjem og utforsker vel og lenge. Men, det er the girl next door vi tar med hjem til mor.»

Så jeg er visst ikke kjærestemateriale i hans øyne. Fordi jeg ikke ser ut som the girl next door. Fordi jeg ikke sklir inn i mengden, men synes i den. En tankevekker!

Likevel, jeg kan leve med å være hun spennende som menn blir nysgjerrig på. Jeg ville blitt kvalt, sakte men sikkert, om jeg skulle vært the girl next door bare for å ha kjæreste. Tro meg, jeg har prøvd. Jeg mistet meg selv. Ble en skygge av hun jeg egentlig er. Det fungerte ikke i lengden. Og hvis ikke det å være meg selv er tilstrekkelig, så får det bare være. Jeg kan ikke være noen annen enn den jeg er uansett!

Den mørke grottevandringen…

Tankene fyller meg. Igjen. Tanker som ikke har vært her på veldig lenge. Tanker som forduftet som dugg for solen den dagen jeg fant igjen meg selv. Tankene om vandringen gjennom de mørke tankene – depresjonen.

Man kan ikke styre tankene. Så jeg gjorde heller intet forsøk nå. Lot meg bare fare med i tankerekken. Usikker på hvor tankene ville føre meg denne gangen. For sist jeg lot meg føre av tankene var jeg alvorlig deprimert. Og tankene tok meg stadig inn i et dypere mørke. Et mørke som syntes vanskeligere og vanskeligere å komme ut av.

Da, var tankene som en evig grotte. Blottet for sollys. Hvor veien bak, den kjente veien jeg kom fra, var sperret. Jeg måtte bare fortsette fremover. Dypere inn i mørket. Inn i det ukjente. Som jeg ikke visste noe om. Visste ikke om jeg startet på en eviglang vandring i mørke daler. En vandring som aldri ville ta slutt. Visste ikke om jeg ville komme levende ut i andre enden. For tidligere vandringer i mørke tanker hadde vist meg at når mørket er på sitt sterkeste. Når veggene i grotten er så altoppslukende at de føles kvelende. Når man er på det dypeste av sine vonde, mørke tanker. Da synes døden, den brå og evige avslutningen, som et fristende og enkelt alternativ. Som den eneste mulige utvei. Fordi man ikke orker smerten lenger. Man orker ikke det trykkende mørket. Og man er på grensen til å ofre livet selv for å slippe å gå ett eneste skritt til langs den vonde sti.

Jeg visste ikke da hvor min sti i den mørke grotte ville føre meg. Visste bare at jeg måtte gå inn i mørket. Visste jeg måtte gå min lange og smertefulle sti. Gjennom alle vonde følelser og minner. Forsøke å komme meg gjennom den dype grotten. Med håp om at et sted der fremme var det en utgang. Et håp. Et lys. Som igjen ville føre meg ut og tilbake til livet.

Jeg vandret lenge i stummende mørke. Uten noe å støtte meg til. Uten en hånd å holde i, som kunne lede meg på den rette vei. Bare meg selv og mine dype, vonde tanker. Famlende i blinde. Med et mål for øye: fortsett fremover!

Det var ofte jeg hadde lyst til å gi opp. Hvor jeg snublet og falt, og ikke fant styrke til å reise meg igjen. Øyeblikk hvor smerten var overveldende. Og tårene overskygget alt. Øyeblikk hvor den enkle utvei var fristende.

I de mørkeste øyeblikkene. Når håpet var på sitt svakeste, og styrken i meg var i ferd med å renne ut. Øyeblikkene hvor fortvilelsen herjet i hele meg. Hvor smerten var uutholdelig. Da kunne det høres ekko av velkjente stemmer. Stemmer til nære venner. Som heiet meg fremover. Som ga meg pågangsmot og styrke i de øyeblikkene jeg hadde lyst til å gi opp.  Et friskt vindpust som fortalte meg at jeg ville klare dette. Varme ord, sanne ord. Styrkende ord. Et lite blaff av lys. Og jeg kunne reise meg og fortsette litt til. Et skritt av gangen.

Min grotte hadde en utgang. Og jeg fant den. Heldigvis!

I begynnelsen ble jeg blendet av lyset. Øynene mine var så vant til mørket. Lyset var for skarpt, og jeg forsøkte å beskytte meg selv i skyggene av grotten. Men sakte vennet øynene seg til lyset der ute. Det vakre, vakre lyset kalt lykken. Jeg tok et skritt ut i lyset. Snublet litt, men venner stod klare til å ta meg imot. Et skritt til.

Børstet grottens støv av skuldrene. Hvert minste lille vitne til den mørke ferden ble børstet av meg. Jeg strakk på bena, og kjente at de ble lettere og lettere å løfte. Rettet ut ryggen og hevet hodet.  Lukket øynene, trakk pusten dypt og pustet rolig ut igjen.  Åpnet øynene igjen og ønsket livet velkommen.

Jeg omfavnet livet den dagen. Lovet meg selv å fylle hver dag med glede og latter.

Det løftet har jeg holdt hittil. I dag står jeg med hodet høyt hevet. Stolt over hva jeg har vært gjennom. Stolt over hvilken styrke jeg bærer i meg. Glad for venner som står ved min side. Hver dag fyller jeg med glede og latter. Nyter livet og alt det har å by på.

Men, jeg glemmer ikke. Tankene som tok meg i dag. Tankene som minnet meg på vandringen gjennom grotten. De tankene er velkomne, selv om de er triste og mørke. For de viser meg hvor sterk jeg er. De minner meg om hvor dystert livet kan være. Og det gir meg alt jeg trenger for å verdsette de små gleder. De viser meg at livet er uforutsigbart. At man må nyte, elske og le mens man kan. Man må rett og slett leve livet når livet er verdt å leve.

enjoy_life_by_beyondtheview-d4mkzgz

Kanskje tiden er inne…

Gjennom året som har gått, så har det kommet mange ærlige ord ut her. Mange selvransakelser, og mange innrømmelser om meg selv og for meg selv. For er det en ting bloggen gjør, så er det at jeg tenker på meg selv på en annen måte. Jeg tør å kjenne litt mer på enkelte følelser. Fordi jeg er nødt til det for å klare å skrive dem… Jeg må forstå for å kunne beskrive.

I dag kommer det en ny sånn innrømmelse. Kanskje den innrømmelsen, som av alle hittil, er den som sitter dypest inne. Den som er vanskeligst for meg å innrømme. Fordi det strider så imot den oppfatningen jeg har hatt hele livet…

Jeg har et stort hat/elsk-forhold til helgene. Jeg elsker tiden med lille skatt. Mulighetene til å være sammen med han i flere timer. Bare kose, leke og nyte tiden med han. Se han smile og le. Fryde meg over hans barnlige glede. Ingenting er så deilig som det.

Men, når han er i seng så er helgene et mareritt.

Da sitter jeg nemlig her alene. Jeg gjør jo stort sett det hver kveld ellers også, men helgene er spesielt ille. For da ser man alle som poster på sosiale medier hva de gjør. De uten barn er ute og finner på noe gøy. Besøker venner, går på en konsert, ute og spiser osv. osv. De med barn eller en bedre halvdel slapper av i hverandres selskap.

Jeg…. Jeg sitter her alene og glor! Sånn som nå i kveld. Igjen…

Jeg er en ekstremt sosial person. Jeg trives best med folk rundt meg. Det behøver ikke være mange. En kan være mer enn nok. Men bare det å ha noen å skravle med, eller være stille med for den saks skyld. Jeg liker rett og slett å ha andre rundt meg. Og da, på kvelder som i kveld, så skulle jeg ønske jeg var mer asosial. Sånn at jeg kunne synes det var helt greit å tilbringe helgen alene. Bare sitte her for meg selv uten noe å gjøre. Det hadde vært så mye enklere. Mye enklere enn å måtte innrømme for meg selv det jeg nå gjør…

Det er ikke første gang jeg kjenner på dette. Kjenner på ensomheten. Langt der i fra. Jeg kjenner på det stort sett hver kveld hvor jeg ikke har noe å gjøre. Og spesielt i helgene hvor jeg bare er hjemme. Følelsen er kjent. Ensomheten er kjent!

Det nytter ikke å fornekte det lenger; Jeg trives ikke alene! Det er ikke noe sjokk akkurat. Ensomheten er noe jeg har blogget mye om. Jeg liker ikke ensomheten!

Jeg har lenge trodd at jeg ikke likte ensomheten fordi den bragte med seg tankene. De mørke, tunge tankene som jeg så lenge kjempet mot. Tanker som nå er bekjempet. Likevel liker jeg ikke ensomheten.

Derfor må jeg innrømme at jeg ikke trives alene! Det er kanskje ikke så lett å forstå hvorfor det er så vanskelig for meg å innrømme akkurat det. Men, det ligger noe mer i den innrømmelsen enn bare ordene… Noe jeg aldri skulle tro om meg selv.

For jeg er hun som alltid klarer alt alene. Som fikser opp i alt alene. Som alltid står sterkt alene. Som aldri har trengt noen. Og som aldri har vært vant til å ha noen der. Miss all by herself. Miss independent. Miss I do better on my own! Hun som alltid har nytt alenetiden, og brukt den til lek og moro. Så å innrømme at jeg ikke trives alene bryter med alt jeg tidligere har tenkt. For når jeg ikke trives alene, så sier det meg også at jeg ikke trives som singel!

There, I said it! Det jeg trodde jeg aldri kom til å si…

Selvfølgelig har det sine fordeler å være singel. Man står fritt til å gjøre hva man vil når man vil. Det er ingen å stå til ansvar for, og ingen å forholde seg til. Man har full frihet på alle områder. Men, den friheten er egentlig ikke så viktig for meg.

For jeg er den som også mener man skal ha en del frihet i et forhold. Man skal kunne gjøre ting på egenhånd. Beholde sine venner, sine interesser, sine hobbyer. Man skal beholde sin individualitet. For tosomheten er sammensatt av to individer. Og man skal ikke bli så oppslukt av hverandre at man fornekter seg selv. Man skal ikke utslette sin egen personlighet.

Så i bunn og grunn er egentlig den eneste forskjellen at man i tosomheten er bundet til hverandre. Man har ikke samme friheten til å flørte og leke med andre. Men, i tosomheten så burde man heller ikke ha noe ønske om eller behov for akkurat den friheten.

For det er godt å elske og bli elsket igjen. Det er godt å ha en der som bryr seg. En å dele gleder og opplevelser med. En som bare gjør dagen bedre ved å være tilstede. En armkrok å krype inn i på kvelden. En å skravle med. En å tulle og le sammen med. En å bare være stille med. En å savne når man er fra hverandre, og nyte når man er sammen.

Det er godt å ha en som minner om at du er spesiell. En som viser at du alltid er i tankene. En som ringer bare for å høre stemmen din. En som synes verden er et bedre sted å være bare fordi du er til.

Jeg må innrømme at det er jo sånn jeg egentlig ønsker å ha det. Jeg ønsker meg en tosomhet! Jeg savner å ha det sånn…

Hastverk har jeg ikke. For selv om jeg ønsker meg en tosomhet, så gjør jeg ikke det for enhver pris. Jeg vil ha hele pakka! Sommerfugler i magen, yrende forelskelse, lidenskapelig begjær, betingelsesløs tillit, utfordrende samtaler, lek og latter, trygghet… Jeg vil ha alt! Det høres kanskje ut som om jeg forlanger mye, men jeg gjør ikke det. For det er ting som er helt naturlig for meg når man er forelsket i en man ønsker å dele livet med. For en jeg deler en tosomhet med skal også være elsker og bestevenn. Og jeg er heller ensom enn å dele en tosomhet med en som ikke er riktig!

Men ja, jeg savner tosomhet… Jeg har elsket en gang, og jeg vet hvor godt det gjorde meg. Selv om det endte vondt, så var jo kjærligheten god. Så da kan jeg tørre å elske igjen.

Så kanskje tiden er inne for å begynne å se fremover. Så vil man se hva tiden bringer…

hjerteskyte