Julens flatfyll på firmaets regning

Julebordsesongen er i full gang, og avisene prydes av det… Det er mange «gode» tips der ute for alt fra det perfekte antrekket til hvordan man skal unngå å være utro mot ektefellen med en kollega i akevittrus. Sistnevnte blogget jeg for øvrig om for en liten stund siden under tittelen

Øl, akevitt og julebordssex! Velkommen til utroskapens høysesong

Det er en ting jeg ikke forstår oppe i det hele – nordmenns aksept for å blande jobb og store mengder alkohol!

Jeg er på langt nær avholds, men jeg er heller ikke den som drikker så ofte at det gjør noe. Derimot så ville jeg ALDRI drukket meg kav dritings på julebord slik som mange gjør. Joda, jeg har gjort feilen før i mine yngre dager, men man lærer så lenge man lever.

For det første så er julebord med jobben for meg en profesjonell setting med sosiale rammer. Det er jo tanken at de ansatte skal få kose seg og omgås i litt mer uformelle rammer. Det har som regel en positiv innvirkning på arbeidsmiljøet. Så hvorfor skal jeg ha et ønske om at mine overordnede eller mine samarbeidspartnere på jobb skal se meg overstadig beruset?

For det andre så virker det ikke som om nordmenn takler alkohol særlig godt heller! Vi blir sentimentale, kranglete, til tider voldelige, ganske respektløse, direkte hensynsløse og kåte som kaniner hele hurven. Så hvorfor la vår arbeidsgiver eller våre kolleger utsettes for denne siden av oss selv?

Joda, man skal ha det moro med de man tilbringer 40 timer i uka med også. Og ja, man kan da nyte et glass vin i lystig lag. Men, hvor kommer flatfylla inn i bildet?

Det er en grunn til at Aftenposten kan trykke denne overskriften i dag:

Det er noe i det….

Det er få som tenker over at den ærligheten man sjenker sjef eller kollega, den ørefiken man gir kontorets idiot eller den hånden på vei oppunder skjørtet til sekretæren kan skape konsekvenser. Og da mener jeg konsekvenser som går litt lenger enn litt kleinhet mandag morgen og å være «snakkis» ved lunsjen de påfølgende dagene.

Slike handlinger kan faktisk skade arbeidsmiljøet vesentlig. Samarbeidsklimaet mellom de det gjelder kan bli ødelagt for alltid. Ofte kan julebord medføre at det blir så store konflikter at advokater eller fagforeninger må på banen for å prøve å redde restene. Eller det kan gå så ille at en av de innvolverte sies opp eller føler seg tvunget til å slutte. Er det verdt å risikere arbeidsforholdet for en gratis fyllefest?

Heldigvis er det ikke de fleste av oss som går så langt. Likevel så er det ikke så mye som skal til for at fortroligheten mellom to kolleger kan ødelegges for alltid. En fortrolighet som jeg anser som nødvendig for at arbeidet skal utføres skikkelig.

Aftenposten presenterer også en landsomfattende rundspørring som er verdt å tenke gjennom:

  • Hver sjette nordmann over 18 år, i alt 634.000 personer, har angret på noe de har sagt etter å ha drukket i jobbsammenheng.
  • Nærmere en av fire har opplevd ubehagelige situasjoner hvor kollegene har vært beruset.
  • Like mange mener at det generelt drikkes for mye i jobbsammenheng, ifølge en tidligere undersøkelse fra kompetansesenteret AKAN og Bergensklinikkene.

Jeg spør igjen: Er det verdt det?

Det er sjelden jeg er enig i kjøreregler for julebord eller andre sammenhenger, men de Aftenposten presenterer fra AKAN kompetansesenter stiller jeg meg bak 100 %!

 

 

Særlig ledere bør tenke gjennom sitt forhold til alkohol på julebordet. En leder må huske at over-/underforholdet skal fungere etter julebordet også. Elin Ørjasæter blogget om sex på julebordet. Hun ble dog litt misforstått, men det sies noe klokt i en kommentar under:

«Hvem man innleder et seksuelt forhold til er I utgangspunktet privat anliggende. Men arbeidsmiljø og en anstendig personalpolitikk er derimot ikke det! Og det er faktisk arbeidsgivers ansvar å sørge for å ha en ansvarlig og anstendig ledelsespolitikk som gjelder I alle relasjoner hvor ansatte møtes I egenskap av sitt ansettelsesforhold.

Særlig lederen må tenke over at man skal forholde seg til vedkommende 8 timer om dagen 5 dager I uken I lang tid fremover.»

Riktig nok gjaldt dette sex, men å fortelle sin underansatt noen ærlighetens ord på julebordet vil ha samme effekt og bør derfor ha samme forhåndsregler.

Kanskje jeg bør komme til et poeng… Vel, det er i så tilfelle enkelt! Jeg foretrekker faktisk å ikke drikke i slike sammenhenger. Rett og slett fordi det er lettere å bortforklare null alkohol med for eksempel at jeg kjører. Derimot så er det ingen som forstår hvorfor jeg bare tar meg et glass vin og ikke drikker meg fra sans og samling. Da er jeg bare kjip!

Er det ikke på tide at nordmenn får et litt mer forsvarlig og anstendig forhold til alkohol???

 

Romfolket må akseptere likhet for loven

Flere av landets nettaviser har i dag overskrifter om at romfolkets leir ved Sognsvann vil bli ryddet med makt i løpet av dagen. Bakgrunnen for dette er at Oslo Byfogdembete den 14. november avsa en kjennelse om tvangsoppløsning av leiren. Denne kjennelsen er for så vidt anket…. Derimot er politiet bedt om å  bistå i saken. De var der oppe fredag sammen med namsmyndighetene. Romfolket ble gitt en frist til i dag kl. 09:00 for å rydde og oppløse leiren frivillig.

Kravet om tvangsoppløsning av leiren er rettet av grunneier, Statsbygg. Årsaken til kravet er at det ikke er tillatt å overnatte i friluft i området i mer enn to døgn sammenhengende. Romfolkets leir har derimot vært vedvarende over lenger tid. Romfolket har heller ikke gitt noen signaler om oppløsning av leiren, slik at leiren har fått en mer varig karakter. Det er mer en langvarig okkupasjon av marka enn en sporadisk camping.

Bilde fra VG Nett

«Folk er folk» har vist til at romfolket kun benytter seg av allemannsretten. Joda, jeg er enig i at romfolket også kan benytte seg av denne. Allemannsretten er ikke begrenset til den kaukasiske delen av menneskerasen som oppholder seg i landet. Den gjelder nettopp ALLE. Det «Folk er folk» ikke ser ut til å ta med i denne betraktningen er at allemannsretten kommer med en tidsbegrensning. Allemannsretten gir INGEN, ei heller romfolket eller andre bostedsløse, rett til å langvarig okkupere annen manns grunneiendom. Man må enten holde seg til de to døgnene som man har rett til, eller søke grunneier om samtykke. Et slikt samtykke foreligger tydeligvis ikke fra grunneier i dette tilfelle.

Dette er dog ikke det eneste tilfellet på at romfolket tar seg til rette. Vaterlandsparken på Grønland er et annet godt eksempel. Jeg ferdes mye i området, og har fulgt utviklingen som har vært der gjennom det siste året. Den har vært horribel for å si det mildt. Det har til tider vært svært mange av romfolket som har oppholdt seg der nattestid. Ikke bare oppholdt seg heller. De har campet der. Kommet kjørende med madrasser og møbler og annet som i alle fall jeg ikke har med meg på campingtur.

Flere offentlige myndigheter har til tider bortvist romfolket fra Vaterlandsparken. Til stort opprør fra romfolket selv, og støtteorganisasjonen «Folk er folk». Det stilles spørsmål om hvor de skal gjøre av seg. Det ropes ut at romfolket må få leve på sitt vis, følge sin kultur. Derimot så har jeg til gode å høre en eneste god unnskyldning for at loven ikke gjelder for romfolket. Det har seg nemlig slik at det i tettbebygde strøk, offentlig parker osv. ikke er tillatt å campe uten en særskilt tillatelse fra kompetent offentlig myndighet. En slik tillatelse har romfolket ikke innhentet.

Det har også vært mange saker tilknyttet romfolkets mangel på tilgang til offentlige toaletter. De har rett og slett gjord sitt fornødne i naturen. Nødvendig og uungåelig i følge «Folk er folk» og romfolket selv. Jeg forstår at visse fysiske behov ikke lar seg kue. Må man så må man. Derimot er det ikke tillatt å gjøre slikt i det offentlige rom. Hvis Ola Nordmann skulle finne på å urinere på gata, så må vedkommende finne seg i å bli bøtelagt i tusen kroners klassen. Slik er faktisk loven! Jeg har tilgode å høre en god unnskyldning for at romfolket står over loven her også….

Bilde fra Oslo By

Sistnevnte har vært et stort problem. Særlig i sommer. Det må også sees i sammenheng med den forsøpling disse leirene har ført med seg. Det har til tider vært så ille at helsemyndighetene har måttet komme på banen ved enkelte anledninger. Jeg har selv merket dette…

Jeg husker flere ganger i sommer. Vakre solskinnsdager hvor jeg kommer tuslende fra paradegaten mot Grønland, mellom Plaza og Spektrum. Hver gang jeg rundet hjørnet av Plaza mot Vaterlandsparken var det som å få et slag i trynet. Jeg ble møtt av en vegg av stank fra urin og avføring. Jeg skal ikke utelukkende legge all skyld på romfolket, for det er mye annet rart som vanker under broen der også. Derimot så vet jeg på egen erfaring at det har vært en vesentlig forverring i sommer som har økt i takt med antall overnattingsgjester i Vaterlandsparken.

For all del… Jeg ønsker ikke å rakke ned på romfolket som gruppe. Selvfølgelig er de mennesker de også. De er ikke noe mindre verdt enn deg og meg. Derimot så ber de om forståelse og respekt for deres levesett og kultur. Da spør jeg meg selv om hvorfor vi skal respektere dette, når de ikke respekterer våre lover, regler og normer. Det kan være seg overnatting, toalettbesøk i det offentlige rom, aggressiv tigging, sniking på kollektivtransporten osv. osv. De er ikke hevet over loven. Er de på norsk jord, så er de underlagt norsk jurisdiksjon på disse områdene. Da må de finne seg i å bli møtt med samme form for håndheving fra den utøvende makt som jeg ville blitt.

Hvor går veien videre?

De som leste her i går fikk kanskje med seg mitt innlegg om dårlige sjefer… Det er kanskje ikke det mest interessante jeg har skrevet. Det var rett og slett en del følelser og fortvilelse som måtte ut! En god porsjon frustrasjon rett og slett…

For er det noe som virkelig er demotiverende i en arbeidshverdag, så er det en dårlig sjef. En slik som jeg har. En sjef som ikke ser sine ansatte. Ser ikke hvilke kvaliteter og ressurser de ansatte sitter på. Utnytter ikke dette slik de burde. Gir ikke de ansatte tilstrekkelig utfordringer. Gir dem ingen incentinver til å yte maksimalt!

Det er vanskelig å gjøre noe med en dårlig sjef. Ofte er det dessverre slik at dårlige sjefer også er dårlige mottagere av kritikk. Å ta opp et problem kan derfor gjøre vondt verre uansett om det gjøres på en aldri så objektiv og god måte. Det slår tilbake på en selv, og arbeidsforholdet blir dårligere enn noen sinne…

Jeg har innsett at jeg har møtt veggen der jeg jobber nå! Stillingen jeg har er langt fra den utfordringen jeg ble forespeilet at den skulle være. Jeg kjeder meg rett og slett på jobb. Får ikke bruke hodet eller de kunnskapene og ressursene jeg sitter på. Når man i tillegg har dårlig kjemi med nærmeste overordnede, så er skifte av beite eneste mulighet.

Jeg kom over en artikkel i Aftenposten i dag; «Tegnene på at du bør bytte jobb». Der stod denne oversikten. Ganske interessant egentlig. Jeg tror de har temmelig rett i at for mange gror fast i stillinger de egentlig ikke trives i. Rett og slett fordi de ikke tør å bevege seg ut av komfortsonen. For det er ikke bare bare å bytte jobb – bestandig… Og artikkelen presenteres på en slik måte at dersom man kjenner seg igjen i en eller flere av disse signalene, så bør man vurdere det.

At jeg står ovenfor et beiteskifte visste jeg allerede før jeg leste artikkelen. Derimot så var det faktisk kunnskapsrikt å se hvor mange av disse punktene jeg kunne kjenne meg igjen i. En liten tankevekker. Men da kommer det store spørsmålet:

Hvor går veien videre?

Bildet er herfra

For det er ikke så lett å vite bestandig. Jeg vet jo hvilken utdanning jeg har. Og selvfølgelig kjenner jeg hvor min lidenskap innen mitt fagfelt ligger. Likevel er det flere faktorer jeg, og sikkert mange andre, må ta hensyn til i vurderingen av et jobbytte.

For det første så finnes det utrolig mange forskjellige stillinger innenfor mitt fagfelt. Det er ikke alltid like lett å vite hvilken type som passer meg best. Dessuten så er det ting jeg elsker å gjøre, som ikke er en del av den typiske arbeidshverdagen innen mitt fagfelt. I tillegg må man ta hensyn i forhold til arbeidskapasitet, reisevei osv. når man er alene om omsorgen for barn…

Så er det jo det at når man vurderer et beiteskifte, så vil man ikke bare finne en ny akseptabel jobb. Man vil finne JOBBEN! Den man kan trives i. Vokse i. Utfordres i. Den med arbeidsmiljøet man inkluderes i og er en del av. Den jobben man gleder seg til å ta fatt på hver dag.

Så hvor går egentlig veien videre? Det gjenstår å se….

Bildet er herfra

Vær så snill, ikke drep henne!

Aftenposten hadde for to dager siden en artikkel med denne overskriften på forsiden.

Artikkelen handlet om en ny bok av Carolina Øverlien som heter «Vold i hjemmet – barns strategier». I følge Aftenpostens beskrivelse er dette en bok som «dokumenterer hvordan barn som lever i voldelige hjem tar en aktiv rolle for å overleve, forebygge og takle volden i hverdagen».

Jeg har ikke lest boken. Jeg vet ikke om dette skal fremstilles som ny forskning eller hva det er. Jeg har heller ingen planer om å lese den heller.

Universitetsforlaget skriver dette om om boken på sine hjemmesider:

Jeg kan ikke si jeg liker dette…

Det kan godt hende boken er godt skrevet. Historiene barna kommer med er ekte nok… Her fra aftenpostens artikkel om boken:

Her er noen historier:

Sissel, 12 år:

… Men da tok han og stoppet bilen og kasta henne ut og kjørte sin vei. Hun fortalte at på motorveien hadde hun prøvd å rømme ut av bilen. Han hadde tatt henne og slått hodet hennes inn i bildøren, flere ganger. Hun hadde løpt sin vei, og han hadde dratt henne etter håret. Så hadde et gammelt par kjørt forbi, og så hadde han satt seg inn i bilen og kjørt sin vei.  Det gamle paret hadde kjørt henne hjem. Så kom hun hjem etter hvert og jeg sov. Hun hadde gått rett opp på rommet, og han hadde blitt med, selvfølgelig. Han hadde tatt et tau, et sånt tjukt tau da, og tatt rundt halsen hennes og prøvd å kvele henne, i sengen, mens han hadde slått henne flere ganger….

Nazima, 11 år:

Jeg husker en gang, jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg var litt mindre enn det jeg er nå, da kranglet de. Så var han sur og sånn sint, og så gikk han inn på kjøkkenet… Så satt mamma i stua og vi også. Og så holdt mamma en kopp, og så var han veldig sur. Så sa han til mamma, hvorfor har du ødelagt den (tekannen), men det var ikke henne, så han slengte den rett i bakken så den kom borti koppen, og så vet jeg ikke helt hvordan det skjedde, men den knuste eller brakk, og så ble hun skåret av den koppen. Så kom det blod på veggene, og så måtte han ta  henne til legen, og da sa mamma at hun ville bli skilt….

Grace, 17 år:

Det var en natt, det var rundt 2 eller 3. Jeg sov, men så hørte jeg mamma skrike. Hun sa «slipp meg, rør meg ikke.» Da bare hoppet jeg ut av sengen og løp på kjøkkenet. Da så jeg at han hadde lagt armene rundt halsen hennes, og hun skrek og skrek. Så skrek jeg til ham: «Slipp henne, slipp henne» og han bare så på meg og gjorde ingenting. Han bare fortsatte, og mens mamma skrek og jeg skrek, så vekte vi lillesøsteren min. Da kom hun, og da hun så det, så begynte hun å skrike og falt sammen og visste ikke hva hun skulle gjøre, og da stoppet han…

De som har fulgt meg en stund har kanskje lest min historie. En historie om nettopp dette med å vokse opp med vold i familien. Hos oss var det i kombinasjon med alkoholrus, hvilket det ofte er. Som i mange andre hjem preget av vold, så var voldsutøver min stefar. Jeg har med andre ord såpass erfaring med emnet at jeg faktisk kan uttale meg om dette.

Det blir så feil for meg når en forsker skal sette dette inn i en klinisk ramme. Analysere disse barna. Det fremstilles nesten som en fenomenal forskningsnyhet at barn i voldelige hjem ikke bare er passive ofre men også aktive aktører. Den første tanken som slår meg er: «Er forskere virkelig så dumme?»

Jeg er ikke psykolog. Jeg er ikke helsearbeider. Jeg har ikke engang så mye som et grunnkurs innen barne- og ungdomsarbeid. Så ingen fagkunnskap kan backe meg opp her. Men, jeg har kjent dette på kropp og sinn i mange, mange år. Alt for mange år!

Det er allmenn viten at barns kjærlighet til foreldrene er ubetinget. Omtrent uansett hva foreldrene gjør mot barnet eller andre, så vil barnet fortsatt elske dem. Og vi mennesker har et iboende beskyttelsesinstinkt i oss. Selv om vi bare er barn, så ligger det i oss å beskytte de vi er glad i.

Et barn som da beskytter sin mor, for det er gjerne henne det går utover, er helt naturlig. «Strategiene» (for å bruke forskerens uttrykk) er mange. Distraksjon, rette volden mot seg selv, trygle og be, gråte, ta på seg skyld. Barn prøver og feiler, og bruker det som fungerer i den enkelte situasjonen.

Det er også helt naturlig at barna prøver å passe på mamma. Det er en del av beskyttelsesinstinktet!

Bilde fra Dagbladet

For all del, det er kjempe bra at det settes fokus på slike ting! Jeg skulle bare ønske at vinklingen var annerledes.

For er vi virkelig så dumme i 2012 at denne forskningen er nødvendig? Er normale mennesker virkelig så lite opplyst om hvordan det er å vokse opp i et voldelig hjem? Det mangler jo ikke på historier som forteller…

Jeg skulle ønske at fokus hadde vært rettet med hvordan man skal få barn ut av slike hjem. Eller hvordan man skal få ned antall tilfeller av vold i hjemmet. Det er jo det viktigste arbeidet! Det skrives at barna opplever at støtteapparatet er til for de voksne.

Min erfaring er hovedsakelig at støtteapparatet ikke får vite om hva det er som skjer. Det er ingen som varsler. Selv om naboer, familie og skole visste eller burde visst i mitt tilfelle, så var det ingen som varslet. Til og med politiet visste, men ingenting skjedde. Hvorfor ikke sette fokus på å la barn bli hørt?

Så kjære forskere: Kan dere sette fokus på noe som hjelper disse barna i stedet? Kan dere forske på mulige løsninger på problemet i stedet? Problemet løser seg nemlig ikke ved at dere skal analysere og forstå ihjel det som skjer! For hvert minutt dere bruker på slik forskning i stedet for det virkelige problemet, er minutter som er dyrbare for de barna og mødrene som lever i dette helvete!

For de som ikke har lest min historie, finnes alle innlegg her!

Den forbanna tidsklemma!

Det ser ut til at journalistene i landets presse er inne i en tidsklemme-steam! Det er over alt og gjentas til det kjedsommelige.

Aftenposten har virkelig hatt dette i fokus i dag. De har vel egentlig hatt fokus på det en god stund. Fokuset i dag er rettet mot det nye arbeidslivsbarometeret til YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund) som viser at det er mannfolk som takler tidsklemma dårligst. Denne undersøkelsen resulterte i denne overskriften:


Hovedpoenget i artikkelen er at menn føler at de ikke strekker til fordi de skal yte 110 % på jobben og så 110 % hjemme. De klarer ikke å være superfedre.

Kvalheim tror årsaken er at forventningene til menns prestasjoner i arbeidslivet er sterkere enn de er for kvinnene.

- Dette er en del av det nokså markerte kjønnsrollemønsteret som fortsatt eksisterer. Det er blitt bedre, men man krever nok fortsatt mer av far på jobben, selv om det kanskje er ubevisst.

Kvalbein mener mennenes opplevelse av tidsklemmen er et faresignal som bør tas på alvor.

- Dette bidrar ikke til et likestilt arbeidsliv. Det er bekymringsfullt hvis det er sånn at arbeidslivet skaper et press på far som gjør at han ikke får stilt opp så mye hjemme som han ønsker, sier Kvalheim.

Stakkars far!

Aftenposten har snakket med en del småbarnsfedre vedrørende denne tidsklemma.

I denne artikkelen forteller en far om sin dårlige samvittighet. Han får dårlig samvittighet hvis han forfølger karrieren. Samtidig føler han at han ikke strekker til på jobb. Løsningen er at fruen i huset har redusert sin stilling, og timen før barnehage om morgenen og etter barnehagen på ettermiddagen er gjort hellig.

Tiden med barna er gjort hellig? Det skulle bare mangle spør du meg!!!

En annen Aftenposten har snakket med har høye ambisjoner:

Her har far i huset ønsker om å lykkes både i karrieren og som far, og derfor tror han at han kjenner mer på tidsklemma enn sin kone.

- For å være fornøyd trenger jeg å føle at jeg utvikler meg, sier han.

Faren påpeker at han må utvikle seg jobbmessig for å kunne være fornøyd.

Jaja, tenker jeg i mitt stille sinn. Hva er det som vil gjøre barna fornøyde da? Din faglige utvikling eller din tilstedeværelse?

I en tredje artikkel har Aftenposten snakket med en selvstendig næringsdrivende far.

Han kjenner seg igjen i følelsen av at det kan være krevende å kombinere jobb og familieliv.

Han tror denne følelsen blant annet skyldes at menn tradisjonelt, og fortsatt, har vanskelig for å akseptere at jobben noen ganger må nedprioriteres for å få regnestykket til å gå opp.

- Vi skal lykkes på jobb, men vi skal også lykkes i 2012-papparollen som er veldig mye mer tilstedeværende enn den var for 10-20 år siden.

Videre sier denne faren at hverdagen med tvillinger har gjort at han har måttet gjøre noen tøffe prioriteringer.

Beklager at jeg spør, men tøffe prioriteringer? For meg er prioriteringene veldig enkle; Barna kommer ALLTID først!

Den fjerde artikkelen har derimot en annen vinkling:

Far uttrykker at han synes balansen mellom jobb og familieliv går bra, selv om det kan være hektisk til tider.

- Ettermiddagene er mest hektiske. Da er det hjem fra jobb og skole, lage middag, spise middag og så kjøring og henting til forskjellige fritidsaktiviteter.

Barna går på speideren, langrenn om vinteren og allidrett hele året.

Det er jo sunt at barn har fritidsaktiviteter og er aktive. Men når far sier at han gjerne tar en treningstur på ski når barna er på sin trening, så lurer jeg på hvorfor han ikke tar med seg barna… Da får både far og barn aktivisert seg, men barna får i tillegg kvalitetstid med far.

Sorry far, men hvis du tenker litt lenger så skjønner du at 1 + 1 = 2!

Dette sammensuriet av artikler om hvor krevende tidsklemma er får meg til å sitte igjen med en ekkel følelse; Har barna blitt redusert til en krevende hobby for de fleste foreldrene? Det er derfor et pust i bakken å lese Thomas Boe Hornburgs kommentar.

Og jeg humrer litt med meg selv mens jeg leser….

I Lorentzen og Kvalheims verden må Aftenposten og Stortinget komme meg til unnsetning. Slemme arbeidsgivere må lempe på kravene overfor menn. Politikerne bør snarest vedta kortere uke for småbarnsforeldre slik at vi får et pusterom. 

Jeg tror vi heller skal ha litt is i magen. De siste ti årene bidrar menn seks timer mer på hjemmebane hver uke. Det er ikke rart vi stønner litt. Slikt krever litt tilvenning. Våre tøffelsmerter er voksesmerter. 

Som han skriver så diskuteres blant annet kortere arbeidsuker for småbarnsforeldre, og andre finurlige løsninger politikere og staten kan komme med for å lette på tidsklemma. Der kommer han med et veldig viktig poeng:

For ansvaret for å balansere jobb og hjem er mest av alt mitt. Det er grenser for politikk. Vi har lang fødselspermisjon, full barnehagedekning, lave barnehagepriser, kontantstøtte, skattefradrag for barnepass og Europas korteste normalarbeidsuke. Alt ligger til rette for at også menn, bare vi får litt tid på oss, vil klare ta det ansvaret som uvergerlig er vårt for å finne en slags balanse mellom jobb og hjem – uten å sutre for mye.

Det er nettopp det småbarnsforeldrene gjør – de sutrer! Slutt med det! 

Jeg skrev litt om tidsklemma i et innlegg om kveldsåpne barnehager (les innlegget her). Men det er en del jeg føler for å gjenta.

For det første så er det faktisk et VALG å få barn! Barnet velger ikke å bli født. Det er vi som foreldre som velger å få barn! Husk nå det der du klager din nød.

For det andre så er det et allmennkjent faktum at livet før og etter barn ikke er det samme. Barn krever mye av oss. Det krever mye tid, men det krever enda mer av foreldrene som personer. Derfor kan man ikke forvente at man har like mye tid til sine egne ønsker når barna er små. Kanskje karrieren må stå litt på stedet hvil til barna blir litt mer selvstendige. Kanskje må man aktivisere seg sammen med barna i stedet for å gå på treningsstudioet 3-4 ganger i uken. Dette visste du allerede før du fikk barn, så slutt å klage!

For det tredje så må vi innse at barn krever tilstedeværende og oppmerksomme foreldre. De trenger nødvendigvis ikke alt av fritidsaktiviteter. De trenger nødvendigvis ikke at mamma og pappa tjener nok penger til å kjøre bil til over en halv million og kan feriere langs den franske riviera hver sommer. Barn krever oppmerksomhet. Barn krever omsorg. Barn krever å bli sett!

Tidsklemma er noe vi selv skaper. Det er kun vi som foreldre som kan komme ut av den. Det er ikke statens oppgave. Det er ikke politikernes oppgave heller. Det er DIN oppgave. Reduser litt på kravene i hverdagen og ta deg heller tid til å se barnet! Vi må slutte å fokusere på hvor travelt vi har det og hvordan vi skal rekke alt vi hadde tid til før vi fikk barn. Vi må fokusere på barnas beste!

Så fant jeg noe som virkelig satt ting i perspektiv!

Altså, det er slitsomt å ha barn, men diskusjonen om tidsklemma får meg til å tenke at det norske foreldre trenger mest av alt er å oppdatere hjernen. Vi fremstår som uten evne til å se andre enn oss selv, når alt vi sliter med å prioritere mellom er luksusgoder. Vi løper så mye rundt i ring i vår egen boble at vi glemmer å reflektere over hvordan vi har det, og ikke minst – hvor bra den norske mannen er.

Norske foreldre lever virkelig i en boble! Det er på tide å våkne opp! Jeg anbefaler alle å lese hele innlegget!

Barn er en glede her i livet. Det er en lykke å få barn. Det er en lykke vi ikke må glemme fordi vi prøver å skvise alt mulig inn i hverdagen vår. Det er ikke antall fritidsaktiviteter, antall forfremmelser, antall nuller på lønnsslippen, antall timer trening i uken eller antall sosiale happenings som definerer oss. Denne jakten på det perfekte liv er bare tull!

Det er på tide at foreldre innser at barn ikke er en hobby man skal finne tid til. Det er et menneskeliv med behov. Behov bare mor og far kan dekke. Et menneskeliv som er verdt mer enn å bli kalt en tidsklemme!

Det er på tide å stikke hull i denne ballongen dere lever i:

Foreldre, skjerp dere! Tidsklemma har du skapt selv!

En alenemors bekjennelser

Det er mye fokus på småbarnsforeldre om dagen, særlig småbarnsmødre…

Lammelåret hadde et blogginnlegg om mammablogging for noen dager siden. Det ble der stilt spørsmål om mammabloggere og deres manglende innlegg av konstruktiv karakter. Det ble også påpekt at det som fremstilles kun er de vakre sidene av livet.

Dette fikk meg til å tenke. For livet som småbarnsmor kan være så uendelig vakkert. Men, og det er et stort men, det er ikke bare rosenrødt. Tro meg, jeg vet alt om det. Jeg er nemlig alenemor!

Å få barn kan være det vakreste som skjer her i livet. Det er en opplevelse som ikke kan beskrives, og det vekker følelser i en som det ikke finnes ord for. Man kan tro man forstår det. Mange tror de forstår. Saken er den at man ikke kan forstå de følelsene et barn vekker før en selv har fått barn! Ingenting kan måle seg med det! Ingenting!

Derimot er ikke barn bare fryd til enhver tid. Misforstå meg rett – jeg elsker barnet mitt over her på denne jord! Likevel er jeg ikke redd for å innrømme at livet hadde vært enklere uten. Jeg tenkte jeg skulle belyse noen av utfordringene ved å være mor, særlig ved å være alenemor.

Det stilles mange krav til oss i dagens samfunn. Man skal ha tid til å gjøre en vellykket karriere. Man skal ha et godt hjem som gjerne ser ut som det er tatt rett ut av et interiørmagasin, fin familie, god og sikker bil. Man skal ha tid til å holde orden hjemme. Man skal være den perfekte kjæreste eller ektefelle. Man skal ha tid til å pleie vennskap. Man skal ha tid til å realisere seg selv gjennom reiser, trening og såkalt meg-tid. I tillegg skal man være den perfekte mor eller far.

Det sier seg selv at denne ligningen ikke lar seg løse. Dagens samfunn er litt annerledes enn da våre besteforeldre var på vår alder.

Karriere er noe jeg rett og slett har måttet legge på hylla inntil videre. Det lar seg ikke kombinere med å være alenemor. La meg forklare…

Jeg har en lang og god utdannelse, og kan vise til resultater som etterspørres i arbeidsmarkedet. Ut i fra tidligere søknadsrunder så vet jeg at min arbeidskraft er etterspurt og ønsket hos flere firmaer. Det gir meg en god følelse. Likevel så må jeg takke nei. Jeg må stå over tilbudene selv om hele mitt intellektuelle selv skriker etter de utfordringene som følger med. Den arbeidshverdag dette representerer er rett og slett ikke mulig når jeg har barn. Jeg er avhengig av at arbeidstiden min passer med barnehagens åpningstider. Jeg er avhengig at at overtid er forutsigbart. Barnevakt lar seg sjelden oppdrive på veldig kort varsel. Jeg er avhengig av å ha en arbeidsgiver som har forståelse for at jeg må være hjemme med sykt barn. Det er ingen å dele det ansvaret med. Det ligger på meg alene. Så selv om mine kunnskaper, mitt engasjement, min arbeidskapasitet i utgangspunktet er tilstrekkelig, så kan jeg ikke. Mine forutsetninger er ikke konkurransedyktige. Jeg vil ikke klare å være like fleksibel for arbeidsgiver som en uten barn.

Aftenposten tok opp tematikken småbarnsforeldre og karriere i dag.

De skriver i denne artikkelen om et forslag som går ut på å gi småbarnsforeldre 35 timers arbeidsuke for å bøte på problemet tidsklemma. Forslaget er i seg selv strålende, og kunne løst mange problemer for meg. Da hadde jeg sluppet en daglig bekymring om å rekke barnehagen. Og jeg hadde fått 5 timer mer med barnet mitt hver uke! Det høres fantastisk ut!

Men er det riktig at staten skal betale for at småbarnsforeldre vil ha karriere? er det riktig at staten skal betale for at småbarnsforeldre i dag har en stressende hverdag? I en kommentar i Aftenposten blir dette problematisert.

I artikkelen står det ganske enkelt: «De unge foreldrene bør heller først droppe en del av luksusvanene sine. Livet blir ikke som før når man får barn.» Jeg kunne ikke vært mer enig! Det hører ingen steds hjemme at staten skal sponse unge foreldres muligheter til å opprettholde det livet de hadde før de fikk barn. Og som det påpekes så vil en slik ordning kunne gjøre godt for flere; tenåringsforeldre, de som tar vare på syke foreldre osv.

Å si at staten skal sponse småbarnsforeldrenes tidsklemme blir for enkelt. Her må småbarnsforeldre ta en del kritikk. Hverdagen kan forenkles mye med planlegging. Den som leverer barn i barnehagen behøver ikke å være den samme som henter. Har den ene fleksibel arbeidstid kan f. eks. denne starte dagen tidligere og være tidligere ferdig. Da løsrives en time eller to hver dag. Og de små håpefulle behøver ikke å være med på alt av aktiviteter. Det er vel så viktig å ha tid sammen med barna og se dem!

I mange småbarnsfamilier har både mor og far karriere. Tidsklemma løses ved å ansette en au pair. Det kan være en god løsning – for noen. Aftenposten har også en artikkel om bruken av au pair.

Jeg skal ikke benekte at en au pair ville løst mange av mine hverdagsproblemer. Likevel er jeg enig i mye av det som skrives. En au pair kan ikke erstatte mor eller far. Barnet trenger tross alt foreldrene sine. I en hverdag med jobb og barnehage er det ikke mange timer om dagen jeg får tilbragt sammen med mitt barn. Det begrenser seg til en stressende morgen og noen få timer hver ettermiddag. Det er ikke mye! Samtidig er det mye praktisk som skal gjøres i løpet av disse timene. Om morgenen skal man stelle seg selv og barnet. Man må gjøre seg klar til dagen. Om ettermiddagen skal det lages mat, ryddes, vaskes klær osv. Heldigvis er mitt barn fortsatt så ungt at det ikke er noen ettermiddagsaktiviteter å snakke om. Jeg er heldig sånn. Men, det kommer!

En au pair kan få unna mye av de praktiske gjøremålene i en hektisk hverdag, men kan aldri erstatte en mor eller far. Selv om jeg så hadde hatt råd til å ansette en au pair, ville jeg ikke gjort det. Barnet trenger så mye mer enn tilsyn. Et barn skal stimuleres på så mange vis, og noe av det viktigste etter mitt syn er å gi barnet kjærlighet og trygghet. Vil et barn kunne få den kjærlighet og trygghet det trenger av en fremmed? Vil et barn kunne får den kjærlighet og trygghet det trenger hvis foreldrene aldri er tilstede?

Jeg tror at alt i alt så er det livet vi lever som småbarnsforeldre et resultat av våre valg. Når jeg ser på haugen med klesvask som skulle vært tatt, gulvene som skulle vært vasket, rotet som skulle vært ryddet osv., så er det en deprimerende tanke at jeg har valgt dette. Likevel så står jeg inne for at det er et resultat av mine valg. Jeg har valgt å få barn. Jeg har valgt å bli alenemor. Jeg har valgt den karriereveien jeg går. Og det er mye jeg har valgt bort. Jeg har tatt de valgene jeg synes er de riktige for å få best mulig hverdag.

Småbarnsforeldre burde tenke litt mer gjennom det. Hverdagen med små barn er ikke rosenrød slik den fremstilles i mammabloggene. Det er ikke så enkelt å kombinere barn og karriere som media til tider skal ha det til. Når man får barn så kan man ikke lenger forvente å ha tid til sushi med venninnene hver torsdag, eller fredagspilsen med kompisene hver uke. Man har ikke lenger tid til å jobbe fullt, trene tre dager i uken, pleie vennskap på samme måte, dra på utflukter verden rundt og nyte lørdagsformiddag over en latte. Det er noe viktigere i livet ditt som stjeler det meste av tiden og oppmerksomheten din. Det har vært ditt valg å bringe barnet inn i denne verden. Da er det også ditt ansvar!

Og, som jeg skrev, barn trenger mer enn tilsyn. Du må se barnet ditt. Det handler om å se hva barnet trenger. Man kan ikke gi barnet det det trenger hvis man ikke kjenner det og klarer å se hvilke behov det har. Noen barn trenger mye nærhet og kjærlighet. Noen barn trenger masse aktivitet og stimuli. Det krever mye av oss å se barna våre i en hektisk hverdag. Likevel er det vår jobb som foreldre. Da er vi nødt til å åpne øynene. Da er vi nødt til å innse at hverdagen ikke er rosenrød, men det er et resultat av de valgene vi har gjort. Staten er ikke ansvarlig for hverdagen din. Det er ditt liv og ditt valg. Har du satt et barn til verden, må du også takle konsekvensene av dette. Du må gi barnet ditt det det trenger!

Ser du barnet ditt?