En alenemors bekjennelser

Det er mye fokus på småbarnsforeldre om dagen, særlig småbarnsmødre…

Lammelåret hadde et blogginnlegg om mammablogging for noen dager siden. Det ble der stilt spørsmål om mammabloggere og deres manglende innlegg av konstruktiv karakter. Det ble også påpekt at det som fremstilles kun er de vakre sidene av livet.

Dette fikk meg til å tenke. For livet som småbarnsmor kan være så uendelig vakkert. Men, og det er et stort men, det er ikke bare rosenrødt. Tro meg, jeg vet alt om det. Jeg er nemlig alenemor!

Å få barn kan være det vakreste som skjer her i livet. Det er en opplevelse som ikke kan beskrives, og det vekker følelser i en som det ikke finnes ord for. Man kan tro man forstår det. Mange tror de forstår. Saken er den at man ikke kan forstå de følelsene et barn vekker før en selv har fått barn! Ingenting kan måle seg med det! Ingenting!

Derimot er ikke barn bare fryd til enhver tid. Misforstå meg rett – jeg elsker barnet mitt over her på denne jord! Likevel er jeg ikke redd for å innrømme at livet hadde vært enklere uten. Jeg tenkte jeg skulle belyse noen av utfordringene ved å være mor, særlig ved å være alenemor.

Det stilles mange krav til oss i dagens samfunn. Man skal ha tid til å gjøre en vellykket karriere. Man skal ha et godt hjem som gjerne ser ut som det er tatt rett ut av et interiørmagasin, fin familie, god og sikker bil. Man skal ha tid til å holde orden hjemme. Man skal være den perfekte kjæreste eller ektefelle. Man skal ha tid til å pleie vennskap. Man skal ha tid til å realisere seg selv gjennom reiser, trening og såkalt meg-tid. I tillegg skal man være den perfekte mor eller far.

Det sier seg selv at denne ligningen ikke lar seg løse. Dagens samfunn er litt annerledes enn da våre besteforeldre var på vår alder.

Karriere er noe jeg rett og slett har måttet legge på hylla inntil videre. Det lar seg ikke kombinere med å være alenemor. La meg forklare…

Jeg har en lang og god utdannelse, og kan vise til resultater som etterspørres i arbeidsmarkedet. Ut i fra tidligere søknadsrunder så vet jeg at min arbeidskraft er etterspurt og ønsket hos flere firmaer. Det gir meg en god følelse. Likevel så må jeg takke nei. Jeg må stå over tilbudene selv om hele mitt intellektuelle selv skriker etter de utfordringene som følger med. Den arbeidshverdag dette representerer er rett og slett ikke mulig når jeg har barn. Jeg er avhengig av at arbeidstiden min passer med barnehagens åpningstider. Jeg er avhengig at at overtid er forutsigbart. Barnevakt lar seg sjelden oppdrive på veldig kort varsel. Jeg er avhengig av å ha en arbeidsgiver som har forståelse for at jeg må være hjemme med sykt barn. Det er ingen å dele det ansvaret med. Det ligger på meg alene. Så selv om mine kunnskaper, mitt engasjement, min arbeidskapasitet i utgangspunktet er tilstrekkelig, så kan jeg ikke. Mine forutsetninger er ikke konkurransedyktige. Jeg vil ikke klare å være like fleksibel for arbeidsgiver som en uten barn.

Aftenposten tok opp tematikken småbarnsforeldre og karriere i dag.

De skriver i denne artikkelen om et forslag som går ut på å gi småbarnsforeldre 35 timers arbeidsuke for å bøte på problemet tidsklemma. Forslaget er i seg selv strålende, og kunne løst mange problemer for meg. Da hadde jeg sluppet en daglig bekymring om å rekke barnehagen. Og jeg hadde fått 5 timer mer med barnet mitt hver uke! Det høres fantastisk ut!

Men er det riktig at staten skal betale for at småbarnsforeldre vil ha karriere? er det riktig at staten skal betale for at småbarnsforeldre i dag har en stressende hverdag? I en kommentar i Aftenposten blir dette problematisert.

I artikkelen står det ganske enkelt: «De unge foreldrene bør heller først droppe en del av luksusvanene sine. Livet blir ikke som før når man får barn.» Jeg kunne ikke vært mer enig! Det hører ingen steds hjemme at staten skal sponse unge foreldres muligheter til å opprettholde det livet de hadde før de fikk barn. Og som det påpekes så vil en slik ordning kunne gjøre godt for flere; tenåringsforeldre, de som tar vare på syke foreldre osv.

Å si at staten skal sponse småbarnsforeldrenes tidsklemme blir for enkelt. Her må småbarnsforeldre ta en del kritikk. Hverdagen kan forenkles mye med planlegging. Den som leverer barn i barnehagen behøver ikke å være den samme som henter. Har den ene fleksibel arbeidstid kan f. eks. denne starte dagen tidligere og være tidligere ferdig. Da løsrives en time eller to hver dag. Og de små håpefulle behøver ikke å være med på alt av aktiviteter. Det er vel så viktig å ha tid sammen med barna og se dem!

I mange småbarnsfamilier har både mor og far karriere. Tidsklemma løses ved å ansette en au pair. Det kan være en god løsning – for noen. Aftenposten har også en artikkel om bruken av au pair.

Jeg skal ikke benekte at en au pair ville løst mange av mine hverdagsproblemer. Likevel er jeg enig i mye av det som skrives. En au pair kan ikke erstatte mor eller far. Barnet trenger tross alt foreldrene sine. I en hverdag med jobb og barnehage er det ikke mange timer om dagen jeg får tilbragt sammen med mitt barn. Det begrenser seg til en stressende morgen og noen få timer hver ettermiddag. Det er ikke mye! Samtidig er det mye praktisk som skal gjøres i løpet av disse timene. Om morgenen skal man stelle seg selv og barnet. Man må gjøre seg klar til dagen. Om ettermiddagen skal det lages mat, ryddes, vaskes klær osv. Heldigvis er mitt barn fortsatt så ungt at det ikke er noen ettermiddagsaktiviteter å snakke om. Jeg er heldig sånn. Men, det kommer!

En au pair kan få unna mye av de praktiske gjøremålene i en hektisk hverdag, men kan aldri erstatte en mor eller far. Selv om jeg så hadde hatt råd til å ansette en au pair, ville jeg ikke gjort det. Barnet trenger så mye mer enn tilsyn. Et barn skal stimuleres på så mange vis, og noe av det viktigste etter mitt syn er å gi barnet kjærlighet og trygghet. Vil et barn kunne få den kjærlighet og trygghet det trenger av en fremmed? Vil et barn kunne får den kjærlighet og trygghet det trenger hvis foreldrene aldri er tilstede?

Jeg tror at alt i alt så er det livet vi lever som småbarnsforeldre et resultat av våre valg. Når jeg ser på haugen med klesvask som skulle vært tatt, gulvene som skulle vært vasket, rotet som skulle vært ryddet osv., så er det en deprimerende tanke at jeg har valgt dette. Likevel så står jeg inne for at det er et resultat av mine valg. Jeg har valgt å få barn. Jeg har valgt å bli alenemor. Jeg har valgt den karriereveien jeg går. Og det er mye jeg har valgt bort. Jeg har tatt de valgene jeg synes er de riktige for å få best mulig hverdag.

Småbarnsforeldre burde tenke litt mer gjennom det. Hverdagen med små barn er ikke rosenrød slik den fremstilles i mammabloggene. Det er ikke så enkelt å kombinere barn og karriere som media til tider skal ha det til. Når man får barn så kan man ikke lenger forvente å ha tid til sushi med venninnene hver torsdag, eller fredagspilsen med kompisene hver uke. Man har ikke lenger tid til å jobbe fullt, trene tre dager i uken, pleie vennskap på samme måte, dra på utflukter verden rundt og nyte lørdagsformiddag over en latte. Det er noe viktigere i livet ditt som stjeler det meste av tiden og oppmerksomheten din. Det har vært ditt valg å bringe barnet inn i denne verden. Da er det også ditt ansvar!

Og, som jeg skrev, barn trenger mer enn tilsyn. Du må se barnet ditt. Det handler om å se hva barnet trenger. Man kan ikke gi barnet det det trenger hvis man ikke kjenner det og klarer å se hvilke behov det har. Noen barn trenger mye nærhet og kjærlighet. Noen barn trenger masse aktivitet og stimuli. Det krever mye av oss å se barna våre i en hektisk hverdag. Likevel er det vår jobb som foreldre. Da er vi nødt til å åpne øynene. Da er vi nødt til å innse at hverdagen ikke er rosenrød, men det er et resultat av de valgene vi har gjort. Staten er ikke ansvarlig for hverdagen din. Det er ditt liv og ditt valg. Har du satt et barn til verden, må du også takle konsekvensene av dette. Du må gi barnet ditt det det trenger!

Ser du barnet ditt?

Advertisements