Oktober

Oktober skrur lyset ned. Lar lyset sakte falme. Den blå himmelen overdøves av den mørke høstkveldens dype røst.

Oktobers nattlige mørke. Griper over fuktige, tåkekledde enger. Sprer sine altomgripende vinger. Over naturens døende liv og ynde.

Natten er enkel, men med trollskap i sitt mørke. Den mystiske, ukjente natten. Under det lumske måneskinnet. Får all naturens skjønnhet, en skygge i blålig skinn. En forheksende dushet, som i et fagert fortapt eventyr.

All larm og leven dempes. Pakkes inn av mulm og mørke. Underkaster seg tåkens tetthet. Forstummes i en dunkel tristhet. Som den vakre melankolien i en dyster melodi.

Små regndråper fester seg til restene av et edderkoppspinn. Som små, såre tårer. Tårer naturen har latt falle. I sorg. Over minnet av livet som engang levde der.

Bladene forsøker å klamre seg fast. Holder fast i sin stamme. Kjemper for å ikke skilles. En kamp de ikke kan vinne. Oktobervinden er for sterk. River bladene med seg. Lar det løse løvet duve ned mot bakken. Falmende. Visnende. På sin siste, døende ferd.

Tåken ligger tett over bakken. Som et fullkomment teppe. Beskyttende. Truende. Tar naturen i sin favn. Viser bare frem små glimt. I et lite øyeblikk. Der det hvite dekket glemmer å holde vakt. I et lite øyeblikk. Der tåken letter lenge nok. Til å vise frem landskapet. I all sin fargeprakt. I alt sitt forfall.

Oktobers nattlige mørke. Farger de triste grå skygger i en tone av blått. Med et dryss av regnets sørgmodige tårer. Et bedrøvet uttrykk, over fortapelsen i naturens undergang.

Oktober skrur lyset ned. Lar lyset sakte falme. Den blå himmelen overdøves av den mørke høstkveldens dype røst.

********************

Takk til @SvevePer for inspirasjon til innlegget ved sin tweet

Reklame

Skyggene

Hun sitter stille. Bena er godt trukket inntil kroppen. Armene har lagt seg beskyttende rundt bøyde ben. Der sitter hun. I et svakt, blafrende og dunkelt lys.

Hun ser ikke opp. Hun tenner ikke mer lys. Hun vil ikke. For da vet hun nøyaktig hva hun da får se.

Der, i kroker og kanter. Der lurer skyggene. De mørke, dystre skyggene. De har begynt å lure seg frem fra glemselen.

De sniker seg fremover. Ut av krokene. Ut av kantene. Kommer mot henne på alle kanter. Snikende. Ålende.

Hun kjenner disse skyggene. Hun kjenner dem så alt for godt. Hun har levd i skyggene før. De slukte henne med hud og hår. Overveldet og overvant henne. Tok henne i sin makt.

Nå nærmer de seg igjen. Hun vil ikke se dem. Fornekter dem. Forsøker å gjemme seg. Forsøker å gjøre seg liten. Kanskje skyggene ikke finner henne denne gangen. Kanskje skyggene ikke ser henne.

Hun vet håpet er forgjeves. Skyggene gir seg ikke. Ikke før hun gir seg hen, til skyggenes makt.

Skyggene har funnet henne nå. Legger et lokk på hennes dunkle lys. Slikker henne opp over benene. Prøvende. Ertende.

Hun vet at dette bare er begynnelsen. Hennes dunkle lys klarer ikke lenger å jage skyggene bort.

Åpne øyne…

Skygger har ligget over hodet mitt. Tette og trange. Hindret sikten min. Tynget tankene. Vist meg en nyansert verden. Men nyansene, alle var de grå. Tidvis lys, lys grå. Nesten hvit. Men fortsatt tett og tung, slik at den skyggefulle tåken hindret meg i å se. Andre ganger mørk, så mørk. Ikke sort. Ikke det stummende mørket langt der nede i dypet. Men mørke grå. Regntung og dyster, men ikke motløs.

Lenge har den skyggefulle tåken ligget der. Rundt meg. Hindret meg i å se. Hindret meg i å vise hvor jeg kommer fra. Hindret meg i å se hvor jeg er. Hindret meg i å se veien foran meg.

Jeg lukket øynene. Trakk pusten dypt. Lot tankene fare. Inn i de mørkeste kroker. Opp til det vakreste solskinn. Bare lot tankene vandre dit de ville.

De famlet blant ubesvarte spørsmål. Forvirret vandret de rundt blant spørsmålstegn og ubeskrevne ark. Fant ingen svar. Og returnerte, mer forvirret enn før. Med enda flere spørsmål som trengte et svar.

Jeg pustet sakte ut. Holdt fortsatt øynene lukket. Trakk pusten dypt nok en gang. Sendte tankene videre.

De forsøkte å finne ståsted. Forsøkte å finne ro. For å orientere seg. I et forsøk på å fordrive tåken, skyggene. Lette rundt, blant de grå nyansene. Igjen måtte jeg puste ut, og trekke pusten på ny. Dypere denne gangen. Mens øynene forsøkte å lukke seg enda litt mer.

Tankene flyktet ikke denne gangen. De stod stille. Forsøkte å bruke andre sanser. Da hørte jeg dem. Stemmene.  De dype, mørke stemmene. Skyggenes stemme. Som forsøkte å overtale tankene. Ville holde tankene i tåken.

Men, det var også lyse, myke stemmer. Stemmer så forførende. Som forsøkte å lokke med en falsk eufori. Tanken overså dem. Visste at euforien, var et falsk bilde. En illusjon. En gylden drøm. Like vakker og utemmelig som en regnbue. En illusjon som ikke lar seg fange.

Det var bare en stemme mine tanker ville lytte til. Den stemmen var min egen. Min egen indre røst. Den som kjenner meg som ingen andre. Den stemmen jeg alltid kan stole på. Den var streng, men mild. Den var hard, men rettferdig. Den var samvittigheten, intuisjonen, realismen, sannheten. Den var alt. Tankene hørte på hvert ord stemmen hadde å si. Lyttet lydig.

Da stemmen endelig hadde stilnet, og tankene hadde samlet seg igjen. Først da åpnet jeg øynene.

Verden stod brått klar foran meg. Skyggene var borte. Tåken hadde lettet. Verden virket klarere enn på lenge. Fargene var sterke og vakre mot øynene. Duften av høst virket rensende i nesen. Jeg løftet ansiktet mot den kalde kveldsluften. Den skyggefulle tåken som hadde ledet meg inn i en forvirret sfære. Den var nå forduftet. Verden foran meg. Så klar og behagelig.

Alt jeg måtte gjøre. Var å våge. Våge å lukke øynene godt igjen, for så å åpne dem ordentlig!

Det er bare ord…

Jeg får ofte spørsmål om hvor jeg henter mine innlegg fra. Hvordan jeg klarer å skrive som jeg gjør. Finne ordene som passer så bra sammen.

Jeg har aldri klart å forklare det. Aldri klart å uttrykke hvordan jeg finner og setter sammen ordene.

Her om dagen hørte jeg en sang på radioen som forklarte det for meg.

Det Är Bara Ord
(text: Lisa Nilsson, musik: Lisa Nilsson & Henrik Janson)

Jag vet inte för vem jag skriver
Det är bara ord
är det i handen det börjar
eller huvudet
Eller utanför mig själv

Jag vet inte för vem jag sjunger
Och vem bryr sig om sånt
Det är bara små toner
som flyger genom luften
Till ett öra någonstans

ref: Det är bara toner, toner som lever
Det är bara ord som redan finns
Det är bara toner, toner jag lånat
Det är bara ord, bara ord

Kanske såg jag min tanke flyga
lite ovanligt högt
Kanske hade den väntat länge
eller kanske föddes den just nu

…

Det beskrev det så bra. For innleggene mine. Det er bare ord. Ord som allerede finnes. Ord jeg bare har lånt. Ord som er satt sammen av en flyktig tanke.

Det er bare ord jeg setter sammen. Setter sammen slik at de kan fortelle den historien som der og da svever gjennom tankene.

Jeg låner et ord her. Et ord der. Setter de sammen. Leser dem. Snur dem litt rundt. Lar rekkefølgen danse og spinne rundt. Til de til slutt danser i samme takt. Til de til slutt med sin dans forteller det tankene har tenkt.

Det er bare ord jeg låner. Lar de prøve seg frem sammen. Helt til de til slutt spiller sammen. Til de sammen spiller tonene av mine tanker. Det kan være myke, behagelige toner. Toner som smyger seg frem. Det kan være glade toner. Toner som hopper og leker seg gjennom luften. Men det kan også være mørke, tunge toner. Toner som legger et lokk av mørke skygger over alt der de ferdes.

I bunn og grunn er det bare ord. Ord som allerede finnes. Ord som jeg har lånt. Ord jeg lar spille sammen. Ord som jeg lar flyte ut som toner av mine tanker.

 

 ********************

Jeg forsøkte å finne en video hvor Lisa Nilson synger, men det viste seg vanskelig å finne noe med god lyd. Hun her hadde derimot så behagelig stemme at det ble henne i stedet.

Om hode, hjerte og kropp…

Høsten er her. Den viser seg. Ved alle de varme fargene på trærne. Ved den lune solen som står lavt på himmelen. Morgenene er fulle av dugg. Kveldene blir kjøligere. Høsten har lagt sin hånd over oss.

Jeg kjenner at kroppen er sliten. Kjenner at den er tung. Ikke vet jeg hva som har skylden. Om den forbereder seg på den kalde, mørke tiden som ligger foran oss. Om den ikke lenger klarer å hente det den trenger av energi fra de små, få solstrålene som fortsatt finnes. Eller om den bare trenger ro.

Benene kjennes tunge. Vil ikke helt henge med. Flytter seg motvillig. En fot foran den andre. Kroppen verker. Hodet og kropp kjemper om hvem som skal bestemme. Kroppen vil ikke være med. Har bare lyst til å falle sammen. Skrike «jeg vil ikke», som en trassig treåring. Hodet vet at kroppen må. Hodet vet at jeg ikke kan stoppe opp. Ikke nå. Ikke enda. Jeg må fortsette. Oppover. Fremover. Så kroppen kjemper seg fremover. Skritt for skritt.

Hodet rømmer. Til behagelige, varme dagdrømmer. Drømmer om sol og sand. Drømmer om dager uten bekymringer. Dager uten mas og plikter. Dager tilbragt i en varm, trygg armkrok. Drømmer om å bare finne roen. Det jeg så inderlig ønsker meg. Det jeg så inderlig trenger.

Jeg har bare lyst til å la meg omfavne av musikken. Glade rytmer som tar meg med på en energisk dans av smil og latter. Men, kroppen henger ikke helt med der nå. Kroppen trenger rolige, behagelige toner. Toner som kan bryte den enkle stillhet, bare ved sin blotte skjønnhet. Toner som fyller rommet, med en forførende ro.

Jeg er sliten.

På denne tiden hvert år kjenner jeg på det. At kroppen har gått på høygir hele sommeren. Våren og sommeren fyller hodet og hjertet med energi og glede. Jeg sprudler. Stråler. Kroppen lystrer. Bare følger hodet og hjertet dit de vil. I det tempoet de ønsker. Ingen spørsmål. Ingen krav. Kroppen har bare stilt seg selv til disposisjon, dit hodet og hjertet har ønsket å fly.

Men, nå er kroppen sliten. Den sier i fra. At nå må hodet og hjertet lystre. Kroppen trenger å hente seg inn. Roe ned. Samle krefter. Våren og sommeren hører hodet og hjertet til. Nå er sommeren over. Det er kroppen sin tur til å bestemme. Og den vil ha ro. Den trenger ro.

Hodet og hjertet vil så gjerne lystre. Gi kroppen den roen den trenger. Vise sin takknemlighet, for det trofaste følge gjennom vår og sommer. La kroppen få hvile. Hente seg inn. Slik at den igjen er klar for nye ferder når det igjen er hodet og hjertet sin tur.

Hodet og hjertet vil så gjerne lystre. Men, hodet kan ikke. Kan ikke lystre hvor mye det enn vil. Pliktene kaller. Kroppen får hvile en annen gang. Kanskje…

Høsttanker II

Høstsolen står lavt på himmelen. Prøver å spre sine siste sommerstråler ned til oss. Prøver å spre sin siste varme.  Kjemper imot den grå, våte tåken som ligger lavt over bakken. Prøver å fordrive det friske, våte dugget som klamrer seg til gress og blader.

Åkrene har stått gule lenge. Det duvende, myke kornet som svaiet i vinden er nå skåret bort. Igjen ligger marken der, beskåret og flat.  Bar og naken. Ventende på det hvite teppets ankomst. Det tykke, hvite, altomgripende teppet som om få måneder krever sin plass.

Løvet på trærne skal snart pynte seg til fest og vise sin glans i solen. Vise seg i all sin farge prakt. De grønne livlige bladene skal snart skli over i nyanser av gult, orange og rødt. Spre om seg av varme farger. Farger som gleder, varmer og får meg til å smile over naturens skjønnhet. De fargesprakende bladene vil tviholde seg til grenene inntil de ikke lenger klarer å stå imot høstvindens kast. Så skal de danse sin siste vals gjennom luften, før de faller til ro for godt.

Høstens farger fyller meg alltid med energi. Jeg vil bare løpe over engene. Jeg får lyst til å rulle meg rundt på gresset. Kaste det fargerike løvet i luften. La de dale over meg der jeg liggende ler mot himmelen. Vekke bladene til liv igjen, og la de få enda en siste dans. La de få blafre med fargene sine en gang til. Jeg vil leke. Løpe. Hoppe. Danse. Bare nyte høsten  og all dens fargeprakt. Nyte de blodrøde solnedgangene. Nyte de siste varme solstrålende. Bare trekke til meg alt hva jeg kan. Av sol og farger. Før vinteren kommer, hvit, grå og kald.

Når høsten setter inn for fullt, får jeg lyst til å kle meg i myke, store og varme strikkeplagg . I kle meg alt mykt, alt varmt. På de regntunge dagene får jeg lyst til å gjemme meg inne. På en hytte med fyr i peisen. Krype tett opp i hjørnet på en sofa. Tett inn i en varm og kjærlig armkrok. Omgitt av pledd og puter. Omgi meg med mykhet og kos. Med noe varmt å drikke. Og bare sitte der å nyte stillheten. Nyte varmen og kosen. Kun avbrutt av knitringen fra peisen og vinden ute. Bare nyte. Bare finne roen.

Høstsolen står lavt på himmelen. Så vakker og varm som bare høstsolen kan være.

********************

Er utledet av innlegget Høsttanker

Berg- og dalbane.

At livet er en berg- og dalbane er et faktum. En kjensgjerning man ikke kommer utenom. Like definitiv som livet selv.

De flest misliker nedturene. Misliker å vite at det vil gå nedover en liten stund. Før stigningen kommer. For stigningen. Den er bratt. Tung. Og det går sakte oppover. Snegler seg av gårde. Det føles i alle fall slik.

Nedturen gikk så raskt i forhold. Nesten så det kilte litt i magen. Slengt frem og tilbake av krefter utenfor seg selv. Uten kontroll. Uten mulighet til å stoppe.

Men oppturen. Den bestemmer man selv. Man kan ta den rolig. Et trinn av gangen. Finne balanse og fotfeste på det ene trinnet, før man prøvende går løs på neste. Eller man kan bare gyve løs. Forankre klatretauet og gi seg i kast der stigningen er brattest.

Det er her man møter sin sanne styrke. Det er her man kjenner på sitt eget mot.

Det er enklest, og ofte mest fornuftige å gå trinn for trinn. Fallhøyden er mindre. For man sørger alltid for å stå på sikker grunn før man tar neste trinn. Men, det er en langsom prosess. Det tar tid. Krever tålmodighet.

For den utålmodige vil velge å gå rett på der stigningen er brattest. Det er den korteste veien. Den går strakt opp. Den krever mye. Styrke. Pågangsmot. Besluttsomhet. Klar fokus på målet. Man må tørre å være litt dristig. Man må tørre å ta risikoen for å miste balansen og falle. For så å starte helt på nytt.

Motbakkene er noe av det viktigste man har. Selvfølgelig er det deilig å være på topp. Der hvor det ikke finnes skygger. Hvor man kan skinne i solens glans. Det er en eksklusiv følelse å stå på toppen, og bare nyte.

Men, man trenger motbakkene. For uten motbakkene vil man ikke vite hva toppene er verdt. Man vil ikke forstå at det er noe i enden av motbakken som er verdt å kjempe for. Kjempe mot. For det man har hatt hele livet, vil man ta for gitt. Uten motbakkene, ville man ikke klart å nyte toppenes sanne verdi.

Motbakkene setter ting i perspektiv. Det er der man lærer å kjenne seg selv. Ser hva man er laget av, og hva man er kapabel til. Det er der man knuser grensene av sin egen begrensning.

Det er også i motbakkene man tenner sin indre gnist og glød. Man har noe å strekke seg etter. Man kan kjenne hvordan engasjementet, lidenskapen vekkes og driver en fremover. Mot målet. Gir en mer iver for hvert skritt man kommer nærmere. Gir mestringsfølelse og erfaringer.

Livet er en berg- og dalbane. Det er et faktum. Heldigvis.

 

Du herlige sommer…

Det er sommer i Oslo. Og for en sommer det er.

I øyeblikket nyter hun morgenen med en iskald kaffe. Liggende ytterst på bryggen. Luften dufter av saltvann, tang og tare. Noen få måker høres i det fjerne. Bak lyden av en og annen båt som tøffer forbi. Bak lyden av dempede stemmer fra menneskene rundt, fordypet i sine samtaler.

Hun kjenner solens varme stråler over kroppen. Det er enda tidlig, så varmen har ikke rukket å bli brennhet enda. Bare deilige, kjærtegnende solstråler som leker over naken hud. En lett bris blåser med sin varme pust. Bryggen duver lett og behagelig i bølgene som de store, forbipasserende båtene lager.

Kroppen hennes har allerede begynt å få en gyllen farge. En behagelig sommerglød over den til vanlig bleke huden. Kun noen få steder er fortsatt melkehvite. Der solen ikke slipper til under det lille badetøyet. Og en smal, hvit stripe på høyre ringfinger, under ringen hun bærer så stolt.

Hun ligger og nyter. Trenger ikke drømme seg bort. Trenger ikke flykte inn i tankene. Bare nyter livet, slik det er her og nå.

 

De to første ferieukene har bydd på mye glede. Det har vært spaserturer i strålende solskinn på bryggen i Fredrikstad. Blant seilbåter, den ene vakrere og større enn den andre. Det har vært lek på strand og i vann med små, livsglade og lattermilde prinser. Det har vært sene kvelder med gode samtaler over glass av kald drikke. Det har vært gode måltider på verandaen hjemme. Det har vært lattermilde kvelder med venner. Hun kunne ikke ønsket seg mer.

Om to små dager begynner feriens høydepunkt. Kofferten er nesten ferdig pakket. Passene og billetter ligger klart og venter. Nesen skal vende sydover. Mot hvite sandstrender. Til en øy i Middelhavet. Til en øy omgitt av blått, vakkert hav. Til øyen som i følge den greske mytologien var fødested for gudenes konge og herskeren av Olympen, Zeus. Til et vakkert ferieparadis.

Hun gleder seg til enda mer sol på kroppen. Varme stråler som slikker huden enda mer sommerlig og gyllen. Hun gleder seg til svalt vann å dyppe kroppen i. Myke, deilige dråper som kjøler ned solvarmet hud. Hun gleder seg til sand mellom tærne, og sand på steder man helst ikke ønsker sand. Hun gleder seg til kalde, leskende, brune dråper fra duggfrisk flaske under en parasoll. Til lokale drinker og forfriskende smaker. Til sene kvelder med deilig, gresk mat på små restauranter. Hun gleder seg til å vandre over strand og gjennom gater hånd i hånd med han hun elsker.

Mest av alt gleder hun seg til en hel uke som bare kan nytes. En uke uten barn som krever oppmerksomhet og aktiviteter. En uke uten telefoner og e-poster som må besvares. En uke i total fred, kun avbrutt av de avbrytelser man oppsøker. En uke hvor hun og hennes kjære bare skal slappe av og ta for seg av alt øyen måtte ha å by på. En uke hvor de bare skal nyte livet og nyte hverandre.

 

Den forbannede migrenen…

Jeg bruker mine siste krefter på å få alle dit de skal på morgenen. Kjemper for å forsøke å holde masken sånn noen lunde. Mest for min egen del. Prøver å holde smertene i sjakk. Biter tennene sammen. Bare litt til, så kan jeg synke sammen.

Hvert eneste skritt jeg tar utløser en liten eksplosjon i hodet. Det kjennes ut som kraftige smell og full ødeleggelse. Hver gang.

Dagslyset. Selv om det er aldri så grått og trist ute. Dagslyset er alt for sterkt. Det brenner mot øynene. Jeg myser, men likevel er det for mye lys. Lys som svir og etser mot netthinnen.

Så, når alle endelig er der de skal være for de neste 8 timene. Da låser jeg døren bak meg. Jeg beveger meg sakte til kjøkkenet, og får tatt medisiner. Før jeg sakte beveger meg inn på soverommet.

Jeg lukker døren. Trekker ned rullgardinene. Kryper opp i sengen.

Jeg legger hodet på puten. Har gledet meg til det. For å se om smertene kan forsvinne. Nå kjennes puten ut som murstein. Hard og vondt mot hodet. Jeg krymper meg.

Regnet trommer mot rutene. Egentlig er det deilig å ligge slik å høre på regnet. Men, ikke i dag. Lyden av regndråpene er som intense nålestikk mot hodet. En dråpe, et stikk. Ny dråpe, nytt stikk. Når regnet tar seg opp, og dråpene blir større. Mer intense. Da kjennes nålene mot hodet større og skarpere ut. Jeg kryper sammen i sengen. Trekker dynen opp mot ørene.

Det passerer en bil på veien utenfor. Så en til. Så enda en. Bare lyden av dem. Det kjennes ut som om de kjører tvers gjennom hodet mitt. Inn den ene tinningen og ut den andre. Jeg legger begge armene beskyttende over hodet. Prøver å stenge lydene ute.

En nabo smeller med en dør. Jeg hører meg selv gispe et «au». Hvorfor kan ikke verden være stille? Bare et lite øyeblikk. Det bråker overalt. Biler. Regnet. Dører som smeller. Vinden. Mine egne smerterop. Slutt med det bråket! Vær så snill!

Vinden gjør at rullgardinene blafrer. Det kommer til stadighet striper med lys inn i rommet. Jeg må lukke øynene. Klarer ikke lyset. Det gjør for vondt. Det svir i øynene. Får øynene til å renne. Kan tårene vaske vekk smerten?

Blodet pulserer i årene i tinningen. Eller banker. Ikke den gode bankingen, som når man er sliten etter en aktiv økt og kroppen er full av adrenalin. Nei, ikke nå. Banking. Som med slegge mot betong. Smerten gjør at pulsen øker. Bankingen øker. Sleggeslagene treffer hardere og hardere.

Jeg kryper om mulig enda mer sammen. Ligger i fosterstilling med armene beskyttende rundt hodet. Forsøker å stenge verden, lyset, lydene ute. Forsøker å gjemme meg for sleggeslagene, nålestikkene. Gjør meg liten, i håp om at smerten også skal bli mindre.

Jeg prøver forsiktig å åpne øynene. At jeg ser er uklare kontraster av tingene i rommet. Alt synes å være dekket av tåke. Og i tåken, et slør av sølvglitter som danser. Jeg blir svimmel av synet. Lukker øynene igjen mens det går rundt i hodet.

En unge skriker utenfor. Jeg skvetter. Ikke av den plutselige lyden. Men av den intense smerten lyden lager. Hodet mitt brenner nå. Sviende, glødende og varmt.

Jeg vrir meg i frustrasjon over smerten. «Aaaaau!» Det skulle jeg aldri ha gjort. Alt forsterkes av bevegelsen. Lydene. Lyset. Smerten. Bankingen mot tinningen. Nålestikkene mot øynene. Den hensynsløse smerten. Jeg kryper sammen igjen. For å beskytte meg selv. Forsøker å ligge helt i ro.

Smerten gjør meg kvalm. Jeg ignorerer det. Orker ikke nå. Det er nok nå.

Det er nok nå….

Jeg ligger slik i time etter time. Overveldet av smerten. Ligger helt stille. Beveger meg første gang etter to timer. For å ta ny runde med medisiner. Krymper meg av smerten bevegelsene utløser. Legger meg rolig ned igjen. Blir der.

Heller ikke runde to med medisiner hjelper. Jeg blir frustrert. For nå vet jeg at jeg må håndtere smertene i et døgn. Før jeg kan prøve medisiner på nytt. Jeg kryper enda mer sammen i sengen. Orker jeg et døgn til med dette?

Snart må jeg begynne å fungere. Må ta meg sammen. Trosse smertene. Trosse den ulidelige bankingen som hver en lyd lager. Trosse følelsen av øyne som svir i dagslys. Trosse kvalmen som kommer når smertene øker ved bevegelse.

Jeg har ikke lyst, men jeg må. Snart. For snart må jeg slutte å pleie min egen smerte. Snart må jeg fungere som mor.

Kill the past…

Jeg titter ned på min høyre hånd. Titter, og smiler.

For der. På den ene fingeren. Blinker den mot meg. En liten ring. Men, den sitter ikke på hvilken som helst finger. Fordi det er ikke en hvilken som helst ring.

Jeg skulle aldri hit. Jeg, med mine store utfordringer. Jeg som ikke turte å stole på noen. Ikke turte å slippe noen inn på meg. Ikke turte å binde meg til noen. Jeg skulle ikke hit. Jeg fryktet det. Ble kvalm og uvel av tanken. Det var lite som skremte meg mer, enn tanken om ring på fingeren.

Det var før jeg møtte HAN! Den ene mannen som så meg for den jeg er, og ikke den jeg utga meg for å være. Den ene mannen som så mine svakheter, og elsker dem like høyt som han elsker mine styrker. Den ene mannen som utfordrer meg, og som alltid gir meg mot og oppmuntring til å utfordre meg selv.

Den tanken som skremte meg så inderlig. Den var ikke lenger skummel da ringen lå foran meg. Og når jeg ser ned på hånden min, så smiler jeg. Jeg er så tvers gjennom lykkelig.

For der blinker den mot meg. Forlovelsesringen.

Det er så mye symbolikk i den.

Ringen jeg bærer er i titan. Det er ikke tilfeldig valgt. Min bedre halvdel har, på grunn av skade, erstattet deler av skulderen med titan. For han er titan en del av ham, som skal vare livet ut. Det var hans ønske at ringene også skulle være i titan. Fordi det ville bety så mye å gi meg en ring i samme materialet. Det materialet som er en evigvarende del av ham.

Min ring har også en liten diamant. Min første diamant. Og det betyr mye for meg at min første diamant er en del av noe så betydningsfullt.

I ringen har vil valgt å gravere noe utradisjonelt. Ikke noen standardfrase. Ingen navn. Bare tre enkel ord: «Kill the past»

Det er så mye bak de ordene.

«Kill the past» er en sangtekst av en svensk band. Det som har blitt vårt band. Dead soul. De spilte på en konsert som ble veldig betydningsfull for oss. Siden den tid har musikken vokst, og vi får et sterkere bånd til bandet og musikken hver gang vi lytter til det.

Det er også tre ord som er tatt ut av en dypere sammenheng. Tatt ut av to setninger som betyr så mye:

Kill the past, once and for all.
Kill the past, it’s time to stand tall.

Det er ord som betyr mye for oss på så mange måter.

Selv har jeg vært nødt til å utfordre meg selv. Utfordre alle demoner som lurer. Møte alle skjeletter jeg har i skapet. Jeg har måttet fronte alle mine redsler. Bevege meg ut av min komfortsone. Jeg har måttet ta et oppgjør med den fortiden jeg har. La den forbli fortid. Slik at jeg kan nyte nåtiden. Slik at jeg kan tørre å satse på fremtiden. Hva passer vel bedre da enn nettopp «Kill the past»?

Han har også måttet utfordre seg selv. Ta et oppgjør med sine tidligere valg. For å nyte nåtiden. For å kunne satse på fremtiden.

Sammen har vi også møtt utfordringer. Utfordringer i hopetall. Utfordringer som er skapt av valg vi begge gjorde før vi traff hverandre. Utfordringer som har kommet av den fortiden vi begge bærer. Sammen har vi møtt utfordringene. Og sammen har vi stått gjennom dem. Sammen har vi levd opp til våre ringers oppfordring – kill the past.

Så her sitter jeg. Med et smil om munnen mens jeg titter på min høyre hånd. Jeg ser bort på min bedre halvdel. Titter på han. Titter på hans høyre hånd. Jeg kjenner varmen bre seg i hele kroppen. Jeg er lykkelig, og nyforlovet.