Bagasjen vi alle bærer på…

imagesCA61N1QZ

Det er ikke mange som er villige til å innrømme det. At de har bagasje. At de drasser med på et større eller mindre lass av tidligere erfaringer.

Jeg innrømmer det lett – jeg har bagasje! Ikke bare litt heller. Jeg tror jeg kunne fylt et par semitrailere, og mer til. Sånn er det bare.

Bagasje er noe vi alle bærer på. Noen, som meg, har tonnevis med ballast og tunge kofferter. Andre har bare en lett skulderveske. Men, med mindre man lider av amnesi, så har man en eller annen form av denne ballasten.

Det lyder jo så negativt. Bagasje. Det er noe som tynger. Som hindrer deg. Det finnes nok av de som skyr ordet. De som rømmer så fort de skjønner at det ville blitt dyrt om du skulle tatt med alt på et fly.

Men, dem om det!

Jeg har som sagt en hel haug. Mer enn mange, mindre enn få. Men, ikke mer enn jeg klarer å ha oversikt over.

I dag er jeg veldig komfortabel med min bagasje. Den rommer erfaringene mine. Mine opplevelser på godt og vondt. Mitt liv. Selv om enkelte av koffertene er tunge som bly, så ville jeg ikke vært de foruten.

Hvis man legger all min bagasje på en vektskål, så vil det synes som en heftig utfordring å få den andrevektskålen i likevekt. Likevel…. Opp i den andre vektskålen klatrer jeg. Og brått så er det en perfekt balanse. Bagasjen min er tross alt livet mitt. Alt jeg har vært med på, vært gjennom. Fra jeg ble født og frem til i dag. Det har gjort meg til den jeg er.

Fjerner jeg for mye av bagasjen. Da forsvinner likevekten. Da vil jeg ikke lenger være i balanse. Jeg vil ikke lenger være det fulle og hele jeget som utgjør personen meg.

Det har hendt at jeg har måttet gjøre noe med bagasjen jeg bærer. Ikke fjerne den i sin helhet. Ikke forsøke å kvitte meg med de tyngste kiloene med ballast. Det går ikke. Det har jeg heller intet ønske om.  Men, det hender jeg rydder i den. Sorterer. Pakker om. Legger de forskjellige tingene i rett koffert eller eske. Der det hører hjemme. For så å lukke det godt. Deretter gjør jeg plass til ny bagasje. Nye erfaringer. Nye reiser.

Jeg fjerner ikke mye. For balansen meg må opprettholdes. Jeg bare gjør bagasjen litt mer oversiktlig. Litt mer håndterlig. Gir meg selv muligheten til å se over hva jeg bærer på. Gir meg selv muligheten til å kvitte meg med de små overflødige bagatellene. Slik at jeg har plass til nye minner.

Bagasjen vi bærer. Bagasjen alle bærer. Er like forskjellig fra person til person som alt annet ved oss. Bagasjen er unik. Akkurat sånn som jeg er. Som du er.

Ikke frykt din egen bagasje. Ikke frykt andres bagasje. Det kan synes uoverkommelig. Det kan synes umulig. Likevel, det er ikke mengden bagasje som avgjør hvem vi er.

Du skal ikke frykte den som står og lemper koffert etter koffert. Vedkommende er i det minste handlekraftig og sterk nok til å klare vekten av den. H*n vil sikkert kunne sette pris på en hjelpende hånd innimellom. Når ryggen er sliten og skuldrene verker. Men, h*n klarer det!

Skal du først være skeptisk. Da skal du være det mot den som står mellom noen få små vesker og hyler ut om hvor tungt det er. Som står handlingslammet og ikke vet hvor man skal begynne. H*n som hyler etter hjelp før h*n prøver. H*n som ikke klarer noe som helst selv.

Bagasjen vi bærer på. Den er vår egen å bære. Derfor må man bare lære seg til å leve med den. Finne ut hvordan man enklest kan ha oversikt og håndtere den.

De menneskene man omgir seg med. De må akseptere den bagasjen du har. Det nytter ikke å dele livet med en. Som setter seg ned på den tyngste kofferten du bærer. Den som veier mest. Den som kan påføre deg skade om du ikke bærer den riktig. Hvis vedkommende setter seg ned der. Bare ser på deg og poengterer hvor mye du har å dra på. Gjør deg selv den beste tjenesten. Ikke dra på h*n.

Derimot håper jeg at alle er like heldige som jeg er. Som har funnet en jeg vil dele livet mitt med. En som har fått et innblikk i hvor mye bagasje jeg har. Som likevel respekterer og aksepterer. Som likevel ser meg som den jeg er i dag. Som likevel elsker meg.

For det gjør godt å vite. At den ved din side. Kjenner store deler av deg. Av alt hva du er. Kjenner din mengde bagasje. Det som får deg i likevekt. Og det gjør godt å vite at det er helt greit.

Jeg kunne aldri delt livet med en, som ville ønsket bagasjen min vekk. Som ville oppfordret meg til å slenge en god del av koffertene jeg bærer på havet. Det ville vært som å fjerne en del av meg. Fjerne en del av livet mitt.

Bagasjen min er en del av meg. Den gjør meg komplett. Jeg er stolt av den.

Vi bærer alle vår egen bagasje. Den er en del av oss. Den gjør oss til de vi er. Bagasjen du bærer, bær den med stolthet!

vektskålTakk til min gode venn André for bildet

Jeg er tom…

Jeg er helt tom. Tom innvending. Ingenting der. Bare mørke skygger av det som en gang var. Livsgløden er forsvunnet. Gleden. Lekenheten i livet. Forsvunnet. Sporløst. Ingenting igjen. Bare et tomt skall. Av det som var.

Jeg kryper inn i meg selv. Kjenner at sjelen mister grepet i kroppen. Trekker seg sammen. Gjemmer seg. Den vil ikke mer. Orker ikke mer. Det er nok nå. Den vil ikke være med på dette lenger.

Skyggene kryper ut fra rommets vegger. Sniker seg frem. Sakte. Litt og litt. Tar de over rommet. Snart er rommet bare en stor skygge. Et stort mørke. Det mørket jeg kjenner så alt for godt.

Jeg har lyst til å skrike. Skremme skyggene tilbake. Inn i hjørnene igjen. Der jeg ikke ser dem. Jeg har lyst til å slå rundt meg. Slå til mørket. Så det ikke vinner nytt terreng. Sånn at solen kan slippe til. Jeg har lyst, men jeg orker ikke. Har ikke energien til det. Klarer ikke mer.

I stedet synker jeg sammen. Prøver å samle hele meg. På den lille lysflekken som er igjen. Jeg trekker benene tett opp til meg. Legger armene rundt dem. Gjemmer hodet i armene. Gjør meg liten. Håper at skyggene ikke finner meg. Der de leker rundt meg på alle kanter. Ler sin hånlige latter. Fordi skyggene vet jeg ikke klarer å kjempe mot dem.

imgres

Du, som står meg så nært…

Du.
Du, som står meg så nært.

Jeg har vist deg så mye av meg selv. Enda så elsker du meg.
Jeg har vist deg meg, slik jeg er. Enda så elsker du meg.

Jeg har vist deg mitt svakeste. Øyeblikket der jeg jeg falt sammen. Da jeg mistet fotfestet og falt. Du fikk se meg når jeg ikke hadde noe forsvar igjen. Ikke klarte å holde tilbake lenger. Hvor fortvilelsen tok overhånd.

Enda så elsker du meg.

Du fikk se mine tårer. De tårene jeg ikke klarte å stoppe. Tårene som trillet ned over skjelvende kinn. Øyeblikket hvor jeg var liten og sårbar, og ikke klarte å holde igjen. Hvor all min styrke forsvant.

Enda så elsker du meg.

Jeg ville ikke at du skulle se. Ville ikke vise meg så svak. Så sårbar. Ville ikke vise at det av og til blir for mye for meg.

Men, jeg hadde ingen grunn til å ikke slippe deg inn.

For du er der for meg. Alltid. Uansett hva, så er du der for meg.

Du er der når jeg er glad. Når verden er fantastisk og mine øyne stråler. Når livet leker, og jeg sprudler av energi og lykke. Da er du der. Smiler og ler sammen med meg. Deler min glede og iver.

Og du viste meg at du også er der når verden går meg imot. Når jeg ikke makter mer, og styrken min forsvinner. Da er du der for meg. Slik du var da du så mine tårer.

Du strøk meg over kinnet. Tørket bort mine tårer. Spurte meg hva som var galt. Viste meg at det ikke var skummelt. Viste meg at jeg ikke behøver skjule mine følelser. Viste at også jeg kan være svak og sårbar. Så tok du meg i dine armer. Og holdt meg. Bare holdt meg inntil deg. Ga meg din nærhet. Din trygghet. Til jeg fant igjen styrken min.

Og selv etter å ha sett meg så svak, så elsker du meg.

Du, som står meg så nært.

Du er min like. Min beste venn. Min kjæreste. Min samboer. Du er min styrke. Min støtte når jeg vakler og ikke finner balansen. Du er min beskytter. Min sikkerhet når jeg selv ikke vet. Du er min elsker. Min flamme og min lidenskap i alt hva du er. Du er min livspartner.

Du, som står meg nærmest.

Du skal vite hvor høyt jeg elsker deg. Hver enste dag tar jeg meg selv i å smile. Bare fordi jeg tenker på deg. På at du er min. Hver eneste kveld sovner jeg lykkelig. Fordi jeg vet du er der ved siden av meg når jeg våkner. Hver eneste dag er jeg takknemlig over din kjærlighet. Din nærhet.

Jeg ser på deg og føler meg som verdens heldigste kvinne. Fordi jeg har deg.

Du, som jeg elsker så høyt.

Du skal vite at du er en fantastisk mann. En helt enestående mann. En mann av mange sider. Kjærlig,  og varm. Leken, og lidenskapelig. Forståelsesfull, og vis. En unik mann. Min mann.

Du, som jeg elsker så høyt.

Hver dag med deg. Er en dag jeg verdsetter. En dag jeg er takknemlig. En dag jeg er lykkelig. Fordi jeg deler den med deg. Måtte dagene jeg verdsetter, er takknemlig, er lykkelig, bli endeløse. Måtte de dagene gå inn i evigheten.

Uten navn

Dagene, hvor gikk de?

Dagene går. Forsvinner en etter en. Vandrer i vinden. Flyktige. Farer av sted, før jeg rekker å gripe om dem.

Dager i solskinn. Med munterhet og lykke i sinnet. Gode og glade. Dager som er verdt å nyte. Verdt å minnes.

Dager i regn. Hvor tankene er grå og dystre. Hvor skyggene forsøker å gripe fatt i meg. Dra meg inn i deres verden.

Dagene vandrer. Forutsigbare, eller uberegnelige. Haster videre. Springende. Uten at jeg helt kan huske hvor de har blitt av.

Jeg rekker ikke å merke dagene. Der de flykter ut av fingrene mine. Der de lar seg forstumme av en ny natt.

Av den nye natten fødes nok en dag. En ny dag, som svinner hen inn i skumringen igjen. Sklir over i en ny natt. Før jeg har rukket å ense den.

Hvor ble alle dagene av? Hvor er de nå? Og hvordan kunne de forsvinne så blindt? Før jeg i det hele tatt skimtet at de var her.

Kan dagene bare stoppe opp litt? La meg få trekke pusten. La meg få fornemme at de er her. La meg finne fotfeste.

For nå enser jeg dem ikke. De raser av sted rundt meg. Forlater meg. Jeg vakler. Forsøker å henge med.

En dag til. Som dukker opp. Tilfeldig og hvileløst. Jeg ser den kun glimtvis. Før den igjen dempes av natten og er borte.

Dagene, hvor skal de hen? I dette rasende tempoet. De ufullstendige dagene. Hvor gikk de?

8166495096_52d2c27db0_z

 

Forvirrende ubalanse…

Jeg skjønner ikke helt hva som foregår. Kropp og hode befinner seg brått i en forvirrende og merkelig tilstand. Hvor jeg ikke skjønner hva som skjer, eller hvorfor.

Kroppen virker rastløs og utålmodig. Jeg skjelver innvendig. Som om blodet bruser og et loppsirkus løper rundt under hudoverflaten. Men jeg har ikke energien som føles. For selv om kroppen skjelver av rastløshet, så kjennes den tung. Som om alle lemmer er fylt med bly. Alle muskler beveger seg i sirup. Slik at jeg blir låst stillesittende og tung i kroppen. Fylt med en raslende indre uro.

Hodet er like motsigende. Jeg kjenner meg svimmel. Samtidig synes verden klarere enn den har gjort på lenge. Hodet er tynget med tanker, men samtidig uten å tenke. Dets spinner rundt på den mest stillestående måten. Opp er ned. Frem er bak. Tungt lettsinn. Eller lett tyngende. Jeg vet ikke….

Hodet og kropp forvirrer meg. Jeg skjønner ikke motsetningene verken her eller der. Kanskje er det bare et skifte, men hvilken vei?

For skiftene er uforutsigbare. Det er som å vakle på toppen av et gjerde. Et gjerde like høyt som et voksent fjell. Like tykt som en line. Der balanserer man uten å vite om man vil rekke over, eller falle ned. Ustø i gangen. Uvitende om hvilken side man faller på hvis balansen svikter. Usikker på hvor dypt man faller. Hvor hardt man faller. Eller hvilken forfatning selvet er i når støvskyen etter landingen har lagt seg.

Man vet man bør klare å komme seg over uten å falle. Men veien over er lang. Og man kjenner at man er i ferd med å slå sprekker under veis. Merker svakheter og brister. Merker styrke som forsvinner. Leter febrilsk etter noe å holde fast i. Noe å gripe etter. For å ikke miste fotfestet helt. En sikkerhetsline. Som fanger hvis man mister balansen, slik at man slipper å falle.

Jeg vet ikke om det er svingninger som skaper uroen. Eller bare vekten av stress og bekymringer. Eller utmattelsen av en stiv, vond og verkende kropp. Jeg kjenner bare at kropp og hode ikke vet hvor de skal. Jeg er i ferd med å slå sprekker. De er enda små og reversible. Jeg bare håper jeg ikke knekker helt. Ikke nå!!

Jeg husker minnene….

Jeg husker dager i mørke. Dager hvor solen ikke nådde frem. Hvor verden var svart. Hvor mørket var overveldende og stumt. Omringet meg. Slukte meg.

Jeg husker dager i stillhet. Dager hvor jeg skjermet meg fra verden. Ikke klarte å ta del i den. Lot den fare forbi. Stengte den ute. Hvor alt som fantes var mine tanker og mitt mørke.

Jeg husker dager i ensomhet. Dager hvor alt jeg trengte var en klem. Hvor jeg strakk ut armene, men  ingen var der. Bare et tomt rom. Bare ensomheten var der og holdt rundt meg.

Jeg husker dager blendet av tårer. Dager hvor de salte, skjøre dråper rant i strie strømmer nedover såre kinn. Hvor intet kunne stoppe dem. Bare en endeløs rekke av tårer.

Jeg husker dager i fortvilelse. Dager hvor jeg dro meg i håret og stanget hodet i veggen. Ikke kom meg videre. Stod fast i frustrasjonen. Skrek. Skrek meg tom. Uten at det hjalp.

Jeg husker dager blant skyggenes stemmer. Hvor mørket hvisket til meg. Minnet meg på håpløshet og svik. De smygende, dype stemmene av endeløs elendighet.

Jeg husker dager i smerte. Dager hvor verden var så vond at jeg revnet innvendig. Følelsen av at innsiden vrenges ut. En smerte så uutholdelig at hvert minutt føltes som et år.

Jeg husker dager så vonde. Dager hvor alt kom samtidig. Smerten, ensomheten, fortvilelsen, stillheten, tårene. Alt på en gang. Dager som ingen ende ville ta.

Jeg husker. Heldigvis.

For minnene av mørket lar meg glede meg over lyset. Glede meg over solen som skinner. Glede meg over at livet er fylt med lyse tanker. Glade tanker

Minnene om stillheten lar meg nyte lyden av liv og latter, Nyte lyden av en varm stemme. Nyte lyden av våren hvor verden spirer til liv.

Minnene om ensomheten lar meg verdsette menneskene rundt meg. Alle de vakre sjelene som har omfavnet meg. Tatt meg imot med åpne armer.

Minnene om tårene lar mine øyne få stråle. Stråle av all den glede og kjærlighet jeg nå føler. Stråle og vise hele spekteret av hvem jeg er.

Minnene om fortvilelsen gir meg mot til å gå videre. Mot til å møte enhver utfordring, hvor stor den enn måtte være. Mot til å aldri gi opp.

Minnene om skyggenes stemmer viser meg at det alltid er håp. Viser meg at lyset alltid vil skremme skyggene unna. Viser meg at lyset alltid er sterkest.

Minnene om smerten lar meg sette pris på alt som er godt. Viser meg hvor god verden kan være. Lærer meg å nyte all den varme, all den kjærlighet, all den lykke jeg nå bærer.

Minnene om de vonde dagene viser meg hvor sterk jeg er. Minner meg på at under overflaten bor en styrke, et mot, en kraft så stor at jeg kan overvinne alt.

Jeg husker. Heldigvis.

For minnene gir meg lærdom. De lar meg huske at livet ikke alltid er godt. Slik at jeg aldri vil glemme å verdsette solskinnsdagene.  Minnene viser meg hva jeg har klart, og gir meg mot til å gå videre. Minnene viser meg hvor uendelig mye som bor i meg. Viser meg hvor jeg kommer fra og hvem jeg er. Minnene har gjort meg til den jeg er.

Derfor er jeg glad for at jeg husker. Fordi jeg er stolt av hvem jeg er.

Led meg inn i dine armer…

Ta min hånd. Led meg i trygghet. Led meg inn i dine armer.

For av og til. Av og til lurer skyggene. Lurer redselen. Redselen for hva hvis.

Skyggene av den er der enda. Skyggene av redselen. Vil den noen sinne forsvinne helt? For innerst inne lurer tanker om svik. Tanker om å bli såret.

Jeg forsøker å skyve de unna. Forsøker å ikke la de få slå rot. Det er ikke du som vekker redselen i meg. Det er meg selv. Du fortjener ikke min redsel. Du har gjort intet for å vekke den. Den var der før deg.

Du forsøker stadig å jage redselen bort. Fjerne den fra mitt sinn. Men redselen klorer seg fast. Kjemper med alt den kan. Kjemper for å eksistere.

Jeg kjemper med deg. Kjemper mot redselen. Vi er to mot én. Men redselen er sterk. Den står imot. Selv om vi vinner litt hver gang. Så har vi ikke klart å ta livet av den. Redselen vil ikke dø.

For redselen finner stadig nye våpen. Stadig nye måter å holde seg i live. Den mater meg med nye tanker. Gir seg selv næring i forsøket på å vokse seg stor igjen.

Redselen bruker alle midler. Slår under beltestedet. Treffer meg der jeg er mest sårbar. Gjør alt hva den kan. For å leve. For å eksistere. Sår tvil. Sår usikkerhet.

Når jeg nå har gitt meg selv til deg. Gitt meg, slik jeg er. Med alt hva jeg er. Nå, når jeg er din. Og bare din. Så er jeg brått så sårbar.

For aldri før har jeg gitt meg selv. Slik jeg har gitt meg til deg. Latt deg få ta del i hele meg. Fra første stund. Latt deg få se mitt sanne jeg. Slik du ser meg. Slik har ingen andre sett meg før deg. Det gjør meg så sårbar.

Og redselen utnytter sårbarheten. Utnytter mitt svakeste punkt.

Redselen er vond. Redselen er mørk. Jeg vil ikke inn i mørket igjen. Jeg trives her. Her i solen. Her i lykken. Jeg vil være her.

Jeg kjemper mot den. Vil ikke la den vinne. Kan ikke la den vinne.

Så, når du merker at redselen griper tak i meg. Når du merker at redselen har startet et nytt slag. En ny kamp. Ta min hånd. Led meg inn i trygghet. Led meg inn i dine armer. Det er der jeg vil være.

Just one of those days…

Selv om livet stort sett er godt, så er ikke alle dager gode.

I dag er en sånn dag…

Hodet spinner. Det går rundt for meg. Bokstavelig talt. Jeg må stoppe opp. La hodet spinne ferdig. Stå der og svaie til svimmelheten gir seg. Og mens jeg står der. Venter på at verden skal slutte å gå rundt foran øynene mine. Så undrer jeg i et lite sekund. Klarer jeg litt til, eller er det nå jeg går rett i bakken. Da er det bare å lukke øynene, puste dypt inn og ut. Før jeg åpner øynene og fortsetter videre.

Kroppen krangler og er vond. Det verker fra ende til annen. Fra under foten til hårfestet. Kroppen kjennes øm og ekkel ut. Den vil bare ikke lystre. Oppfører seg som en trassig treåring som nekter å bevege seg av flekken. Jeg kan ikke annet enn å banne og sverte, og dra den etter meg. Kjefte og skjenne, og be den høre etter. Be den være snill pike.

Og på toppen av det hele. Der kverner tankene. Tanker jeg egentlig ikke burde ha. Frykt og redsel. Tidligere tiders erfaringer som setter sine spor. Tar med tankene mine ut i en dans jeg ikke har takket ja til. Og som jeg ikke fører selv. Jeg prøver å forsvare meg mot tankene. Sperre dem inne igjen. Men akkurat i dag har jeg ikke styrke til det….

Så i dag er ingen god dag, selv om livet ellers er godt.

tumblr_meb3dvdRAT1rtrcaro1_500

I dine armer…

I dine armer.

Det er der jeg vil være. Trygt i dine armer. Hvor alt er godt. Hvor verden rundt bare forsvinner.

Der, omsluttet av deg. Omsluttet av varme. Der står tiden stille. Der kan jeg bare være. En evighet.

For i dine armer hører jeg hjemme. Bare der. Nært inntil deg.

I dine armer kan jeg være liten. Være sårbar.

Men, i dine armer kan jeg også være sterk. Være stolt.

Der, så nært deg. Kan jeg være alt hva jeg er. Der, hvor du omslutter meg.

I dine armer. Der er jeg meg. Der hører jeg hjemme.

I dine armer.

6921.original-3708

Hold meg!

Du la hendene dine mot ansiktet mitt. Holdt ansiktet mitt forsiktig. Løftet det mot deg.

Jeg lukket øynene. Du gjorde det vanskelig for meg. Jeg visste ikke hva du ville si. Jeg visste ikke hva som ventet meg. Bare at det kom til å bli hardt. At jeg ville bli presset. At du ville stille meg til veggen. Stilt opp mot mine egne følelser.

For selv om du har visket bort det meste av redselen min. Så spøker den der enda. Innimellom. Kaster sine skygger over meg. Innimellom. Prøver å klamre seg fast.

Jeg visste. At du ville konfrontere den. Jeg visste det ville bli tøft. Ville bli vondt. Der du holdt ansiktet mitt. Så forsiktig mot deg.

Meg. Redd. I dine armer. Med lukkede øyne. I et forsøk på å gjemme meg.

Du ba meg åpne øynene. Du ba meg se på deg.

Jeg prøvde forsiktig. Kjente jeg var i ferd med å briste. Kjente at du presset på den siste sperren jeg har igjen. Den du så gjerne vil fjerne. Den jeg gjerne vil at du skal fjerne. Den som sitter så dypt.

Jeg kjente at bena var i ferd med å gi etter. Jeg kjente at bakken under meg sviktet. Føttene stod på fremmed og utrygg grunn. Kjente at jeg ble presset. Kjente det var vondt. At det var tøft.

Øynene mine gled igjen. Det ble for vanskelig å se på deg. Det ble for ærlig. Redselen tok overhånd.

Du holdt meg fastere. Ba meg se på deg igjen.

Jeg åpnet øynene forsiktig. Så på deg. Kjente tårene presse bak øyelokkene. Redd for å bli presset. Sint for at jeg ikke klarte å bryte den siste sperren. Redd for å briste totalt.

Du holdt meg enda fastere. Så kom det. Det jeg trengte å høre. Ord som traff så direkte. Så hardt. Så nødvendig. Likevel så vakkert.

Du fortalte meg at du holder meg. Selv om jeg har vist deg alt hva jeg er. Alle mine svakheter. Så er du der. Du holder meg. Og du slipper meg ikke. Du fortalte at det bare er meg du vil ha. Nå. Og for fremtiden. Bare meg. Akkurat slik jeg er. Du holder meg.

Jeg kjente hvert eneste ord. De ordene jeg trengte å høre. Så vakre. Så varmende. Men også så vonde. Vonde fordi de trigger den siste redselen. Den siste sperren. Fordi de konfronterer meg med mine indre demoner.

Jeg klarte ikke se på deg lenger. Det ble for ærlig. Jeg klarte bare ikke. Forsøkte å vri meg unna. Fordi jeg, der og da. I dine armer. I full offentlighet. Der holdt jeg på å briste.

Du holdt meg enda. Så hvordan jeg kjempet. Fortalte meg at selv om jeg brast. Så ville alt være greit. Du ville fortsatt være der. Ville fortsatt holde meg. Ville fortsatt elske meg.

Jeg klarte ikke mer. Klarte ikke ærligheten. Det ble for vanskelig for meg. Det ble for sterkt. Det ble for følelsesladet. Klarte ikke. Jeg forsøkte å vri meg unna, men du holdt meg fast. Jeg forsøkte å trekke deg nærmere meg. Ba deg holde meg helt inntil. Hardt.

Jeg klarte ikke ærligheten i øynene dine lenger. Fordi den var så sterk. Fordi den utfordret meg. Utfordret på en måte jeg aldri har blitt utfordret før. Fordi den er så naken og sann.

Min elskede!

Da du holdt meg. Da du så på meg. Da du ga meg din ærlighet. Du utfordret meg mer enn jeg likte der og da. Men, ikke slutt med det! Det er vanvittig vanskelig. Det er vanvittig vondt. Fordi du treffer meg så sterkt med dine ord. Med din nærhet.

Jeg trenger det!

Jeg trenger at du utfordrer meg på den måten. Jeg trenger slike ærlige stunder. Som bare du kan gi meg. Stunder så sanne. Så nakne. Hvor jeg står blottet for forsvar. Hvor jeg blir presset til å kjenne på alt hva som rører seg i meg. Stunder hvor jeg kan få kastet ut de siste rester av mørke. De siste rester av redsel.

Kun på den måten kan jeg sitte igjen med bare det gode. Alt det gode, vakre og varme som jeg føler for deg.

Min elskede!

Hold meg. Alltid. Ikke gi slipp. Gi aldri slipp. Bare hold meg. For jeg er din.

Jeg elsker deg!

last ned