Gamle og nye følelser…

Jeg kjenner hvordan solen varmer i kinnene. Nyter hver stråle. Merker hvordan jeg fylles med energi og glede.

Tankene vandrer til deg. Til alt du gir meg om dagen. Bare ved å være nær.

Mange av følelsene du vekker i meg har jeg kjent før. Du er ikke min første forelskelse. Og du har lest hva jeg har skrevet om menn som tidligere har krysset min vei. Lest, kjent deg igjen. I hva jeg forteller at jeg føler for deg. Kjent på at du ikke er den eneste som har vekket dette i meg.

Men, du så også små forskjeller. For ingen forelskelse er lik.

Og ja, det er forskjeller. Jeg kjenner dem. Når jeg ser på deg. Når du stryker over meg. Når du holder meg. Da kjenner jeg forskjellene.

Når jeg ligger inntil deg. Lukker øynene og nyter hvordan du kjærtegner meg. Når jeg åpner øynene igjen, og ser på deg. Da kjenner jeg forskjellene.

For forelskelsen. De kriblende følelsene. Sommerfuglene som flakser rundt i blodet. De har jeg kjent før. De du nå gir meg. Gleden du gir meg. Ved ditt smil. Noen små ord. Den gleden er heller ikke ny.

Du, derimot, Du gir meg en ro og en varme jeg ikke tidligere har kjent. En varme som sprer seg i hele kroppen. Fra mitt indre, stråler den ut gjennom hele meg. Og roen du gir meg. En følelse av velbehag. Som gjør at jeg bare kan slappe av og nyte. Nyte å være sammen med deg. Nyte deg.

Jeg er ikke uten redsel. Jeg er ikke uten frykt. Over dette herlige som skjer i meg. På grunn av deg. Jeg innrømmer gjerne at jeg er redd. Fordi fortiden har gjort meg vondt. Men, selv om jeg er redd. Selv om jeg kjenner på frykten. Jeg lar meg ikke bli skremt. For du gir meg rom til å kjenne på det. Du lar meg sette ord på det, uten å dømme. Uten å prøve å endre. Du lytter, og gir meg tid. Du ønsker ikke å utfordre meg, men lar meg utfordre meg selv.

Du kalte meg modig. Det er kanskje modig av meg. Å utfordre meg selv. I min redsel. I min frykt. Men, jeg ser meg ikke som modig. Fordi jeg vet jeg må. Fordi du gir meg en varme og en ro som gjør det verdt det. Fordi forelskelsen i deg er annerledes, selv om den også er lik.

Jeg kjenner solen der den varmer mine kinn. Tankene vandrer til deg. Og jeg kjenner hvordan tanken på deg varmer meg innenfra. Varmen fra solen, og varmen du gir meg. Møtes. Og hele meg smiler i glede.

Frykt og følelser…

Jeg ser smilet ditt. Det smilet du gir meg, uten selv å være klar over det. Det smilet, over gledene jeg gir deg. Det ekte, lattermilde smilet. Jeg ser smilet ditt. Og jeg kjenner glede i hele meg.

Jeg ser blikket ditt. Det intense, lidenskapelige blikket som viser meg hva som bor i deg. Men, også det kjærlige, snille blikket mens du stryker meg over kinnet. Jeg ser blikket ditt. Og det kribler i hele meg.

Jeg kjenner hånden din som stryker over meg. Lette, myke kjærtegn. Over kinnet. Over ryggen. Over hoften. Varsom hånd som følger linjene av min kropp. Jeg kjenner hånden din som stryker over meg. Og alle spenninger i meg fordufter.

Jeg hører den dype stemmen din. Fortelle meg ting jeg frykter. Si ord som skremmer meg. Ord jeg er redd for. Jeg hører den dype stemmen din. Og hele mitt forsvar forsvinner.

Jeg var ikke klar for deg. Ville ikke ha noen. Ville være alene. Ville finne meg selv. Lære meg til å stole på andre igjen. Gradvis. Lappe meg selv sammen igjen. Men, brått var du der. Kom snikende inn på meg bare ved din tilstedeværelse. Bare ved å la meg være meg sammen med deg.

Du vet det skremmer meg. Du vet jeg er skadeskutt. Du vet jeg kommer full av arr. Du vet jeg fortsatt har sår som ikke helt har grodd. Du vet. Men, du lar deg ikke skremme.

Du ser blikket mitt. Det blikket som sier det jeg ofte ikke kan uttale. Fordi jeg er redd. Fordi jeg er skremt. Du ser blikket mitt. Og du viser meg at ord er overflødige.

832396

Solen…

Solen skinner mot meg. Små, svake stråler. Der den prøver å ta plass på den skydekte himmelen. Vag, men tilstedeværende.

Jeg strekker ansiktet mot den. Strekker så langt jeg klarer. Prøver å fange dens lille varme. De få solstrålene som klarer å nå meg fyller meg umiddelbart med energi. Med glede og med smil.

Jeg kan kjenne hvordan kroppen lengter etter vår. Lengter etter varmere dager. Dager hvor kroppen ikke må sperres inne av tette, trange klær. Dager hvor den kan ikle seg lette kjoler. Dager hvor gyllen hud kan kjenne solens varme og vindens friske bris. Tiden hvor mørke, sorgtunge og kalde gater igjen fylles med liv og latter.

Jeg kan kjenne hvordan sinnet lengter etter å se nytt liv spire. Se hvordan naturen kommer til liv. Se trærne våkner etter vinterens dvale. Se blomster skyter opp i alle sine vakre farger. Høre fuglene der de kvitrer sine muntre toner. Tiden hvor mennesket kryper ut i lyset og skifter ham.

Hver eneste solstråle skal fanges. Skal nytes. Jeg forsøker å innta alt hva jeg kan. Av dette lille glimtet. Av denne lille påminnelsen om alt det vakre som er i vente.

Solens glede er flyktig. Jeg vet den snart vil forsvinne. Bak de snøkledde hustakene. Den er ikke enda sterk nok til å kreve sin plass.

392401_f248

Deres verden. Mitt fengsel.

Jeg ser dere. Der dere smiler. Ler. Hører ordene dere uttaler. Hører latteren som triller mot meg. Tar del i deres glede. Deres tilstedeværelse.

Jeg ser dere.

Dere ser, ser meg i deres øyne. Lar meg være en del av deres samtaler. Lar meg være en del av deres tilstedeværelse. En del av deres gleder. Dere lar meg være en del av deres liv.

Men, dere ser ikke meg. For dere er dette livet. Dere ser meg i det. Men, dere ser ikke meg. For meg er ikke dette livet. For meg er dette bare en blek refleksjon.

Det er som jeg lever et annet liv. Når øynene mine lukkes. Når verden stenges ute, og synet blir mørkt. Da flyr tankene. Til et annet sted. Et annet liv. En annen eksistens. Min kropp ligger rolig og fredelig igjen. Med lukkede øyne, slik at deres verden stenges ute. Men jeg. Med alle mine tanker. Alle mine sanser. Alle mine følelser. Forsvinner inn i en annen eksistens.

Jeg tar dere med meg. Dere, som jeg er så glade i. Dere som gir meg latter og gode stunder. Dere, som lar meg være en del av deres liv. Dere tar jeg med meg, inn i intet hvor dere kan være en del av mitt liv.

Der kan jeg leve. Der lever jeg mitt liv. Slik jeg ønsker at livet skal være. Der kan lykken finne meg. Der er smilet som vises på mine lepper, like ekte som de jeg ser hos dere i deres verden. I deres liv. Der kjenner jeg varmen. Som sprer seg gjennom hele kroppen. Varmen som kommer når man er fri, fri fra begrensninger. Varmen som kun ekte og utemmet glede og kjærlighet kan gi.

Der smiler jeg. Der er jeg. Der lever jeg mitt liv. Der hvor ikke verden kan nå meg. Der hvor intet helvete finnes. Min himmel. Mitt nirvana. Der hvor min essens kan finne ro.

For dette livet jeg såkalt skal leve. Denne verden som dere ser meg i. Jeg kjenner meg ikke igjen i den. Min fysiske tilstedeværelse er der. Men jeg, sitter fanget inne i meg selv. Ser ut på dette livet. Denne verden. Fanget, og kommer ikke ut.

Det er så mye av meg dere ikke ser. Det er så mye av meg jeg ikke får sluppet fri. Denne verden har for mange begrensninger. For mange regler, fordommer og uskrevne normer for hvordan alt liksom skal være. Det er ikke plass til meg her. Ikke plass til mitt egentlige jeg. Med alt hva jeg er. Og alt hva jeg føler.

Her, i deres verden. Vil jeg, slik jeg oppfatter meg selv. Aldri kunne passe inn. Jeg er for mye. For mye på godt, og på vondt. For mye av alt.

Mine gleder, når denne verden gir meg gleder. Jeg opplever ikke dem, slik dere opplever deres gleder. Mine gleder er så mange ganger mer. Jeg føler dem så intenst. Så mye mer enn dere kan forestille dere. Mine gleder gir meg en energi, som selv et barn kan misunne. Nærer meg. I mine gleder. Kan intet vondt eksistere. Der kjenner jeg ingen smerte. Der kjenner jeg ikke mine fysiske begrensninger. Der, i mine gleder. Der kan jeg få til alt hva jeg ønsker. Der er ingen ting er umulig. Jeg klarer alt. I mine gleder, der finnes ingen begrensninger. I mine gleder er jeg alt.

Men, jeg har også mine sorger. Akk, så mange sorger. De er tunge, mørke, endeløse. Mine sorger er ikke som deres sorger. De er så uendelig mye mer. Jeg føler også dem så inderlig intenst. De sluker meg. Med hud og hår. Tærer på meg. I mine sorger ser jeg meg selv. Forpint. Som en langsom årelating, hvor jeg sakte kjenner alt godt forlate meg. For hver dråpe som forlater kroppen. Hver eneste lille dråpe. Tar med seg litt av meg. Tapper meg for krefter til å leve. Tapper meg for selve livet. En dråpe av gangen.

Mellom sorgene og gledene. Der er alt bare tomt. Der klarer jeg ikke å eksistere. Det er mitt limbo. Hvor tiden farer forbi. I mitt limbo er jeg fanget. Fanget i min egen kropp. Ser ut på verden uten å delta. Uten å kunne være fullt ut. Der er jeg, uten å være meg. Jeg kan ikke føle. Jeg kan ikke annet enn å vente. Sitte som et taust vitne, til dette dere kaller livet.

Det er i limbo verden vil ha meg. For der er jeg i deres øyne normal. Dere ser at jeg er der. Med dere. Smiler på de rette plassene. Slik verden forventer meg. Men, dere ser ikke mitt fengsel. Dere ser ikke meg. For denne autopiloten. Det er den dere vil ha.

Meg, med alt hva jeg er. Det er for mye for denne verden. Verden vet ikke hvordan mitt egentlige jeg skal håndteres. Jeg passer ikke inn i deres bokser. Jeg er for mye. Av alt. Så verden vil ha meg i mitt limbo. Det er lettere å forholde seg til. For verden vet ikke, hvilken langvarig pinsel det er for meg. Å være med, men likevel være utestengt.

For i deres verden. Der er det ikke lov å være mer. Er ikke lov til å føle mer. “Vær annerledes, bare du er som oss”. Jeg passer ikke inn i deres rammer. Jeg passer ikke inn i deres bokser.

Derfor rømmer jeg. Lukker øynene og forsvinner inn i min egen eksistens. Hvor jeg ikke er bundet. Av verdens normer. Bundet av de begrensninger. Som verden legger på meg. Som jeg legger på meg. De begrensninger som mine tidligere valg har skapt for meg.

Der, hvor jeg lever. Der kan jeg være fri. Der kan jeg være meg. Hele meg.

the-bipolar-bear-jon-gemma

Den glade jul

Søndag. Det fjerde lyset i staken var tent. Ute lå et tynt, hvitt dekke over bakker og enger. De fleste gaver var handlet inn. De lå og ventet, kneblet av gyldne bånd. Kjente desembertoner fylte rommet sammen med lukten av julebakst.

Likevel, julestemningen var fraværende. Alt jeg satt igjen med var en bitter ettersmak av gamle, såre juleminner. Jeg sukket for meg selv. Same procedure as last year? Same procedure as every year!

Senere samme kveld vandret jeg langs kaia i Oslo. Varmt kledd i de få kalde, gradene. Julemusikk på ørene. Tanketom. Lot bare øynene få nyte synet. Der jeg ruslet i vei for å møte gode venner. Mens jeg gikk der merket jeg at jeg gikk og smilte for meg selv. Et bredt smil. Ren glede.

10850219_10152547180247513_2272277259737351994_n

Jeg tittet opp mot himmelen. Akkurat tidsnok til å se de første snøfnuggene dale ned mot meg. Jeg stoppet opp. Lot de små, hvite krystallene smelte på mine rosenrøde kinn. Der og da. Helt uventet. Merket jeg at jeg gledet meg til jul. Julestemningen kom snikende. En ukjent varme spredte seg i hele meg.

Varm kaffe ble drukket i store slurker med gode venner. Til synet av julepyntede gater og juletre med tente lys. Bare noen få, gode timer. Med latter og smil.

To dager senere gikk en liten skatt til sengs. Spent og ivrig. Tegninger lå klare foran peisen. Tegninger av ønsker om gaver. Kanskje kom nissen? Ned gjennom pipa mens han sov. For å levere gaver til en snill liten skatt. Kanskje hadde nissen også med seg et pyntet juletre? Lille skatt, så spent og glad.

Den kvelden koste jeg meg med julepynt, juletoner og forventninger som bare barn kan skape. Da jeg endelig var ferdig, var klokken langt over leggetid. Jeg så meg rundt. Så om lille skatt ville bli så overrasket og glad som jeg håpet.

Red-Christmas-decorations-christmas-22228020-1920-1200

I et lite øyeblikk tok tidligere års tanker meg. Hvorfor gidder jeg dette? Så mye styr, for noen få dager? Tankene var flyktige. For første gang så erkjente jeg at jeg ikke ønsket å reise bort i julen. Om enn bare for en dag. For jeg var så fornøyd med det jeg så rundt meg. Jeg ble fylt med en enorm glede. Glede over å trives så godt, at jeg ikke ønsket å være noe annet sted.

Gleden hos lille skatt var enorm. Tegningene han laget til nissen var borte. Igjen stod det julepynt, juletre og masse gaver med navnet hans på. En så ekte, levende og naiv glede som bare barn kan vise.

Dagene som har fulgt har vært gode. De har vært delt med familie i hyggelige lag. De har vært fylt med god mat og søtsaker i alle former og farger. Lille skatt har frydet seg, i forventninger og innfridde ønsker.

Dagene som kommer vil også bli gode. Dørene mine skal åpnes for gode venner til akestunder, julebruncher og vennemiddager. Endelig skal mitt hjem igjen kunne fylles med mennesker jeg er glad i. Med smil og latter. Med gode stunder, liv og leven.

Med det ønsker jeg alle mine lesere en fortsatt gledelig jul.

Et år har gått…

Jeg må innrømme. Det er ikke alle dager som er like gode. Enkelte dager, som i dag. Da velter kvalmen opp i meg. Jeg blir uvel. En indre uro. Fra dypt nede i magen, sprer den seg ut gjennom hele kroppen.

De dager jeg tenker på hva som faktisk var er slik. Når jeg tenker tilbake. Tenker på når det hele startet. På alle de hintene jeg fikk. På alle de gangene jeg burde trukket pusten. Burde tenkt meg om. Tenkt på om dette faktisk var riktig. Tenkt på om det var dette jeg ønsket. På alle de gangene jeg burde snudd i døren og takket for meg.

For det er ikke til å unngå at jeg minnes. Noe annet ville være en løgn. Men, det er få gode minner. Nå som tåken har lettet og verden er klar. Da har alt det som kunne vært søtt og godt, en bitter og vemmelig ettersmak. De gode minnene eksisterer ikke. Det er kun minner om løgner, om svik, om bedrag. Om fagre ord fulle av gift.

I dag er det nøyaktig et år siden du stod på døren min med en bag i hånden. Du skulle bare bli noen dager. Men, du ble. Dessverre! Jeg skulle ønske jeg den dagen visste det jeg vet i dag. Slik at jeg aldri hadde åpnet den døren. Aldri hadde sluppet deg inn.

Du såret meg. Med dine ord. Med dine handlinger. Med din bedragerske tunge og hensynsløse adferd. Jeg så ikke da…

Men, heldigvis så ikke du heller. Du begynte å helle salt i sårene. Forsøkte å få sårene til virkelig å svi. Du var for sen. Du var ikke smart nok til å se at jeg allerede hadde pleiet mine sår. Gitt meg selv den næringen jeg trengte for å heles. For å igjen bli hel. Huden min ble herdet, slik at du ikke fikk laget nye.

For den dagen jeg gikk. Den dagen hadde alle sår grodd. Og mitt hjerte banket ikke lenger for deg. Det hadde det aldri gjort. Mitt hjerte hadde banket for en illusjon. En fantasi. Da drømmen viste seg å være et mareritt, da banket ikke mitt hjerte lenger for det som kunne ha vært. Mitt hjerte frøs til is ved tanken på deg.

Den dagen jeg gikk var min. Siste gangen jeg så meg rundt i det som hadde vært vårt hjem. Jeg så restene av dine løgner. Jeg så den ynkelige sannheten. Min latter fylte stuen nok en gang. Og jeg frydet meg over ekkoet den skapte i tomheten jeg etterlot.

Dager som i dag, hvor jeg kjenner kvalmen som brer seg. De dagene lar jeg tankene vandre. Vandre inn i minnene om deg. For når jeg begynner å minnes, så kommer smilet sakte snikende. En varme sprer seg sakte, og kveler kvalmen.

Du var for meg en erfaring. En lekse jeg måtte lære. For deg var jeg næring. Du overlever ved å tære på andre. Jeg har lært min lekse og gått videre til neste kapittel. Jeg trenger ikke gjenta den en gang til. Mens du, du er fanget i din egen onde spiral, hvor du har gjort deg avhengig av denne næringen fra andre.

I dag er jeg stolt. Jeg er sterk. Jeg vil overleve. Sårene du laget har gitt meg arr. De arrene vil nok alltid være der, men de vil blekne. Falme bort, til de en dag ikke lenger synes.

Et klokt menneske sa for få dager siden, at arrene blir til lærdom. Hun har rett i det. Så i dag, et år etter. Jeg minnes, men jeg smiler. Fordi jeg seiret. Fordi jeg er fri.

imgres

Lille skatt, mamma er her nå

Lille skatt. Lille, vakreste skatt. Du ligger og sover søtt ved siden av mammaen din nå. Pusten din er rolig og varm.

Hånden din søker etter mamma. Jeg tar den lett i min. Stryker deg over kinnet. Kysser deg kjærlig på pannen.

Lille skatt, mamma er her nå. Ingen skal noen sinne få ta mamma ifra deg igjen.

Du kjenner varmen min, lille skatt. Kjenner at min hånd holder din. Trygt og godt. Mamma slipper den ikke.

Et lite sukk. Før et rolig og forsiktig smil over ditt uskyldige ansikt. Selv i søvne kjenner du mamma.

Lille skatt, det er så godt å se deg slik. Se deg sove så fredfylt. En søvn uten uro. En søvn uten vonde drømmer.

Du har sluttet å drømme om monstre. Du er ikke lenger redd mørket om natten. Du er fri, lille skatt. Og du er trygg.

Mamma legger seg ned inntil deg. Stryker deg lett over kinnet igjen. Holder fortsatt hånden din i min.

Du kryper tettere inntil. Graver ansiktet ditt ned i mammas armkrok. Ikke for å gjemme deg. Du trenger ikke det lenger, lille skatt.

Det er deilig å ligge slik inntil deg, lille skatt. Se ditt vakre ansikt. Kjenne varmen din. Høre den dempede, jevne pusten din.

Lille skatt, det er så godt å se. At du igjen har funnet roen. At du igjen er bekymringsløs, som bare barn kan være.

Mamma legger armene rundt deg. Forteller deg at jeg elsker deg. At du er mitt hjerte, mitt blod. Mitt alt.

Lille skatt, sammen med deg kan verden falle sammen. Mamma vil uansett alltid være fullkomment lykkelig. Med deg tett inntil.

Nå kan mamma lukke øynene, lille skatt. Slik, med deg tett inntil. Med armene kjærlig rundt deg.

Lille skatt, mamma elsker deg. Av hele sitt hjerte. Lille, vakre skatt.

The most beautiful necklace a mother
can wear is not gold or gems,
but her child’s arms around her neck.
images