Den forbannede migrenen…

Jeg bruker mine siste krefter på å få alle dit de skal på morgenen. Kjemper for å forsøke å holde masken sånn noen lunde. Mest for min egen del. Prøver å holde smertene i sjakk. Biter tennene sammen. Bare litt til, så kan jeg synke sammen.

Hvert eneste skritt jeg tar utløser en liten eksplosjon i hodet. Det kjennes ut som kraftige smell og full ødeleggelse. Hver gang.

Dagslyset. Selv om det er aldri så grått og trist ute. Dagslyset er alt for sterkt. Det brenner mot øynene. Jeg myser, men likevel er det for mye lys. Lys som svir og etser mot netthinnen.

Så, når alle endelig er der de skal være for de neste 8 timene. Da låser jeg døren bak meg. Jeg beveger meg sakte til kjøkkenet, og får tatt medisiner. Før jeg sakte beveger meg inn på soverommet.

Jeg lukker døren. Trekker ned rullgardinene. Kryper opp i sengen.

Jeg legger hodet på puten. Har gledet meg til det. For å se om smertene kan forsvinne. Nå kjennes puten ut som murstein. Hard og vondt mot hodet. Jeg krymper meg.

Regnet trommer mot rutene. Egentlig er det deilig å ligge slik å høre på regnet. Men, ikke i dag. Lyden av regndråpene er som intense nålestikk mot hodet. En dråpe, et stikk. Ny dråpe, nytt stikk. Når regnet tar seg opp, og dråpene blir større. Mer intense. Da kjennes nålene mot hodet større og skarpere ut. Jeg kryper sammen i sengen. Trekker dynen opp mot ørene.

Det passerer en bil på veien utenfor. Så en til. Så enda en. Bare lyden av dem. Det kjennes ut som om de kjører tvers gjennom hodet mitt. Inn den ene tinningen og ut den andre. Jeg legger begge armene beskyttende over hodet. Prøver å stenge lydene ute.

En nabo smeller med en dør. Jeg hører meg selv gispe et «au». Hvorfor kan ikke verden være stille? Bare et lite øyeblikk. Det bråker overalt. Biler. Regnet. Dører som smeller. Vinden. Mine egne smerterop. Slutt med det bråket! Vær så snill!

Vinden gjør at rullgardinene blafrer. Det kommer til stadighet striper med lys inn i rommet. Jeg må lukke øynene. Klarer ikke lyset. Det gjør for vondt. Det svir i øynene. Får øynene til å renne. Kan tårene vaske vekk smerten?

Blodet pulserer i årene i tinningen. Eller banker. Ikke den gode bankingen, som når man er sliten etter en aktiv økt og kroppen er full av adrenalin. Nei, ikke nå. Banking. Som med slegge mot betong. Smerten gjør at pulsen øker. Bankingen øker. Sleggeslagene treffer hardere og hardere.

Jeg kryper om mulig enda mer sammen. Ligger i fosterstilling med armene beskyttende rundt hodet. Forsøker å stenge verden, lyset, lydene ute. Forsøker å gjemme meg for sleggeslagene, nålestikkene. Gjør meg liten, i håp om at smerten også skal bli mindre.

Jeg prøver forsiktig å åpne øynene. At jeg ser er uklare kontraster av tingene i rommet. Alt synes å være dekket av tåke. Og i tåken, et slør av sølvglitter som danser. Jeg blir svimmel av synet. Lukker øynene igjen mens det går rundt i hodet.

En unge skriker utenfor. Jeg skvetter. Ikke av den plutselige lyden. Men av den intense smerten lyden lager. Hodet mitt brenner nå. Sviende, glødende og varmt.

Jeg vrir meg i frustrasjon over smerten. «Aaaaau!» Det skulle jeg aldri ha gjort. Alt forsterkes av bevegelsen. Lydene. Lyset. Smerten. Bankingen mot tinningen. Nålestikkene mot øynene. Den hensynsløse smerten. Jeg kryper sammen igjen. For å beskytte meg selv. Forsøker å ligge helt i ro.

Smerten gjør meg kvalm. Jeg ignorerer det. Orker ikke nå. Det er nok nå.

Det er nok nå….

Jeg ligger slik i time etter time. Overveldet av smerten. Ligger helt stille. Beveger meg første gang etter to timer. For å ta ny runde med medisiner. Krymper meg av smerten bevegelsene utløser. Legger meg rolig ned igjen. Blir der.

Heller ikke runde to med medisiner hjelper. Jeg blir frustrert. For nå vet jeg at jeg må håndtere smertene i et døgn. Før jeg kan prøve medisiner på nytt. Jeg kryper enda mer sammen i sengen. Orker jeg et døgn til med dette?

Snart må jeg begynne å fungere. Må ta meg sammen. Trosse smertene. Trosse den ulidelige bankingen som hver en lyd lager. Trosse følelsen av øyne som svir i dagslys. Trosse kvalmen som kommer når smertene øker ved bevegelse.

Jeg har ikke lyst, men jeg må. Snart. For snart må jeg slutte å pleie min egen smerte. Snart må jeg fungere som mor.

images (2)

Advertisements

Bare en liten hodepine?

Jeg merker det det begynner å murre. Kjenner en svak, dirrende hodepine som sniker seg opp fra nakken.

Jeg vet hva det er. Men, jeg fortrenger. Jeg vil ikke. Ikke nå. Orker ikke. Har ikke tid. Sier om igjen og om igjen til meg selv, at det er bare litt vondt i hodet. Bare en liten, helt vanlig hodepine.

Smerten brer seg over høyre siden av hodet. Som om halve hjernen står i brann. En glødende, brennhet smerte.

Lyset begynner å gjøre vondt. Hver stripe av lys. Dagslyset. Lyset fra en lampe. Fra en skjerm. Som nåler mot øyet. Jeg prøver å vri meg unna. Det gjør vondt. Lukker øynene for å slippe. Må åpne dem igjen. Nålene mot øynene er skarpere nå.

Lyder. Det er så mye lyder. Overalt. Slutt med det! Ikke bråk så fælt!

Smerten blir verre.

Hodet føles nå som fastlåst i en skrustikke. Den blir strammere og strammere for hvert åndedrag. Som om bøddelen med den sorte hetten står og skrur til. En runde for hver gang jeg trekker pusten. Jeg kommer meg ikke unna.

Jeg klarer ikke lenger å ha øynene åpne. Lyset gjør for vondt. Er så skarpt. Tårene begynner å renne. Jeg tørker dem bort. Overrasket over at det bare er tårer. Forventer nesten å se blod. Blod etter lysets gjentatte knivstikk i pupillene.

Jeg kryper sammen. Smerten begynner å bli uutholdelig. Ligger i fosterstilling med hendene over hodet. Prøver å gjøre meg så liten som mulig. Gjemme meg for smerten.

Hvorfor må det være så mye lyd?  En bil som kjører forbi. Regnet som trommer ute. Min egen pust. Hver minste lille lyd. Føles som slag med slegge mot hodet. En lyd, ett slag. Ny lyd, nytt slag. Hodet dirrer etter slagene. Jeg kommer ikke unna lydene. Kan ikke bare verden være stille?!? Bare litt? For min skyld?

Jeg strekker ut armen og forsøker å få tak i en pute. AU! Bevegelse… Ikke driv med det! Smerten iler ned gjennom nakken. Brer seg i hele kroppen. Jeg hyler ut. Krymper meg igjen. Av sleggeslaget som treffer tinningen med trippel kraft i det jeg hører mitt eget hyl.

Skrustikken som holder hodet strammes enda mer.

Tårene renner nedover kinnene. Av smertene. Av lengsel etter å være smertefri. Av fortvilelse over at smertene bare øker.

Jeg prøver å tørke de bort. Disse salte små elvene.

Telefonen ringer. Faen!!! Lyden skjærer i ørene. Hvordan kan jeg ha glemt å skru av lyden? Slutt å ringe. Vær så snill! Jeg klarer det ikke nå.

Smerten over lyden går som et lyn gjennom hele kroppen. Merker at det begynner å toppe seg nå. Hodet eksploderer snart.

I samme øyeblikk kommer kvalmen som kastet på meg. Kroppen prøver å si at nå er det nok. Prøver å si at den har det vondt nok nå.

Kvalmen er overveldende.

Jeg vet hvor vondt bevegelse gjør. Har ikke lyst til å røre så mye som en finger. Vet jeg må. Vet det kun er sekunder om å gjøre før resultatet av kvalmen er et faktum.

Må jeg virkelig bevege meg? Kvalmen stiger i brystet, og jeg vet jeg må. Jeg krymper meg litt sammen. Gruer meg til det som kommer. Vet hvor vondt en liten håndbevegelse gjør. Om smerten det sender gjennom hele kroppen. Før den returnerer til hodet ti ganger så kraftig. Og nå. Meterne foran meg blir en evighet i smertehelvete. Men, jeg må!

Jeg beveger meg raskt. Eller så raskt som smertene tillater. Det føles som om jeg kastes rundt i en tørketrommel. Hvor sidene er dekket av skarpe spyd. Som trenger seg inn i meg fra alle kanter. Skraper meg opp. Spidder meg.

Den eksplosjonsfaren som har vært i hodet. Den begynner å nærme seg atombombe.

Kvalmen er påtrengende. Jeg rekker det akkurat.

Det topper seg.

Hodet brenner. Små stjerneglimt begynner å danse foran øynene på meg. Synet blir grålig og tåkete. Mørkere og mørkere. Nesten svart.

Faen! Hvor er telefonen min?

images

Dårlig timing!

Tankene har flakset mye i dag. Kanskje unormalt mye, uten at jeg helt vet grunnen.

Derfor har jeg også holdt meg i aktivitet i hele dag. Enten det ene, eller det andre. Bedre å gjøre noe, enn å sitte stille og la tankene få overhånd.

Men, smart var det nok ikke…

For jeg våknet i dag, og følte meg mildt sagt litt hanglete. Stod opp før fuglene, så tenkte det bare var fordi jeg var trøtt!

Vel, nå sa det PANG!!!

Skyhøy feber, tett som ei potte, svimmel og verkende kropp! Jippi!!!

Har mest lyst til å bare krype i seng og bli der, og det er ikke ofte jeg får den trangen når jeg er syk! Men ønsker og realitet går sjelden hånd i hånd… For med min flaks måtte jeg selvfølgelig bli dårlig nå når lille skatt er hjemme og barnehage er stengt frem til mandag.

Nei, to paracet nå, så får man glemme at man er dårlig og bare la det stå til…

Hei hvor det går!

sjuk_145961385_192330869

Kasteball i et system som ikke funker

En del av dere leste kanskje min frustrasjon i innlegget «Heia norsk helsevesen!«…

Jeg er dessverre fortsatt kasteball i et system som ikke funker… Ikke den eneste heller. Og langt fra det verste tilfellet. Men, det er frustrerende.

Etter x antall besøk på legevakt og sykehus i romjul og nyttår, så ble jeg skrevet ut igjen på fredag. Fortsatt med smerter i magen. Fortsatt uten svar på hva som er galt. Jeg er jo for ung til å ha slike problemer! Ja, mulig det, men jeg har vondt! Hører du lege? Jeg har vondt!!!

Beskjeden jeg fikk var å reise hjem. Ikke smertestillende. Ta det med ro. Google kolitt. Det kunne jo være det, men diagnose – nei…

Fredagen gikk som forventet. Smerter etter hjemreisen, men noen timer på sofaen hjalp på. Så bar det opp til Gardermoen for å hente mannfolket som kom hjem etter juleferie. Det er kke så lett å komme seg fra Gardermoen til meg kollektivt, og jeg visste jeg ikke ville klare meg alene hele helgen. Snille, snille mannfolket som stiller opp for meg!

Gardermoen var i overkant av hva jeg burde gjort. Forsinkelsene på flyet økte i takt med smertene mine. Til slutt måtte jeg bare sette meg ned på gulvet for å holde ut. Resten av kvelden var jeg ikke mye til selskap. La som et slakt på sofaen. AUUU!!!

Lørdagen var heldigvis litt bedre igjen. Rett og slett fordi mannfolket beordret meg til å ta det med ro. Så jeg lå på sofaen nesten hele dagen. Da gikk det fint.

Søndagen ble derimot en prøvelse. Poden kom hjem på dagen. Da nytter det ikke å holde seg helt i ro. I tillegg var det ett og annet som måtte gjøres hjemme. Jeg fikk heldigvis god hjelp. Derimot så må jeg bare venne meg til dette, i og med at det ser ut til at jeg må gå slik en stund…

Ut på ettermiddagen steg smertene igjen. Og med smertene kommer kvalmen. Da jeg på ettermiddagen skulle kjøre mannfolket hjem, så var jeg så kvalm at jeg ikke engang klarte å ha bilbelte hvilende på brystet. Jeg måtte kjempe for å ikke kaste opp… Men, jeg klarte da det også. Jeg kom meg hjem, og kvelden sneglet seg avgårde.

Mandagen er her. Dagen startet med litt mindre smerter. Er som regel sånn etter å ha sovet eller holdt meg i ro. Jeg fikk ordnet det som skulle ordnes og sendt poden i barnehagen. Så var det bare å ringe legekontoret. Ny legetime – igjen!

Jeg fikk ikke time hos min fastlege. Han var overbooket, og de ville ikke la meg vente til i morgen. Så jeg troppet opp hos en av hans kolleger. Da var det bare å legge ut om hele historien så langt. Så nye undersøkelser. Nye trykk og klem på magen. AUUU!!!!

Det ble også nye blodprøver. Nå skal det sies at jeg har såkalte vanskelige årer. Det er ikke så vanskelig å finne dem, men det blir alltid noe galt. Og etter 5 venefloner, hvorav 3 feilsatt. Den ene faktisk så feil at jeg ble nummen og kald i hele armen, og ikke klarte å bevege fingrene. Og et titalls blodprøver.. Ja, jeg ser ut som jeg er sprøytenarkoman. Sykepleier i dag smilte, og sa at hun måtte ta nye blodprøver. Jeg humret litt, tok av meg jakka og sa «pick one». Sykepleiers reaksjon taler for seg selv: «FY FAEN!!!»

Så inn til legen igjen. Nei, ikke visste hun. Vente på koloskopi, men jeg fikk resept på smertestillende og sykmelding ut uken. Hold deg i ro!

Ble også henvist til gynekolog. Nå er jeg så lei, at jeg bare er glad for alle undersøkelser som kan utelukke noe. Det er derimot en ting jeg lurer på? Hvorfor er det slik at kvinner må ha gynekologisk undersøkelse ved enhver anledning? Det virker som om legene tror de kan finne svar på alt som er galt med et hunkjønn bare hun sprer bena!

Joda, det er mange kvinns som hadde hatt et bedre liv om de hadde spredd bena litt oftere, men det er en helt annen diskusjon.

Så bar det hjem igjen. Ringe gynekologen. Ledig time? Nei, ikke i januar. Haster det? Jeg måtte så forklare hele runddansen en gang til. Hmmm… Hørte jeg i andre enden. Så bar beskjeden å komme inn til dem med henvisningen. Da skulle de finne en time til meg. Kanskje neste uke.

Ut å kjøre igjen. Ikke helt ideelt når man har smerter. I alle fall ikke når smertene forverres når jeg sitter rett opp og ned… Men, må man så må man.

Vel fremme henvender jeg meg i luken. Hei! Jeg skal levere denne og få en time.Damen skuler stygt på meg. Få time? Hvem har sagt det? Så var det bare å forklare hele sulamitten en gang til, inklusive det som ble sagt på telefonen litt tidligere. Hun ser på en kollega som overtar papirene mine. Nei! Ingen time å få. Reis hjem. Vi sender innkalling i posten.

Så da bar det hjem – igjen! Uten svar. Med usikker ventetid for neste undersøkelse. Med like store smerter.

Jeg har blitt kasteball. I et system som ikke virker. Et system preget av venting. Av usikkerhet. Av kunnskapsløshet. Av beslutningsvegring. Av henvisninger. Kastet frem og tilbake fordi ingen gjør noe noen burde ha gjort!

fig200208043Bilde fra Tidsskrift for den Norske Legeforening

 

Heia norsk helsevesen!

Jeg har ikke akkurat hatt noen god avslutning på 2012. Ei heller noen god start på 2013. I drøyt en uke har mine dager vært preget av sykehus og smerter…

Nå skal ikke jeg klage. Det er mange som har det verre enn meg. Mange med en mer komplisert sykehistorie. Mange med større smerter, og alvorligere diagnoser. Mange med større utfordringer i møte med det norske helsevesenet enn meg… Jeg skal ikke klage. Derimot så ønsker jeg å sette ord på mine siste dager. For å vise at vi har et helsevesen som ikke fungerer som det skal.

Det hele startet fredag i romjulen. 4. juledag blir vel det… Jeg hadde hatt en god kveld. Vært i byen og møtt mange hyggelige mennesker. Selv om jeg var eneste edruelige blant øl- og vinglassene, så koste jeg meg og lo masse. Men når man er plaget av heftig migrene, så kjenner man sin besøkelsestid i et støyende lokale med dårlig luft. Så det ble tidlig kvelden på meg.

På vei hjem begynte jeg å kjenne mageknip. Tenkte ikke noe over det. Var jo lenge siden sist jeg spiste. Var bare rett hjem å få seg noe mat. Trodde jeg!

Jeg fikk i meg knappe 5-6 biter av maten. Klarte ikke spise mer. Smertene var økende og kvalmen stigende. Herlig! Men, mageknip går stort sett over, så jeg tok heller kvelden. Tenkte at en god natts søvn løser det meste.

To timer senere bråvåknet jeg. Av smerter. AUUU!! Veldig vondt i magen… Øverst i magen. Tok litt smertestillende. La meg i sengen igjen. Håpet det ville hjelpe. Håpet det ville gå over…

Enda et par timer senere hadde jeg mer vondt. AUUU!! Smerten hadde vandret ned til høyre side i magen. Smertestillende hadde ingen effekt. På tide å ringe legevakten.

Jeg bor et stykke utenfor byen, og vi har kommunal legevakt her. Det var derimot ikke den jeg valgte å ringe. Legevakten her er ikke mye verdt. Jeg har selv opplevd manglende hjelp ved kraftig migreneanfall vedvarende i flere dager. Hadde tatt optimal medisinering mot migrenen. Forsøkt alt fra reseptfrie legemidler til morfin uten lindring. Da jeg ringte dit fikk jeg beskjed om at jeg kunne komme inn og få en dispril. Det var alt de kunne gjøre. Da jeg spurte hva dispril kunne gjøre som morfin ikke klarte, fikk jeg bare beskjed om at sånn var det bare. De kunne ikke gjøre mer. Da, som nå, dro jeg til legevakten i Oslo. De la meg inn på ahus! Så alvorlig var smertene mine som legevakten her ville kurere med en dispril. Min sønn har også blitt feilmedisinert der. Og senest nå i romjulen stod det oppslag i lokalpresse at legevakten hadde stått et par timer ubemannet av lege. Fordi avtroppende lege dro hjem før påtroppende lege var på plass. Fantastisk!

Jeg ringte legevakten i Oslo. Joda, jeg var velkommen dit. Men, jeg måtte komme meg dit på egenhånd siden jeg ikke tilhørte der. Fair enough!

Legevakten2%20(200x124)Bilde herfra

Legevakten i Oslo er noe for seg selv. Man kommer inn, og må først snakke med en sykepleier i skranken for å få kølapp. Så sitte ned å vente på sitt nummer. Dette gikk heldigvis raskt. Fikk så snakket med ny sykepleier. En sykepleier som vurderer hvilken prioriteringsgruppe man skal i. Hun hørte på hva som feilet meg og noterte. Nevnte noe om mulig blindtarm, noe som krever umiddelbar operasjon fordi den kan sprekke. Jeg ble plassert i gul kategori. Da er man prioritert. Bør få legetilsyn innen en time. Heldigvis! Jeg hadde store smerter, men fikk ikke lov til å ta mer smertestillende. Det kunne kamuflere endringer i smerteutvikling og vanskeliggjøre undersøkelse.

Tiden gikk. En time. To timer. Tre timer. Så og si ingen pasienter ble tatt inn. Legene behandlet stort sett de som kom inn med ambulanse eller politi bakveien. Hastetilfeller! Det vil si stort sett narkomane med overdoser og alkoholpåvirkede slosskjemper. Akkurat der og da skulle jeg ønske jeg hadde tatt meg en real fyllekule den kvelden. Kanskje jeg også hadde fått komme inn bakveien.

Timene fortsatte å gå. Fire timer. Spurte hvor lenge jeg måtte vente. «Det er vaktbytte om en time. Det blir i alle fall ikke før det!» Jo, takk skal du ha! Kan jeg ta smertestillende da? Nei, det fikk jeg ikke lov til. AUUU!!

Vaktbytte kom og gikk. Venterommet ble stadig mer fullt, men få fikk hjelp. Fem timer. Seks timer. Smertene var uutholdelige. Jeg lå på tvers over to stoler og klynket. AUUU!! Til tross for at det muligens var akutt blindtarmbetennelse…

Etter nesten syv timer fikk jeg endelig komme inn til legen. Undersøkelse. Klem og trykk på magen. Som om jeg ikke hadde vondt fra før. Mulig blindtarmbetennelse var konklusjonen. Måtte vurderes av kirurg. Rett til ahus, men uten smertelindring og i drosje selv om jeg nesten ikke klarte å sitte oppreist.

Vel fremme på akuttmottaket på ahus ble det mer venting. En time gikk. Begynte på time to. Det var da 11 timer siden jeg kontaktet legevakten per telefon og 10 timer siden jeg gikk inn døren på legevakten. 11 timer uten mat, drikke og smertestillende før jeg endelig ble trillet inn av sykepleier.

IMG_20130101_180237

Flere undersøkelser. Mer trykk og klem på magen. Sprøyter og stikk i hytt og pine. Smertelindring, nei ikke enda! Mat og drikke? Nei, du må faste i tilfelle operasjon.»Ja, men….» «Her har du en munnsvamp. Sug på den!» Ikke noe svar. Fortsatt mulig blindtarm. Opp på sengepost. Ligg her.

Så der lå jeg. Med smerter. AUU!! Ikke mat. Ikke drikke. Ikke smertelindring. Ikke noe svar. Kjempe gøy!!

Timene kom og timene gikk. Lukten av mat og kaffe var fristende, men fikk ikke røre. Til tross for store smerter, så kjedet jeg vettet av meg. Jeg er ikke skapt til å ligge stille. Heldigvis fikk jeg truet moren min til å hente pc til meg… Joda, det kunne jo vært hyggelig med besøk en liten stund også. Men, hun var fyllesyk og trippet etter å komme seg avgårde igjen. Ha det bra!

IMAG0462

Ny lege innom på kveldsvisitt. Trykk og klem på magen. AUUU!!! Ikke noe svar. Fortsatt mulig blindtarm. Fortsatt faste. Ingen ordentlige svar. Men kunne nå få væske intravenøst. 24 timer etter smertene begynte hadde jeg fortsatt vondt. Fortsatt i uvitenhet.

Sykepleier der jeg lå var helt fantastisk. Hun visste ikke hva godt hun kunne gjøre for meg. Skjønne, herlige menneske! Da hun til slutt skjønte at det ikke kom til å skje noe mer den dagen, fant hun frem mat og drikke til meg. Endelig! Men, jeg måtte love henne å faste fra midnatt igjen.

Natten gikk med hyl og skrik. Ikke meg vel å merke, men det er ikke akkurat stille på et sykehus. Morgenen kom! Men uten kaffe og røyk som den pleier. Bare smerter. AUUU!! Og nye stikk i arm og finger. Mer venting. Og venting. Og venting.

Først ultralyd. Mulig gallestein eller annet i den sjangeren. Vente. Gjennomføre ultralyd. Tilbake på rommet. Vente…. Legevisitten kom. Mer trykk og klem på magen. AUUU!! Trolig ikke blindtarmen. Usikkert på hva det er. Dra hjem. Åpen retur, men dra hjem.

Jeg dro hjem. Svimmel, og i smerter. Det var da søndag ettermiddag.  Heldigvis har jeg fantastiske venner. Først ble jeg hentet av en kamerat som hold meg med selskap en liten stund. Så ble jeg hentet der av et vennepar. De tok vare på meg de neste dagene. Jeg klarte fint lite selv…

Smertene ga seg ikke. Fortsatt vondt. Fortsatt uvisst hva det var. Smertestillende hadde ingen effekt. Paracet, Ibux, Voltaren, Pinex Forte, Tramadol, Sobril… Forsøkt alt sammen, men uten hell.

1. januar var det nok. I og med at jeg var hos venner så forsøkte vi oss på nærmeste legevakt – Legevakten i Akser og Bærum. Hadde jo åpen retur på ahus, så de burde jo forstå… Akuttmottaket ville ikke ha meg. Kunne forsøke via legevakta der, men det var 3-4 timers venting. Svineinfluensaen hadde brutt ut for fullt. Ikke kunne de garantere meg hjelp heller. Jeg hørte ikke til der. At jeg ikke klarte å sitte rett opp og ned i bil betydde ingenting. Da fikk jeg ringe ambulanse. Og jeg vurderte det. Ringe ambulansen. Fra parkeringsplassen til legevakten…

Jeg gjorde ikke det. Jeg er av den typen at jeg nekter å bevege meg inn i en ambulanse med mindre jeg må. Jeg dro tilbake til vennene mine. Tok smertestillende og håpet det ville gi seg. Det gjorde ikke det, og jeg ringte til slutt ahus. «Kom inn med en gang». Joda, da var det bare å sette seg i bilen enten jeg ville eller ikke. Akuttmottaken på ahus takk!

IMG_20130102_103028

Nye stikk. Nye undersøkelser. Mer klemming og trykking på magen! AUUU!!! To leger denne gang. Første legen måtte ha en second opinion. Kunne fortsatt være blindtarm, men lite trolig. Bestille ct av magen. Legges inn, men lite sengeplasser. Hjem på permisjon i påvente av ct. Ring hvis forverring. Så da bar det hjem igjen. Uten svar. Uten smertelindring.

Kvelden kom. Smertene ble verre. AUUU!!! Temperaturen steg. Ny telefon til ahus. «Kom inn med en gang!» Nok en tur til ahus. Rett på post denne gangen. Ny faste. Seng på gangen. Smertestillende som ikke virket. Så vondt at tårene rant av smerte. Det har kun skjedd en gang før i livet.

Kveld ble til natt, og natt ble til dag. Nye stikk. Nye blodprøver. Veneflon som ble satt feil – to ganger. Følte at blodårene mine var like herjet som etter 5 år på gata. Mer venting. Mer fasting. Men heldigvis litt væske.

IMAG0461

Ut på ettermiddagen fikk jeg endelig ct. Tenkte at nå må jeg vel få noen svar. Sånt tar jo ikke lang tid. Men ettermiddag ble til kveld. Ikke en lege å se. Hadde ikke blitt vurdert av lege siden jeg kom inn kvelden før. Bare ct og beskjed om å faste. Liggende på gangen i smerter uten svar…. Igjen! Da det endelig ble så sent at det verken var håp om legevisitt, svar eller handling den dagen fikk jeg endelig spise. Tre tørre, halve brødskiver og et glass saft. Jippi! Så forsøk på å sove i støyen og lyset i korridoren med smerter! AUUU!!

Jeg kom meg gjennom den natten også. Men, på’n igjen med ny faste dagen etter. Følte meg innhulet da jeg så meg selv i speilet. Timene gikk, men til slutt kom endelig legevisitten. Ct hadde stort sett vært fint, men med noen små uregelmessigheter. Ikke blindtarm eller nyrer. Derfor ikke akutt. Mulig kolitt – betennelse i tarmen. Reis hjem! Ja, men…. Jeg har fortsatt vondt. Vente på koloskopi. Kanskje i løpet av januar om du er heldig. Ikke smertestillende, men sykemelding hvis du vil ha.

Så da ble jeg sendt hjem. Igjen. Med et «kanskje muligens»-svar. Med fortsatt like store smerter. Med beskjed om at jeg må vente opptil flere uker før jeg får neste undersøkelse. I mellomtiden må jeg bare gå slik. Og ha det vondt! Til tross for at jeg ikke fungerer. Til tross for at jeg må fungere fordi jeg er alene om daglig omsorg for en gutt på snart 4 år! Neida, jeg må gå med smerter. AUUU!!!  Heia norsk helsevesen!