Kamp i motvind

Enkelte dager er bedritne, rett og slett. Dager jeg like gjerne skulle hoppet over. Som ikke medfører noe som er verdt å ta med seg videre.

I dag er en sånn dag.

En dag hvor jeg føler at jeg står i motvind. Hvor ett hvert skritt frem, følges av fem tilbake.  Hvor jeg sparkes overende hver gang jeg har funnet balansen. Hvor jeg kjemper en kamp jeg ikke kan vinne.

En dag hvor nederlag føles som eneste mulige utvei. Hvor det ikke er meningen at jeg skal klare å komme ut med stolthet og verdighet i behold. 

En dag hvor jeg føler at det er på tide å gi opp. Innse at enkelte ting er for mye for selv meg å kjempe imot.

Det sies at motgang gis til den som takler det best.

Vel, joda…. Jeg har taklet alt som har kommet min vei hittil. Hver eneste utfordring.

Men, jeg er sliten. Jeg er lei. Noen ganger vil jeg bare kunne nyte seirene litt også. Få lade opp sånn at jeg er klar til neste runde. 

For det er ikke noe alternativ å gi opp!

Selv om jeg har skrekkelig lyst til å gi opp akkurat nå. Selv om jeg står i stormer de fleste ikke hadde turt å bevege seg i nærheten av. Selv om jeg møter utfordringer tøffere enn andre har evne til å fatte.

Jeg er ikke den som gir opp!

Det er fristende, fordi det er den enkle utveien. Men, det gir meg intet å gjøre det.

Jeg er sterk som faen! Jeg har taklet verre ting før. Jeg takler dette også. 

Bare la meg få lov til å kjenne på motgangen i dag, sånn at jeg vet hvilken styrke jeg må møte opp med i morgen.

Reklame

Korthuset som falt

En liten vind.
En skarp bris.
Var alt som skulle til
for å rase korthuset.
Det jeg har jobbet slik for.
Brukt tid og energi
på å stable opp.
Så stødig som jeg bare kan,
til korthus å være.

Ble så brått blåst overende.
Ligger nå bare i et kaos
av kort som ikke passer sammen
Den lille, skarpe brisen,
som ødela alt
med ett lite vindkast
av motvilje
av mangel på forståelse
av mangel på medmenneskelighet.

Kjære politikere, er dette en hverdag dere ønsker for fremtidens barn av aleneforsørgere????

Kjære Jens, Siv, Erna, hvem som helst….

Valgkampen drives i radig tempo om dagen, og politiske idealmål ytres over en lav sko. Men, ikke en eneste av våre kjære politikere ytrer noe om hverdagen til sånne som meg. Aleneforsørgere….

Jeg leste nettopp innlegget til en gutt på 15 år i Aftenposten. Han er lei av å være fattiglus! Han er som alle andre tenåringer. Forskjellen er bare at moren hans er alene om omsorgen for han. Hun er aleneforsørger.

Som aleneforsørger så har man samme utgifter som alle andre. Man skal bo, betale strøm, tv-lisenser, mobilregninger, internett, bil, bensin, forsikringer, osv osv…. Men, man har bare en inntekt til å dekke alt dette.

Jeg drømmer om å eie min egen bolig. Å vite at her kan jeg bo så lenge jeg måtte ønske. Kunne få lov til å male stuen uten å måtte be om lov. Et sted jeg kan slå meg til ro, og kalle for mitt hjem! For nå leier jeg. En kjellerleilighet uten tilstrekkelig lysforhold. Føler jeg kaster penger ut av vinduet hver måned, i stedet for å betale ned på noe jeg vil ha noe igjen for.  Jeg drømmer ikke om mye. En leilighet med balkong eller uteplass. Behøver ikke være så stor. Bare kjøkken, stue og bad. Og to soverom. Så min lille skatt kan ha sitt eget sted å leke. Så min lille skatt har et sted hvor han kan ha med venner hjem fra barnehagen.

Kjære politikere, er drømmene mine urimelige?

Men, jeg kan ikke kjøpe. Jeg har ikke foreldre som sitter godt i det. Hvor i verden min far er, vet jeg ikke. Vet egentlig ikke om jeg engang hadde fått vite det om han gikk bort… Han er alkoholiker. Så det er ikke noe å hente der. Moren min har heller ikke økonomi til å hjelpe. Hun er uføretrygdet. Har ingen penger på konto som jeg kan få til startkapital. Har ingen bolig banken kan ta sikkerhet i. Jeg står på egne ben.

Ikke får jeg boliglån heller. For bankene har begrensninger på hvor mye av kjøpesum de kan låne ut.  Husbanken er jo en mulighet, men det hjelper meg lite. For det er også begrensninger for hvor stor lånebelastning man kan ha. Jeg har allerede billån, for bilen klarer jeg meg ikke uten her jeg bor. Da vil jeg bruke så mye tid på reise at jeg ikke kan jobbe fullt. Barnehagen utvider nemlig ikke sine åpningstider for at jeg skal reise kollektivt. Og så har jeg studielån. Det som da står igjen innenfor akseptabel lånebelastning er ikke nok. Ikke på dagens boligmarked. Det er umulig å finne bolig så billig, med mindre jeg velger å flytte til Finnmark eller noe i den duren. Men hva da med lille skatt? Han vil jo miste alt av venner. Han vil miste nesten all kontakt med familie. Han vil miste kontakten med faren sin.

Kjære politikere, er det ikke meningen at vi som er alene uten foreldre som kan hjelpe skal kunne eie vår egen bolig?

Og jeg har samme utgifter som alle andre. Jeg har telefon. Jeg har internett. Jeg bruker strøm.  Jeg har bil. Jeg reiser til og fra jobb. Jeg har barnehageutgifter. Jeg har forsikringer. Jeg har legeregninger. Jeg har innkjøp av nye klær og nytt utstyr til lille skatt ved hvert skifte av årstid. Jeg har studielån. Osv. osv. osv. Men, jeg har bare en inntekt. Når alle de faste utgiftene er dekket, så er det ikke mye igjen. Og så kommer de variable kostnadene i tillegg. Mat, drikke, husholdningsartikler. Uforutsette utgifter vil jeg ikke snakke om, for det har jeg rett og slett ikke råd til.

Jeg kan ikke ta med meg lille skatt til dyreparken i Kristiansand. Jeg kan ikke ta med lille skatt til syden. Det finnes ikke penger til sånt. Jeg har ikke engang en familiehytte å reise til, så det er ingen ferie for en rimelig penge heller. Jeg har ikke råd til sånt. For jeg er alene, med samme utgifter som de som er to.

Kjære politikere, er det sånn det skal være? At min lille skatt ikke skal reise på ferie som andre barn, bare fordi mammaen hans ikke har funnet noen å dele livet og dets kostnader med?

For det er ikke så mye dyrere å være to. Man trenger ikke noen større bolig, for de fleste deler tross alt seng, stue, kjøkken og bad med sin bedre halvdel. Noen har kanskje to biler, men det er tross alt et valg. Jeg hadde fint klart meg uten egen bil, hvis jeg ikke var avhengig av å rekke barnehagen selv hver eneste dag. Noen utgifter er større, det skal jeg ikke fornekte. Men, langt fra alt. Og utgiftene er ikke doble. Langt derifra!

Men, alene så må man ta alt selv. Joda, det finnes økonomiske støtteordninger. Bidrag får jeg jo ikke… Far bare unnskylder og utsetter, og jeg orker ikke å ødelegge et godt samarbeid om barnefordeling for å få noen få hundrelapper gjennom Nav. Jeg får dobbel barnetrygd. Drøyt kr. 900,- ekstra i kassen der hver måned. Og joda, jeg får dekket drøyt kr. 1400,- av grunnprisen på barnehagen av Nav hver måned. Det hjelper jo på. Uten det så hadde det nok ikke gått rundt hver måned. Men, det veier ikke opp for merkostnadene ved å være alene. Og skattefordelene er det ikke noen vits å snakke høyt om. Jeg betaler like mye i skatt hver måned jeg, som mine kolleger og venner som lever i tosomhet.

Jeg får det til å gå rundt, og knapt nok det. Men, jeg har ikke noe ekstra. Jeg kan ikke fylle livet til lille skatt med opplevelser, reiser, nye impulser. Jeg har ikke penger til slikt, og alt koster. Jeg har ikke muligheten til å gi min lille skatt det kule utstyret han ønsker seg eller de populære klærne når sånt begynner å bli viktig om noen år. Jeg har ikke råd til slikt. Jeg kan ikke holde barnebursdager på lekeland, og har ikke plass til det hjemme. Så stor bolig har jeg ikke penger til om jeg så står dobbelt. Det blir som for 15-åringen i Aftenpostens artikkel. Han kan ikke gjøre alt det alle de andre gjør. De med foreldre som ikke bor alene.

Jeg kunne tatt meg en bedre betalt jobb. Jobbet døgnet rundt for å øke inntektene. Benyttet hvert ledige minutt på jobb. Men, jeg gjør det ikke. Fordi jeg vet at min lille skatt også trenger en tilstedeværende mor. En mor som har tid til han, og som faktisk orker å ta vare på han og gi han omsorg. Lille skatt trenger først og fremst mammaen sin. Så jeg velger  å få det til å gå rundt, og også ha tid til lille skatt. Men, det betyr at jeg også velger å ha dårlig råd. Fordi samfunnet er tilpasset at man er to, og ikke bare en.

Kjære politikere, er det sånn dere vil ha det? Ønsker dere virkelig et økonomisk klasseskille mellom aleneforsørgere og de som lever sine liv i tosomhet? Bare fordi vi ikke har funnet den ene vi ønsker å dele livet med?

Kjære politikere, ikke unnskyld med at dette er materielle verdier. At jeg som mor sikkert har mye annet å bidra med som kan gjøre livet til lille skatt godt. Jeg vet det! Men, i dagens samfunn er materielle verdier viktig. Det vet jeg selv, som tidligere mobbeoffer. Jeg hadde ikke alt det alle andre hadde. Jeg var aldri på utenlandsreiser eller kule ferier. For å ikke virke annerledes så løy jeg. Jeg fortalte fantasihistorier om hvor jeg hadde vært i ferien. Jeg skrøt på meg kule bursdagsgaver og dyre julegaver. Bare for å ikke skille meg ut. For å slippe å føle meg annerledes. For å slippe de fordømmende blikkene over at mamma ikke hadde råd. For å i et øyeblikk late som om vår familie ikke hadde dårlig råd.

For det er vondt å stå utenfor fordi mor eller far ikke har råd. I dagens samfunn blir materielle verdier viktigere og viktigere, dessverre. Det legges merke til hva slags klær våre barn går i. Medelever legger merke til hvordan våre barn bor, og hva slags bil mamma eller pappa kjører. Det blir snakket om dyre og fancy ferieturer, opplevelser og impulser. Barna skal ha all verdens utstyr. Alt fra sykkel og fotballutstyr til IPad, data, mobil og tv-spill. Det er mye av dette som ikke betyr noe i det lange løp. Men der og da, så betyr det alt. For en 10-åring, en 13-åring eller en 18-åring. Ja, for et hvilket som helst barn. Så er det en prøvelse å stå utenfor. Å være annerledes. Ikke ha alt det som alle de andre har. Fordi mamma eller pappa bor alene, og derfor ikke har råd. Fordi samfunnet vårt ikke har økonomisk aksept for at aleneforsørgere finnes.

Kjære politikere, er dette en hverdag dere ønsker for fremtidens barn av aleneforsørgere????

Hashtag #Ferielykke

Snart ferietid!

Det leses på sosiale medier om sol og sand mellom tærne. Party på Kos. Paraplydrinker i Side. Shopping i London. Glade barn i Danmark. You name it!

Folk reiser hit og dit. Farter i samme tempo som Solberg-brødrene på en god dag. Alt skal sees, og alt skal oppleves.

Familieferie. Romantisk get away. Venninnekos. Kompisfylla.

Overlykkelig nedtelling til sommerens store happenings, og den sørgmodige nedtellingen til den dagen man igjen blir innhentet av hverdagen.

Lykkerus. Duggfriske dråper i sommersol. Saltvann i håret. Solbrune kropper. Familieidyll. Reker og hvitvin på brygga. Bølgeskvulp mot båtsiden. Nye opplevelser. Oppdagelsesferder i smale bakgater i en ukjent by.

Smilende ansikter på selvportretter postet der det kan postes. Med hashtags som ferielykke, LivetErHerlig og FyFaenNåKoserJegMegSåSinnsyktAtJegBareMåViseAlleSåDeKanMisunneMeg…..

Jada, det er noen som har det….

Og i dagene før ferien. Hvor alle MÅ poste nedtellingen til den store avreisedagen på alle sosiale medier. Så kommer spørsmålet: «Hva er ferieplanene dine da?»

De fleste legger da ut med samme iver og entusiasme som en treåring som får fri tilgang på Willy Wonkas sjokoladefabrikk. Det høres ut som om de skal verden rundt hele gjengen, selv om enkelte «bare» skal på hytta og slappe av og nyte livet. Moro for unga da vettu!

Så kommer spørsmålet til meg! «Og du da? Hva skal du i sommer?»

Joda, svaret er vanvittig enkelt: Jeg skal ikke en dritt!!! Ja, du hørte riktig! Ikke en dritt!!!

Gidder ikke engang slenge på noen entusiastiske linjer som «bare slappe av og ta det med ro», «nyte en real byferie» eller andre fraser for å la det virke som om det er planlagt og selvvalgt.

For helt ærlig, så skulle jeg helst vært alle andre steder enn akkurat her når ferien starter. Jeg vil også ha sol, sommer og sandstrand. Jeg vil også drikke rødvin i Roma. Eller gå meg bort i trange bakgater på en øy i Hellas. Eller nyte eksotiske drinker på en enda mer eksotisk strand. Eller… Eller…  Jeg vil også på ferie!!!

Men neida….

Jeg er hun som dreit seg ut her tidligere, og derfor ikke kan reise i år. Hun som må bruke alle ferie- og skattepenger på å rydde opp i gammel moro. Hun som må være fornuftig i år, og derfor ikke kan reise sydover som resten av de norske trekkfuglene kalt arbeiderklassen.  Hun som ikke engang har en liten familiehytte å reise til, og derfor ikke har annet valg enn å være hjemme….

Så sorry for at jeg ikke deler entusiasmen for din ferie!

Den evige ventingen…

Hun rusler fra jobb. Glad arbeidsdagen er over. Glad for å ha noen dager fri. Hun trenger det…

På turen hjem ser hun solen, som sakte forsvinner bak et tykkere og tykkere tåkelag. Solen som skinte et lite øyeblikk, er igjen i ferd med å gjemme seg.

Hun kommer hjem. Lager seg en kaffe. Nyter de varme, deilige dråpene på trappen. Det er godt å være hjemme tenker hun. Få slappet av. Hun trenger virkelig det. Hun har ikke energi igjen…

Kaffekoppen er tom. Hun går inn på stuen. Setter seg ned i sofaen. Hva nå?

Tomheten fyller henne. Hun sitter her igjen. Alene. Slik hun gjorde i går. Og dagen før der. Og dagen før der igjen. Bare tomt…

Hun har mest lyst til å skrike. Kaste ting rundt seg. Få ut all frustrasjonen hun bærer på. Gråte ut alle vonde følelser. En gang for alle. Men, hun sitter i ro. Vet det ikke er sånn det fungerer. Det er godt å få det ut. Det er godt en liten stund etterpå. Så er hun tilbake der hun var. Alene i tomheten.

For hun vil ikke være alene, men det er slik det er. Nesten alltid. Bare henne og tankene.

Hun vet det vil være sånn resten av dagen. Hun vet det vil være sånn dagen etter det igjen også. Og mesteparten av dagen etter det igjen… Men så, kanskje noen timer med selskap en kort kveld. Kanskje en natt i en armkrok. Kanskje en morgen med noen ved siden av seg. Hvis hun er heldig. Hun håper det. Håper på det lille døgnet hun har med selskap. Men, tør ikke forvente det. Eller ta det for gitt.

Nå er hun overlatt til ensomheten. Minutter, timer, dager alene. Hvor ingenting skjer. Hvor hun vil sitte alene. Se minuttene skli sakte unna… Bare vente… På at tiden skal gå.

For første gang ønsker hun at hun var noen annen. Hun ønsker seg et annet liv. Et lykkelig liv. Et liv fylt med glede, latter og mennesker. Hun vil være en annen. Så hun kan nyte livet. Leve livet.

Hun vil nyte minuttene. Ikke se de sakte sklir forbi mens hun venter på bedre tider. Tider som ligger så langt frem at hun ikke kan se dem. Hun vil ikke sitte stille å vente. Men, det er det hun gjør. Livet sklir forbi, mens hun sitter stille alene og venter. Eldes for vært minutt. Svinner hen. Blir en skygge av seg selv.

De neste dagene kommer hun til å sove mye. Hun er sliten. Sliten av tanker som aldri forsvinner. Sliten av alt det negative. Sliten av å prøve å lete etter svar som ikke finnes. Sliten av å håpe. Sliten av å bli skuffet… Hun er utslitt! Men, det er ikke derfor hun sover. Hun sover for å få tiden til å gå. Fordi hun ikke klarer å være våken i sin egen ensomhet. Orker ikke kjenne på den. Orker ikke flere vonde tanker. Orker ikke flere tårer.

I søvnen er hun fri. Hun kan drømme om det livet hun ønsker seg, men ikke kan få. I drømmene lever hun. Hun realiserer sine mål. Hun er lykkelig. Hun smiler og ler.

I  drømmene kan hun kan gjemme seg for virkeligheten. Søvnen er hennes flukt. Hennes tidsfordriv. I søvnen merker hun ikke de ensomme minuttene, timene som sklir forbi.

Så våkner hun igjen. Til virkeligheten. Tynges når hun må innse at drømmen ikke kan bli sann. Ikke enda. Ikke på lenge. Den må forbli hennes flukt. Hun er fanget av virkeligheten. De ensomme, lange minuttene. Som sklir forbi.

Det er livet hennes. Det eneste livet hun har. Hun venter på at livet skal kunne begynne. Men mens hun venter, så sklir livet forbi henne. Hun lever det ikke. Hun venter det.

Bildet er herfra

Jeg klarer ikke se fremover!

Jeg har hatt en del gode dager i det siste… Rett og slett fordi jeg har klart å la være å tenke på det som plager meg. Eller, klart å skyve det unna. Gjemme det. Stukket hodet i sanden…

Men, jeg har bra noen gode dager. Innimellom… Jeg har det ikke bra!

For jeg klarer ikke se fremover… Jeg klarer ikke se positivt på tiden som kommer. Jeg ser frustrasjoner. Jeg ser dårlige dager. Jeg ser ensomhet. Jeg ser bekymringer. Og jeg ser ruin.

For økonomien tynger meg. Mer for hver dag som går. Fordi jeg ser at det ikke går fremover. Jeg står på stedet hvil. Det er  ingen utvei. Ingen løsning i sikte. Ingen dag jeg kan telle ned til hvor jeg vil bli gjeldfri.

Jeg har en endeløs rekke av dager, uker, måneder, år… Hvor økonomien er stram. Hvor jeg ikke kan unne meg den minste ting. Dager som kommer, dager som går. Det samme hver bidige dag. Det tar ingen ende!

Dårlig samvittighet for hver krone som brukes. Selv om jeg må. Selv om det er til nødvendigheter. En endeløs rekke av dårlig samvittighet…

Normalt ville jeg nå gledet meg over at vi går lysere tider i møte. At det snart er vår, og så sommer. Ferie, helligdager. Fri til å nyte etterlengtet solskinn og varme i kinnene.

Jeg ser ikke gleden i det lenger. For hva er våren verdt når man ikke kan nyte den? Når hvert bidige minutt går til bekymringer over det man ikke kan gjøre noe med?

For hvorfor skal man glede seg til sommer og fri, når man ikke kan nyte det? Når man ikke har råd til å fylle fridagene med noe som helst? Når tanken på sommer som nærmer seg, bare gir bekymringer for feriens kjedsommelighet? Og ulykkelige tanker om en liten gutt som ikke får reise på ferie? Fordi mor ikke har råd til å reise utenfor gårdsplassen.

For når de små timene jeg har med fritid nå, bare gir meg vonde tanker. Vonde tanker fordi jeg ikke kan. Vonde tanker om en fremtid uten plan, uten mål, uten noe å strekke seg etter. Vonde tanker i ensomhet… Hvordan skal jeg da klare timer, dager, uker med fritid?

Minuttene, timene, dagene, ukene glir forbi meg. Jeg vet jeg burde leve i dem. I nået. For det er nå livet er. Men, jeg kan ikke leve i nået. Fordi jeg må bekymre meg for fremtiden. For løsninger som ikke finnes. For ensomheten som omgir meg nå. For ensomheten som venter i morgen, og dagen etter.

Jeg har lyst til å gi opp. Skrike ut at jeg ikke orker mer. Falle sammen. Bare la mørket fange meg. Og sluke meg. For mørkets apati er mindre smertefullt enn slik jeg har det. Når frustrasjonene tar meg. Når jeg ikke ser håpet. Når jeg står alene og vakler. Når jeg trenger noen til å holde meg, men finner meg selv stående alene…

Jeg klarer ikke se fremover. Jeg klarer ikke å se noe positivt vente på meg der fremme. Alt som venter er nye frustrasjoner, og ensomhet.

Dårlige dager som slag og knuter!

En ulykke kommer sjelden alene sies det… Det føles sånn om dagen.

For jeg prøver å finne overskuddet jeg trenger til å gjøre dagene bedre. Jeg leter etter lyspunkter, og prøver å ikke la meg fange av de mørke tankene som lurer i bakgrunnen.

Men, det skjer alltid et eller annet. Får stadig et slag i trynet fra uventet hold. Noe jeg ikke er forberedt på. Som opprettholder status quo. Harde slag. Som treffer meg der det smerter mest…

Jeg er bundet fast… På hender og føtter. Fastknytt. Fengslet.

Den første knuten, det første slaget:
Jeg klarer ikke jobbe. Ikke så mye som jeg vil. Smertene er for sterke. Nederlaget treffer meg. Som en knyttneve. Midt i magen.

Den andre knuten, det andre slaget:
Jeg liker ikke jobben min. Selv om jeg vil jobbe, så knyter det seg i magen over hver time jeg må jobbe der. Knyttneven treffer hardt. Tar pusten fra meg.

Den tredje knuten, det tredje slaget:
Å være fanget innenfor fire vegger man ikke liker. Ikke ha mulighet til å gjøre noe med det. Knyttneven smeller til igjen. Enda hardere. Kjenner den sviende, brennende smerten etter den bre seg gjennom hele kroppen. Gjør meg uvel.

Den fjerde knuten, det fjerde slaget:
Pengene. Alle de pengene som allerede er brukt. Som jeg ikke har. Alle pengene som må brukes, som ikke kan brukes. Den verste knuten. Den som sitter hardest og strammest. Den det er vanskeligst å komme ut av. Den knyttneven som treffer hardest. Som får meg til å forsvinne et øyeblikk. For så å vekkes av et nytt slag. Som gjør meg enda mer vondt, enda mer ør enn det forrige.

Ørefikene:
Alle de små ørefikene. De som kommer mellom de harde slagene. De som er så små at de nesten bare erter meg. Men som likevel svir lenge etter at de har truffet. Ørefikene. De uforutsette utgiftene, smertene i magen som øker, den innsatsen som gjøres som ikke gir resultater, de stressende dagene, den manglende energien, skaden på bilen, invitasjonene jeg må takke nei til. Små ørefiker hele tiden. Som svir og minner meg på de harde slagene og knutene som holder meg fast.

Jeg sitter fast! Bundet til hverdager jeg ikke liker. Uansett hvor mye jeg prøver å rive og slite meg løs, så strammes bare repene mer. Slagene treffer like hardt.

Bildet er herfra

Jeg har tatt meg selv tilbake!

2013 har vært en berg- og dalbane av følelser. Mildt sagt!

Jeg har vært langt nede. Veldig, veldig langt nede. Kan ikke kalles å være i kjelleren en gang. Jeg har ligget å kavet i søla under den igjen… Jeg har vært deprimert. Veldig deprimert. Har sittet fast i mitt eget mørke. Har ikke sett de små gnistene av lys, av håp, i det lille sekundet de har blafret. Har ikke visst hvor jeg skal begynne. Det har vært så mørkt. Kullsvart rett og slett.

I tillegg har jeg vært fortapt i smerter. Store smerter. Smerter legene ikke kunne forklare for meg. Smerter jeg i perioder trodde var innbilt. Eller kroppens måte å fysisk straffe meg for mine mørke tanker. Det gjorde ikke akkurat underverker for sinnet mitt det heller. Å ikke orke hverdagslige ting. Å ikke orke å komme meg ut av døra, til tross for at kjedsomheten og ensomheten drev meg vanvidd. Det trykket meg bare enda lenger ned.

Bildet er herfra

Så fikk jeg et glimt av håp. Jeg fikk et realt tupp i ræva. En oppvåkning. Jeg så hva mitt mørke gjorde med en jeg er glad i. Viste meg hvordan mitt mørke sakte omfavnet mine omgivelser. Åpnet øynene mine og ga meg det initiativet jeg trengte. Det var en hånd som trakk meg ut av søla. Viste meg i hvilken retning jeg måtte gå i mørket for å finne lyset.  Humøret gikk i taket med en gang. Jeg smilte. Jeg strålte. Jeg var full av energi. Pågangsmot og vilje til å snu alt kom og slo meg i hodet.

Løsningen syntes nær. Den ble til og med skissert for meg. Det var gode dager. Selv om det ville bli tøffe år, så ville det være en befrielse. Jeg ville slippe fri fra fengselet. Slippe fri fra bekymringene. Stien foran meg var smal, men jeg kunne begynne vandringen. Vandringen mot det som ville være lysere dager og full frihet. Det var så godt!!!

Bildet er herfra

Så brast håpet. Skissen av løsning falmet i regntunge dager. Den rant vekk. Var ikke til å redde. Dessverre! Jeg kunne se lyset langt der fremme begynne å blafre. Det var i ferd med å slukke. Igjen… Stien forsvant foran føttene mine. Jeg brast. Jeg gråt. Og kjente håpet smuldre av tårene mine.

Men, noe hadde endret seg….

Lyset slukket ikke. Tårene rant ikke like lenge. Mørket var ikke så stumt lenger.

Noe har endret seg!

Bildet er herfra

For håpet er der enda. Viljen og motet er der enda. Jeg kjenner på hele meg at mørket ikke vil sluke meg en gang til. Det er lys der. Jeg ser det!

Det er langt frem. Og veien dit er tøff! Jeg vet jeg vil møte motgang. Jeg vet jeg vil få slag i trynet. Jeg vet jeg vil snuble og falle. Tunge dager vil komme. Tårer vil komme. Men, jeg vet at mørkets time er over.

Min åpenhet har hjulpet meg. Jeg vet nå at jeg har gode mennesker rundt meg. Jeg har min kjære, som er helt enestående. Intet godt ord jeg kjenner kan beskrive han. Han er så mye mer! Jeg har gode venner. Som støtter meg og stiller opp. Som er der for meg, selv om jeg ikke liker å vise meg svak. Jeg har faktisk noen få slektninger som bryr seg. Som vil gjøre alt i deres makt for å holde meg oppe. Og jeg har dere, mine faste lesere. Som gir meg en støtte og gode ord utover all forventning…

Jeg vet ikke hva dagen i dag har gjort med meg… For det er egentlig ingenting som har skjedd. Bare min sedvanlige ensomhet og kjedsomhet. Men, noe har den gjort. For jeg har en ro i meg. En ro jeg ikke har kjent før. Vet ikke hvor den kommer fra. Vet ikke hvorfor den har kommet i dag. Men den er der. Og den er god.

En ro om at alt kommer til å løse seg på den ene eller andre måten. Alt kommer til å bli bra! En ro om at livet er godt.

Et sted foran meg ligger min sti. Et sted der ute er min vei. Jeg kan skimte den. Langt der fremme. I det fjerne. Men, den er der! Veien er lang. Den er tøff. Men jeg får stoppe opp underveis. Trekke pusten. Nyte utsikten der jeg befinner meg. Nyte synet av hvert skritt jeg har lagt bak meg. Og samle energi til neste etappe.

Bildet er eget

For den roen jeg har i dag, kan ingen ta fra meg! Jeg har bekjempet mørket. Jeg har tatt meg selv tilbake!

Ingen ser bak kulissene!

Hun går med raske bestemte skritt. Det er kaldt ute, så hun skynder seg litt. Skal møte ei venninne og ta en kopp kaffe. En luksus hun egentlig ikke har råd til…

Hun er ikledd høye hæler, en ettersittende sort bukse og en lekker jakke som står godt til de isblå øynene hennes. Sminken og håret er som det skal være. Hun ser godt ut.

Hun er tidlig ute, så hun kjøper seg en kaffe og setter seg ved et bord ved vinduet. Leser litt i en bok mens hun venter. Ser litt på folkene rundt seg og som passerer på gaten. Lytter til den behagelige musikken på øret. Alle ser så fornøyde ut.

Venninnen kommer og det bestilles mer kaffe og noe å bite i. Det skal bli godt med et lite avbrekk, en fristund, fra problemer og bekymringer. Realiteten innhenter henne. «Ikke godkjent» skriker det mot henne i betalingsterminalen. Hun får en klump i magen. Humøret synker drastisk…

Heldigvis kjenner venninnen til hva som plager henne. Hun betaler for begge uten å gjøre noe ut av det.

Samtalen går lett og hun klarer å få frustrasjonen på en armlengdes avstand en liten stund.

Hun på andre siden av bordet vet. Og hun forstår. Det gjør godt.

De andre i kaféen aner ingen ting. De ser bare to jenter, to venninner, som skravler over en kopp kaffe. Regner vel med at praten går om noe trivielt. Om shopping, mannfolk, frustrasjoner over den rare kollegaen på jobb eller andre hverdagslige ting. Det skravles om det også, men ikke bare.

For de rundt ser ikke hva hun bærer på. De ser ikke en frustrasjon over at hun sitter i en dyp gjeldskrise. De ser ikke at hun ikke sover om nettene på grunn av tanker og bekymringer for hva fremtiden vil bringe. De ser ikke at hun ikke har penger på kontoen. De ser ikke at hjemme venter et femsifret beløp i forfalte regninger, men ikke en krone å betale dem med. De ser ikke at hun egentlig ikke har råd til den kaffekoppen hun drikker, fordi den koster mer enn hun har å bruke på mat på en dag.

De ser ikke…

Hun har på seg masken sin. Den som gjemmes bak sminke og et falsk smil. Den hun må jobbe med å ta på når hun skal ut av døren.

For hjemme er hun en annen person.

Hjemme er det et annet syn som møter henne i speilet. Rødflammet hud på grunn av stress og et dårlig, men billig kosthold. Sorte ringer under øynene etter endeløse våkenetter. Sorte striper nedover kinnene etter maskaraen som engang satt på øyevippene. Rødsprengte og tårevåte øyne uten sin vanlige livsgnist. Håret til alle kanter etter å ha gjemt hodet i hendene.

Det de andre ser er ei glad og fornøyd jente i freshe klær. Sannheten er at hun ikke har det bra, og at klærne er gamle, og koster henne dyrt fortsatt.

For hun kommer ikke ut av det. Hun ser ingen løsning. Det er ingen penger å betale med. Og for hver dag hun ikke betaler blir ting dyrere.

Ingen ser hennes frustrasjoner. Ingen ser den skammen hun bærer.

De ser masken, men ingen ser bak kulissene.

Bildet er herfra

********************

Inspirert av innlegget til Helene om det å være usynlig syk

En påminnelse om at alt ikke er som det ser ut bestandig. En påminnelse om at av og til må vi ta oss tid til å virkelig se våre medmennesker, våre venner, vår familie. For mange sliter i det skjulte. Det er mange som av og til bare trenger en klem.

Fattiglus!

Det er mye tanker i hodet om dagen… Mest på grunn av økonomi. Jeg har blogget om dette før, i blant annet innleggene Fanget av fortidens dårlige valg og Luksusfellen i det virkelige liv.

For en drøy uke siden så det ut som om mye skulle ordne seg. En slektning sa seg villig til å hjelpe meg med å samle litt over halvparten av det jeg skylder. Samle det  hos en kreditor. Det er billigere. Da hadde jeg kunnet leve spartansk, men greit. Det hadde vært overkommelig!

Alt brast derimot for to dager siden. Den dårlige nyheten kom! Det skulle ikke være så lett som h*n trodde. Den ønskede muligheten var ikke mulig likevel…

Så da står jeg der. Må klare meg på egne ben…

I dag har jeg regnet og regnet. Prøvd å finne løsninger. Snudd på hver krone og sett hvor det er noe å hente… Det er ikke mye! I mattetimen lærte jeg at minus og minus gir pluss. I virkeligheten er minus og minus bare dobbeltminus – pluss masse renter og gebyrer.

For tallene går ikke opp!

Jeg tjener ganske greit, men utgiftene er mer enn jeg klarer.

Det er mange som har det verre enn meg. Det er jeg klar over! Men, jeg tenkte jeg skulle forklare, så kanskje de som ikke har vært i denne situasjonen forstår…

I januar betalte jeg inn en del på diverse forbruksgjeld. Men, jeg hadde ikke råd til alle. Så de som ikke fikk betalt la på gebyrer og renter. Forståelig nok! Jeg har full oversikt over hva jeg skylder og til hvem. Etter å ha regnet på det i dag, så var nyheten ganske nedslående. Til tross for å ha innbetalt over 7.500,- kr. i januar, så viser oversikten før jeg går inn i februar ingen nedgang i totalgjelda. Derimot så har den samlede gjelda, etter å ha trukket fra innbetalingen, ØKT med 4.000,- kr! Ikke rart man blir deprimert. Det gir ikke akkurat motivasjon til å løse problemene….

Bildet er herfra

Så jeg har som sagt regnet… Hvis jeg betaler minstebeløpet til alle kreditorer hver måned, så klarer jeg å holde gjelda jevn. Den øker ikke, men den går ikke nedover heller. Den holder seg stabil, for jeg betjener da kun rentene… Men det er det jeg har råd til. Gjør jeg dette, så sitter jeg igjen med 2.100,- kr i måneden etter at alle faste utgifter er betalt. Det er ikke mye å rope hurra for!

Som om ikke det er nok, så håper jeg snart at magesmertene mine forsvinner så jeg kan komme meg tilbake på jobb. Da kommer reiseutgiftene i tillegg. På 1.000,- i måneden. Det forutsetter reise til og fra jobb, og kun det!! Jeg kan ikke reise noe annet sted. Da er jeg så heldig at jeg har igjen 1.100,-.

Hvordan i all verden skal en alenemor med et barn klare seg på 36 kr dagen? Det skal dekke mat, drikke, utstyr til poden, lege, medisiner osv. osv. Hvordan skal man klare å få handlet 7 frokoster, 7 lunsjer, 7 middager, 7 kveldsmåltider, husholdningsartikler og alt annet man trenger til to personer på en uke for 252 kr??? Og ikke kan jeg gjøre annet enn å sitte hjemme, for jeg har ikke råd til å reise noe sted. Ikke har jeg råd til å finne på noe. Og frisk må jeg bli umiddelbart, for jeg har ikke råd til egenandeler hos lege eller å hente ut medisiner. Ett legebesøk stjeler jo budsjettet for en hel uke! Og gud forby at poden vokser mer! Han er bare 4 år, men han får stagnere. For nye klær, sko og annet utstyr til barnehagen har jeg ikke penger til rett og slett…

Bildet er herfra

Så jeg gnir hendene i hodet. Skriker høyt. Har lyst til å kaste noe i veggen, men kan ikke vekke poden.

Det er frustrerende. For jeg vet det ikke går. Og om det så hadde gått… Gjelda synker jo ikke, selv om jeg lever på 250,- kr uka. Den holdes bare stabil. Så da blir det heller ingen utsikter til bedring… Selv om jeg lever som fattiglus… Det er en evighetssyklus!

Ikke rart man blir deppa!!!