Kjære babymamma!

Jeg var så dum at jeg dristet meg ut på et kjøpesenter i dag. På dagtid. Da husket jeg brått hvorfor jeg HATER kjøpesentre på dagtid.

For der var de. Overalt! Dere kjenner dem… Babymammaene. Barnevognmafiaen. Barselhelvete…

Så på vegne av alle oss andre. Her er en liten bønn til dere:

Kjære babymamma:

Det enkleste først. Barnevogner tar plass! Ikke gå 5 i bredden og 5 i lengden. Spre dere for guds skyld! Vi orker ikke tråkke bak dere der dere vaser avgårde i ammetåke med samme tempo som en lite mobil snegle. Det er ikke råd for en stakkar å presse seg forbi. Uansett hvor tynn denne stakkaren er. Hvem pokker er det som har fått dere til å tro at dere er flokkdyr? Så husk dette: Vi liker dere ikke når dere kommer i flokk!

Bildet er herfra

Kjære babymamma:

Igjen – barnevogner tar plass! Hvis du absolutt MÅ innom en café for å ha din daglige latte, sett barnevogna ute. Og hvis din lille, håpefulle skrikerunge sover, så sett vogna et sted hvor den ikke er i veien. Og igjen – heller ikke her liker vi dere i flokk! Parker barnevogna et sted jeg slipper å tråkke på den. Jeg har intet ønske om å måtte ta NM gull i hekkløp for å få meg en kaffe. Og hvis jeg skulle snuble over en barnevogn, så er det faktisk din skyld om min kaffekopp havner oppe i vogna. Du vet det serveres varme drikker. Du satt ut snubletråden. Ditt ansvar!

Kjære babymamma: 

Når du først har fått boltret deg plass ved et bord med din kaffe latte… Hold kjeft! Jeg vet du er stolt av din prestasjon. Du har tross alt født et barn. But you know what? Det har faktisk jeg klart også! Og det samme har så og si ALLE kvinner som har barn, med unntak av et keisersnitt i ny og ne. Til og med mora di. Ja, det er tøft. Ja, det er vondt. Men, jeg er faktisk ikke interessert i å høre om det store øyeblikket da du presset ut din skrikerunge. Jeg vil ikke høre om veer, mannfolk som svimer av, dine smerter som du trodde du skulle dø av eller da du trodde du presset ut ungen men faktisk bare bæsjet på jordmor. Jeg vil ikke vite om morkaker, fostervann, blod og gørr. Jeg driter i om ungen ble tatt med tang eller tare. Jeg driter i om du revna herfra til helvete. Du dævva ikke. Du var sannsynligvis ikke engang i nærheten. Kvinnfolk verden over gjør dette hvert eneste minutt. Din fødsel var ingen sensasjon. Skjerp deg babymamma!

Bildet er herfra

Kjære babymamma:

Jeg vet at mat må man ha… Men, rull inn puppen vær så snill! Du må ikke sitte med puppen ute i ett kjør. For all del, du må gjerne amme i offentligheten. Men, dekk deg til! Jeg er ikke interessert i å se dine melkesprengte jur. Sleng det store 1000-kroners skjerfet ditt over deg. Det går helt fint. Puppen din er forbeholdt deg, ungen og forhåpentligvis det stakkars mannfolket du har hjemme en gang eller to mellom nyttår og jul… Få’n bort!

Kjære babymamma:

Igjen, rull inn puppen. Alle som har sett en melkesprengt pupp vet at det spruter. Det spruter overalt. Som en velfylt hageslange på rømmen. Så rull inn puppen! Hadde jeg hatt lyst på melk i kaffen min, så hadde jeg klart å spørre om det i kassen! Og ikke tror jeg dine kroppsvæsker setter den beste smaken på min gode, aromatiske kaffe heller. Hold kroppsvæskene dine for deg sjæl!

Bilde fra rampestreker

Kjære babymamma:

Det som kommer inn på også ut! Babyer raper når de har spist. Sånn er det bare. Men, har du en skrikerunge som gjør mer enn det, så tenk deg om før du slenger han eller henne over skulderen. Du skjønner det kjære babymamma… Jeg har ikke lyst til å gå rundt å lukte sur melk resten av dagen! Jeg fikk nok av gulp da jeg var i dine sko. Jeg vil ikke ha din håpefulles mageinnhold utover hele jakka mi. Skjerp deg babymamma!

Kjære babymamma:

Selv om babybæsj er helt naturlig, så er jeg faktisk ikke interessert! Jeg vil ikke høre om den håpefulle skrikerungens bleiefarger dagen før. Er du bekymret, så gå til legen! Jeg garanterer deg at det er svært liten sannsynlighet for at de andre i ammetåka rundt bordet er sakkyndige. De har nok med sin egen skrikerunge og hører ikke hva du sier likevel. Og skulle akkurat din skrikerunge finne på å gjøre i bleia, vik fra meg! Bæsjebleier skifter du bak lås dør. Ikke på bordet i caféen. Neste gang ringer jeg mattilsynet! Jeg vil verken se eller høre. Så spar meg er du snill!

Kjære babymamma:

Det jeg prøver å si er enkelt: Våkn opp! Kav deg ut av ammetåka et lite øyeblikk. Verden er mer enn bare deg og din nyfødte skrikerunge! Selv om du har trykket ut en liten skrott så eier du ikke verden. Skjerp deg og vis hensyn!

Bilde er herfra

Reklame

Toner av tanker på fjasboka

Da har jeg visst kommet meg på fjasboka også… Gå gjerne inn og lik siden. Ville satt pris på det!

Du finner meg HER

Og litt deilig musikk på veien er selvfølgelig på sin plass!

Takk til Lammelårtanker!

Jeg så Lammelåret oppdaterte facebook siden sin. Bloggrullen er oppdatert, og de som finnes der anbefales.

 

Jeg var derfor veldig stolt og veldig takknemlig da jeg fant min egen blogg i bloggrullen. En slik annerkjennelse varmer virkelig! Og det inspirerer til ytterligere skriving.

Så tusen takk!

Du er unik!

Hvorfor er det slik at mange føler de må gjemme seg bak en fasade? Ta på seg en maske for offentligheten. En maske de ikke lar noen se bak?

Av og til er fasaden viktig. Det er ikke alle sammenhenger hvor vi bør vise alle sidene av oss selv. I enkelte sammenhenger må vi vise oss profesjonelle, vi må vise oss sterke, eller rett og slett bare påta oss en forventet rolle. Av og til er masken en overlevelsesteknikk. Den er nødvendig for å komme seg gjennom hverdagen. Det er ikke disse situasjonene jeg har i tankene…

Men, hvorfor gjemmer vi det virkelige oss for våre venner, for vår familie, for de som kjenner oss? Eller de som i utgangspunktet burde kjenne oss. Hvorfor er vi redde for å vise hvem vi er?

Facebook er et fantastisk eksempel på dette. Alt er lykke, kjærlighet, velorganiserte hverdager og interessante opplevelser. Alt er perfekt. Ja, ikke engang et hårstrå ligger feil når man går ut av døren en tidlig mandagsmorgen. Ser man på facebook så skulle en tro at vi lever i en «prozac nation». En nasjon på lykkepiller… Jeg skal innrømme at jeg selv har hatt oppdateringer om perfekte hverdager. Av og til så er faktisk hverdagen perfekt. Men langt fra alltid. Jeg tør faktisk oppdatere om de dagene også, i motsetning til mange andre.

Det er ikke bare på facebook dette skjer. Det er bare veldig synlig der. For det jeg ikke skjønner er hvorfor folk ikke tør å stå for den de er og det livet de lever? Mange tør ikke si hva de egentlig mener om en sak fordi de er redde. Redde for at andre mener noe annet og dømmer dem for deres synspunkt. En ubegrunnet redsel spør du meg. Det er jo meningsforskjeller som fører til debatt, noe som er både spennende og nødvendig. Og hvem har sagt at det er deres mening som er viktig og riktig?

Mange er også redd for å vise følelser – eller lettere sagt ytterpunktene av følelser. Vi kan vise oss glade og lettere frustrerte i enkelte sammenhenger. Ja, ved enkelte hendelser er det til og med lov til å føle seg litt trist. Men det er få som tør å vise andre hele følelsesaspektet. Hvorfor det? Det er naturlig å ha følelser. Mennesker er følelser.

Det er helt naturlig å føle abnorm glede når drømmer går i oppfyllelse. Vis den! Blås lang marsj i at andre blir misunnelige og sjalu. Del din glede! Det er like naturlig å bli sint når verden går deg i mot, er du blir vitne til noe som provoserer. Det er faktisk lov å være sint! Det er mange som sier at sinne er destruktivt, og de har rett til en viss grad også. Men sinne er naturlig. Og til tider nødvendig og kontruktivt. Sinne vitner ofte om engasjement. Vis det! På samme måte er det ingenting i veien med å være trist. Vi har alle kjent på de følelsene, opptil flere ganger. Det er lov. Det er ingen skam å være trist. Å være trist er et tegn på at du bryr deg. Vis det!

Hvorfor tør vi ikke vise at vi er menneskelige? Jeg mener ikke at vi skal fortelle eller vise alt til alle hele tiden. Det handler om å stå for den vi er. Tørre å være annerledes. Hvert eneste menneske på denne kloden er unikt. Unikt! Hver gang jeg tenker på at jeg, jeg er faktisk unik, så smiler jeg! Det er en deilig følelse. Jeg er meg, og det er det ingen andre som er. Herlig!

Jeg har intet behov for å prøve å være som andre. Selvfølgelig, jeg møter fordommer, og folk fordømmer. Men det er greit! Jeg kan ikke bli likt av alle. Det er heller ikke meningen. Hvis folk ikke kan ta meg for den jeg er, hvorfor skal jeg da prøve å tilpasse meg dem? De kan da umulig tilføre meg de store tingene, hvis de ikke vet hvem jeg er og hva jeg trenger?

Hva er det jeg egentlig vil frem til? Det er enkelt! Jeg vil at flere skal tørre å være seg selv. Stå for den de er. Tørre å vise sin egenhet, sitt unikum. Man må huske at man er født unik. Foreldrene dine brukte ikke «copy-paste» da de lagde deg. Så husk:

Det er bare du som kan være deg, og du er skapt til å være best på akkurat det!

 

Bildet er hentet fra denflinkejenta.blogg.no

Toner av tanker

Da var man igang med blogg – igjen!

Det er mange tanker som melder seg når man velger å opprette en blogg. Vil jeg blogge? Hva vil jeg blogge om? Hvorfor vil jeg blogge? Hvor mye vil jeg dele? Vil noen være interessert i det jeg deler?

Jeg skal innrømme med en gang at dette ikke vil handle om klær, mote, kropp, slanking, trening osv. Temaene kommer sikkert til å bli berørt, men fra en annen vinkling. Denne bloggen vil stort sett handle om tanker! Mine tanker….

Jeg kan ikke love at det alltid vil være like interessant. Jeg kan ikke love at jeg skal blogge like hyppig til enhver tid. Det eneste jeg kan love er at det vil være ærlig og usensurert.

Kom gjerne med innspill, ris, ros, kritikk og kommentarer. Eller kontakt meg på toneravtanker@gmail.com.

Hope you’ll enjoy!