Dagen før dagen

I dag er det dagen før dagen. Lille julaften.

Bildet er herfra

Dagen hvor de siste stressede menneskene haster gjennom butikker for å finne julegavene de mangler. Dagen hvor de siste julegaver pakkes inn med nissepapir, bånd og sløyfer. Dagen hvor siste rest av juletrekuler i fine farger finner sin faste plass på den grønne glitrende. De som enda ikke har funnet sin vei hemmat tel jul, pakker biler og kofferter. Julefreden begynner å senke seg. Det nikkes «god jul» til kjente og ukjente når man møtes.

Ute laver snøen ned. Åker og eng, trær og busker . Alle er de dekket av et hvitt og vakkert teppe. Naturen har tatt på seg sin hvite engledrakt. Den viser seg fra sin nydeligste vinterside. Man kan ikke la være å nynne «walking in a winter wonderland» når man går ute. Drømmen om en hvit jul har blitt virkelig. Like vakkert som Bing Cosbys røst. Barn som leker i snøen. Latteren de sprer om seg. Den vakre, dunkle skumringen. Og alle tenner tusen julelys. Lysene som kommer til sin rett når mørket senker seg.

Så tennes siste lys i kveld. For lengsel, glede, håp og fred. Vi har både vaska gølvet og børi ved. Mor forbereder morgendagens festmåltid mens grevinnen og hovmesteren ruller over skjermen skjelvende. Små barn er forventningsfulle og klarer så vidt å sove. Kanskje kommer nissen i kveld. Kanskje man får en sniktitt på pakkene. Kanskje får de se mamma kysse nissen. Kanskje Ruldolf faktisk er rød på nesen i år. Far smaker på årets juleøl og akevitt. Hei hå, nå er det jul igjen!

Vakkert ikke sant?

Like vakkert som en god, gammel julesang?

Jeg skulle så inderlig ønske jeg likte julen. Det høres jo så koselig ut! Og jeg synes faktisk det er vakkert når mørket senker seg over et hvitdekket landskap og julelysene glitrer rundt om… Det er herlig å se forventningene i barneøyne. Gleden som stråler når nissen kommer. Jeg skjønner jo hvorfor folk gleder seg til jul…

Men, jeg gleder meg faktisk ikke! Det er et mareritt å være ute om dagen. Folk er så juleglade. Hele hurven. «God jul» hilses i øst og vest. Det er hakket før folk bryter ut i allsang. «Glade jul» tostemt og falsk. Og alle hjerter gleder seg…

Joda, jeg skal feire jul. Mange skal vi være også. Det blir sikkert like trivelig som hos alle andre. Latter og sang. God mat og pakkebånd til alle kanter. Jeg kommer sikkert til å smile og le selv. Spise julemat. Nyte gleden hos poden over pakkene. Joda, jeg er en del av det.

Men, når du står der foran speilet i morgen. Får på deg finstasen og smiler til deg selv i speilet. Ja, da gjør jeg akkurat det samme. På med finstas, og et veldig viktig tilbehør… Det påklistrede smilet. Fasaden. Masken. Like falsk som plastikkgrana fra kjedebutikken. Det er ikke det samme som ekte vare, men gjør sin nytte. Ser nesten ikke forskjell heller. På avstand vel og merke.

Kanskje jeg en dag klarer å glede meg over julen… Kanskje jeg en dag klarer å legge vonde minner bak meg…. Kanskje jeg en dag slipper de evige påminnelsene om hvorfor jeg ikke liker familien… Kanskje en dag….

Uansett…

Jeg håper inderlig dere alle får en fredfull og gledelig jul!

Bildet er herfra

Reklame

CV for folk på sjekker’n

Hadde akkurat ei venninne som uffa og sukka seg over singellivet.

«Det er så vanskelig å finne en mann!»
«Jeg er lei av å være singel!»
«Jeg vil bare ha en kjæreste!»

Joda, jeg skal innrømme at min første tanke var desperasjon! Sånt lukter man lang vei… Jeg er av dem som trives godt alene. Jeg har aldri hatt noen stor trang til å finne et nytt forhold når et gammelt har tatt slutt. Det skjer når det skjer. Man møter ikke den rette ved å søke datingforum ut og inn… Tror nå jeg da!

Hun klaget videre. Var så vanskelig å vite hvordan hun skulle presentere seg selv. Hun visste hvordan det var. Man googlet alltid et nytt, potensielt bytte. Sjekket ut profiler på facebook, twitter, sukker og kanel (eller hva nå alt dette heter…). Plutselig var det viktig hva som stod der. Iøyenfallende, interessant, spennende, beskrivende osv. osv. Alt for å tiltrekke seg oppmerksomheten til den rette. Hvem nå enn den rette skulle være…

Joda, jeg er glad jeg ikke er singel! Men, ikke på grunn av ovennevnte. Jeg er meg selv, kjæreste eller ikke. Og hvordan jeg presenterer meg selv er heller ikke så annerledes. Selvet forsvinner jo ikke når man forelsker seg. Eller vel, det kan jo diskuteres etter å ha sett x antall forsvinne fra jordens overflate og inn i kjærestehulen etterhvert som de blir to. Men, jeg er nå ikke helt der. Jeg er meg selv, og måten jeg presenterer meg selv på de sosiale medier jeg er på har ikke endret seg.

Hun var visst ikke helt enig med meg. Når man var i et forhold, så var det ikke så viktig lenger. Var så mye viktigere når man var på jakt.

«Det er som å skrive CV, bare mye verre!», jamret hun.

Jeg skal innrømme at jeg her datt av lasset. Tankene begynte å kverne… Hvordan ville egentlig en CV over privaten se ut?

La oss teste! Jeg får bruke meg selv som utgangspunkt så ingen blir støtt…

CURRICULUM VITAE OVER PRIVATEN

Formalia:
Formalia er jo formalia. Der er det ikke så mye å ta med, bortsett fra kanskje sivilstatus. Den er jo litt essensiell. Skriver du cv over privaten for et jaktmarked, så er det kanskje ikke helt ideelt om det står gift, tre unger, to bikkjer og en katt der. Min ville vært:

• Spoken for, en pode

Personlige egenskaper:
Normalt så ramser man jo opp nøkkelegenskaper ved seg selv her. De egenskapene som er mest relevante for akkurat den jobben. Hvordan gjør man det over privaten? Hva er relevant? Måtte vel blitt et sammensurium av en beskrivelse av en selv:

• Smart, ser bra ut, slank. Er alt annet en normal, heller litt vill og gal. Er veldig kosete (kanskje til tider klengete, hva vet jeg), sexlyst over gjennomsnittet. Har sterke meninger. Utålmodig. Støv på hjernen. Hater å ta feil, selv om jeg tydeligvis ofte gjør det. Pengelens. Teknisk idiot. Går helst i skinnbukser og høye hæler, men se opp for en stygg pysj og raggsokker i sofakroken. Ser ut som Titten Tei i bakrus om morran.

Utdanning:
Hva slags utdanning er egentlig relevant her? Med mindre man har husmorskole osv. da… Men for all del!

• Fra fødsel til d.d. Livets skole på godt og vondt
  
• Fra tiårsalder til midten av tenårene: Sporadisk og påtvunget husmorskole på kjøkkenet hos farmor

Erfaring:
Normalt så består dette av en oppramsing av tidligere jobber med tidspunkter og stilling. Om å gjøre å ikke ha hull i cv’en der altså. Men over privaten så lønner det seg vel med hull. Hvem vil vel ha en som løper fra forhold til forhold, eller en som overlapper…

De viktigste kommer først, i omvendt kronologisk rekkefølge selvfølgelig. Det nyeste først. Men, kun de jobbene med mest relevans for ny jobb. Utdypes gjerne med en setning eller to om arbeidsoppgaver. Det må vel være de faste forholdene… Her må jeg nok ta meg noen kunstneriske friheter, da årstall osv ikke er av interesse.

• Fra x til d.d. – Lykkelig forelsket
• Fra x til x – ulykkelig samboende i 6 år hvorav siste år med pode. Påtvunget husmorplikter og a4-liv.
• Fra x til x – tullete tenåringsforelskelse og samboerskap i drøyt 5 år, endte i brutt forlovelse.

På cv’en følger så en liten oppramsing av øvrige jobber man har hatt. Her ser jeg et lite dilemma med cv’en over privaten. Man vil vel ikke ha en oppramsing over tidligere erfaringer hos mannen eller kvinnen. Selv om sinnsykt mange kvinner spør om mannens antall i svarteboka. Hvorfor må du ikke spørre meg om. Har aldri skjønt interessen for slikt jeg da…. Men for all del, her er det jeg ville skrevet (som sikkert hadde ført min cv rett i søpla):

• Har svin på skogen og skjeletter i skapet. Mange også….
  
• Øvrig er sensurert, så ikke spør.

Referanser:
Normalt så velger man ut  noen som du vet vil gi deg gode skussmål. Kanskje ikke så lovende å føre opp eksen man ikke tåler trynet på eller en tidligere elsker her…  Sistnevnte kunne kanskje gitt deg en god referanse, men spørs om den som skal lese cv’en vil høre hvilke stillinger du hadde der (bokstavelig talt)! Ta heller en god venn. Eller min favoritt:

• Oppgis på nærmere forespørsel

KONKLUSJON:

CV egner seg nok ikke like mye for privaten som for jobbjakten… Jeg tror i alle fall jeg hadde blitt kassert temmelig fort!

********************

Vis meg din kalender og jeg skal si deg hvem du er

Fra Aftenpostens sider så klikket jeg meg inn på en artikkel på nettstedet mamma.no. En artikkel med en overskrift som tilsa at hva slags julekalender vi gir barna våre forteller oss hva slags mennesker vi er….

Nå har det vel kanskje gått litt vel langt i dette julehysteriet, har det ikke?

Allerede i første avsnitt så ytres det «Stakkars de barna som får en rosinpakke hver dag». Utsagnet kommer fra sosialantropolog og trendspotter Gunn Helen Øye. Jeg kjenner jeg provoseres.

Joda, hun nevner i en bisetning at dette med pakkekalender kan skape kjøpepress, men uttaler videre:

«nå har vi kommet dit at det skal være gavekalender, det skal helst være nøye utvalgte gaver til hvert barn, og gavene skal helst være pakket inn i nydelig papir av mamma – selvfølgelig»

Bildet er herfra

Jeg provoseres!

Er det ikke meningen at pakkene skal være til jul? Er ikke meningen med kalender at vi skal telle ned til denne høytiden? Da handler det om lukene som åpnes, ikke at man skal få 24 pakker… Det er som Arnulf Kolstad, professor i sosialpsykologi, sier; det handler om nedtelling og forventning om det som kommer.

Kolstad peker på noe viktig. Noe jeg ikke liker i utviklingen av det samfunnet vi lever i – forbrukerkultur! I all overfloden så benytter vi enda mer overflod fordi vi tror det er det eneste som gleder.

Det sies så godt at jeg bare har lyst til å skrike det ut:

«Jeg får en litt ekkel smak i munnen, julekalenderen dreier seg kun om ting i dag. Og er det noe vårt samfunn ikke trenger mer av, så er det ting.»

Øye mener at pakkekalenderen har blitt et uttrykk for hvordan en kvinne er som mor. At hun ikke når opp som mor dersom hennes kalender ikke kan måles med de hjemmelagde, svulmende kalenderne som presenteres på facebook, instagram og andre sosiale medier.

Bildet er herfra

Jeg provoseres!

Joda, min sønn får kalender. En kalender som typisk ser ut som en kalender. 24 lommer med plass til små leker og annet fjas. Men jeg fyller ikke hver luke, hver lomme med pakker til randen. De fleste lommene inneholder faktisk bare en sjokolade. Fordi jeg ønsker fokus på ventetiden og nedtellingen og ikke gavene i seg selv. Vil ikke at julen skal degraderes til 24 dager med forventning om små pakker før den store pakkedagen. Jul er jul. Ikke et gaveeldorado.

Så hvis Øye har rett, så burde jeg da være en dårlig mor. Fordi mitt barn ikke får en like velfylt kalender som mødrene på min venneliste på de sosiale mediene. Øye – tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor ansikt til ansikt? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg ønsker å lære mitt barn andre verdier enn en forbruksmentalitet? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg synes det er unødvendig å bruke flere tusen kroner på en pakkekalender? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg er sterk nok til å stå imot presset på sosiale medier og er tro mot meg selv?

Jeg provoseres!

Så kommer endelig artikkelen inn på noen gode idéer. Aktivitets- eller veldedighetskalendere. Førstnevnte er kalendere hvor det er f. eks. lapper hvor det står ting voksne og barn skal gjøre sammen den dagen. Selvfølgelig burde foreldre sette av tid til sine barn de øvrige 11 månedene i året også. Men, derimot kanskje man da setter ekstra fokus på ting man ikke tar seg tid til ellers i en travel hverdag. Uansett, så vinner barnet på dette. Barnet får mer tid sammen med mamma og pappa!

Veldedighetskalendere kan være så mangt. Bake boller til noen som ikke har råd selv. Gi bort brukte leker eller klær til noen som trenger det. Eller andre lignende formål. Rett og slett gledesspredning til noen som trenger det. For en fantastisk kalender! Hvis noen skal gi meg en kalender i voksen alder, så vil jeg ha en sånn!! Øye er kritisk. Mener kalenderen ikke skal brukes som en del av barneoppdragelsen. At julekalenderen ikke skal inneholde for mye moral og etikk. Men er dette oppdragelse? Det handler jo om grunnleggende medmenneskelighet og å spre glede i en tid som er tøff for mange. Hva er galt med det? Jo Øye ser ikke hvilken glede en treåring har av slikt. Er det helt utenkelig for henne at barn kan bli glade av å glede andre??

Jeg provoseres!

Da liker jeg vinklingen til Kolstad bedre. Han undres over om den massive julekalenderen er foreldrenens måte å kjøpe seg fri fra å gi barna det de egentlig trenger – kjærlighet, ømhet og varme! At foreldrene har latt verdien av det vi kjøper til barna bli en målestokk for hvor glade vi er i dem. er det virkelig sånn? Har vi blitt så dårlige foreldre at kjærlighet måles i materielle verdier? Har forbrukskulturen tatt helt overhånd? Klarer vi ikke lenger forholde oss til mellommenneskelige relasjoner?

Så Øye, når du sier at jeg kan vise deg min julekalender og du kan fortelle hvem jeg er…. Jeg garanterer at du kommer til å ta grundig feil! Tar du utfordringen?

Bildet er herfra

Byens løse fugler

Det har vært hektiske tider. Derfor har jeg ikke rukket å oppdatere meg på hva mine bloggvenner har lagt ut i det siste. Så jeg kastet meg over leselisten.

Jeg kom over et innlegg hos Morten Besshø. Jeg vil gjengi det i sin helhet. Jeg vil oppfordre alle til å vurdere om de kan gjøre en innsats, og kontakte Morten hvis dere kan. Kontakt informasjon finner dere nederst på siden.

 

En brødsmule til løse fugler

Dagens tekst skal handle om løse fugler. Byen er full av dem, og du er kanskje en av dem som tittelerer dem som “horer”.
Du kan klikke deg videre til andre sider som passer bedre for deg og ditt verdisyn.

Jeg har en venninne som er prostituert. Det blir helt feil av meg å skrive at jeg har lært mye av henne og at tiden vi har sammen er ganske givende, for det vil være ord og setninger som blir misoppfattet.
Vi gjør ikke “sånne ting” når vi er sammen.
Vi snakker.
Seriøst.
Det var helt tilfeldig at jeg fant ut at hun jobbet som prostituert. Jeg treffer en del mennesker fra andre land og kulturer i jobben min og “Anisa” er lillesøsteren til en som har vært på jobbsøkerkurs hos meg og som har kommet seg videre i livet.
Lillesøsteren hennes har ikke fått tilbud om det samme.
Lillesøsteren hennes gjør derfor andre ting.
Denne teksten skal ikke handle så mye om “hvis” og “dersom” og andre hypoteser eller forklaringer, men det skal handle litt om å gjøre noe for de som ikke har det så bra som deg som kan sitte foran en pc og skrive og lese fjas.

Anisa ser bedre ut der hun står på sin faste plass på en lørdagskveld enn de fleste norske jentene som raver rundt i sin tradisjonelle helgefylltradisjon. Gatene fylles med skrik og skrål, Anisa betrakter dem i bakgrunnen mens Charlotte og Pernille fra Oslo vest får utløp for sin overfladiske forbruksfanatisme med å gjøre mest mulig ut av seg.
Det er viktig å se bra ut.
Det er viktig å se seriøst bra ut, herregud altså … jeg bare … helt lættis, liksom … hallo.
Dette er de “vanlige” norske jentene fullstendig klar over i deres selvsentrerte tilværelse som preges av misunnelse og sjalusi og kampen om å overgå hverandre i pomp og prakt i jakten på desperate sjekketryner med riktig promille og farge på skjorta.
Det er ikke alltid det er om å gjøre å komme i mål.
Snarere tvert i mot.
Det viktigste er å delta.
Den største forskjellen er at de norske jentene på fylletur gjør dette for å digge seg sjøl.
Anisa gjør det for å overleve, men går utenpå dem alle sammen.
Du ser det i øynene hennes.
Du ser ærligheten hennes, men når du kikker litt lenger inn så ser du også en fortvilelse.
Det er ikke alle som får lov til å kikke så langt inn, men jeg er glad for at hun har gitt meg tillit.

Jeg har tidligere skrevet om Kirkens Bymisjon og Alternativ Jul og vet at Frelsesarmeen gjør mye bra.
Det finnes sikkert flere.
Det er bra.
Prosenteret har til og med egne opplegg for en del av disse løse fuglene.
Det er bra.
Jeg har likevel lyst til å gjøre noe som kan oppfattes som litt annerledes.
Jentene skal få en oppmerksomhet i julen.
Jentene som stiller opp hver eneste kveld på det samme gatehjørnet og den samme asfaltflekken.
Jentene som ikke vet hvem som dukker opp neste gang men som håper han ikke er slem.
Jentene jeg refererer til er for øvrig ikke de pågående stygge flodhestene som er beskrevet i tidligere innlegg – de som terroriserer og ødelegger markedet for de som vet hvordan man oppfører seg i åpent landskap.
Hvis du syns jeg er rasist, så har du selvfølgelig lov til å mene det.

Jentene skal få en hyggelig tid som er fritt for åndelighet og sosionomer.
Jentene skal få kvalitetstid og du er velkommen til å delta.

Jeg ser etter flinke mennesker med et godt verdisyn.
Jeg ser etter en frisør eller kanskje to.
Jeg ser etter en negledesigner.
Jeg ser etter en som er dritgod på sminketips.
Jeg ser etter en som gidder å gni møkk i trynet på dem, jeg vet at dere kaller det “spa” men vi gutta kaller det noe annet. Jeg ser ikke etter dette fordi jentene ikke klarer alt dette selv, jentene er dritflinke, men jeg har blitt fortalt at dette er noe av alle de greiene som det handler om når du er jente og har lyst på kvalitetstid.
Men hva faen vet vel jeg.
Du må gjerne hjelpe til med innspill bare du er entusiastisk og idealistisk.
Du tjener ingen ting i kroner eller øre, men fyller ditt hjerte med virkelige verdier.

Jeg gjør ikke dette alene, for all del, men det velfungerende norske samfunnet er lagt opp på den måten at det er enkelte miljøer og steder som det kan oppleves som skummelt for noen å bli identifisert med.
No offence, by the way …
Personlig så driter jeg i hvem som identifiserer meg med hva.
Jeg vet hvem jeg er, og det er det viktigste.

Endelig tidspunkt er foreløpig ikke spikret, jeg er allerede i dialog med “sponsorer” og noen som vet om et kult lokale, men hvis du kommer på noe som du mener kan være hyggelig så er du selvfølgelig velkommen.

Bildet er herfra

 

Jeg oppfordre de som har mulighet til å støtte opp om dette. Enten det er enkeltpersoner, organisasjoner eller bedrifter som kan sponse ett eller annet. Har dere lyst til å gjøre noe med dette, så kan dere kontakte Morten slik:

Skriv en kommentar på Mortens innlegg på egen blogg HER

Ta kontakt gjennom Mortens facebookside HER

Send en mail til Morgen på morten.bessho@gmail.com

Eller dere kan si i fra til meg, så skal jeg viderebringe ditt budskap.

Jeg hater å selge meg selv!

Jeg sitter midt i en jobbsøkeprosess. En prosess som burde være spennende. Jakten på nye faglige utfordringer burde jo være så utrolig mye mer spennende enn det jeg synes det er….

Bildet er herfra

Årsaken er enkel: jeg hater å selge meg selv! Jobbsøkeprosessen innebærer også utarbeiding av en cv og jobbsøknader for de stillingene jeg måtte ønske å søke på. Jeg liker det ikke!

Haff…

CV burde jo egentlig være en smal sak, burde det ikke. Det er jo en slags oppsummering av ferdigheter og tidligere erfaringer. Det er jo ganske statisk informasjon. Men, nei… Jeg oppfatter cv som så mye mer enn det. Dette er jo noe av det første en potensiell arbeidsgiver ser på. Hvordan får jeg da min cv til å skille seg ut av mengden?

Haff…

Det skal sies at jeg befinner meg i en konservativ bransje, så de store kreative løsningene er ikke noe positivt trekk. Det er ikke å anbefale å levere cv’en som en tredimensjonal modell med farger og kontraster. Nei, det skal være enkelt, konservativt og stilrent. Dessto vanskeligere å skille seg ut tenker jeg. Da må det virkelig være noe i min cv som vekker interesse.

Haff…

Bildet er herfra

Selve søknaden er ikke noe bedre. Der skal man jo virkelig selge seg selv med ord. Vekke interessen. Forklare hvorfor den potensielle arbeidsgiveren skal kalle inn akkurat DEG til intervju og vise hvorfor du vil jobbe for akkurat DENNE arbeidsgiveren. Jeg hater å selge meg selv på denne måten!

Haff…

Jeg er jo glad i å skrive. Nei, vent… Jeg ELSKER å skrive. Har aldri hatt problemer med å finne ord. Har i alle fall 5-6 blogginnlegg ferdigskrevet i tankene. Å få de ut gjennom tastaturet er bare finpussing av språket. Sånn er det med det meste annet jeg skriver også. Om det være seg brev, utredninger, ja til og med masteroppgaven min var slik…

Hvorfor har jeg da så problemer med å finne ordene når jeg skal skrive jobbsøknad og cv? Jeg kjenner jo alle de formelle kravene til hva dette skal inneholde. Har fått min andel råd opp gjennom tidene fra veiledere og HR-ansatte… Likevel så finner jeg dette vanskelig.

Haff…

Bildet er herfra

50 shades of shit!

Jeg blir matt… Jeg leser stadig om venninner som trekkes inn i husmorpornoens makt. Lar seg overstrømme og begeistre over Christian Grey og hans univers. Drives inn i denne fortellingen som kun er et blott minne om 90-tallets husmorporno i pocketutgave fra Narvesen.

Bildet er herfra

Hvorfor?

Bøkene er jo elendig skrevet! Språket er ikke godt. Beskrivelsene enda dårligere. Og antallet adjektiver og superlativer øker i samme takt som min misnøye.

Hva er det som får damene til å lese disse bøkene?

Bildet er herfra

Er det drømmen om rikmannen? Drømmen om å bli tatt med på luksuriøse middager… Eller helikopterturer, flyreiser i privatjet eller bilturer med egen sjåfør. Kanskje er det tanken på å bli overøst med en glamorøs garderobe og får være rikfrue på heltid… Drømmen om å være trofékone. Ikke vet jeg! Dette er ikke min drømmeverden i alle fall!

Eller er det tanken på å redde en skadeskutt mann? En mann som er preget av en dårlig barndom. En mann som er følelsesmessig skadet. Er det morsinnstinktet i oss som har en slik sterk trang til å drømme oss bort og være redningen?

Kanskje det er forelskelsen… De er jo så oppover ørene forelsket i hverandre denne Christian Grey og Anastasia Steel. Er det det husmødrene drømmer om? Er det bare jeg som er så heldig at jeg har opplevd dette i det virkelige liv? Er det bare jeg som er så heldig at jeg er forelsket i min kjære som er forelsket i meg tilbake? For forelskelse er noe herlig som jeg unner alle.

Bildet er herfra

Men, jeg ville da tro at folk som er i et forhold har opplevd denne forelskelsen… Eller står det så dårlig til på parfronten i verden? Da er det i alle fall ikke rart at brudd- og skilsmissestatestikken øker så vanvittig!

Eller kanskje det er så enkelt som at husmødrene drømmer om sexen. Om den type sex som i media fremstilles som på kanten. Litt forbuden frukt… Det vil i alle fall forklare hvorfor Kondomeriet og andre lignende sjapper selger pisker og håndjern i hopetall.

Bildet er herfra

Men, ærlig talt! Det som beskrives der er jo ikke akkurat oppsiktsvekkende sex! Har virkelig Ola og Kari Nordmann så kjedelig sexliv at vi lar oss rive med at dette? Bøkene klarer ikke engang trigge fantasien min til å lage bilder i hodet…

Kanskje det er tanken på å være underdannig. Få slippe å ta ansvar. Slippe avgjørelser. Ha en dominant mann som bestemmer alt. Til og med sexen….

Bildet er herfra

Mest sannsynlig vet ikke engang en brøkdel av disse damene hva det vil si å være underdannig. Ei heller vet de hva det vil si å ha en dominant mann…. De hadde nok ikke holdt ut en dag med dette i virkeligheten heller. Men, det er vel ikke så nøye? Det er jo bare drøm og fantasier, er det ikke?

Bildet er herfra

Bøkene er etter min mening dårlig skrevet. Ikke er de spennende. Ikke er de pirrende. Og ikke er det en interessant kjærlighetshistorie heller…. Bøkene er rett og slett like forutsigbare som en treårings protester når klokka nærmer seg leggetid!

Etter min mening kan herved 50 shades of grey omdøpes til 50 shades of shit!

Meg, meg, MEG!

Dette har vært en strålende fredag så langt! Stille og rolig morgen. Kort dag på jobben. Hjemme klokken 12 og barnefri… Ah… Deilig!

Siden jeg for engangs skyld hadde litt god tid og kunne gjøre hva jeg ville, så gjorde jeg noe jeg aldri får tid til ellers. Jeg ga meg selv litt tender love and care.

Før noen av mine mannlige lesere får stygge tanker, så skal jeg bare avfeie dette med en gang. Dette var av den kjedelige typen. Du vet… Lang dusj, fiksing av negler osv. Det du leser om hos rosabloggerne. Rett og slett. Må nok innrømme at jeg til tider er over gjennomsnittet forfengelig…

Men, mens jeg stod der på badet og pludret med meg selv, så begynte tankene å rulle. Slik de alltid gjør. Over denne egentiden, eller ME-time som mange kaller det nå til dags. For det er ekstremt mange statusoppdateringer på facebook over venninner som skal ha såkalt ME-time. Ikke det at jeg skjønner hvorfor du har et behov for å fortelle et par hundre tilfeldig og mindre tilfeldig bekjente om det hver gang du skal bruke en time på badet, men same same…

Bildet er herfra

ME-time brukes jo forresten om alt mulig annet også. Middag med jentene, kaffe med studievenninne, lunsj med søster, behandlinger på spa osv… Ja, egentlig alt positivt man gjør i egen interesse. Men, stikkordet er EGEN interesse. ME = meg selv, og bare meg!

Som dere ser så er alle «aktivitetene» jeg ramset opp ting vi jenter gjør. For det er bare jentene som har ME-time. Jeg har enda til gode å se en slik statusoppdatering fra et mannfolk… Heldigvis! De er ikke noe bedre, for de vil ha minst like mye tid til seg selv og sine interesser. De bare forteller ikke gud og hvermann om det.

Men, for å være ærlig så synes jeg vi begynner å dra dette litt vel langt!!! Agree?

Jeg har ei venninne som hele tiden klager over mannfolket sitt. At han bruker så mye tid på trening. Det er tross alt snakk om to ganger i uken. Hun har jo ALDRI tid til å gjøre noe HUN har lyst til. Hun har aldri tid til ME-time. At hun derimot nettopp har vært på middag med jobben, lunsj med ei annen venninne, sushi med venninnene og da satt og drakk kaffe med meg, DET tar hun ikke med i regninga….

Og så var ei annen venninne. Hun har fast spa-dag en dag i måneden. Et par-tre timer til å pleie seg selv i et eller annet luksuriøst lokale hvor overbetalte ansatte gnir gjørme utover kroppen hennes. Det har hun tross alt fortjent! Hun jobber jo fullt. Tar seg av hus og hjem. Og unger selvfølgelig. Mannfolket stiller aldri opp! Når hun da et par uker senere sitter med sin 50-kroners kaffe, fikler med de kunstige neglene sine og klager over at de har så dårlig råd fordi mannfolket har kjøpt et eller annet… Da er det lite sympati å hente hos meg!

Bildet er herfra

Disse venninnene mine er ikke noe særegent! Man finner det igjen overalt. Ta for eksempel treningssentrene. Når klokken nærmer seg fem renner det inn foreldre med unger på slep. Ungene kastes inn på treningssenterets lekerom slik at mor eller far kan få trent i fred. For all del… Det er viktig å holde seg i form. Men, tankene mine går til disse stakkars ungene. De har vært på skole eller barnehage hele dagen. Kanskje sett mor eller far en time om morgenen. Så hastes de ut derfra, inn i bilen og over til neste «oppbevaringsplass» hvor de må vente en drøy time mens mor og far gjør sitt. Så hastes det hjem. Innom butikken for å kjøpe Toro-middagen, for det er alt mor eller far rekker å lage. Ungene må jo i seng til riktig tid. Hjemme skal det dusjes og lages mat så spises. Innen maten er ryddet av bordet, så er det leggetid. Stakkars unger. Alt de ser av mor og far er en stresset time om morgenen og kanskje 20 minutter ved middagsbordet…

Hvis mor og far da i tillegg skal ha tid til sine egne interesser, venner og sin ME-time, så er jo barna heldige hvis de får se mamma og pappa sammen en eller to dager i uken! Er det sånn vi vil ha det? Hva lærer vi egentlig barna våre hvis dette er livet deres?

Nei, slutt med ME-time! Selvfølgelig trenger alle litt tid til å huske at man er voksne individer. Det er ikke noe galt i det. Men, ME-time 4 dager i uken funker ikke når du har unger i hus! Barn er ikke en hobby man kan legge fra seg når det passer seg slik. Barn er små mennesker! De trenger kjærlighet, omsorg og trygghet! Barna er avhengige av oss voksne for å lære å bli gode mennesker og gode medmennesker. De lærer mer av vår adferd enn av våre ord!

Får å avslutte så vil jeg gi dere et sitat. Det er noe av det mest fornuftige jeg har lest på lenge. Noe vi voksne bør tenke på hver gang vi klager over at vi ikke har ME-time nok:

«Barn staver kjærlighet slik; T-I-D»

Dr. Anthoney P. Witham

Hvor går veien videre?

De som leste her i går fikk kanskje med seg mitt innlegg om dårlige sjefer… Det er kanskje ikke det mest interessante jeg har skrevet. Det var rett og slett en del følelser og fortvilelse som måtte ut! En god porsjon frustrasjon rett og slett…

For er det noe som virkelig er demotiverende i en arbeidshverdag, så er det en dårlig sjef. En slik som jeg har. En sjef som ikke ser sine ansatte. Ser ikke hvilke kvaliteter og ressurser de ansatte sitter på. Utnytter ikke dette slik de burde. Gir ikke de ansatte tilstrekkelig utfordringer. Gir dem ingen incentinver til å yte maksimalt!

Det er vanskelig å gjøre noe med en dårlig sjef. Ofte er det dessverre slik at dårlige sjefer også er dårlige mottagere av kritikk. Å ta opp et problem kan derfor gjøre vondt verre uansett om det gjøres på en aldri så objektiv og god måte. Det slår tilbake på en selv, og arbeidsforholdet blir dårligere enn noen sinne…

Jeg har innsett at jeg har møtt veggen der jeg jobber nå! Stillingen jeg har er langt fra den utfordringen jeg ble forespeilet at den skulle være. Jeg kjeder meg rett og slett på jobb. Får ikke bruke hodet eller de kunnskapene og ressursene jeg sitter på. Når man i tillegg har dårlig kjemi med nærmeste overordnede, så er skifte av beite eneste mulighet.

Jeg kom over en artikkel i Aftenposten i dag; «Tegnene på at du bør bytte jobb». Der stod denne oversikten. Ganske interessant egentlig. Jeg tror de har temmelig rett i at for mange gror fast i stillinger de egentlig ikke trives i. Rett og slett fordi de ikke tør å bevege seg ut av komfortsonen. For det er ikke bare bare å bytte jobb – bestandig… Og artikkelen presenteres på en slik måte at dersom man kjenner seg igjen i en eller flere av disse signalene, så bør man vurdere det.

At jeg står ovenfor et beiteskifte visste jeg allerede før jeg leste artikkelen. Derimot så var det faktisk kunnskapsrikt å se hvor mange av disse punktene jeg kunne kjenne meg igjen i. En liten tankevekker. Men da kommer det store spørsmålet:

Hvor går veien videre?

Bildet er herfra

For det er ikke så lett å vite bestandig. Jeg vet jo hvilken utdanning jeg har. Og selvfølgelig kjenner jeg hvor min lidenskap innen mitt fagfelt ligger. Likevel er det flere faktorer jeg, og sikkert mange andre, må ta hensyn til i vurderingen av et jobbytte.

For det første så finnes det utrolig mange forskjellige stillinger innenfor mitt fagfelt. Det er ikke alltid like lett å vite hvilken type som passer meg best. Dessuten så er det ting jeg elsker å gjøre, som ikke er en del av den typiske arbeidshverdagen innen mitt fagfelt. I tillegg må man ta hensyn i forhold til arbeidskapasitet, reisevei osv. når man er alene om omsorgen for barn…

Så er det jo det at når man vurderer et beiteskifte, så vil man ikke bare finne en ny akseptabel jobb. Man vil finne JOBBEN! Den man kan trives i. Vokse i. Utfordres i. Den med arbeidsmiljøet man inkluderes i og er en del av. Den jobben man gleder seg til å ta fatt på hver dag.

Så hvor går egentlig veien videre? Det gjenstår å se….

Bildet er herfra

Blog award – 2 av 3

Joda, jeg vet at dette liksom skulle være 2 av 2, men så har jeg jaggu fått enda en… Takk, takk til Vidarbloggen! Tre stykk «I love your blog» awards på en uke eller noe sånt. Jeg blir nesten litt rørt….

Denne utmerkelsen kan for mange sammenlignes med et kjedebrev. Du får en, og sender fem ut videre. Joda, jeg ser likheten. Likevel så gjør jeg dette, for det er jo gjennom andres anbefalinger man finner de beste bloggene! Jeg leser egentlig få blogger, så jeg er ikke den som søker meg gjennom wordpress, blogspot osv. osv. etter interessante blogger. Mitt leserrepertoar utvides når noen jeg allerede har på leselisten min anbefaler nye og ukjente.

Så dette må jeg gjøre:

1. Takke og linke til bloggeren man har fått awarden fra.
2. Gi utmerkelsen videre til fem blogger og gjøre dem oppmerksom på det.
3. Kopiere post it lappen og sette den på bloggen.

Og igjen går mine fem anbefalinger til blogger jeg selv leser. De kan være veletablerte, nye, kjente, ukjente, humoristiske, alvorlige, dype osv. osv… Fellesnevner er at jeg av en eller annen grunn finner de interessante.

Tuppelina – en dyp, leseverdig blogg om å finne tilbake til seg selv

Magnhilds Antiblogg – ikke en rosablogg, men en gråblogg

Sparringsmamma – sannhetens ord om å være mor, lærer osv.

Amalie Antonsen – en fantastisk fotoblogg

Stjernetyven – lyrikk til ettertanke

Som jeg skrev er dette utmerkelse 2 av 3, så det kommer vel ytterligere fem anbefalninger etterhver da 😀

Øverst på siden min kan dere nå også finne link til blogger jeg leser. Listen er ny, så det er nok en del glemt der enda… Skal få oppdatert den jevnlig. Gi også tilbakemeldinger dersom du har forslag til blogger jeg bør lese, enten det er din egen eller en du leser selv. Skriv gjerne hvorfor du vil jeg skal lese den også.

********************

Følg gjerne Toner av tanker på Facebook

Blog award – 1 av 2

Jeg begynner å få en del lesere på bloggen nå. En av mine faste følgere har nå gitt meg en «I love your blog» award. Tusen, tusen takk Morten Besshø! Slike oppmuntringer kommer godt med på dager som disse hvor det har stormet mye rundt bloggen min…

Disse «I love your blog» tildelingene kommer med en anbefalning om å gi utmerkelsen videre, og det betyr at man må gjøre følgende:

1. Takke og linke til bloggeren man har fått awarden fra.
2. Gi utmerkelsen videre til fem blogger og gjøre dem oppmerksom på det.
3. Kopiere post it lappen og sette den på bloggen.

Mine fem anbefalninger går rett og slett til blogger jeg følger selv:

Singlepiker – En artig blogg med glimt i øyet om singlelivets forskjellige sider. Selv om jeg ikke er single selv, så kjenner jeg meg igjen fra disse tider. Artig lesning!

Lammelårtanker – En blogg om tanker, akkurat som min. Digger den!

Mandagsmor – En blogg om å oppdra barn, og seg selv. Et relativt nytt tilskudd på min leseliste, men absolutt verdt å følge!

Sotengelen– En blogg jeg har fulgt siden i våres. En blogg med mange sider.

Vidarbloggen – Enda et nytt tilskudd på min leseliste med mye variert innhold.

Det kommer ytterligere fem anbefalninger i løpet av dagen siden jeg er så heldig at jeg har fått to slike 😀 Og jaggu tror jeg ikke at det er på tide å lage en liten «blogger jeg leser» liste også….

********************

Toner av tanker har også fått egen side på facebook, så gå gjerne inn der og lik siden 😀

https://www.facebook.com/toneravtanker