Du herlige sommer…

Det er sommer i Oslo. Og for en sommer det er.

I øyeblikket nyter hun morgenen med en iskald kaffe. Liggende ytterst på bryggen. Luften dufter av saltvann, tang og tare. Noen få måker høres i det fjerne. Bak lyden av en og annen båt som tøffer forbi. Bak lyden av dempede stemmer fra menneskene rundt, fordypet i sine samtaler.

Hun kjenner solens varme stråler over kroppen. Det er enda tidlig, så varmen har ikke rukket å bli brennhet enda. Bare deilige, kjærtegnende solstråler som leker over naken hud. En lett bris blåser med sin varme pust. Bryggen duver lett og behagelig i bølgene som de store, forbipasserende båtene lager.

Kroppen hennes har allerede begynt å få en gyllen farge. En behagelig sommerglød over den til vanlig bleke huden. Kun noen få steder er fortsatt melkehvite. Der solen ikke slipper til under det lille badetøyet. Og en smal, hvit stripe på høyre ringfinger, under ringen hun bærer så stolt.

Hun ligger og nyter. Trenger ikke drømme seg bort. Trenger ikke flykte inn i tankene. Bare nyter livet, slik det er her og nå.Sommersol 08.JPG-for-web-large

 

De to første ferieukene har bydd på mye glede. Det har vært spaserturer i strålende solskinn på bryggen i Fredrikstad. Blant seilbåter, den ene vakrere og større enn den andre. Det har vært lek på strand og i vann med små, livsglade og lattermilde prinser. Det har vært sene kvelder med gode samtaler over glass av kald drikke. Det har vært gode måltider på verandaen hjemme. Det har vært lattermilde kvelder med venner. Hun kunne ikke ønsket seg mer.

Om to små dager begynner feriens høydepunkt. Kofferten er nesten ferdig pakket. Passene og billetter ligger klart og venter. Nesen skal vende sydover. Mot hvite sandstrender. Til en øy i Middelhavet. Til en øy omgitt av blått, vakkert hav. Til øyen som i følge den greske mytologien var fødested for gudenes konge og herskeren av Olympen, Zeus. Til et vakkert ferieparadis.

Hun gleder seg til enda mer sol på kroppen. Varme stråler som slikker huden enda mer sommerlig og gyllen. Hun gleder seg til svalt vann å dyppe kroppen i. Myke, deilige dråper som kjøler ned solvarmet hud. Hun gleder seg til sand mellom tærne, og sand på steder man helst ikke ønsker sand. Hun gleder seg til kalde, leskende, brune dråper fra duggfrisk flaske under en parasoll. Til lokale drinker og forfriskende smaker. Til sene kvelder med deilig, gresk mat på små restauranter. Hun gleder seg til å vandre over strand og gjennom gater hånd i hånd med han hun elsker.

Mest av alt gleder hun seg til en hel uke som bare kan nytes. En uke uten barn som krever oppmerksomhet og aktiviteter. En uke uten telefoner og e-poster som må besvares. En uke i total fred, kun avbrutt av de avbrytelser man oppsøker. En uke hvor hun og hennes kjære bare skal slappe av og ta for seg av alt øyen måtte ha å by på. En uke hvor de bare skal nyte livet og nyte hverandre.

Platanias

 

Hashtag #Ferielykke

Snart ferietid!

Det leses på sosiale medier om sol og sand mellom tærne. Party på Kos. Paraplydrinker i Side. Shopping i London. Glade barn i Danmark. You name it!

Folk reiser hit og dit. Farter i samme tempo som Solberg-brødrene på en god dag. Alt skal sees, og alt skal oppleves.

Familieferie. Romantisk get away. Venninnekos. Kompisfylla.

Overlykkelig nedtelling til sommerens store happenings, og den sørgmodige nedtellingen til den dagen man igjen blir innhentet av hverdagen.

Lykkerus. Duggfriske dråper i sommersol. Saltvann i håret. Solbrune kropper. Familieidyll. Reker og hvitvin på brygga. Bølgeskvulp mot båtsiden. Nye opplevelser. Oppdagelsesferder i smale bakgater i en ukjent by.

Smilende ansikter på selvportretter postet der det kan postes. Med hashtags som ferielykke, LivetErHerlig og FyFaenNåKoserJegMegSåSinnsyktAtJegBareMåViseAlleSåDeKanMisunneMeg…..

Sommerferie

Jada, det er noen som har det….

Og i dagene før ferien. Hvor alle MÅ poste nedtellingen til den store avreisedagen på alle sosiale medier. Så kommer spørsmålet: «Hva er ferieplanene dine da?»

De fleste legger da ut med samme iver og entusiasme som en treåring som får fri tilgang på Willy Wonkas sjokoladefabrikk. Det høres ut som om de skal verden rundt hele gjengen, selv om enkelte «bare» skal på hytta og slappe av og nyte livet. Moro for unga da vettu!

Så kommer spørsmålet til meg! «Og du da? Hva skal du i sommer?»

Joda, svaret er vanvittig enkelt: Jeg skal ikke en dritt!!! Ja, du hørte riktig! Ikke en dritt!!!

Gidder ikke engang slenge på noen entusiastiske linjer som «bare slappe av og ta det med ro», «nyte en real byferie» eller andre fraser for å la det virke som om det er planlagt og selvvalgt.

For helt ærlig, så skulle jeg helst vært alle andre steder enn akkurat her når ferien starter. Jeg vil også ha sol, sommer og sandstrand. Jeg vil også drikke rødvin i Roma. Eller gå meg bort i trange bakgater på en øy i Hellas. Eller nyte eksotiske drinker på en enda mer eksotisk strand. Eller… Eller…  Jeg vil også på ferie!!!

Men neida….

Jeg er hun som dreit seg ut her tidligere, og derfor ikke kan reise i år. Hun som må bruke alle ferie- og skattepenger på å rydde opp i gammel moro. Hun som må være fornuftig i år, og derfor ikke kan reise sydover som resten av de norske trekkfuglene kalt arbeiderklassen.  Hun som ikke engang har en liten familiehytte å reise til, og derfor ikke har annet valg enn å være hjemme….

Så sorry for at jeg ikke deler entusiasmen for din ferie!

God-sommer-i-sand

Walk of shame i marsjtakt!

Vi har alle gått vår walk of shame, har vi ikke?

Jeg hadde ikke akkurat noen walk of shame i dag morges, men det føltes virkelig sånn. For det var intet one night stand. Og no shame what so ever…

Men, det er noe med reisen hjem dagen derpå i klærne fra i går. Uansett om natten har vært aldri så uskyldig, så føles det som om man går skammens sti. Man vet hva alle andre tenker der man tusler litt slukøret med klær som ikke passer til tid og sted.

For all del…. Jeg var ikke uanstendig kledd. Ei heller hadde jeg sminke til langt ned på kinnene eller knullerufs. Og ingen hadde reagert på en hvilken som helst annen dag.

I dag er ikke hvilken som helst dag. I dag er det 17. mai! Alle smiler og er glade. Alle er tidlig oppe og ute og lufter bunad og annen finstas. Det er sløyfer og flagg i alle retninger. Korpsene spiller sine innøvde marsjer. Foreldre haster mellom isbodene. Og barn gråter over ballongen som fløy til værs. Det er en festdag!

Når man da tusler avgårde uten sminke, i klær som helt klart ikke er plukket ut for anledningen… Ja, da kan man kjenne blikkene på kroppen! Og man VET hva alle tenker. Det eneste som manglet var et skilt rundt halsen og meg foran i toget i takt med kropsets trommer til alles spott og spe.

Så selv med no shame at all, så har jeg aldri noensinne følt walk of shame så sterkt!

Hipp, hipp hurra!

Norsk_Flagg_350c_49d9de74d17cbBildet er herfra

 

So far, so good!

Nøyaktig ett år har gått siden jeg startet bloggen. 10. mai 2012 postet jeg mitt første innlegg. Det har blitt en god del med tiden!

Mange har vært innom siden da. En god del av dere er mine faste lesere. Dere som stadig er innom og leser mine ord, og av og til legger igjen noen ord her selv. Dere som gir meg støtte og oppmuntring når jeg trenger dere som mest. Dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på det!

Så er det også en del tilfeldige lesere. De som har funnet sin vei gjennom VG, debattforum og andre media hvor bloggen er publisert og delt. Jeg setter pris på dere også.

Det er sånn at man begynner å mimre når det har gått et år. Og det har jeg gjort i kveld også… Jeg har mimret. Derfor har jeg også samlet sammen en del innlegg som betyr mye for meg. Det kan være innlegg som er spesielt såre, som har virkelig gjort vondt. Det kan være innlegg som har vært tøffe å skrive, fordi de er så ærlige. Det kan være innlegg som bare treffer meg nå i etterkant, uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor.

Uansett… Her jeg mimrer er det følgende innlegg som fortsatt gjør inntrykk på meg på ene eller andre måten:

Min lille skatt! Mamma vet du har det vondt…

Min lille skatt! Det blir bra snart…

Den som bare kunne skrike!

Du viste at jeg var ingenting for deg…

Når hjertet vil en annen vei…

Knust glass

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake

Mitt alter ego og mitt dype sanne selv

Den evige ventingen…

Lengsel…

Jeg lever ikke. Jeg bare er.

Snøfnugget

Den ensomme sti

Den skjulte smerte

Den skjulte smerte II

Din varme

Forelskelse gjør redd

Hvilket av mine innlegg gjennom året som har gått er din favoritt?

På jobb….

Så var man tilbake på jobb etter helgen….

Var hos fastlegen i går. Det gikk bedre enn forventet. Fikk både forståelse og respekt for mitt ønske om å avvente med antidepressiva. For det er ikke akkurat noe jeg har lyst til å ta. Jeg vil ikke miste bakkekontakten. Bli pakket inn i vatt, og få en falsk følelse av at alt er greit. Da er det bedre å kjenne på det vonde, og ta problemet ved roten. Jeg vil rett og slett ikke ta medisiner som fucker med hodet mitt!

Men, jobb i dag… Joda, det er temmelig tøft!

Jeg har ikke evne til å konsentrere meg. Det er med andre ikke mye konstruktivt jeg har fått gjort i dag. Prøver å sette meg ned med oppgaver, men blir bare sittende å stirre tomt på skjermen eller papirbunken…

Ble heller ikke bedre av at dagen startet med en samtale med sjefen. For å informere om at jeg bare skal jobbe 50% de neste tre ukene også. Hun ble ikke blid akkurat. Og enda mindre blid ble hun da jeg sa at jeg ikke var friskmeldt etter det, men skulle til ny vurdering hos legen da. Hun vet jo ikke hvorfor jeg nå bare jobber halvt. Ikke kan jeg si det heller. Hun har like mye forståelse som en gråstein.

Det er litt godt å være på jobb også. Ha mennesker rundt seg. Se noen andre. Men, det er ikke like lett å klistre på seg smilet. Eller holde meg konsentrert om samtalen når de snakker til meg.

Så her sitter jeg på kontoret. Med uro og skjelvninger i kroppen, økt puls og tung pust. Venter på at tiden skal gå. Om en time kan jeg reise hjem…

LilleLabyrints hjerte!

Jeg vil rett og slett dele et innlegg med dere. Skrevet av LilleLabyrint. En av favorittbloggerne mine.

Hun skriver med en sårhet som er ubegripelig. Hun beveger meg med sine ord. Hun får meg til å føle teksten hun leverer med kropp og sinn. Så fantastisk vakkert, så uendelig smertelig.

Innlegget heter «Hjertet»

Les det!

I tankeboksen

Jeg får mye gode tilbakemeldinger på det jeg skriver. Snille er dere! Og det har også kommet oppfordringer om å gjøre noe ut av det. Tjene penger på det…

Dette er noe jeg har tenkt en del på i det siste. For jeg trenger virkelig å få inn litt ekstra cash.

Noen av ideene er å søke lokale aviser som frilance skribent. Andre ideer er å samle lyrikken min og «gi ut» den som nedlastbar pdf fil. Gode tanker begge to.

Dette har blåst liv i en gammel tanke hos meg… Drømmen om å skrive bok!

For etter at jeg hadde skrevet de første delene av historien min «Til helvete og tilbake igjen – en reise gjennom livet», så begynte jeg å fundere på å gjøre bok av det. Den tanken har igjen slått meg.

Det krever mye arbeid. For det første så fyller ikke det jeg har skrevet som er publisert mer enn drøyt 30 boksider. I tillegg har jeg noe som er upublisert, men maks ytterligere 20 sider. Og skal jeg lage bok av det, så er 50 sider litt lite.

Så er det en annen side av det. Å gi ut dette vil kunne såre enkelte personer. Særlig min mor. Men, også øvrig familie vil kunne såres av det jeg skriver. Det er en skummel tanke. Det er også litt skummelt å tenke på at enkelte lesere kan identifisere meg….

Men, det største spørsmålet er egentlig om jeg skriver godt nok til å kunne lage en bok… Om historien min er interessant nok til å kunne selge???

Jeg vil ha deres ærlige mening! Ikke hva dere tror jeg vil høre, men helt ærlig og usensurert hva dere synes. Fra dere som har lest hele eller deler av den historien. Det hadde jeg satt veldig pris på!

Kjipe, kjipe søndag!

Det er søndag… En forbanna kjip søndag!

Ikke kjip, slik søndagene pleide å være kjipe. Den er ikke mørk. Den er ikke dyster. Den er ikke trist.

Søndagen er egentlig helt fantastisk. Jeg har sovet lenge. Faktisk altfor lenge. Og det var litt kjipt å måtte reise må den søndagsåpne knøttekiwien i pysjen, en lue tredd over hodet for å skjule morrasveisen og styggeste jakka i manns minne. Bare fordi det var tomt for kaffe. Det var kjipt, men sånt skjer.

Derimot så har det ellers ligget til rette for en helt fantastisk søndag. Humøret har vært upåklagelig! Slik det har vært i en drøy uke nå. Jeg er lett til sinns og smiler uten grunn.

Og energien i dag, er som i går. Helt vanvittig. Jeg har så mye energi at det bobler over. Klarer ikke sitte stille!

Jeg vil bare hoppe og danse. Møte mennesker. Ta en kaffekopp. Prate piss. Le så jeg ramler av stolen.

Bare fordi jeg er glad! Fordi jeg har masse energi! Fordi jeg sprudler! Fordi jeg har et vanvittig behov for å dele av all denne positiviteten….

Men, søndagen er kjip fordi jeg sitter her alene. Min kjære er syk, og må holde seg hjemme hos seg selv. I ro. Alle andre er opptatt. Eller tilsynelatende opptatt med å gjøre ingenting. Nyte den late søndagen….

Jeg er ikke den som trenger meg på. Jeg sender ikke meldinger til hele kontaktlista med «Finne på noe?» Eller «Ta en kaffe?» Jeg føler at sånt virker så desperat. Særlig når jeg ser gjennom kontaktlista mi. Der er det ikke mange navn igjen. Det har blitt ryddet opp. Mange gamle kjente er slettet. Gidder ikke lenger bruke tid på folk som trekker meg ned, eller ikke lar meg få være meg. Og de som står igjen har jeg ikke kjent lenge nok til at jeg tør å trenge meg på….

Så da sitter jeg her. I sofaen. Alene. Og hopper. Sprudler. Renner over av energi…

Uten å ha noe å gjøre…

Så litt musikk som bringer lattermilde minner for min del 😀

Snart nytt år – hva nå?

Det er siste dag for 2012. Blogger og sosiale medier oversvømmes av lykkeønskninger og egne refleksjoner om hva som skal gjøres bedre i det neste året. Det skrives om nyttårsforsetter i hopetall. Ned i vekt, sunnere kosthold og bedre treningsvaner går igjen. De som ikke kommer med nyttårsforsetter kommer med refleksjoner over alt som var bra og mindre bra for året som gikk.

Jeg er glad for at folk reflekterer over året. Tenker gjennom hva som har vært bra. Blir kanskje takknemlig over det gode som har skjedd. Å tenke over det mindre gode kan også være bra. Så fremt man tenker konstruktivt på det. Tenker over hvilken lærdom det har gitt. Eller hvordan man kan unngå gjentagelse i fremtiden.

Det jeg derimot ikke liker er nyttårsforsetter! Altså, jeg liker at folk setter seg mål. Jeg liker at folk ønsker å gjøre positive endringer i livsførsel. Dette er kjempe bra! Det jeg ikke liker er ordet! Nyttårsforsetter – et positivt ladet ord med garantert negativ måloppnåelse! For hvor mange klarer egentlig å holde sine nyttårsforsetter?

Jeg har også gjort mine refleksjoner over året som gikk. Det har vært et blandet år. Det har vært mye positivt. Mye glede sammen med min lille pode som vokser og blir større for hver dag som går. En veldig spennende utvikling. Jeg har funnet kjærligheten. Den mest fantastiske mannen jeg vet om. Fått oppleve hvordan det er å være virkelig forelsket. Det har også vært mye som ikke har vært fullt så godt. Det har vært mye sorg, smerte og bekymringer. Det vet jo dere som har fulgt meg en stund. Det har vært mange mørke dager. Dessverre er dette noe jeg må ta med meg inn i neste år også.

Det er sikkert ingen overraskelse at jeg ikke har nyttårsforsetter. Derimot har jeg håp og ønsker for året som kommer. Håp og ønsker som egentlig er ganske enkle, likevel omfattende. Som like gjerne kunne vært ytret en hvilken som helst dag i året.

Jeg håper jeg finner en løsning for mine sorger og bekymringer. Jeg ønsker, for meg selv og alle jeg bryr meg om, at tiden fremover skal bringe glede, latter, kjærlighet og gode erfaringer.

Godt nyttår alle mine kjære lesere!

Kjære utakknemlige vesen!

Du! Ja, du! Du som klager. Over alt. Over ingenting. Du som har alt, men likevel må klage! Det er deg jeg sikter til. Du utakknemlige vesen…

Du klager over julegavene du fikk. Passet ikke. Var ikke bra nok. Var ikke det du ønsket deg. Utakknemlig er du! Tenk å klage slik i voksen alder. Over noe så trivielt som at du fikk gaver som ikke var midt i blinken…

Hvordan hadde du taklet mitt liv? Et liv hvor man ikke har råd til alt man trenger. Og ja, da mener jeg trenger og ikke har lyst på. Det er en vesentlig forskjell der. Et liv hvor man ikke kan gi sitt barn det man ønsker.

Hvordan hadde du taklet min julaften? Selv fikk jeg kun et par gaver. Og de andre voksne pakket opp haug etter haug hvor den minste gave hadde større verdi enn mine til sammen. Men det gjør ikke noe. Jeg ble husket av noen. Det er nok for meg. Men, å se sitt eget barn gråte på julaften er ikke lett. Å se sitt eget barn gråte fordi han fikk færre gaver enn de andre. Fordi mamma ikke hadde råd til å kjøpe noe særlig i år. Å se sitt eget barn gråte fordi han kun fikk et par leker, mens de andre fikk haug på haug. Fordi mamma måtte ønske han fornuftige gaver i år også. Å se sitt eget barn gråte fordi vi er annerledes enn de andre. Fordi vi har dårligere råd enn de andre. Fordi jeg ikke kan gi han det de andre får. Hvordan hadde du taklet det?

Du som klager over å løpe fra lag til lag. Ikke få en dag for deg selv. Er så mange å besøke. Så mange som vil ha besøk. Utakknemlig er du! Klage over at folk bryr seg. Over at folk vil se deg. Over at du kun har noen timer hist og her til å gjøre det du vil….

Hvordan hadde du taklet min jul? Hvor all tid unntatt julaften og noen få timer dagen før og dagen etter tilbringes i ensomhet. Ingen som inviterer. Ingen som vil ha besøk. Ingen som vil se oss. Familie har valgt en viktigere venn – alkoholen. Venner har nok med sitt, sin familie. Ikke en liten telefonsamtale engang får jeg. I min ensomhet… Ikke et lite «Hei! Ringte bare for å hvordan du har det». Ikke noe som vitner om at jeg er i tankene engang. Hvordan hadde du taklet det?

Du som klager over all maten du har spist. Over magen som er oppblåst. Over alle kaloriene i ribbe med svor og annen herlighet. Over å måtte spise julemat enda en gang. Utakknemlig er du! Klage over at du har mat på bordet. Som du ikke har laget selv engang…

Du som klager over at du ikke har tid til å se julefilmene. Eller over at du ikke får ta en strekk på sofaen. Eller over at det er slitsomt å kjøre hit og dit… Du som klager over alt. Som er direkte utakknemlig. Du som ikke ser hvor godt du egentlig har det…

Det er nemlig ikke alle som får gaver til jul. Det er ikke engang alle som får feire jul. Og det er langt fra alle som får feire jul med noen de er glade i. Det er mange som sitter alene julaften. Og enda flere som sitter alene resten av julen. Det er mange som ikke får spise julemat. Julen er vond for mange.

Så neste gang du sitter i selskapeligheter og gasser i deg av ribbefett og godsaker. Løft blikket fra iPhonen (eller hva du nå har). Du trenger ikke sjekke hvor mange likes du har fått akkurat nå. Løft blikket fra deg selv. Se på det du har rundt deg. Se på DE du har rundt deg. Se på hva du faktisk har. Og vær takknemlig over det du har!

Takk-150x150