Et år har gått…

Jeg må innrømme. Det er ikke alle dager som er like gode. Enkelte dager, som i dag. Da velter kvalmen opp i meg. Jeg blir uvel. En indre uro. Fra dypt nede i magen, sprer den seg ut gjennom hele kroppen.

De dager jeg tenker på hva som faktisk var er slik. Når jeg tenker tilbake. Tenker på når det hele startet. På alle de hintene jeg fikk. På alle de gangene jeg burde trukket pusten. Burde tenkt meg om. Tenkt på om dette faktisk var riktig. Tenkt på om det var dette jeg ønsket. På alle de gangene jeg burde snudd i døren og takket for meg.

For det er ikke til å unngå at jeg minnes. Noe annet ville være en løgn. Men, det er få gode minner. Nå som tåken har lettet og verden er klar. Da har alt det som kunne vært søtt og godt, en bitter og vemmelig ettersmak. De gode minnene eksisterer ikke. Det er kun minner om løgner, om svik, om bedrag. Om fagre ord fulle av gift.

I dag er det nøyaktig et år siden du stod på døren min med en bag i hånden. Du skulle bare bli noen dager. Men, du ble. Dessverre! Jeg skulle ønske jeg den dagen visste det jeg vet i dag. Slik at jeg aldri hadde åpnet den døren. Aldri hadde sluppet deg inn.

Du såret meg. Med dine ord. Med dine handlinger. Med din bedragerske tunge og hensynsløse adferd. Jeg så ikke da…

Men, heldigvis så ikke du heller. Du begynte å helle salt i sårene. Forsøkte å få sårene til virkelig å svi. Du var for sen. Du var ikke smart nok til å se at jeg allerede hadde pleiet mine sår. Gitt meg selv den næringen jeg trengte for å heles. For å igjen bli hel. Huden min ble herdet, slik at du ikke fikk laget nye.

For den dagen jeg gikk. Den dagen hadde alle sår grodd. Og mitt hjerte banket ikke lenger for deg. Det hadde det aldri gjort. Mitt hjerte hadde banket for en illusjon. En fantasi. Da drømmen viste seg å være et mareritt, da banket ikke mitt hjerte lenger for det som kunne ha vært. Mitt hjerte frøs til is ved tanken på deg.

Den dagen jeg gikk var min. Siste gangen jeg så meg rundt i det som hadde vært vårt hjem. Jeg så restene av dine løgner. Jeg så den ynkelige sannheten. Min latter fylte stuen nok en gang. Og jeg frydet meg over ekkoet den skapte i tomheten jeg etterlot.

Dager som i dag, hvor jeg kjenner kvalmen som brer seg. De dagene lar jeg tankene vandre. Vandre inn i minnene om deg. For når jeg begynner å minnes, så kommer smilet sakte snikende. En varme sprer seg sakte, og kveler kvalmen.

Du var for meg en erfaring. En lekse jeg måtte lære. For deg var jeg næring. Du overlever ved å tære på andre. Jeg har lært min lekse og gått videre til neste kapittel. Jeg trenger ikke gjenta den en gang til. Mens du, du er fanget i din egen onde spiral, hvor du har gjort deg avhengig av denne næringen fra andre.

I dag er jeg stolt. Jeg er sterk. Jeg vil overleve. Sårene du laget har gitt meg arr. De arrene vil nok alltid være der, men de vil blekne. Falme bort, til de en dag ikke lenger synes.

Et klokt menneske sa for få dager siden, at arrene blir til lærdom. Hun har rett i det. Så i dag, et år etter. Jeg minnes, men jeg smiler. Fordi jeg seiret. Fordi jeg er fri.

Reklame

Sviket

Dagen er trist og grå. Regnet ligger i luften. Som tunge, dystre tårer. Trærne henger med hodet. Bøyd under gråheten.

Jeg er urolig. Kjenner en indre rastløshet jeg ikke blir kvitt. Har lyst til å skrike. Kaste ting i veggen. Få ut alt sammen. Sinnet. Skuffelsen. Sviket.

Ikke en eneste gang har jeg sett meg tilbake. Ikke én!

Men, det er mye å prosessere. Mye å bearbeide. Mange sannheter å fordøye.

Matlysten har forsvunnet. Jeg går med en hul kvalme i hele kroppen. Spiser fordi jeg vet jeg må. Et måltid om dagen. Kanskje to hvis jeg er heldig. Merker at klærne begynner å sitte løst. Ser at kroppsdeler blir mindre. Smalere. Men, jeg gleder meg ikke over det. Vet dette ikke er sunt. Det er ikke bra for meg. Vekten ville ikke fortelle meg sannheten. Nektet å vise meg. Error. Selv den visste at dette er feil.

Sannheten er ikke det verste. Den er så klar. Lar seg ikke fornekte. Den er konstaterbar og ubestridelig. Den kan jeg håndtere.

Det verste er sviket.

For det gir dype arr. Når noen utnytter det kjæreste og skjøreste vi har. Følelsene våre. Spiller på din medmenneskelighet. Spiller på din kjærlighet. Spiller på din svakhet.

Det er et åpent sår at jeg stolte på han. Ga han mitt alt. Lot han se meg for hvem jeg er. Viste han kroker at mitt mørke som få har sett. Lot han gå på oppdagelsesferd i alle mine sjelelige brennmerker. Slapp han inn.

For han var det et spill. Han var aldri interessert. Han var aldri engasjert. Når han sa «jeg elsker deg». Det var den søte, uimotståelige giften. Som rovdyret sprer for å lamme sitt bytte.

Men, jeg lot han se. Han så. Han tok det til seg, med seg. Ikke fordi han brydde seg om meg. Det gjorde han nok aldri. Hans oppdagelsesferd i mennesket meg ga han kunnskap. Lærdom om mine svakheter. Slik at han senere visste hvor han kunne såre meg mest. Hvilke knapper han kunne trykke på for å få meg til å falle momentant. Han visste hva han kunne si for å umiddelbart få meg til å krympe meg. Bli sårbar. Bli en tone i hans svikefulle symfoni.

Sviket. Det er det verste. Ikke fordi han svek meg. Han betyr ingenting for meg lenger. Han er ikke det verste. Men at noen har utnyttet mine svakheter, mine følelser. Så kaldt. Så kynisk. Det er det som er sårt.

På armen min står det skrevet i blekk «Trust no one». Hvorfor hørte jeg ikke på meg selv?

Sviket får meg til å lukke meg. Bli usikker. På om jeg vil la noen få se igjen. På om jeg tør å la noen se meg sårbar igjen.

 

Til deg kjære løgner!

Du kom inn i mitt liv. Med en rasende fart. Tok meg med storm fra første øyeblikk. Sjarmerende. Blid. Karismatisk. Det var slik jeg oppfattet deg. En smule selvopptatt og skrytende. Men vi har vel alle våre negative sider, har vi ikke?

Du møtte meg på verst tenkelige tidspunkt. For min del. Jeg var i en langvarig hypomani. Ingen impulskontroll. Ingen evne til å tenke over konsekvensene av mine handlinger. Hyperseksuell. Du møtte meg når jeg var på mitt mest mottagelige for positiv oppmerksomhet. Du slo bort bena under meg på kort tid. Jeg kunne ikke stå imot. Ikke da.

Du klarte å lure meg. Få meg til å falle. Dro meg inn i din makt. Spant ditt nett rundt meg. Nettet av fagre komplimenter og giftige løgner. Fanget meg, så jeg ikke kom unna. Din svikefulle tunge fortalte alle de rette tingene på de rette tidspunktene. Visste hva jeg ville høre. Hva jeg trengte å høre for å hengi meg til din makt.

For du visste nøyaktig hva du skulle si. Alltid! Hvordan du skulle få meg til å falle. Selvfølgelig visste du det. Du hadde gjort det så uendelig mange ganger før.

Jeg falt for deg. Falt for løgnene dine. Falt for din svikefulle, giftige tunge. Akkurat slik du planla det. Fikk meg til å vente på deg, selv om jeg fornektet det for meg selv aldri så mye.

Dagen kom da ventetiden var over. Du ble kastet ut av hun du bodde sammen med. Det var til meg du kom. For du visste at jeg ventet. Du fortalte nye løgner. Spredte om deg av ditt bedrag. Og jeg trodde deg. Nå vet jeg at du ble fjernet med makt. At du nektet å forlate henne. Til meg sa du noe helt annet. Fikk meg til å tro at det bare var meg du ville ha. Dine djevelske usannheter gjennomsyret hele meg.

Jeg tok deg imot. Med åpne armer. Fordi jeg trodde på deg. Fordi du hadde gjort meg blind for sannheten. Slik som du er så god til. Slik du har perfeksjonert det gjennom et helt liv av bedragerske erfaringer. Lite visste jeg da, at det var min største tabbe. Lite visste jeg om at jeg aldri burde latt deg tre inn over dørstokken.

Du skulle bli en natt eller to. Fordi du ikke hadde noe sted å være. En natt ble til en uke, to uker. Før første uken var gått hadde du snakket deg fra å sove på sofaen og inn i sengen min. Jeg fikk stadig høre hvor fin jeg var. Hvor stolt du var av meg. Hvor vakker jeg var. Jeg, den selvsikre og sterke kvinnen du kunne kalle din. Jeg var perfekt i dine øyne. Det var i alle fall det du sa. Du smigret meg. Vartet meg opp. Viste meg det jeg trengte å se for å tro. Tro at jeg var den eneste ene. Drømmedama. Hun du virkelig ville ha.

Det var et spill du kunne så alt for godt. Du styrte meg akkurat dit du ville ha meg. Som en dukkemester styrer sine marionetter. Jeg hadde ikke egen vilje. Jeg hadde ikke evne til å se gjennom sløret. Det sløret av giftige løgner. Det nettet du hadde spunnet rundt meg. Jeg var fanget i ditt spill. Det spillet hvor du styrte alle brikker. Hvor alle trekk var dine.

Du fikk meg til å føle meg trygg. Spilte spillet så godt at jeg turte å åpne meg for deg. Du fikk meg til å vise deg mine svake punkter. Vise deg min sårbarhet. Vise deg hvor du kunne såre meg mest.

Jeg var fanget. Du hadde meg akkurat der du ville ha meg. I din makt.

Så begynte  du å vise meg mer og mer av ditt sanne jeg. Bit for bit serverte du meg sannheten om deg selv. Bitene var små. Du sørget alltid for at de var så små at du visste jeg ville klare å svelge dem.

Sakte begynte komplimentene å bli borte. Du fikk meg til å føle meg usynlig. Jeg fortalte deg at jeg savnet, men min mening var ikke lenger viktig for deg. Du visste at du hadde meg med hud og hår. Du lot meg vise deg at jeg var sårbar.

Da begynte du å skyte mot meg. Alt var brått min skyld. Du vellet alt over på meg. Ga meg dårlig samvittighet. Krenket meg.

Det fortsatte slik. Med mer og mer skyldfølelse. Mer og mer dårlig samvittighet. Du begynte å sikte på mine svakeste punkter. Der du visste at det ville såre meg mest. Du fikk meg til å hate meg selv. Du fikk meg til å føle meg verdiløs. Jeg likte ikke lenger hun jeg så i speilet. For jeg var ikke bra nok for deg lenger.

Du anklaget meg. Ga meg skylden for alle feil. Ga meg skylden for alle dine mangler. Det var aldri deg. Alltid meg.

Sakte men sikkert endret du meg. Gjorde meg til en skygge av meg selv. Mindre synlig for omverden. Du distanserte meg litt etter litt fra mitt nettverk. Fra mitt sosiale liv. Fra mine venner. Først ved å være den søte, hengivne kjæreste. Som heller ville ha romantiske stunder alene med meg, enn livlige kvelder med andre. Du hadde det så bra sammen med  meg, at du ikke trengte noen andre. Sammen med meg var livet ditt komplett. Jeg trodde deg. Ga etter. Rørt over å ha en kjæreste, en samboer, en forlovede som var lykkelig bare sammen med meg.

Lite visste jeg at dette var en del av ditt spill. Lite visste jeg at jeg spilte min rolle som marionette akkurat slik du ønsket. For du ville ikke bare ha meg. Du ville ha meg alene. For alene ville jeg være avhengig av deg. Lite visste jeg at målet ditt var at jeg skulle stå alene i denne verden. For uten venner og uten nettverk ville jeg ikke ha noen til å advare meg mot deg. Uten noen ville jeg ikke ha noen til å hjelpe meg ut, vekk fra deg. Alene ville jeg være lettere å kue.

Etterhvert ble du mindre forsiktig. Du begynte å bli klarere i dine hensikter. Du ble sint når jeg hadde planer uten deg. Du viste helt klart at du ville at du skulle være mitt alt. Jeg fikk kjeft for å møte venner. Fikk kjeft for å gjøre ting jeg alltid hadde gjort. Jeg var egoistisk. Tenkte ikke på deg. Tenkte ikke på han som jeg liksom skulle elske. Hvordan kunne jeg bry meg så lite om deg? Du forsøkte å gi meg dårlig samvittighet for alt. Degradere meg ytterligere. Ta fra meg den siste lille rest av meg selv.

Du lurte meg. Bedro meg. Svek meg. Dag for dag spredte du din gift. Forsøkte å kue meg. Forsøkte å knekke meg. Men, du var utspekulert. For hver gang du dyttet meg fem trinn nærmere avgrunnen, så dro du meg opp igjen ett trinn. Ga meg det bittelille jeg trengte for å fortsatt tro at du elsket meg. Ga meg det bittelille glimtet av håp. Det bittelille halmstrået jeg trengte for å ikke gi opp. For ikke å vende deg ryggen totalt. Det var en del av ditt spill.

Dine giftige løgner. Dine giftige, bedragerske løgner. Du lever på dem. De holder deg i live. Samtidig tar de sakte livet av alle som krysser din vei. Du er avhengig av det. Du vet du sakte suger livsgnisten ut av dine ofre. Du tømmer dem, før du beveger deg videre til neste. Du vet vi, damene du utnytter, en dag får nok. At spillet ditt en dag tar slutt. Du går tom for trekk. Du forventer det.

Men…. Det var en ting du ikke forventet. Du forventet ikke den brå vendingen som spillet tok med meg.

Du hadde kommet så langt i ditt spill. Du hadde rukket å nedverdige meg. Du hadde rukket å så tvil om meg selv. Men, du hadde ikke rukket å ta fra meg styrken. Du hadde rukket å ta tak i meg. Du hadde rukket å bli fysisk med meg. Du hadde rukket å gi meg de første blåmerkene. Men, du hadde ikke rukket å slå meg.

Den dagen du tok tak i meg. Den dagen forsvant sløret. Den dagen brast alle dine løgner. Sannheten om deg stod klar foran meg. Det var intet vakkert bilde jeg så. Det var kullsvart og ødeleggende.

Dagen etter så jeg meg selv i speilet. Kjente ikke igjen hun som stirret tilbake på meg. En sørgmodig pike. Ringer under øynene. Smilet var borte. Gløden i øynene var sluknet. En skygge av meg selv. En skygge med blå merker på armen som vitnet om hvem du egentlig er.

Jeg stod der lenge. Studerte den skyggen jeg så i speilet. Likte ikke det jeg så. Hvordan kunne jeg la det gå så langt?

Mens jeg stod der kjente jeg styrken min. Jeg kjente hvordan kampviljen våknet til liv. Hvordan den spredte seg ut i gjennom hele kroppen. Kjente hvordan viljen min, stoltheten min, selvtilliten min våknet til liv. Fingrene begynte å prikke. Av nytt blod som fløt gjennom årene. Ryggen rettet seg rak. Skuldrene trakk seg tilbake der de hører hjemme, ikke lutet slik de hadde blitt. Haken løftet seg fra brystet. Hodet hevet seg. Fargen begynte å vende tilbake i kinnene. Av varmen som nå strømmet gjennom meg. Gløden kom tilbake i øynene.

Ikke faen om noen mann skulle få behandle meg slik. Jeg er verdt mer enn dette! Jeg fortjener bedre enn dette!

En uke senere. En tekstmelding. «Jeg har flyttet ut. Leiligheten er tom.» Du fikk ikke vite at jeg skulle flytte før det var for sent å snu. Jeg bare gjorde det. Jeg skyldte deg ingenting. Du fortjente ikke muligheten til å slå meg fra det. Bokstavelig talt.

Du var sjokkert. Kunne ikke forstå hvordan jeg kunne gjøre noe slikt. Eller hvorfor.

Kjære deg! Du var ikke sjokkert over hvorfor, eller over at det skjedde. Det som sjokkerte deg var at noen klarte å lure deg. Du var sjokkert over at jeg kunne planlegge dette bak din rygg. Gjennomføre det uten at du ante noe. Du var sjokkert over at noen kunne spille deg, slik du spiller alle andre. Mest av alt var du sjokkert fordi du visste ikke hvordan du skulle løse dette. Det kom for brått på deg. Du hadde ikke fått tid nok til å ha neste offer klart enda. Du var sjokkert over at jeg klarte å gå før du faktisk slo.

Du utnyttet meg økonomisk. Du forsøkte å ødelegge meg. Du forsøkte å gjøre meg avhengig av deg. Du forsøkte å kue meg. Men, en ting skal du vite: Du lyktes ikke! Jeg er for sterk til å la meg ødelegge. Jeg er for stolt til å la meg knekke. Min selvtillit er for høy til å ta på meg skylden for dine feil. Jeg VET at jeg ikke er verdiløs. Jeg har kanskje tapt økonomisk på min tid med deg. Men, du har tapt så mye mer. Du har tapt anseelse. Du har tapt mer av ditt allerede frynsede rykte. Du har tapt sosial status.

Jeg er fortsatt stolt, sterk og synlig. Det er du som er taperen. Ikke jeg.

Lille skatt, det er over nå!

Lille skatt. Lille, vakreste skatt.

Du kryper tett inntil. Tett, tett inntil mammas kropp. Søker nærhet. Søker varme. Søker trygghet. Klamrer deg fast.

Jeg lar deg komme opp på fanget. Tar deg tett inn i armene. Holder deg hardt. Lenge. Lar deg få den nærheten, den tryggheten. Som du savner så sårt.

Det er vondt å se deg slik lille skatt. Se savnet ditt. Savnet etter mamma. Mammaen du er så glad i. Mammaen du så lenge ikke fikk være nær.

Lille skatt. Mamma er så lei seg. Mammas hjerte gråter. For det er mamma sin skyld. Det er mamma som ikke sa nei tidsnok.

Du burde aldri opplevd den mannen, lille skatt. Mannen som tok fra deg mamma. Mannen som nektet mamma å gi deg nærheten du fortjener. Nærheten du aldri burde gått uten.

Mamma gråter når hun hører deg fortelle. Såre, salte tårer. Som ikke kan stoppe. Når jeg hører din spede stemme fortelle.

«Det bodde en slem mann hos mamma. Han er borte nå.» Lille skatt, det skulle aldri vært slik. Mamma skulle så gjerne tatt tiden tilbake. Mamma skulle så gjerne gjort det ugjort.

Jeg ser redselen din, lille skatt. Kjenner utryggheten som nå bor hos deg. Gir deg trøst. Gir deg nærhet. Gir deg trygghet på ny.

Lille skatt, det er over nå. Du skal aldri mer være redd hos mamma. Du har fått mammaen din tilbake.

Mammas hjerte gråter. Det vil gråte en stund til. Det vil gråte til du igjen er trygg. Til din redsel tar slutt.

Lille skatt, kryp tett inntil. Kjenn mammas varme. Kjenn mammas kjærlighet. Lille, vakreste skatt.

Fordi jeg er verdt det…

Ikke en tåre har trillet for deg.
Ikke en eneste tåre.
Du er ikke verdt det.

Ingen sorg. Intet savn.
Ingenting.
Du er ikke verdt det.

Bare lettelse.
Over å ha valgt rett.
Fordi jeg er verdt det.

Bare glede.
Over fremtiden.
Fordi jeg er verdt det.

Bare begeistring.
Over å ha vunnet friheten tilbake.
Fordi jeg er verdt det.

Bare frihet og lykke.
Over igjen være bare meg.
Fordi jeg er verdt det.

Du herlige sommer…

Det er sommer i Oslo. Og for en sommer det er.

I øyeblikket nyter hun morgenen med en iskald kaffe. Liggende ytterst på bryggen. Luften dufter av saltvann, tang og tare. Noen få måker høres i det fjerne. Bak lyden av en og annen båt som tøffer forbi. Bak lyden av dempede stemmer fra menneskene rundt, fordypet i sine samtaler.

Hun kjenner solens varme stråler over kroppen. Det er enda tidlig, så varmen har ikke rukket å bli brennhet enda. Bare deilige, kjærtegnende solstråler som leker over naken hud. En lett bris blåser med sin varme pust. Bryggen duver lett og behagelig i bølgene som de store, forbipasserende båtene lager.

Kroppen hennes har allerede begynt å få en gyllen farge. En behagelig sommerglød over den til vanlig bleke huden. Kun noen få steder er fortsatt melkehvite. Der solen ikke slipper til under det lille badetøyet. Og en smal, hvit stripe på høyre ringfinger, under ringen hun bærer så stolt.

Hun ligger og nyter. Trenger ikke drømme seg bort. Trenger ikke flykte inn i tankene. Bare nyter livet, slik det er her og nå.

 

De to første ferieukene har bydd på mye glede. Det har vært spaserturer i strålende solskinn på bryggen i Fredrikstad. Blant seilbåter, den ene vakrere og større enn den andre. Det har vært lek på strand og i vann med små, livsglade og lattermilde prinser. Det har vært sene kvelder med gode samtaler over glass av kald drikke. Det har vært gode måltider på verandaen hjemme. Det har vært lattermilde kvelder med venner. Hun kunne ikke ønsket seg mer.

Om to små dager begynner feriens høydepunkt. Kofferten er nesten ferdig pakket. Passene og billetter ligger klart og venter. Nesen skal vende sydover. Mot hvite sandstrender. Til en øy i Middelhavet. Til en øy omgitt av blått, vakkert hav. Til øyen som i følge den greske mytologien var fødested for gudenes konge og herskeren av Olympen, Zeus. Til et vakkert ferieparadis.

Hun gleder seg til enda mer sol på kroppen. Varme stråler som slikker huden enda mer sommerlig og gyllen. Hun gleder seg til svalt vann å dyppe kroppen i. Myke, deilige dråper som kjøler ned solvarmet hud. Hun gleder seg til sand mellom tærne, og sand på steder man helst ikke ønsker sand. Hun gleder seg til kalde, leskende, brune dråper fra duggfrisk flaske under en parasoll. Til lokale drinker og forfriskende smaker. Til sene kvelder med deilig, gresk mat på små restauranter. Hun gleder seg til å vandre over strand og gjennom gater hånd i hånd med han hun elsker.

Mest av alt gleder hun seg til en hel uke som bare kan nytes. En uke uten barn som krever oppmerksomhet og aktiviteter. En uke uten telefoner og e-poster som må besvares. En uke i total fred, kun avbrutt av de avbrytelser man oppsøker. En uke hvor hun og hennes kjære bare skal slappe av og ta for seg av alt øyen måtte ha å by på. En uke hvor de bare skal nyte livet og nyte hverandre.

 

Kill the past…

Jeg titter ned på min høyre hånd. Titter, og smiler.

For der. På den ene fingeren. Blinker den mot meg. En liten ring. Men, den sitter ikke på hvilken som helst finger. Fordi det er ikke en hvilken som helst ring.

Jeg skulle aldri hit. Jeg, med mine store utfordringer. Jeg som ikke turte å stole på noen. Ikke turte å slippe noen inn på meg. Ikke turte å binde meg til noen. Jeg skulle ikke hit. Jeg fryktet det. Ble kvalm og uvel av tanken. Det var lite som skremte meg mer, enn tanken om ring på fingeren.

Det var før jeg møtte HAN! Den ene mannen som så meg for den jeg er, og ikke den jeg utga meg for å være. Den ene mannen som så mine svakheter, og elsker dem like høyt som han elsker mine styrker. Den ene mannen som utfordrer meg, og som alltid gir meg mot og oppmuntring til å utfordre meg selv.

Den tanken som skremte meg så inderlig. Den var ikke lenger skummel da ringen lå foran meg. Og når jeg ser ned på hånden min, så smiler jeg. Jeg er så tvers gjennom lykkelig.

For der blinker den mot meg. Forlovelsesringen.

Det er så mye symbolikk i den.

Ringen jeg bærer er i titan. Det er ikke tilfeldig valgt. Min bedre halvdel har, på grunn av skade, erstattet deler av skulderen med titan. For han er titan en del av ham, som skal vare livet ut. Det var hans ønske at ringene også skulle være i titan. Fordi det ville bety så mye å gi meg en ring i samme materialet. Det materialet som er en evigvarende del av ham.

Min ring har også en liten diamant. Min første diamant. Og det betyr mye for meg at min første diamant er en del av noe så betydningsfullt.

I ringen har vil valgt å gravere noe utradisjonelt. Ikke noen standardfrase. Ingen navn. Bare tre enkel ord: «Kill the past»

Det er så mye bak de ordene.

«Kill the past» er en sangtekst av en svensk band. Det som har blitt vårt band. Dead soul. De spilte på en konsert som ble veldig betydningsfull for oss. Siden den tid har musikken vokst, og vi får et sterkere bånd til bandet og musikken hver gang vi lytter til det.

Det er også tre ord som er tatt ut av en dypere sammenheng. Tatt ut av to setninger som betyr så mye:

Kill the past, once and for all.
Kill the past, it’s time to stand tall.

Det er ord som betyr mye for oss på så mange måter.

Selv har jeg vært nødt til å utfordre meg selv. Utfordre alle demoner som lurer. Møte alle skjeletter jeg har i skapet. Jeg har måttet fronte alle mine redsler. Bevege meg ut av min komfortsone. Jeg har måttet ta et oppgjør med den fortiden jeg har. La den forbli fortid. Slik at jeg kan nyte nåtiden. Slik at jeg kan tørre å satse på fremtiden. Hva passer vel bedre da enn nettopp «Kill the past»?

Han har også måttet utfordre seg selv. Ta et oppgjør med sine tidligere valg. For å nyte nåtiden. For å kunne satse på fremtiden.

Sammen har vi også møtt utfordringer. Utfordringer i hopetall. Utfordringer som er skapt av valg vi begge gjorde før vi traff hverandre. Utfordringer som har kommet av den fortiden vi begge bærer. Sammen har vi møtt utfordringene. Og sammen har vi stått gjennom dem. Sammen har vi levd opp til våre ringers oppfordring – kill the past.

Så her sitter jeg. Med et smil om munnen mens jeg titter på min høyre hånd. Jeg ser bort på min bedre halvdel. Titter på han. Titter på hans høyre hånd. Jeg kjenner varmen bre seg i hele kroppen. Jeg er lykkelig, og nyforlovet.

Bagasjen vi alle bærer på…

Det er ikke mange som er villige til å innrømme det. At de har bagasje. At de drasser med på et større eller mindre lass av tidligere erfaringer.

Jeg innrømmer det lett – jeg har bagasje! Ikke bare litt heller. Jeg tror jeg kunne fylt et par semitrailere, og mer til. Sånn er det bare.

Bagasje er noe vi alle bærer på. Noen, som meg, har tonnevis med ballast og tunge kofferter. Andre har bare en lett skulderveske. Men, med mindre man lider av amnesi, så har man en eller annen form av denne ballasten.

Det lyder jo så negativt. Bagasje. Det er noe som tynger. Som hindrer deg. Det finnes nok av de som skyr ordet. De som rømmer så fort de skjønner at det ville blitt dyrt om du skulle tatt med alt på et fly.

Men, dem om det!

Jeg har som sagt en hel haug. Mer enn mange, mindre enn få. Men, ikke mer enn jeg klarer å ha oversikt over.

I dag er jeg veldig komfortabel med min bagasje. Den rommer erfaringene mine. Mine opplevelser på godt og vondt. Mitt liv. Selv om enkelte av koffertene er tunge som bly, så ville jeg ikke vært de foruten.

Hvis man legger all min bagasje på en vektskål, så vil det synes som en heftig utfordring å få den andrevektskålen i likevekt. Likevel…. Opp i den andre vektskålen klatrer jeg. Og brått så er det en perfekt balanse. Bagasjen min er tross alt livet mitt. Alt jeg har vært med på, vært gjennom. Fra jeg ble født og frem til i dag. Det har gjort meg til den jeg er.

Fjerner jeg for mye av bagasjen. Da forsvinner likevekten. Da vil jeg ikke lenger være i balanse. Jeg vil ikke lenger være det fulle og hele jeget som utgjør personen meg.

Det har hendt at jeg har måttet gjøre noe med bagasjen jeg bærer. Ikke fjerne den i sin helhet. Ikke forsøke å kvitte meg med de tyngste kiloene med ballast. Det går ikke. Det har jeg heller intet ønske om.  Men, det hender jeg rydder i den. Sorterer. Pakker om. Legger de forskjellige tingene i rett koffert eller eske. Der det hører hjemme. For så å lukke det godt. Deretter gjør jeg plass til ny bagasje. Nye erfaringer. Nye reiser.

Jeg fjerner ikke mye. For balansen meg må opprettholdes. Jeg bare gjør bagasjen litt mer oversiktlig. Litt mer håndterlig. Gir meg selv muligheten til å se over hva jeg bærer på. Gir meg selv muligheten til å kvitte meg med de små overflødige bagatellene. Slik at jeg har plass til nye minner.

Bagasjen vi bærer. Bagasjen alle bærer. Er like forskjellig fra person til person som alt annet ved oss. Bagasjen er unik. Akkurat sånn som jeg er. Som du er.

Ikke frykt din egen bagasje. Ikke frykt andres bagasje. Det kan synes uoverkommelig. Det kan synes umulig. Likevel, det er ikke mengden bagasje som avgjør hvem vi er.

Du skal ikke frykte den som står og lemper koffert etter koffert. Vedkommende er i det minste handlekraftig og sterk nok til å klare vekten av den. H*n vil sikkert kunne sette pris på en hjelpende hånd innimellom. Når ryggen er sliten og skuldrene verker. Men, h*n klarer det!

Skal du først være skeptisk. Da skal du være det mot den som står mellom noen få små vesker og hyler ut om hvor tungt det er. Som står handlingslammet og ikke vet hvor man skal begynne. H*n som hyler etter hjelp før h*n prøver. H*n som ikke klarer noe som helst selv.

Bagasjen vi bærer på. Den er vår egen å bære. Derfor må man bare lære seg til å leve med den. Finne ut hvordan man enklest kan ha oversikt og håndtere den.

De menneskene man omgir seg med. De må akseptere den bagasjen du har. Det nytter ikke å dele livet med en. Som setter seg ned på den tyngste kofferten du bærer. Den som veier mest. Den som kan påføre deg skade om du ikke bærer den riktig. Hvis vedkommende setter seg ned der. Bare ser på deg og poengterer hvor mye du har å dra på. Gjør deg selv den beste tjenesten. Ikke dra på h*n.

Derimot håper jeg at alle er like heldige som jeg er. Som har funnet en jeg vil dele livet mitt med. En som har fått et innblikk i hvor mye bagasje jeg har. Som likevel respekterer og aksepterer. Som likevel ser meg som den jeg er i dag. Som likevel elsker meg.

For det gjør godt å vite. At den ved din side. Kjenner store deler av deg. Av alt hva du er. Kjenner din mengde bagasje. Det som får deg i likevekt. Og det gjør godt å vite at det er helt greit.

Jeg kunne aldri delt livet med en, som ville ønsket bagasjen min vekk. Som ville oppfordret meg til å slenge en god del av koffertene jeg bærer på havet. Det ville vært som å fjerne en del av meg. Fjerne en del av livet mitt.

Bagasjen min er en del av meg. Den gjør meg komplett. Jeg er stolt av den.

Vi bærer alle vår egen bagasje. Den er en del av oss. Den gjør oss til de vi er. Bagasjen du bærer, bær den med stolthet!

Takk til min gode venn André for bildet

Du, som står meg så nært…

Du.
Du, som står meg så nært.

Jeg har vist deg så mye av meg selv. Enda så elsker du meg.
Jeg har vist deg meg, slik jeg er. Enda så elsker du meg.

Jeg har vist deg mitt svakeste. Øyeblikket der jeg jeg falt sammen. Da jeg mistet fotfestet og falt. Du fikk se meg når jeg ikke hadde noe forsvar igjen. Ikke klarte å holde tilbake lenger. Hvor fortvilelsen tok overhånd.

Enda så elsker du meg.

Du fikk se mine tårer. De tårene jeg ikke klarte å stoppe. Tårene som trillet ned over skjelvende kinn. Øyeblikket hvor jeg var liten og sårbar, og ikke klarte å holde igjen. Hvor all min styrke forsvant.

Enda så elsker du meg.

Jeg ville ikke at du skulle se. Ville ikke vise meg så svak. Så sårbar. Ville ikke vise at det av og til blir for mye for meg.

Men, jeg hadde ingen grunn til å ikke slippe deg inn.

For du er der for meg. Alltid. Uansett hva, så er du der for meg.

Du er der når jeg er glad. Når verden er fantastisk og mine øyne stråler. Når livet leker, og jeg sprudler av energi og lykke. Da er du der. Smiler og ler sammen med meg. Deler min glede og iver.

Og du viste meg at du også er der når verden går meg imot. Når jeg ikke makter mer, og styrken min forsvinner. Da er du der for meg. Slik du var da du så mine tårer.

Du strøk meg over kinnet. Tørket bort mine tårer. Spurte meg hva som var galt. Viste meg at det ikke var skummelt. Viste meg at jeg ikke behøver skjule mine følelser. Viste at også jeg kan være svak og sårbar. Så tok du meg i dine armer. Og holdt meg. Bare holdt meg inntil deg. Ga meg din nærhet. Din trygghet. Til jeg fant igjen styrken min.

Og selv etter å ha sett meg så svak, så elsker du meg.

Du, som står meg så nært.

Du er min like. Min beste venn. Min kjæreste. Min samboer. Du er min styrke. Min støtte når jeg vakler og ikke finner balansen. Du er min beskytter. Min sikkerhet når jeg selv ikke vet. Du er min elsker. Min flamme og min lidenskap i alt hva du er. Du er min livspartner.

Du, som står meg nærmest.

Du skal vite hvor høyt jeg elsker deg. Hver enste dag tar jeg meg selv i å smile. Bare fordi jeg tenker på deg. På at du er min. Hver eneste kveld sovner jeg lykkelig. Fordi jeg vet du er der ved siden av meg når jeg våkner. Hver eneste dag er jeg takknemlig over din kjærlighet. Din nærhet.

Jeg ser på deg og føler meg som verdens heldigste kvinne. Fordi jeg har deg.

Du, som jeg elsker så høyt.

Du skal vite at du er en fantastisk mann. En helt enestående mann. En mann av mange sider. Kjærlig,  og varm. Leken, og lidenskapelig. Forståelsesfull, og vis. En unik mann. Min mann.

Du, som jeg elsker så høyt.

Hver dag med deg. Er en dag jeg verdsetter. En dag jeg er takknemlig. En dag jeg er lykkelig. Fordi jeg deler den med deg. Måtte dagene jeg verdsetter, er takknemlig, er lykkelig, bli endeløse. Måtte de dagene gå inn i evigheten.

Led meg inn i dine armer…

Ta min hånd. Led meg i trygghet. Led meg inn i dine armer.

For av og til. Av og til lurer skyggene. Lurer redselen. Redselen for hva hvis.

Skyggene av den er der enda. Skyggene av redselen. Vil den noen sinne forsvinne helt? For innerst inne lurer tanker om svik. Tanker om å bli såret.

Jeg forsøker å skyve de unna. Forsøker å ikke la de få slå rot. Det er ikke du som vekker redselen i meg. Det er meg selv. Du fortjener ikke min redsel. Du har gjort intet for å vekke den. Den var der før deg.

Du forsøker stadig å jage redselen bort. Fjerne den fra mitt sinn. Men redselen klorer seg fast. Kjemper med alt den kan. Kjemper for å eksistere.

Jeg kjemper med deg. Kjemper mot redselen. Vi er to mot én. Men redselen er sterk. Den står imot. Selv om vi vinner litt hver gang. Så har vi ikke klart å ta livet av den. Redselen vil ikke dø.

For redselen finner stadig nye våpen. Stadig nye måter å holde seg i live. Den mater meg med nye tanker. Gir seg selv næring i forsøket på å vokse seg stor igjen.

Redselen bruker alle midler. Slår under beltestedet. Treffer meg der jeg er mest sårbar. Gjør alt hva den kan. For å leve. For å eksistere. Sår tvil. Sår usikkerhet.

Når jeg nå har gitt meg selv til deg. Gitt meg, slik jeg er. Med alt hva jeg er. Nå, når jeg er din. Og bare din. Så er jeg brått så sårbar.

For aldri før har jeg gitt meg selv. Slik jeg har gitt meg til deg. Latt deg få ta del i hele meg. Fra første stund. Latt deg få se mitt sanne jeg. Slik du ser meg. Slik har ingen andre sett meg før deg. Det gjør meg så sårbar.

Og redselen utnytter sårbarheten. Utnytter mitt svakeste punkt.

Redselen er vond. Redselen er mørk. Jeg vil ikke inn i mørket igjen. Jeg trives her. Her i solen. Her i lykken. Jeg vil være her.

Jeg kjemper mot den. Vil ikke la den vinne. Kan ikke la den vinne.

Så, når du merker at redselen griper tak i meg. Når du merker at redselen har startet et nytt slag. En ny kamp. Ta min hånd. Led meg inn i trygghet. Led meg inn i dine armer. Det er der jeg vil være.