Frykt og følelser…

Jeg ser smilet ditt. Det smilet du gir meg, uten selv å være klar over det. Det smilet, over gledene jeg gir deg. Det ekte, lattermilde smilet. Jeg ser smilet ditt. Og jeg kjenner glede i hele meg.

Jeg ser blikket ditt. Det intense, lidenskapelige blikket som viser meg hva som bor i deg. Men, også det kjærlige, snille blikket mens du stryker meg over kinnet. Jeg ser blikket ditt. Og det kribler i hele meg.

Jeg kjenner hånden din som stryker over meg. Lette, myke kjærtegn. Over kinnet. Over ryggen. Over hoften. Varsom hånd som følger linjene av min kropp. Jeg kjenner hånden din som stryker over meg. Og alle spenninger i meg fordufter.

Jeg hører den dype stemmen din. Fortelle meg ting jeg frykter. Si ord som skremmer meg. Ord jeg er redd for. Jeg hører den dype stemmen din. Og hele mitt forsvar forsvinner.

Jeg var ikke klar for deg. Ville ikke ha noen. Ville være alene. Ville finne meg selv. Lære meg til å stole på andre igjen. Gradvis. Lappe meg selv sammen igjen. Men, brått var du der. Kom snikende inn på meg bare ved din tilstedeværelse. Bare ved å la meg være meg sammen med deg.

Du vet det skremmer meg. Du vet jeg er skadeskutt. Du vet jeg kommer full av arr. Du vet jeg fortsatt har sår som ikke helt har grodd. Du vet. Men, du lar deg ikke skremme.

Du ser blikket mitt. Det blikket som sier det jeg ofte ikke kan uttale. Fordi jeg er redd. Fordi jeg er skremt. Du ser blikket mitt. Og du viser meg at ord er overflødige.

832396

Advertisements

Til deg kjære løgner!

Du kom inn i mitt liv. Med en rasende fart. Tok meg med storm fra første øyeblikk. Sjarmerende. Blid. Karismatisk. Det var slik jeg oppfattet deg. En smule selvopptatt og skrytende. Men vi har vel alle våre negative sider, har vi ikke?

Du møtte meg på verst tenkelige tidspunkt. For min del. Jeg var i en langvarig hypomani. Ingen impulskontroll. Ingen evne til å tenke over konsekvensene av mine handlinger. Hyperseksuell. Du møtte meg når jeg var på mitt mest mottagelige for positiv oppmerksomhet. Du slo bort bena under meg på kort tid. Jeg kunne ikke stå imot. Ikke da.

Du klarte å lure meg. Få meg til å falle. Dro meg inn i din makt. Spant ditt nett rundt meg. Nettet av fagre komplimenter og giftige løgner. Fanget meg, så jeg ikke kom unna. Din svikefulle tunge fortalte alle de rette tingene på de rette tidspunktene. Visste hva jeg ville høre. Hva jeg trengte å høre for å hengi meg til din makt.

For du visste nøyaktig hva du skulle si. Alltid! Hvordan du skulle få meg til å falle. Selvfølgelig visste du det. Du hadde gjort det så uendelig mange ganger før.

Jeg falt for deg. Falt for løgnene dine. Falt for din svikefulle, giftige tunge. Akkurat slik du planla det. Fikk meg til å vente på deg, selv om jeg fornektet det for meg selv aldri så mye.

Dagen kom da ventetiden var over. Du ble kastet ut av hun du bodde sammen med. Det var til meg du kom. For du visste at jeg ventet. Du fortalte nye løgner. Spredte om deg av ditt bedrag. Og jeg trodde deg. Nå vet jeg at du ble fjernet med makt. At du nektet å forlate henne. Til meg sa du noe helt annet. Fikk meg til å tro at det bare var meg du ville ha. Dine djevelske usannheter gjennomsyret hele meg.

Jeg tok deg imot. Med åpne armer. Fordi jeg trodde på deg. Fordi du hadde gjort meg blind for sannheten. Slik som du er så god til. Slik du har perfeksjonert det gjennom et helt liv av bedragerske erfaringer. Lite visste jeg da, at det var min største tabbe. Lite visste jeg om at jeg aldri burde latt deg tre inn over dørstokken.

Du skulle bli en natt eller to. Fordi du ikke hadde noe sted å være. En natt ble til en uke, to uker. Før første uken var gått hadde du snakket deg fra å sove på sofaen og inn i sengen min. Jeg fikk stadig høre hvor fin jeg var. Hvor stolt du var av meg. Hvor vakker jeg var. Jeg, den selvsikre og sterke kvinnen du kunne kalle din. Jeg var perfekt i dine øyne. Det var i alle fall det du sa. Du smigret meg. Vartet meg opp. Viste meg det jeg trengte å se for å tro. Tro at jeg var den eneste ene. Drømmedama. Hun du virkelig ville ha.

Det var et spill du kunne så alt for godt. Du styrte meg akkurat dit du ville ha meg. Som en dukkemester styrer sine marionetter. Jeg hadde ikke egen vilje. Jeg hadde ikke evne til å se gjennom sløret. Det sløret av giftige løgner. Det nettet du hadde spunnet rundt meg. Jeg var fanget i ditt spill. Det spillet hvor du styrte alle brikker. Hvor alle trekk var dine.

Du fikk meg til å føle meg trygg. Spilte spillet så godt at jeg turte å åpne meg for deg. Du fikk meg til å vise deg mine svake punkter. Vise deg min sårbarhet. Vise deg hvor du kunne såre meg mest.

Jeg var fanget. Du hadde meg akkurat der du ville ha meg. I din makt.

Så begynte  du å vise meg mer og mer av ditt sanne jeg. Bit for bit serverte du meg sannheten om deg selv. Bitene var små. Du sørget alltid for at de var så små at du visste jeg ville klare å svelge dem.

Sakte begynte komplimentene å bli borte. Du fikk meg til å føle meg usynlig. Jeg fortalte deg at jeg savnet, men min mening var ikke lenger viktig for deg. Du visste at du hadde meg med hud og hår. Du lot meg vise deg at jeg var sårbar.

Da begynte du å skyte mot meg. Alt var brått min skyld. Du vellet alt over på meg. Ga meg dårlig samvittighet. Krenket meg.

Det fortsatte slik. Med mer og mer skyldfølelse. Mer og mer dårlig samvittighet. Du begynte å sikte på mine svakeste punkter. Der du visste at det ville såre meg mest. Du fikk meg til å hate meg selv. Du fikk meg til å føle meg verdiløs. Jeg likte ikke lenger hun jeg så i speilet. For jeg var ikke bra nok for deg lenger.

Du anklaget meg. Ga meg skylden for alle feil. Ga meg skylden for alle dine mangler. Det var aldri deg. Alltid meg.

Sakte men sikkert endret du meg. Gjorde meg til en skygge av meg selv. Mindre synlig for omverden. Du distanserte meg litt etter litt fra mitt nettverk. Fra mitt sosiale liv. Fra mine venner. Først ved å være den søte, hengivne kjæreste. Som heller ville ha romantiske stunder alene med meg, enn livlige kvelder med andre. Du hadde det så bra sammen med  meg, at du ikke trengte noen andre. Sammen med meg var livet ditt komplett. Jeg trodde deg. Ga etter. Rørt over å ha en kjæreste, en samboer, en forlovede som var lykkelig bare sammen med meg.

Lite visste jeg at dette var en del av ditt spill. Lite visste jeg at jeg spilte min rolle som marionette akkurat slik du ønsket. For du ville ikke bare ha meg. Du ville ha meg alene. For alene ville jeg være avhengig av deg. Lite visste jeg at målet ditt var at jeg skulle stå alene i denne verden. For uten venner og uten nettverk ville jeg ikke ha noen til å advare meg mot deg. Uten noen ville jeg ikke ha noen til å hjelpe meg ut, vekk fra deg. Alene ville jeg være lettere å kue.

Etterhvert ble du mindre forsiktig. Du begynte å bli klarere i dine hensikter. Du ble sint når jeg hadde planer uten deg. Du viste helt klart at du ville at du skulle være mitt alt. Jeg fikk kjeft for å møte venner. Fikk kjeft for å gjøre ting jeg alltid hadde gjort. Jeg var egoistisk. Tenkte ikke på deg. Tenkte ikke på han som jeg liksom skulle elske. Hvordan kunne jeg bry meg så lite om deg? Du forsøkte å gi meg dårlig samvittighet for alt. Degradere meg ytterligere. Ta fra meg den siste lille rest av meg selv.

Du lurte meg. Bedro meg. Svek meg. Dag for dag spredte du din gift. Forsøkte å kue meg. Forsøkte å knekke meg. Men, du var utspekulert. For hver gang du dyttet meg fem trinn nærmere avgrunnen, så dro du meg opp igjen ett trinn. Ga meg det bittelille jeg trengte for å fortsatt tro at du elsket meg. Ga meg det bittelille glimtet av håp. Det bittelille halmstrået jeg trengte for å ikke gi opp. For ikke å vende deg ryggen totalt. Det var en del av ditt spill.

Dine giftige løgner. Dine giftige, bedragerske løgner. Du lever på dem. De holder deg i live. Samtidig tar de sakte livet av alle som krysser din vei. Du er avhengig av det. Du vet du sakte suger livsgnisten ut av dine ofre. Du tømmer dem, før du beveger deg videre til neste. Du vet vi, damene du utnytter, en dag får nok. At spillet ditt en dag tar slutt. Du går tom for trekk. Du forventer det.

Men…. Det var en ting du ikke forventet. Du forventet ikke den brå vendingen som spillet tok med meg.

Du hadde kommet så langt i ditt spill. Du hadde rukket å nedverdige meg. Du hadde rukket å så tvil om meg selv. Men, du hadde ikke rukket å ta fra meg styrken. Du hadde rukket å ta tak i meg. Du hadde rukket å bli fysisk med meg. Du hadde rukket å gi meg de første blåmerkene. Men, du hadde ikke rukket å slå meg.

Den dagen du tok tak i meg. Den dagen forsvant sløret. Den dagen brast alle dine løgner. Sannheten om deg stod klar foran meg. Det var intet vakkert bilde jeg så. Det var kullsvart og ødeleggende.

Dagen etter så jeg meg selv i speilet. Kjente ikke igjen hun som stirret tilbake på meg. En sørgmodig pike. Ringer under øynene. Smilet var borte. Gløden i øynene var sluknet. En skygge av meg selv. En skygge med blå merker på armen som vitnet om hvem du egentlig er.

Jeg stod der lenge. Studerte den skyggen jeg så i speilet. Likte ikke det jeg så. Hvordan kunne jeg la det gå så langt?

Mens jeg stod der kjente jeg styrken min. Jeg kjente hvordan kampviljen våknet til liv. Hvordan den spredte seg ut i gjennom hele kroppen. Kjente hvordan viljen min, stoltheten min, selvtilliten min våknet til liv. Fingrene begynte å prikke. Av nytt blod som fløt gjennom årene. Ryggen rettet seg rak. Skuldrene trakk seg tilbake der de hører hjemme, ikke lutet slik de hadde blitt. Haken løftet seg fra brystet. Hodet hevet seg. Fargen begynte å vende tilbake i kinnene. Av varmen som nå strømmet gjennom meg. Gløden kom tilbake i øynene.

Ikke faen om noen mann skulle få behandle meg slik. Jeg er verdt mer enn dette! Jeg fortjener bedre enn dette!

En uke senere. En tekstmelding. «Jeg har flyttet ut. Leiligheten er tom.» Du fikk ikke vite at jeg skulle flytte før det var for sent å snu. Jeg bare gjorde det. Jeg skyldte deg ingenting. Du fortjente ikke muligheten til å slå meg fra det. Bokstavelig talt.

Du var sjokkert. Kunne ikke forstå hvordan jeg kunne gjøre noe slikt. Eller hvorfor.

Kjære deg! Du var ikke sjokkert over hvorfor, eller over at det skjedde. Det som sjokkerte deg var at noen klarte å lure deg. Du var sjokkert over at jeg kunne planlegge dette bak din rygg. Gjennomføre det uten at du ante noe. Du var sjokkert over at noen kunne spille deg, slik du spiller alle andre. Mest av alt var du sjokkert fordi du visste ikke hvordan du skulle løse dette. Det kom for brått på deg. Du hadde ikke fått tid nok til å ha neste offer klart enda. Du var sjokkert over at jeg klarte å gå før du faktisk slo.

Du utnyttet meg økonomisk. Du forsøkte å ødelegge meg. Du forsøkte å gjøre meg avhengig av deg. Du forsøkte å kue meg. Men, en ting skal du vite: Du lyktes ikke! Jeg er for sterk til å la meg ødelegge. Jeg er for stolt til å la meg knekke. Min selvtillit er for høy til å ta på meg skylden for dine feil. Jeg VET at jeg ikke er verdiløs. Jeg har kanskje tapt økonomisk på min tid med deg. Men, du har tapt så mye mer. Du har tapt anseelse. Du har tapt mer av ditt allerede frynsede rykte. Du har tapt sosial status.

Jeg er fortsatt stolt, sterk og synlig. Det er du som er taperen. Ikke jeg.

Fordi jeg er verdt det…

Ikke en tåre har trillet for deg.
Ikke en eneste tåre.
Du er ikke verdt det.

Ingen sorg. Intet savn.
Ingenting.
Du er ikke verdt det.

Bare lettelse.
Over å ha valgt rett.
Fordi jeg er verdt det.

Bare glede.
Over fremtiden.
Fordi jeg er verdt det.

Bare begeistring.
Over å ha vunnet friheten tilbake.
Fordi jeg er verdt det.

Bare frihet og lykke.
Over igjen være bare meg.
Fordi jeg er verdt det.

enjoy_life_by_beyondtheview-d4mkzgz

Jeg klarer ikke si nei til deg…

Jeg sovnet. Bare for en liten time. Så kort, men det føltes som en evighet.

Jeg drømte om deg. Men, det var ingen vakker drøm. Den var alt annet enn vakker.

Du satt innerst i et lokale. En restaurant. Eller bar. Jeg vet ikke. Jeg husker ikke.

Satt i ro. Snakket rolig. Hånden din hvilte på bordet. Fredlig. Avslappet.

Under den lå en annen hånd. Den var ikke min.

Hånden hørte til en kvinne. Ikke meg. En annen kvinne.

Du holdt hånden hennes. Slik du holder min. Strøk lett over fingrene hennes. Slik du stryker over mine. Du så på henne. Slik du ser på meg.

Jeg kunne ikke høre hva dere snakket om. Men, jeg så kjærlighet i dine øyne. Så kjærlighet i øynene jeg er så fortapt i. Så kjærlighet som strålte mot henne. Mot henne, og ikke mot meg.

Jeg stod der. Lammet. Av smerte.

For det gjorde så vondt. Så uendelig vondt. Smerten av å se deg. Gi til en annen. Alt hva jeg vil ha av deg.

Jeg husker ikke mer av drømmen. Bare våknet. Forvirret. Fortvilet. Skremt.

Kunne fortsatt kjenne smerten. Den jeg kjente i drømmen. Så utrolig vondt. Som kniver. Kniver som spiddet meg. Rev meg i filler.

Det var bare en drøm. Men følelsen som satt i kroppen var ekte. Den var vond. Uendelig vond.

Og smerten jeg følte. I drømmen. Etter drømmen. Den bare viser, at jeg ikke vil miste deg.

Du har revet ned mine vegger. Revet bort mitt forsvar.

Hver gang jeg prøver å trekke meg unna. Prøver å skjule mitt sårbare jeg. Prøver å vise deg bare de delene av meg som alle andre får se. Da holder du min hånd stødig. Trekker meg inntil deg. Og sier du vil se alt.

Jeg klarer ikke si nei til deg. Jeg klarer bare ikke si nei til deg.

Jeg viser deg mitt alt. Du får det beste av meg. Du får det verste av meg. Du ser min livslyst. Min lidenskap. Min enorme glede. Men, du ser også min sårbarhet. Du ser meg slik få andre har gjort. Ser hvor sårbar, skjør og liten jeg kan være.

Du har tatt en stor del av meg. Kapret meg. Erobret mitt hjerte. Det er ditt. Jeg er din.

Så vær forsiktig med hva du ber om av meg. For jeg klarer ikke si nei til deg.

images

Jeg er forsvarsløs!

Jeg har skrevet mye om redselen jeg går og bærer på. Redselen for å slippe noen inn. Redselen for å la noen ta del. Redselen for å føle.

Redselen er der. Alltid. Ligger der under overflaten. Kaster sin skygge over mine gleder. Som et grått slør foran mine øyne. Forhindrer meg i å se verden klar.

De rundt meg har ikke fortjent min frykt. Frykten var der lenge før de kom, og den vil være der etter. De har ikke skapt den. De fortjener den ikke.

Jeg har så mange arr. De er dype. De vil aldri forsvinne. De er evigvarende bevis på svikene jeg har opplevd. Svikene jeg har følt når jeg har gitt mitt alt og blitt vendt ryggen.

Redselen har forsvart meg. Holdt andre på en armlengdes avstand. Hindret meg i å vise hva jeg føler. Hindret meg i å føle. Den har latt meg leve der i beskyttelse. Bak sløret.

Jeg har forsøkt å lette på sløret. Fått glimt av verden slik den er. Klar og vakker. For et øyeblikk. Et bittelite øyeblikk. Før verden har gitt meg nye arr. Dype, vonde arr. Av svik.

Så jeg har gjemt meg bak sløret mitt igjen. Selv om jeg ikke ønsker å være der. Men redselen har hatt et alt for godt tak i meg. Har fortsatt å holde meg fast.

Så kom du…

Du rev vekk sløret jeg så lenge har gjemt meg bak.

Når du ser på meg. Når du stryker over meg. Når du kysser meg.  Jeg kan ikke annet enn å la meg rive med.

Alle mine vegger brister. De veggene redselen har bygget opp. De faller nå i grus. Raser sammen. En etter en. Når du holder meg tett inntil. Når jeg kjenner din varme.

Redselen er der enda. Det vil den alltid være. Men den klarer ikke hindre meg lenger. Den klarer ikke hindre at jeg føler. Den klarer ikke forsvare meg lenger.

Du gjør meg forsvarsløs!

Jeg står der. Uten mine vante vegger. Uten mitt vante slør. Ingen beskyttelse.

Jeg står der. Uten mitt vante forsvar. Bare meg.

Jeg faller…

Jeg faller,
snubler overende.
Mister fotfestet
totalt.

Beveger meg
inn i det ukjente.
Vet ikke hva
som venter meg.

Jeg faller,
langt og dypt.
Prøver så inderlig
å holde meg fast.

For hver gang
du rører ved meg
så mister jeg litt mer
av det fotfestet jeg har.

Dette kaoset
av varme, av glede.
Så godt.
Så skummelt.

Jeg har falt,
Snublet overende.
Mistet fotfestet
totalt!

passion-stefan-kuhnBilde laget av Stefan Kuhn

Julens fred

Ute river vinden i veggene. Trærne ligger horisontalt, og regnet plasker mer opp enn ned. Ikke mye som minner om jul.

Ingen snø. Intet dunkelt hvitt teppe som har bredt seg vakkert ut over landskapet. Ingen myk stillhet.

Bare vindens ul, og regnets harde tromming mot rutene.

Inne har derimot freden senket seg. Lunt og varmt. Med fyr i peis og tente lys i alle hjørner. Lyden av barndomsminner surrer i bakgrunnen, hvor fattig pike får sin prins.

Jeg er ikke noe glad i julen. Men denne julen er jeg glad. Det er godt. For selv om julen ikke bringer meg glede, så er den noen som har gitt meg glede i julen.

Så smilende går jeg julekvelden i møte. Nyter all varme, all stemning, og alle tradisjoner.

Med ønske om en riktig varm og herlig jul til dere alle! ❤️

20131224-122101.jpg