Når hjertet vil en annen vei…

Det har snart gått tre uker. Tre uker siden jeg sist holdt deg. Tre uker siden sist jeg krøp inntil deg. Tre uker siden sist jeg kunne kalle deg min. Tre uker…

Det er ikke lenge, men føles som en evighet.

Jeg klamrer meg fortsatt til håpet. Det lille håpet jeg øyner. Fordi du ikke klarer å be meg gå videre.

Men, håpet blir fjernere og fjernere for hver dag.

Hvordan går man videre når hjertet vil en annen vei? For jeg ønsker så gjerne at hjertet skal være min veiviser. Mitt kompass. Jeg er lei av å følge fornuften. Den stien har aldri gitt meg noe før. Jeg ønsker å følge hjertet. Men, hva hvis mitt kompass er gått i stykker? Har hengt seg opp i fortidens retning…

Hvordan plukker man opp bitene av seg selv? De som ligger spredd utover så langt øyet kan se.

Jeg har aldri klart å holde på lykken. Det er min last her i livet. For lykken skremmer meg. Jeg er ikke vant til den. Så når noe godt kommer min vei, så klarer jeg ikke stole på at det vil vare. Jeg klarer ikke holde fast i det gode.

Når solen skinner og treffer mitt ansikt. Jeg nyter den. Men, jeg klarer ikke la være å vente på regnet som kommer. For jeg er så vant til at solens skinn ikke varer. Så jeg rømmer solen tidlig. For å unngå å bli våt.

Jeg tør ikke stole på det gode. Fordi det gjør så vondt når det tar slutt. Når jeg går tilbake til det jeg er vant til. Til smerten, til mørket, til det forutsigbare vonde. For lykken skremmer meg.

Så jeg forsvarer meg selv. Skremmer bort lykken før lykken skremmer meg. Det er min last her i livet.

Jeg vil ikke det mer! Jeg vil tørre å stole på lykken. Jeg ønsker å ta den imot med åpne armer. Bare nyte den og være i den. Så får jeg heller bli skremt.

Jeg gjorde hjertet til mitt kompass. Det føltes godt. Og jeg klarte det en stund. Før jeg på nytt skremte bort lykken slik jeg alltid gjør. For tre uker siden.

Jeg gjorde slik jeg alltid gjør. Jeg skremte bort lykken. Men, mest av alt skremte  jeg meg selv. Fordi jeg et øyeblikk glemte å følge hjertet.

Kanskje mitt kompass er ødelagt. Kanskje viser det nå fortidens kurs. Kanskje er jeg nødt til å ta det fornuftige valg, mens hjertet heles til å på ny vise meg vei.

For hvor lenge kan man leve i håpet? Når man ikke engang vet om håpet har livets rett. Kanskje er det falsk. Kanskje er det bare refleksjoner av det som engang var.

Men, hvordan går man videre når hjertet vil en annen vei?

Reklame

Stormen…

Du kom inn i livet mitt. Jeg falt for deg, og jeg falt hardt. Så hardt som jeg aldri før hadde falt.

Du tok meg med storm. Men, da det stormet som verst for oss, ble jeg stående alene.

Du ville ikke stå stormen ut sammen med meg. Vi visste ikke hvor kraftig stormen ville være. Visste ikke hvor lenge den ville vare. Den gjorde deg usikker. Den gjorde deg redd.

Du turte ikke stå i stormen sammen meg. Da du fikk valget, om å stå stormen gjennom sammen med meg eller søke ly og ta neste storm alene. Du klarte ikke velge. Stormen skremte deg for mye. Redselen din for stormen… Du var mer redd stormen enn du var for å miste meg. For du visste ikke hva stormen ville bringe. Du visste ikke hvor hard den ville være. Du var redd for det ukjente, og turte ikke velge. Du forsøkte å søke ly. Trekke deg unna. Gjemme deg. I håp om at stormen ville løye.

Så, jeg valgte for deg.

Jeg kunne ikke søke ly sammen med deg. Jeg var nødt til å stå i stormen. For jeg var lei av å være feig. Jeg var lei av å alltid søke ly for stormene. For jeg visste at hver gang jeg søkte ly, ville en ny storm true så fort jeg våget meg frem. Jeg var lei av å gjemme meg. Jeg visste at jeg måtte stå denne gjennom, slik at neste storm bare vil føles som en bris.

For jeg stod i stormen. Jeg visste jeg måtte trosse den. Kjenne dens styrke. For uten å kjenne stormen, ville jeg aldri kunne nyte solens stråler. Ville ikke verdsette dem på samme måte. Jeg valgte å stå i stormen. Visste det ville bli tøft. Veldig tøft. Men, jeg visste også at stormen en dag ville løye. Visste at solen igjen kom til å skinne. Og at jeg da, for første gang, virkelig ville kjenne hvor varme, hvor gode, hvor glade dens stråler egentlig er.

Stormen min har begynt å løye nå. Jeg kjenner fortsatt kraftige vindkast. De rusker meg i håret. Forsøker å rive meg overende. Men, jeg har kjent stormen. Stått gjennom den. Jeg kjenner nå at jeg er sterkere enn stormene. Jeg har stjålet min storms styrke. Gjort den til min egen.

Stormen min har begynt å løye. Jeg stod gjennom det verste alene. Og jeg er stolt. Stolt her jeg nå kjenner den første varmen av solens stråler.

Din storm venter fortsatt. Den vil være sterk, men du vet ikke hvor sterk den vil være. Den vil være lang, men du vet ikke hvor lang den vil være. Du vet bare at den kommer.

Men, du må stå i stormen din alene. Du var for redd til å stå gjennom min. Du var reddere stormen enn du var for å miste meg. Og miste meg det gjorde du. Du mistet meg da du rømte og søkte ly.

Den stormen som kommer din vei er intet annet enn den stormen jeg har stått gjennom. Du vil møte samme redsel. Samme usikkerhet. Men, fordi du ikke turte stå der i stormen sammen meg, så vil du også stå i din storm alene. Du har ingen ved din side, som har stått stormen gjennom før deg. Som kan forberede deg på stormens lunefulle kast.

Du slapp min hånd da jeg trengte deg som mest. Lot meg stå alene i stormen. Når du nå går din storm i møte, vil også din hånd være tom. Du slapp min….

Bildet er herfra

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake….

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake.
Det er så mye jeg skulle sagt.
Så mye jeg skulle ha ugjort.
Så mye som nå er tapt.

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake,
Da skulle jeg lyttet mer.
Jeg skulle vært mer til stede,
og vist at jeg faktisk ser.

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake,
hadde jeg aldri stilt spørsmål ved
det som egentlig var så godt
Som jeg så feil kastet avsted.

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake
Jeg kunne ofret alt for det.
Nå må jeg bare vente og håpe
På tilgivelse og din kjærlighet.

Bildet er herfra

Hverdagen er her igjen…

Hverdagen er her igjen. Jeg har fryktet den i en uke.

For hverdagen er ikke slik den en gang var. Hverdagen er endret. Jeg endret den.

Ikke til det bedre. Jeg endret den, uten å kjenne konsekvensen. Uten å kjenne etter, hva jeg egentlig ville. Uten å lytte til stemmen, som bor innerst i mitt hjerte.

Jeg lyttet til alt annet. Til kaoset, til feiltolkninger, til en vridd oppfatning.

Først når roen fant meg skjønte jeg. Skjønte rekkevidden av hva jeg gjorde. Skjønte sannheten bak kaoset.

Kaoset fortalte meg en enkel løsning. Jeg lyttet til det. Jeg burde holdt meg sterk.

For den enkle løsningen var alt annet enn enkel. Den såret. Det var svik. Det var feil. Hvorfor lyttet jeg?

For jeg burde visst. At den enkle løsning var alt annet enn enkel.

Sannheten er enkel. Nå som jeg ser den så åpenbar. Sannheten er enkel.

Sannheten er at jeg tok feil. Sannheten er at jeg ikke burde lyttet til kaoset. Jeg burde lyttet til hjertet. For hjertet er rent. Der når intet kaos frem. Hjertet vet hva hjertet vil.

Kaoset har lagt seg nå. Stormen har stilnet. Jeg har endelig klar sikt. Og hjertet er mitt kompass på veien videre.

Men, hverdagen er her igjen. Den er ikke hva den en gang var….

Bildet er herfra

 

Alone in this bed

«Alone in this bed»

Waking up without you
It doesn’t feel right
To sleep with only memories
It’s harder every night
And sometimes I think I can feel you breathing on my neck

Tonight I’m reaching out to the stars
I think that he owes me a favor
It doesn’t matter where you are
I’ll hold you again

I wish I could hear your voice
Don’t leave me alone in this bed
I wish I could touch you once more
Don’t leave me alone in this bed
Not tonight, not tomorrow

I’ve got the feeling that this will never cease
Living in these pictures
It never comes with ease
I swear if I could make this right
You’d be back by now

Tonight I’m screaming out to the stars
He knows he owes me a favor
It doesn’t matter where you are
You’ll be mine again

I wish I could hear your voice
Don’t leave me alone in this bed
I wish I could touch you once more
Don’t leave me alone in this bed

What about the plans that we had
We’d be crazy not to go
Meet me in Capeside.

I wish I could hear your voice
Don’t leave me alone in this bed
I wish I could touch you once more
Don’t leave me alone in this bed

Don’t leave me alone
Don’t leave me alone
Don’t leave me alone in this bed

Don’t leave me alone
Don’t leave me alone
Don’t leave me alone in this bed

Easier to run

«Easier To Run»

It’s easier to run
Replacing this pain with something numb
It’s so much easier to go
Than face all this pain here all alone

Something has been taken from deep inside of me
The secret I’ve kept locked away no one can ever see
Wounds so deep they never show they never go away
Like moving pictures in my head for years and years they’ve played

If I could change I would take back the pain I would
Retrace every wrong move that I made I would
If I could stand up and take the blame I would
If I could take all the shame to the grave I would
If I could change I would take back the pain I would
Retrace every wrong move that I made I would
If I could stand up and take the blame I would
I would take all my shame to the grave

It’s easier to run
Replacing this pain with something numb
It’s so much easier to go
Than face all this pain here all alone

Sometimes I remember the darkness of my past
Bringing back these memories I wish I didn’t have
Sometimes I think of letting go and never looking back
And never moving forward so there’d never be a past

If I could change I would take back the pain I would
Retrace every wrong move that I made I would
If I could stand up and take the blame I would
If I could take all the shame to the grave I would
If I could change I would take back the pain I would
Retrace every wrong move that I made I would
If I could stand up and take the blame I would
I would take all my shame to the grave

Just washing it aside
All of the helplessness inside
Pretending I don’t feel misplaced
It’s so much simpler than change

It’s easier to run
Replacing this pain with something numb
It’s so much easier to go
Than face all this pain here all alone

It’s easier to run
If I could change I would take back the pain I would
Retrace every wrong move that I made
It’s easier to go
If I could change I would take back the pain I would
Retrace every wrong move that I made I would
If I could stand up and take the blame I would
I would take all my shame to the grave

No more sorrow

«No More Sorrow»

Are you lost
In your lies
Do you tell yourself I don’t realize

Your crusade’s a disguise
Replace freedom with fear
You trade money for lives

I’m aware of what you’ve done

No, No more sorrow
I’ve paid for your mistakes
Your time is borrowed
Your time has come to be replaced

I see pain
I see need
I see liars and thieves
Abuse power with greed

I had hope
I believed
But I’m beginning to think that I’ve been deceived

You will pay for what you’ve done

Thieves and hypocrites
Thieves and hypocrites
Thieves and hypocrites

Your time has come to be replaced
Your time has come to be erased

Knust glass

Glasset går i gulvet. Det knuses. Bitene spres utover. De er mange.

Noen biter større enn andre. Noen er lette å se. Noen vil man aldri finne igjen.

«Man kan lime sammen et knust glass. Men skaden vil alltid synes, og noen biter finner aldri sin vei tilbake igjen.»

Det er sannhet i det. Derimot så forteller ikke det hele historien.

Man kan finne et nytt glass. Et uten sprekker. Et uten kutt. Et helt nytt glass. Fylle det opp igjen. Med det innhold man ønsker. Et helt nytt glass.  Et glass uten garantier. For det nye glasset kan også knuses.

Det er det glasset som har verdi man velger å lime sammen igjen. Og det glasset vil alltid bære med seg minner, en historie, en sjel som et nytt glass aldri kan fortelle. Det er det knuste glasset man bærer med seg hele livet. Det er det som betyr noe.

Man behandler det med forsiktighet. Slenger det ikke rundt uten tanke for hvor det lander. Fordi man vet hvor skjørt det kan være. Likevel pakker man det ikke bort. For historien, minnene, sjelen, verdien… Det er den som betyr noe. Det er det man alltid vil huske. Det er det man ønsker å ta vare på. Og da spiller det ingen rolle om man av og til risikerer et kutt i leppen.

Bildet er herfra

********************

Takk til tvitrerne @Hanne_Terese og @Gird_09 for inspirasjon.

To hjerter og en sjel

To hjerter og en sjel

To dråper faller ned

Faller ned og blir til en

Som to hjerter og en sjel

 

Du trenger bare en å dele med

For to par øyne de ser mer

Blir man ikke sett er man ingenting

Du trenger bare en for å kjenne deg til

To skjebner og en drøm som ber den samme bønn

 

To hjerter og en sjel

To dråper faller ned

Faller ned og blir til en

Som to hjerter og en sjel

 

Du trenger bare en å dele med

For to par øyne de ser mer

Blir man ikke sett er man ingenting

Du trenger bare en for å kjenne deg til

To skjebner og en drøm som ber den samme bønn

 

To hjerter og en sjel…..

********************

Noen ganger sier andre det bedre… Som CC Cowboys denne gang (fant dessverre ikke den på youtube).

Lengsel…

Jeg er overlatt til meg selv igjen… Igjen alene hjemme.

Stillheten senker seg rundt meg. Jeg kan høre klokken på veggen tikke. Det knitrer lett fra stearinlysene på bordet. Det varme lysskjæret fra dem leker over veggen.

Jeg lar behagelige toner fylle rommet. Lener meg tilbake og lukker øynene… Tenker på deg.

Det er som å ha deg her igjen.

Jeg kan kjenne lukten av deg. Nesten kjenne ditt nærvær. Kan nesten høre pusten din. Stemmen din.

Ser deg for meg. Nyter synet av deg. Hele kroppen min fylles med varme. Med glede. Over deg. Over at du er min.

Jeg kan kjenne leppene dine. Kan kjenne kysset du alltid gir meg i nakken. Kan kjenne myke, varme lepper som forsiktig kysser mine i ene øyeblikket. Og krevende lepper som kysser meg grådig i det neste. Slik bare dine lepper kan.

Kan kjenne hendene dine på kroppen min. Varme, store, myke hender. Hender som setter kroppen min i fyr. Som etterlater seg en brennende varme der de har berørt meg.

Kjenner kroppen din inntil min. Den deilige, deilige kroppen din. Og store, sterke armer som holder meg fast. Holder meg trygg. Tett, tett inntil. Slik du alltid holder meg, når vi skal sove.

Jeg kan se merkene etter deg på kroppen min. Ser på dem i speilet. Med stolthet. Med ydmykthet. Men mest av alt med takknemlighet. Sporene etter deg. Synlige bevis på din nærhet. Jeg frydes over dem.

Kjenner spenningen i kroppen, som bare du kan gi meg. Kriblingene gjennom hele kroppen. Hjertet som banker. Pulsen som øker. Skjelvningene helt ut i fingertuppene. Forventningen. Lengselen.

Kan kjenne hvordan du tar pusten fra meg. Slik bare du gjør. Sitringen i kroppen når det skjer. Varmen som sprer seg gjennom kroppen. Og den lykksalige utmattelsen etterpå.

 

Men,  nå har du forlatt meg. For en liten stund. Noen små dager. Igjen sitter jeg. Alene. Med savn etter deg i kropp og sinn.

Lengter. Etter igjen å kjenne deg nær meg. Bare ha deg ved siden av meg.

For selv om dagene, ukene, månedene går. Så er jeg stadig like kriblende forelsket. Like yr. Like lengtende.

Etter deg, min kjære. Du, som er min kjæreste, min elsker, min bestevenn, min tvillingsjel.

Bildet er herfra