Du, som står meg så nært…

Du.
Du, som står meg så nært.

Jeg har vist deg så mye av meg selv. Enda så elsker du meg.
Jeg har vist deg meg, slik jeg er. Enda så elsker du meg.

Jeg har vist deg mitt svakeste. Øyeblikket der jeg jeg falt sammen. Da jeg mistet fotfestet og falt. Du fikk se meg når jeg ikke hadde noe forsvar igjen. Ikke klarte å holde tilbake lenger. Hvor fortvilelsen tok overhånd.

Enda så elsker du meg.

Du fikk se mine tårer. De tårene jeg ikke klarte å stoppe. Tårene som trillet ned over skjelvende kinn. Øyeblikket hvor jeg var liten og sårbar, og ikke klarte å holde igjen. Hvor all min styrke forsvant.

Enda så elsker du meg.

Jeg ville ikke at du skulle se. Ville ikke vise meg så svak. Så sårbar. Ville ikke vise at det av og til blir for mye for meg.

Men, jeg hadde ingen grunn til å ikke slippe deg inn.

For du er der for meg. Alltid. Uansett hva, så er du der for meg.

Du er der når jeg er glad. Når verden er fantastisk og mine øyne stråler. Når livet leker, og jeg sprudler av energi og lykke. Da er du der. Smiler og ler sammen med meg. Deler min glede og iver.

Og du viste meg at du også er der når verden går meg imot. Når jeg ikke makter mer, og styrken min forsvinner. Da er du der for meg. Slik du var da du så mine tårer.

Du strøk meg over kinnet. Tørket bort mine tårer. Spurte meg hva som var galt. Viste meg at det ikke var skummelt. Viste meg at jeg ikke behøver skjule mine følelser. Viste at også jeg kan være svak og sårbar. Så tok du meg i dine armer. Og holdt meg. Bare holdt meg inntil deg. Ga meg din nærhet. Din trygghet. Til jeg fant igjen styrken min.

Og selv etter å ha sett meg så svak, så elsker du meg.

Du, som står meg så nært.

Du er min like. Min beste venn. Min kjæreste. Min samboer. Du er min styrke. Min støtte når jeg vakler og ikke finner balansen. Du er min beskytter. Min sikkerhet når jeg selv ikke vet. Du er min elsker. Min flamme og min lidenskap i alt hva du er. Du er min livspartner.

Du, som står meg nærmest.

Du skal vite hvor høyt jeg elsker deg. Hver enste dag tar jeg meg selv i å smile. Bare fordi jeg tenker på deg. På at du er min. Hver eneste kveld sovner jeg lykkelig. Fordi jeg vet du er der ved siden av meg når jeg våkner. Hver eneste dag er jeg takknemlig over din kjærlighet. Din nærhet.

Jeg ser på deg og føler meg som verdens heldigste kvinne. Fordi jeg har deg.

Du, som jeg elsker så høyt.

Du skal vite at du er en fantastisk mann. En helt enestående mann. En mann av mange sider. Kjærlig,  og varm. Leken, og lidenskapelig. Forståelsesfull, og vis. En unik mann. Min mann.

Du, som jeg elsker så høyt.

Hver dag med deg. Er en dag jeg verdsetter. En dag jeg er takknemlig. En dag jeg er lykkelig. Fordi jeg deler den med deg. Måtte dagene jeg verdsetter, er takknemlig, er lykkelig, bli endeløse. Måtte de dagene gå inn i evigheten.

Reklame

I dine armer…

I dine armer.

Det er der jeg vil være. Trygt i dine armer. Hvor alt er godt. Hvor verden rundt bare forsvinner.

Der, omsluttet av deg. Omsluttet av varme. Der står tiden stille. Der kan jeg bare være. En evighet.

For i dine armer hører jeg hjemme. Bare der. Nært inntil deg.

I dine armer kan jeg være liten. Være sårbar.

Men, i dine armer kan jeg også være sterk. Være stolt.

Der, så nært deg. Kan jeg være alt hva jeg er. Der, hvor du omslutter meg.

I dine armer. Der er jeg meg. Der hører jeg hjemme.

I dine armer.

Hold meg!

Du la hendene dine mot ansiktet mitt. Holdt ansiktet mitt forsiktig. Løftet det mot deg.

Jeg lukket øynene. Du gjorde det vanskelig for meg. Jeg visste ikke hva du ville si. Jeg visste ikke hva som ventet meg. Bare at det kom til å bli hardt. At jeg ville bli presset. At du ville stille meg til veggen. Stilt opp mot mine egne følelser.

For selv om du har visket bort det meste av redselen min. Så spøker den der enda. Innimellom. Kaster sine skygger over meg. Innimellom. Prøver å klamre seg fast.

Jeg visste. At du ville konfrontere den. Jeg visste det ville bli tøft. Ville bli vondt. Der du holdt ansiktet mitt. Så forsiktig mot deg.

Meg. Redd. I dine armer. Med lukkede øyne. I et forsøk på å gjemme meg.

Du ba meg åpne øynene. Du ba meg se på deg.

Jeg prøvde forsiktig. Kjente jeg var i ferd med å briste. Kjente at du presset på den siste sperren jeg har igjen. Den du så gjerne vil fjerne. Den jeg gjerne vil at du skal fjerne. Den som sitter så dypt.

Jeg kjente at bena var i ferd med å gi etter. Jeg kjente at bakken under meg sviktet. Føttene stod på fremmed og utrygg grunn. Kjente at jeg ble presset. Kjente det var vondt. At det var tøft.

Øynene mine gled igjen. Det ble for vanskelig å se på deg. Det ble for ærlig. Redselen tok overhånd.

Du holdt meg fastere. Ba meg se på deg igjen.

Jeg åpnet øynene forsiktig. Så på deg. Kjente tårene presse bak øyelokkene. Redd for å bli presset. Sint for at jeg ikke klarte å bryte den siste sperren. Redd for å briste totalt.

Du holdt meg enda fastere. Så kom det. Det jeg trengte å høre. Ord som traff så direkte. Så hardt. Så nødvendig. Likevel så vakkert.

Du fortalte meg at du holder meg. Selv om jeg har vist deg alt hva jeg er. Alle mine svakheter. Så er du der. Du holder meg. Og du slipper meg ikke. Du fortalte at det bare er meg du vil ha. Nå. Og for fremtiden. Bare meg. Akkurat slik jeg er. Du holder meg.

Jeg kjente hvert eneste ord. De ordene jeg trengte å høre. Så vakre. Så varmende. Men også så vonde. Vonde fordi de trigger den siste redselen. Den siste sperren. Fordi de konfronterer meg med mine indre demoner.

Jeg klarte ikke se på deg lenger. Det ble for ærlig. Jeg klarte bare ikke. Forsøkte å vri meg unna. Fordi jeg, der og da. I dine armer. I full offentlighet. Der holdt jeg på å briste.

Du holdt meg enda. Så hvordan jeg kjempet. Fortalte meg at selv om jeg brast. Så ville alt være greit. Du ville fortsatt være der. Ville fortsatt holde meg. Ville fortsatt elske meg.

Jeg klarte ikke mer. Klarte ikke ærligheten. Det ble for vanskelig for meg. Det ble for sterkt. Det ble for følelsesladet. Klarte ikke. Jeg forsøkte å vri meg unna, men du holdt meg fast. Jeg forsøkte å trekke deg nærmere meg. Ba deg holde meg helt inntil. Hardt.

Jeg klarte ikke ærligheten i øynene dine lenger. Fordi den var så sterk. Fordi den utfordret meg. Utfordret på en måte jeg aldri har blitt utfordret før. Fordi den er så naken og sann.

Min elskede!

Da du holdt meg. Da du så på meg. Da du ga meg din ærlighet. Du utfordret meg mer enn jeg likte der og da. Men, ikke slutt med det! Det er vanvittig vanskelig. Det er vanvittig vondt. Fordi du treffer meg så sterkt med dine ord. Med din nærhet.

Jeg trenger det!

Jeg trenger at du utfordrer meg på den måten. Jeg trenger slike ærlige stunder. Som bare du kan gi meg. Stunder så sanne. Så nakne. Hvor jeg står blottet for forsvar. Hvor jeg blir presset til å kjenne på alt hva som rører seg i meg. Stunder hvor jeg kan få kastet ut de siste rester av mørke. De siste rester av redsel.

Kun på den måten kan jeg sitte igjen med bare det gode. Alt det gode, vakre og varme som jeg føler for deg.

Min elskede!

Hold meg. Alltid. Ikke gi slipp. Gi aldri slipp. Bare hold meg. For jeg er din.

Jeg elsker deg!

Jeg ga deg meg!

Noen ganger tar livet vendinger man ikke er forberedt på. Tar deg med på en reise du ikke kunne forutse. Styrer deg inn på en kurs du ikke ville valgt selv.

Jeg befinner meg der. På en slik ukjent og uventet reise. En reise som kom brått på meg.

De som kjenner meg kjenner også min redsel. Min redsel for å slippe andre inn. Min redsel for å la andre få se. Min redsel for å knytte meg til andre. En redsel jeg har båret lenge. Veldig lenge. Så dyp og langvarig har den redselen vært, at den står skrevet i blekk for all evighet.

Jeg trodde redselen ville være der for evig. At den alltid ville følge meg. Alltid ville prege mine relasjoner.

Nå er redselen en bleknet skygge. Du har visket den vekk.

Jeg valgte å gi meg selv til deg. Fullt og helt. Valgte å la deg slippe inn. Se hele meg slik jeg er, ikke slik jeg ønsker å fremstå. Jeg valgte for en gangs skyld å ikke gjemme meg.

For jeg ville ha deg. Og jeg ville det skulle være ekte. Da kunne jeg ikke gi deg illusjonen meg. Du måtte få se alt. Se det som det er. Jeg måtte gi deg meg. Hadde du bare fått illusjonen, ville alt blitt ødelagt den dagen illusjonen brast.

Så, jeg ga deg meg. Med alt hva jeg er.

Du tok imot. Du tok imot mitt jeg, slik det egentlig er. Blottet for illusjoner. Bare meg. Du ser alt. Jeg skjuler intet for deg. Du ser alle mine sider. Du ser alt. Og likevel kan du se på meg og fortelle at du elsker meg.

Jeg turte å slippe deg inn. Jeg turte å la deg se. Jeg turte å stole på deg.

Og jeg vant.

Du har vist meg at det ikke er skummelt. Du har vist meg at jeg ikke trenger å være redd. Du har vist meg at hele meg, også mine svakheter, er verdt å elske. Du har vist meg alt det. Bare ved å være den du er. Bare ved å være den fantastiske, herlige mannen jeg elsker.

Ordene i blekk. De tre ordene som forteller meg at jeg ikke burde stole på noen. Jeg ser de hver dag. Flere ganger om dagen. Jeg ser de, og smiler. Fordi jeg vet hvor jeg har vært. Jeg vet hvilken redsel jeg har båret. Men mest smiler jeg, fordi du har visket redselen bort. Jeg trenger ikke være redd lenger. Du har gjort meg trygg!

Så min reise…

Så uventet. Så vakker. Jeg nyter hver dag.

Jeg visste ikke at livet skulle ta denne retningen. Jeg visste ikke at noen skulle blotte meg for redsel. Jeg visste ikke at jeg skulle reise sammen med deg.

Jeg vet ikke hvor ferden går videre. Jeg vet ikke hvor ferden ender. Alt jeg vet er at jeg reiser hvor som helst med deg.

Lykke!

Jeg ser på deg. Og mitt hjerte fylles. Av varme. Av glede. Av følelser.

For det går ikke en dag uten at jeg er takknemlig. Over å kunne kysse deg hver dag. Stryke over deg. Legge meg inntil deg i sengen. Bare ha deg nær.

Jeg kan ikke annet enn å smile. Av glede. Av lykke. Av den ene grunn at du er min.

La mitt hjerte få elske…

Kan dere høre mine skrik?
Kan dere høre min fortvilelse?
Der den sliter i meg. Der den river meg i filler.
Så mange vonde ord.
Så mange ord jeg ikke vil høre.

Som små flenger i mitt hjerte.
Det hjertet som banker så sterkt.
Det hjertet som elsker.
Hvorfor prøver dere å stanse det?
Hvorfor prøver dere å få det til å slutte å slå.

Jeg skriker. Høyt.
Av smerte. Av fortvilelse.
Hører dere det?
Hører dere hvor vondt det gjør?
Hvor vondt ordene gjør?

Ikke grip tak i mitt hjerte.
Ikke hold det så det ikke får slå.
Flengene dere skaper.
De små, men sviende.
De gjør så vanvittig vondt.

Smerten, jeg klarer den ikke.
Den sender tankene mine
på en reise jeg ikke kan stoppe.
Drar meg inn i en virvelvind
av mørke og dysterhet.

Hvorfor kan jeg ikke bare få nyte?
Ser dere ikke gleden jeg har?
Den glede jeg bærer med stolthet.
Den som springer ut
av at mitt hjerte elsker.

Kanskje lever jeg på en sky.
Kanskje lykken ikke vil vare.
Det finnes ingen garanti for det.
Men, la meg få leve i lykken
hvor lenge den enn vil vare.

Kanskje jeg en dag faller.
Da vil fallet skade meg dypt.
Jeg vil falle hardt og lenge.
Jeg vil falle smertefullt og brutalt.
Men, la meg få ta sjansen.

For jeg kan ikke sperre meg inne.
Skjule meg i redsel  for smerten.
Jeg må tørre å elske.
Jeg må tørre å gi meg hen.
Jeg må leve her og nå.

Så hør min smerte som skriker
over deres vonde ord.
La meg få leve i lykken.
La meg få elske.
Selv om hjertet kan briste.

For livet er her og nå.
Ikke i går. Ikke i morgen.
Så la meg få leve i lykken.
Ikke risp mitt hjerte så det ikke klarer å slå.
La mitt hjerte få elske.

Jeg klarer ikke si nei til deg…

Jeg sovnet. Bare for en liten time. Så kort, men det føltes som en evighet.

Jeg drømte om deg. Men, det var ingen vakker drøm. Den var alt annet enn vakker.

Du satt innerst i et lokale. En restaurant. Eller bar. Jeg vet ikke. Jeg husker ikke.

Satt i ro. Snakket rolig. Hånden din hvilte på bordet. Fredlig. Avslappet.

Under den lå en annen hånd. Den var ikke min.

Hånden hørte til en kvinne. Ikke meg. En annen kvinne.

Du holdt hånden hennes. Slik du holder min. Strøk lett over fingrene hennes. Slik du stryker over mine. Du så på henne. Slik du ser på meg.

Jeg kunne ikke høre hva dere snakket om. Men, jeg så kjærlighet i dine øyne. Så kjærlighet i øynene jeg er så fortapt i. Så kjærlighet som strålte mot henne. Mot henne, og ikke mot meg.

Jeg stod der. Lammet. Av smerte.

For det gjorde så vondt. Så uendelig vondt. Smerten av å se deg. Gi til en annen. Alt hva jeg vil ha av deg.

Jeg husker ikke mer av drømmen. Bare våknet. Forvirret. Fortvilet. Skremt.

Kunne fortsatt kjenne smerten. Den jeg kjente i drømmen. Så utrolig vondt. Som kniver. Kniver som spiddet meg. Rev meg i filler.

Det var bare en drøm. Men følelsen som satt i kroppen var ekte. Den var vond. Uendelig vond.

Og smerten jeg følte. I drømmen. Etter drømmen. Den bare viser, at jeg ikke vil miste deg.

Du har revet ned mine vegger. Revet bort mitt forsvar.

Hver gang jeg prøver å trekke meg unna. Prøver å skjule mitt sårbare jeg. Prøver å vise deg bare de delene av meg som alle andre får se. Da holder du min hånd stødig. Trekker meg inntil deg. Og sier du vil se alt.

Jeg klarer ikke si nei til deg. Jeg klarer bare ikke si nei til deg.

Jeg viser deg mitt alt. Du får det beste av meg. Du får det verste av meg. Du ser min livslyst. Min lidenskap. Min enorme glede. Men, du ser også min sårbarhet. Du ser meg slik få andre har gjort. Ser hvor sårbar, skjør og liten jeg kan være.

Du har tatt en stor del av meg. Kapret meg. Erobret mitt hjerte. Det er ditt. Jeg er din.

Så vær forsiktig med hva du ber om av meg. For jeg klarer ikke si nei til deg.

Jeg er forsvarsløs!

Jeg har skrevet mye om redselen jeg går og bærer på. Redselen for å slippe noen inn. Redselen for å la noen ta del. Redselen for å føle.

Redselen er der. Alltid. Ligger der under overflaten. Kaster sin skygge over mine gleder. Som et grått slør foran mine øyne. Forhindrer meg i å se verden klar.

De rundt meg har ikke fortjent min frykt. Frykten var der lenge før de kom, og den vil være der etter. De har ikke skapt den. De fortjener den ikke.

Jeg har så mange arr. De er dype. De vil aldri forsvinne. De er evigvarende bevis på svikene jeg har opplevd. Svikene jeg har følt når jeg har gitt mitt alt og blitt vendt ryggen.

Redselen har forsvart meg. Holdt andre på en armlengdes avstand. Hindret meg i å vise hva jeg føler. Hindret meg i å føle. Den har latt meg leve der i beskyttelse. Bak sløret.

Jeg har forsøkt å lette på sløret. Fått glimt av verden slik den er. Klar og vakker. For et øyeblikk. Et bittelite øyeblikk. Før verden har gitt meg nye arr. Dype, vonde arr. Av svik.

Så jeg har gjemt meg bak sløret mitt igjen. Selv om jeg ikke ønsker å være der. Men redselen har hatt et alt for godt tak i meg. Har fortsatt å holde meg fast.

Så kom du…

Du rev vekk sløret jeg så lenge har gjemt meg bak.

Når du ser på meg. Når du stryker over meg. Når du kysser meg.  Jeg kan ikke annet enn å la meg rive med.

Alle mine vegger brister. De veggene redselen har bygget opp. De faller nå i grus. Raser sammen. En etter en. Når du holder meg tett inntil. Når jeg kjenner din varme.

Redselen er der enda. Det vil den alltid være. Men den klarer ikke hindre meg lenger. Den klarer ikke hindre at jeg føler. Den klarer ikke forsvare meg lenger.

Du gjør meg forsvarsløs!

Jeg står der. Uten mine vante vegger. Uten mitt vante slør. Ingen beskyttelse.

Jeg står der. Uten mitt vante forsvar. Bare meg.

Jeg faller…

Jeg faller,
snubler overende.
Mister fotfestet
totalt.

Beveger meg
inn i det ukjente.
Vet ikke hva
som venter meg.

Jeg faller,
langt og dypt.
Prøver så inderlig
å holde meg fast.

For hver gang
du rører ved meg
så mister jeg litt mer
av det fotfestet jeg har.

Dette kaoset
av varme, av glede.
Så godt.
Så skummelt.

Jeg har falt,
Snublet overende.
Mistet fotfestet
totalt!

Bilde laget av Stefan Kuhn

Jeg minnes…

Jeg minnes at du ønsket meg god morgen. Hver eneste dag. Den gode starten på dagen. Som alltid fikk meg til å smile. Uansett hvor grått det ellers var. Bare vite at du tenkte. På meg.

Jeg minnes du sa god natt. Hver eneste kveld. Dem lille, lille tanken. Som betydde så mye. Som gjorde at jeg alltid sovnet med et smil om munnen. Det lille. Som alltid tok deg med inn i mine drømmer.

Jeg minnes ditt smil og din latter. Mot meg. Til meg. Morsomheter og lek. Gode dager og smittende glede. Så bekymringsløst. Så herlig. Som fjernet alle vonde tanker på et blunk.

Jeg minnes dine vakre øyne. Så fulle av liv. Som viste meg kjærlighet og glede. Men også smerte. Så vakre. Så dype. Så ærlige. Et blikk fylt av følelser. Et blikk fylt av bunnløs godhet.

Jeg minnes din stemme. Den dype, gode røsten. Som bare ved sine toner beroligget meg. Gledet meg. Uansett hvilke ord som ble sagt.

Jeg minnes min hånd i din. Min lille, lille hånd som forsvant i din store, varme. Fingre som flettet seg om hverandre. Holdt fast og ikke ville slippe tak. Den gode følelsen av min hånd i din.

Jeg minnes dine armer rundt meg. Store og beskyttende. Som jeg bare kunne krype inn i. Bare forsvinne. Være liten. Være elsket. Som holdt meg. Så nært, så trygt. Passet på meg da jeg trengte det mest. Bare var der for meg.

Jeg minnes mine tårer. Tårer du tørket fra mitt kinn. Forsiktige, kjærlige fingre. Som viste at alt ville bli bra. Tørket bort de tårer, som ingen før hadde sett.

Jeg minnes dine lepper. Så myke og forsiktig mot mine. Et lite kyss. Et lite kjærtegn. Men også krevende lepper. Dypere og mer lidenskapelig. Varme og grådige. Mot mine. Lepper, som ved den minste berøring fikk det til å krible i hele meg.

Jeg minnes lukten av deg. Den deilige, berusende lukten av din nærhet. Den jeg aldri ble mett av, uansett hvor nær du var.

Jeg minnes din kropp mot min. Varm og god. Så nært. Så deilig. Kjærlig og intimt. Lidenskapelig og fullt av begjær. Naken hud mot naken hud. Uimotståelig og pirrende.

Jeg minnes dine hender på min kropp. Varsomme og forsiktige. Eller nysgjerrige og grådige. Søkende hender på oppdagelsesferd over mine kurver. Krevende og bestemte. Hender som kjentes som flammer. Som etterlot seg innvendige brennmerker på sin vandring.

Jeg minnes mine hender på din kropp. Søkende. Letende. Lekende. Hender som aldri fikk nok. Som alltid ønsket mer. Hver tomme av din kropp under mine følende fingre. Om igjen og om igjen. Umettelig.

Jeg minnes hvordan du tok pusten fra meg. Slik bare du kan. Den sitrende, ubeskrivelige følelsen gjennom hele kroppen. Varmen som bredte seg. Sjelvningene. Og den tilfredsstillende utmattelsen etterpå.

Jeg minnes mest av alt din nærhet. Bare det å ha deg nær. Følelsen av å vite. At du var min, og jeg var din. Din gode, varme nærhet. Uansett hvor du var.

Jeg minnes alt med glede. Og jeg minnes alt med sorg. For alt jeg har i dag, er minnene.

Du sier ikke lenger god morgen. Du sier ikke lenger god natt. Jeg får ikke lenger ditt smil og din latter. Jeg kan ikke lenger fortape meg i ditt vakre, dype blikk, eller nyte tonene av stemmen din i rommet. Din hånd søker ikke lenger etter min. Dine trygge, sterke armer holder ikke lenger rundt meg.  Du tørker ikke lenger mine salte, såre tårer. Jeg kjenner ikke dine varme, myke lepper mot mine.  Jeg kjenner ikke lenger lukten av deg. Din kropp søker ikke inntil min. Dine hender er ikke lenger på min kropp. Og mine hender finner heller ikke din uansett hvor mye jeg søker. Du tar fortsatt pusten fra meg. I tankene. I drømmene. Men, ikke slik du engang gjorde. For du er ikke lenger min, selv om mitt hjerte enda er ditt.

Jeg minnes. For alt jeg har nå er minnene…

Bildet er herfra