Tro, håp og kjærlighet

Det er vanskelig å innrømme. Det sitter langt inne å si ordene høyt. Ord jeg vet er sanne. Ord jeg ikke vil innrømme. Ord jeg sa høyt til deg.

Når ordene uttales, kan de ikke lenger trekkes tilbake. Da er de ugjenkallelige. Deres sannhet er da absolutt.

Jeg tror ikke på kjærligheten. Hvordan kan jeg?

Jeg har opplevd for mange svik. Opplevd å bli såret for mange ganger. Hvordan kan jeg tro, at kjærligheten er for meg?

Rundt meg ser jeg kjærlighet. Mennesker som elsker hverandre. Som gir hverandre sitt alt. Som stråler i sin lykke, over dette varme de deler med hverandre. Deres kjærlighet er tydelig. Deres kjærlighet er vakker. Deres kjærlighet kan jeg tro.

Jeg kjenner også kjærlighet. For de som står meg nær. For de som har kapret en plass hos meg. Kjenner hvordan bare en liten tanke i deres retning, fyller meg med varme og glede. Min kjærlighet er klar. Min kjærlighet er god. Min kjærlighet kan jeg tro.

Men, jeg tror ikke jeg vil oppleve kjærlighet. Jeg tror ikke den type kjærlighet kan vare.

For redselen i meg. Det skaper så mye mistro. Redselen husker. Husker de svikefulle erfaringene. Husker bedrag. Ser de arrene tidligere tiders sår har gitt meg.

Redselen forsvarer meg. Skaper en mur rundt meg. En festning, slik at nye svik ikke kan trenge inn. Men, den sperrer også troen ute. Troen på dette vakre, varme og gledelige.

Redselen forbereder seg alltid på angrep. På nye svik. Nye sår. Så min festning er alltid klar til krig. For redselen vet, at hvis jeg er forberedt. Da tar jeg mindre skade. Da er smerten lettere å bære. Mine sår blir litt mindre da.

For den forventede smerte er enklere å bære. Den rammer, men ikke like hardt. Jeg rekker å ta på min rustning. Jeg er mindre sårbar da.

Det hender ofte. At jeg selv angriper. Fordi ventetiden. Det å vente på angrepet. Vente på sviket. Det er en lidelse i seg selv. Så når min redsel tror at tiden er inne. At kampen nærmer seg. Da angriper jeg selv. Jeg vet jeg vil bli såret i slaget. Men, den forventede og forutsigbare smerten kan jeg bære.

Da slipper jeg å utsette meg for det uventede svik. Da slipper jeg et uforberedt angrep. Da blir jeg ikke overrasket når bedraget avsløres. For den smerten jeg ikke ser komme. Den lunefulle, uforberedte smerten. Det er den som virkelig gjør vondt. Det er den som gir de dypeste sår, de styggeste arr.

Så min festning er alltid klar. Klar til å ta i mot det den vet at kommer.

I min festning slipper ikke troen inn. Der er det ikke plass til å tro på kjærligheten. Fordi min festning alltid venter på det smertefulle angrepet på mitt indre. Men, i min festning. Der er jeg innelåst. Innelåst med mitt håp. Et håp om at også jeg, kanskje en dag kan få oppleve. Oppleve den gjensidige, lykkelige og varme kjærligheten. Som jeg ser rundt meg.

I min festning er jeg låst. Min festning stanser alle forsøkt på å trenge inn til mitt indre. Min festning stenger ute troen. Stenger ute kjærligheten. Og min festning holder meg innelåst med mitt håp.

walls

Håndens tale

Øynene våre møtes. To par øyne som finner hverandre. Blikket ditt, først beskjedent og litt lekent. Før jeg kan se hvordan øynene dine fylles med ømhet. Blikket blir dypere, kjærligere. Du løfter hånden din. Stryker meg over kinnet.

Jeg kjenner all denne ømheten. Jeg kjenner din varme hånds kjærlige berøring. Jeg kjenner det, og jeg nyter det. Lukker øynene et lite sekund og bare sanser dette. Så enkelt, så vakkert.

Hele meg fylles med en dyp varme. En varme skapt av dette beskjedne øyeblikket. Jeg legger min hånd på ditt kinn. Holder ditt blikk, og håper du hører hva min hånd forteller deg. Håper du hører min hånds tale om hengivenhet, om kjærlighet.

Mine lepper har lyst til å ytre ordene. Min tunge har lyst til å tale alt dette gode du vekker i meg. Men, min tunge er bundet. Og mine lepper klarer ei uttale annet en mine varme åndedrag.

Jeg klarer ikke betro deg, alle disse ordene som formes for deg. Til deg. For mitt hjerte kjenner redselen av tidligere tiders smertefulle svik. Mine tanker husker hvordan hjertet før har bristet og grått.

Min tunge tier. Og mine lepper vokter hvert ord som passerer. Leppene vet. At ord de har ytret aldri kan kalles tilbake. Aldri igjen kan bli uuttalt.

Disse ordene. Som kjemper for sin frihet. Kjemper for sin eksistens. Ivrer etter å bli formet inn i virkeligheten. De holdes tilbake. Holdes fanget. Av hjertets redsel. Av tankenes minner. Av leppenes ulastelige forsvar av min yndige sårbarhet.

Så til den dag da mine lepper lar passere. Alle disse vakre ordene min tunge kan forme. Ord om alt dette du vekker i meg. Med ditt ømme blikk. Med din kjærlige berøring. Til den dagen min kjære. Til da, lytt til min hånds tale.

1247292075297395

Tvilen…

Jeg kan kjenne følelsen. Som en klam, kald hånd. Der den legger seg rundt halsen min, før den sakte strammer sitt grep. Så lett, så forsiktig. Men nok til at mine lykkelige åndedrag blir svakere, grunnere. Sammen med denne hånden, som stjålent kveler meg. En ubeskrivelig tyngde som legger seg over mitt bryst. Som hindrer meg å bevege meg. Holder meg nede.

Denne tvilen. Denne usikkerheten. Det er slik den føles.

Jeg vet den er bare er et minne. Men, den er et minne så sterkt. Så ufattelig levende. Der den smyger seg om meg på alle kanter. Der den svever rundt min kropp, som en listig tåke.

Den hvisker til meg. Konstant. Hvisker sine dødelige ord. Minner meg om fortiden. Om alle de følelser jeg en gang bar. Om alle svikene jeg kjente. Om alle sårene som sved. En lunefull hvisken.

Den viser meg alle mine sår. Lar sitt spinkle skinn lyse over. Over det som vitner om mine tidligere ferder. Lar meg igjen se mine arr, dype som bunnløse hav.

Dens djevelske stemme synger for meg. En sørgmodig sang om sarte tårer og mørke netter. Ord fylt med sorg og ensomhet. Bitre toner som ble skapt av fortidens mange bedrag.

Tvilen forkler seg som den reddende engelen. Ridderen med den skinnende rustning. Fremstiller seg som min redning, min frelse. Prøver å vise meg farene. Vise meg tegnene. For at jeg ikke skal bli såret igjen. For at jeg ikke skal oppleve nye svik. Hvisker i mitt øre. At jeg innerst inne vet at det kommer. At jeg vet, men bare har glemt. Minner meg på. Hvordan det alltid har vært. Hvisker med sin troløse tunge, at sviket er uunngåelig.

Denne tvilen. Denne usikkerheten. Den gir ikke slipp på meg. Den har kloret seg fast i de ubevisste tanker. Der ligger den og sakte forderver mitt sinn. Sprer sin gift, en dråpe av gangen. Giften som sløver mine sanser. Giften som dråpe for dråpe gjør meg apatisk til min egen lykke.

For hver dråpe av denne tvilen. Denne giften. Denne lykkens fiende. Hver dråpe bringer med seg minner. Om likheter mellom da. Og nå.

Masked_Insecurities_by_myxsummerxrain

Redselen sniker seg frem…

Jeg skrev for snart halvannet år siden om redselen som bor i meg:

Jeg er redd.

Redd for å slippe andre inn på meg. Redd for å bli glad i noen. Redd for å føle.

Redd for å invitere inn. Redd for å la noen ta del. Redd for å la andre bli en for stor del av livet mitt.

Jeg er redd. Jeg er livredd.

Men, frykten ligger ikke hos de rundt meg. De har intet gjort for å skape min redsel. De fortjener den ikke.

Frykten ligger ikke i følelsene i seg selv. For de er jo gode.

Frykten ligger i fremtiden. På grunn av fortiden.

Jeg redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli forlatt.

Redd for svik. Sviket jeg føler når jeg blir vendt ryggen til. Blir stående igjen alene og undrende. Og se de forsvinne i det fjerne. For aldri å returnere igjen.

Redd for arret som vil bli hvis de skulle forsvinne ut av livet mitt igjen. Jeg har så mange arr fra før. Arr som går dypt, og aldri vil gro.

For det er det jeg er vant til. At mennesker kommer inn i livet mitt. Kaprer mitt hjerte. Griper om alt hva jeg er.

Så river de meg i filler. Lager store sår. I meg. I sjelen min. Før de snur ryggen til og går. Forlater meg. Sviker meg.

Sårene gror. Med tiden. Men de etterlater seg arr. Store, dype arr.

Arr som aldri vil forsvinne. Arr som for alltid vil minne meg om hva som var. Om å bli såret. Om sviket.

Så jeg er redd. Og redselen forsvarere meg. Og den hemmer meg.

Men, redselen er der. Alltid!

poetry_92825_top

Redselen min er ikke borte. Mine erfaringer siden da har derimot gjort den sterkere. Fordi jeg har opplevd svik. Opplevd bedrag. Igjen…

Det er ingen lett oppgave, å bære denne redselen i seg. Å alltid frykte når jeg starter å føle. Å alltid bære en indre tvil. Å alltid forvente svik.

Jeg må innrømme. At nå når jeg igjen føler. Nå når jeg igjen har falt. Nå når jeg igjen kjenner forelskelsens herlige varme. Så kommer redselen. Ikke hele tiden. Men, den lurer der. Sniker seg uventet opp på meg. Viser meg sin tilstedeværelse. Før den igjen legger seg på lur i skyggene.

Redselen setter tankene mine i spinn. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

Jeg er jo så vant til svik. Jeg vet hvor vondt svikene gjør. Jeg vet hvor inderlig sårene svir i det de flerres åpne. Jeg har kjent den sviende kløen når de gror. Hvordan smerten griper om meg når noe river sårene delvis åpne igjen. Jeg har sett hvor stygge arrene kan bli. De arrene jeg bærer på mitt indre. De arrene som vitner om mine svikefulle erfaringer.

Når redselen sniker seg frem. Spøker med meg fra sine lumske skygger. Leker med tankene mine. Da spør jeg meg selv: «Hvorfor ta sjansen? Hvorfor utsette deg selv for denne faren en gang til? Når du vet det sviket som kommer gjør så vondt. Hvorfor ikke holde deg lukket, slik at svikene ikke når inn?».

Redselen lurer meg. Til å stille spørsmål. Ved deg. Ved oss. For hvordan kan jeg vite. At jeg ikke blir lurt denne gangen? At det ikke er et spill for deg? At du faktisk føler slik som jeg gjør? Hvordan kan jeg vite. At det ikke denne gangen, som alltid før, ender med svik?

Det føles så fantastisk. Dette som vi nå deler. Hvordan kan det vare? Når all min erfaring. Når alle mine tidligere svik. All min redsel. Forteller meg at dette fantastiske umulig kan være reelt. Hvordan kan jeg da tørre å nyte det? Tørre å risikere nye svik?

Sannheten er at jeg ikke kan vite. Ingenting i livet kommer med garantier. Særlig ikke følelser. Følelser er flyktige. De er irrasjonelle. Vi kontrollerer dem ikke selv. Så jeg kan ikke vite, om jeg bærer min redsel med rette eller som en unødvendig bør. Jeg kan ikke vite. Ingen kan vite.

Så jeg må tørre. Våge å gjøre meg sårbar. Våge å gjøre meg tilgjengelig for nye sår og arr. For jeg kan ikke sperre meg inne. Kan ikke låse inn sjelen min og kaste nøkkelen. Og la den ligge urørt og slikke sine sår. Det er ikke et liv verdt å leve.

Dette fantastiske. Som jeg føler så sterkt. Som du sier du føler like sterkt. Det er vakkert. Det er verdt risikoen, selv om innsatsen er høy.

Når jeg ser deg inn i øynene. Ser hvordan du ser på meg. Ser hvordan du smiler til meg. Kjenner hvordan dine hender så mykt stryker over meg. Da er jeg ikke redd. Da holder redselen seg i skyggene. Viker unna for deg. Den gleden du gir meg. Alt du vekker i meg. Det overskygger all redsel, når du er nær.

Derfor tør jeg ta sjansen, selv om jeg er redd. Derfor våger jeg å føle, selv om jeg risikerer nye svik. Nye sår. Nye arr.

7210_1

Gamle og nye følelser…

Jeg kjenner hvordan solen varmer i kinnene. Nyter hver stråle. Merker hvordan jeg fylles med energi og glede.

Tankene vandrer til deg. Til alt du gir meg om dagen. Bare ved å være nær.

Mange av følelsene du vekker i meg har jeg kjent før. Du er ikke min første forelskelse. Og du har lest hva jeg har skrevet om menn som tidligere har krysset min vei. Lest, kjent deg igjen. I hva jeg forteller at jeg føler for deg. Kjent på at du ikke er den eneste som har vekket dette i meg.

Men, du så også små forskjeller. For ingen forelskelse er lik.

Og ja, det er forskjeller. Jeg kjenner dem. Når jeg ser på deg. Når du stryker over meg. Når du holder meg. Da kjenner jeg forskjellene.

Når jeg ligger inntil deg. Lukker øynene og nyter hvordan du kjærtegner meg. Når jeg åpner øynene igjen, og ser på deg. Da kjenner jeg forskjellene.

For forelskelsen. De kriblende følelsene. Sommerfuglene som flakser rundt i blodet. De har jeg kjent før. De du nå gir meg. Gleden du gir meg. Ved ditt smil. Noen små ord. Den gleden er heller ikke ny.

Du, derimot, Du gir meg en ro og en varme jeg ikke tidligere har kjent. En varme som sprer seg i hele kroppen. Fra mitt indre, stråler den ut gjennom hele meg. Og roen du gir meg. En følelse av velbehag. Som gjør at jeg bare kan slappe av og nyte. Nyte å være sammen med deg. Nyte deg.

Jeg er ikke uten redsel. Jeg er ikke uten frykt. Over dette herlige som skjer i meg. På grunn av deg. Jeg innrømmer gjerne at jeg er redd. Fordi fortiden har gjort meg vondt. Men, selv om jeg er redd. Selv om jeg kjenner på frykten. Jeg lar meg ikke bli skremt. For du gir meg rom til å kjenne på det. Du lar meg sette ord på det, uten å dømme. Uten å prøve å endre. Du lytter, og gir meg tid. Du ønsker ikke å utfordre meg, men lar meg utfordre meg selv.

Du kalte meg modig. Det er kanskje modig av meg. Å utfordre meg selv. I min redsel. I min frykt. Men, jeg ser meg ikke som modig. Fordi jeg vet jeg må. Fordi du gir meg en varme og en ro som gjør det verdt det. Fordi forelskelsen i deg er annerledes, selv om den også er lik.

Jeg kjenner solen der den varmer mine kinn. Tankene vandrer til deg. Og jeg kjenner hvordan tanken på deg varmer meg innenfra. Varmen fra solen, og varmen du gir meg. Møtes. Og hele meg smiler i glede.

Frykt og følelser…

Jeg ser smilet ditt. Det smilet du gir meg, uten selv å være klar over det. Det smilet, over gledene jeg gir deg. Det ekte, lattermilde smilet. Jeg ser smilet ditt. Og jeg kjenner glede i hele meg.

Jeg ser blikket ditt. Det intense, lidenskapelige blikket som viser meg hva som bor i deg. Men, også det kjærlige, snille blikket mens du stryker meg over kinnet. Jeg ser blikket ditt. Og det kribler i hele meg.

Jeg kjenner hånden din som stryker over meg. Lette, myke kjærtegn. Over kinnet. Over ryggen. Over hoften. Varsom hånd som følger linjene av min kropp. Jeg kjenner hånden din som stryker over meg. Og alle spenninger i meg fordufter.

Jeg hører den dype stemmen din. Fortelle meg ting jeg frykter. Si ord som skremmer meg. Ord jeg er redd for. Jeg hører den dype stemmen din. Og hele mitt forsvar forsvinner.

Jeg var ikke klar for deg. Ville ikke ha noen. Ville være alene. Ville finne meg selv. Lære meg til å stole på andre igjen. Gradvis. Lappe meg selv sammen igjen. Men, brått var du der. Kom snikende inn på meg bare ved din tilstedeværelse. Bare ved å la meg være meg sammen med deg.

Du vet det skremmer meg. Du vet jeg er skadeskutt. Du vet jeg kommer full av arr. Du vet jeg fortsatt har sår som ikke helt har grodd. Du vet. Men, du lar deg ikke skremme.

Du ser blikket mitt. Det blikket som sier det jeg ofte ikke kan uttale. Fordi jeg er redd. Fordi jeg er skremt. Du ser blikket mitt. Og du viser meg at ord er overflødige.

832396

Du herlige sommer…

Det er sommer i Oslo. Og for en sommer det er.

I øyeblikket nyter hun morgenen med en iskald kaffe. Liggende ytterst på bryggen. Luften dufter av saltvann, tang og tare. Noen få måker høres i det fjerne. Bak lyden av en og annen båt som tøffer forbi. Bak lyden av dempede stemmer fra menneskene rundt, fordypet i sine samtaler.

Hun kjenner solens varme stråler over kroppen. Det er enda tidlig, så varmen har ikke rukket å bli brennhet enda. Bare deilige, kjærtegnende solstråler som leker over naken hud. En lett bris blåser med sin varme pust. Bryggen duver lett og behagelig i bølgene som de store, forbipasserende båtene lager.

Kroppen hennes har allerede begynt å få en gyllen farge. En behagelig sommerglød over den til vanlig bleke huden. Kun noen få steder er fortsatt melkehvite. Der solen ikke slipper til under det lille badetøyet. Og en smal, hvit stripe på høyre ringfinger, under ringen hun bærer så stolt.

Hun ligger og nyter. Trenger ikke drømme seg bort. Trenger ikke flykte inn i tankene. Bare nyter livet, slik det er her og nå.Sommersol 08.JPG-for-web-large

 

De to første ferieukene har bydd på mye glede. Det har vært spaserturer i strålende solskinn på bryggen i Fredrikstad. Blant seilbåter, den ene vakrere og større enn den andre. Det har vært lek på strand og i vann med små, livsglade og lattermilde prinser. Det har vært sene kvelder med gode samtaler over glass av kald drikke. Det har vært gode måltider på verandaen hjemme. Det har vært lattermilde kvelder med venner. Hun kunne ikke ønsket seg mer.

Om to små dager begynner feriens høydepunkt. Kofferten er nesten ferdig pakket. Passene og billetter ligger klart og venter. Nesen skal vende sydover. Mot hvite sandstrender. Til en øy i Middelhavet. Til en øy omgitt av blått, vakkert hav. Til øyen som i følge den greske mytologien var fødested for gudenes konge og herskeren av Olympen, Zeus. Til et vakkert ferieparadis.

Hun gleder seg til enda mer sol på kroppen. Varme stråler som slikker huden enda mer sommerlig og gyllen. Hun gleder seg til svalt vann å dyppe kroppen i. Myke, deilige dråper som kjøler ned solvarmet hud. Hun gleder seg til sand mellom tærne, og sand på steder man helst ikke ønsker sand. Hun gleder seg til kalde, leskende, brune dråper fra duggfrisk flaske under en parasoll. Til lokale drinker og forfriskende smaker. Til sene kvelder med deilig, gresk mat på små restauranter. Hun gleder seg til å vandre over strand og gjennom gater hånd i hånd med han hun elsker.

Mest av alt gleder hun seg til en hel uke som bare kan nytes. En uke uten barn som krever oppmerksomhet og aktiviteter. En uke uten telefoner og e-poster som må besvares. En uke i total fred, kun avbrutt av de avbrytelser man oppsøker. En uke hvor hun og hennes kjære bare skal slappe av og ta for seg av alt øyen måtte ha å by på. En uke hvor de bare skal nyte livet og nyte hverandre.

Platanias