Fattighuset får kjeft – giverglede eller egotripp??

I dag er det å lese på nettsidene til NrK at Fattighuset refses. Givere raser! Fattighuset er nemlig så kravstore at de ikke ønsker brukte julegaver!

«Jeg er helt enig i at fattige barn skal få fine ting til jul, men at de MÅ være nye er jeg ikke enig i, og jeg synes selve tanken om at brukt pr. se er nest best er hårreisende og dessuten med på å fremelske en forbrukermentalitet en ikke har bruk for, kanskje særlig ikke når en engasjerer seg i arbeid for fattige mennesker og bedre gode fordeling. Mange barn i dag har så mye leketøy og klær at det ikke blir brukt i det hele tatt, eller er helt usynlig brukt, og å forhåndsdefinere dette som b-vare synes jeg er ganske grimt.»

Dette er en av kommentarene Fattighuset i Oslo har fått på sin facebook side!

Jeg kan forstå tanken som ligger bak. Man skal ikke støtte opp om den forbruksmentalitet som er voksende i samfunnet. Det finnes fantastisk mye brukte leker og klær som kan brukes om igjen. Jeg har selv levert leker etter poden på Fattighuset. Det gleder meg at det kan komme til nytte hos andre!

Men, jeg forstår så inderlig tanken til Fattighuset. Jeg forstår hvorfor de vil ha nye ting til julegaveutdelingen. De fattige i Norge har det ikke lett. Det er tabu å være fattig. Da har man liksom ikke klart å lykkes her i livet, og det er din egen feil. Man er sin egen lykkes smed. Som man reder ligger man. Ja, dere skjønner hva jeg mener.

Men, det er ikke alle som kan noe for det selv. Sykdom, ulykker som fører til uførhet, plutselige permitteringer eller nedbemanning på arbeidsplassen osv. Det er lite som skal til før en families økonomi tipper overende. Det er ikke alltid selvforskyldt. Alle kan ikke skjæres over en kam.

De fattige er også mennesker, som deg og meg. De har følelser, og de lider. Det er ikke lett å være fattig i et av verdens rikeste land! Noe som kjennetegner de fleste fattige familier er ønsket om å i alle fall kunne gi barna en fin jul. Å kunne gi egne barn en skikkelig julegave. Det handler ikke om at barnet nødvendigvis skal få store verdier. Eller bruk og kast mentalitet. Det handler om at barnet for en gangs skyld skal føle at familien er som alle andre. For at barnet den ene dagen i året skal slippe å tenke på og bekymre seg for at mamma og/eller pappa ikke har penger. Og ikke minst handler det om at barnet skal slippe å vende tilbake til skolehverdagen og mobbes fordi det ikke fikk julegaver i år heller.

Fattighuset julegaverBilde fra Nettavisen

Er det for mye forlangt at vi gir av vår overflod denne ene gangen i året? Deler med dem som er vanskeligere stilt enn oss selv?

Christine Tetlie hos Fattighuset spør om giverne mener at tiggere ikke kan være kresne… Jeg krymper meg når jeg leser det! Er det virkelig det folk mener? At fattige ikke kan være kresne? At fattige bare skal stå med lua i hånda og takke og bukke for en hullete sokk og fire legoklosser? For er det slik, så vil jeg gjerne melde meg ut av samfunnet kalt «folk flest»! En slik holdning minner om en holdning hvor fattige anses som mindreverdige oss som lykkes og klarer oss selv. En holdning om at fattige er annenrangs mennesker som får ta til takke med det vi har til overs og ikke trenger lenger.

SKJERP DERE!

Det er faktisk ikke påtvunget å gi. Veldedighet er frivillig! Har du fine, brukte ting andre kan dra nytte av, så del det med glede. Men, ikke bli sint fordi du ikke kan pakke det inn og kalle det en julegave. Da får du gi det i januar i stedet. Det er like mange fattige da, og behovet er konstant. Fattighuset ønsker bare å kunne bidra til en bedre jul for noen av de familiene de passer på. Det er frivillig om man vil donere en julegave, men de ønsker at julegavene er nettopp en julegave.

Så ikke bli sint fordi du ikke kan pakke inn de brukte legoklossene og den uinteressante dukken og kalle det en julegave! Det du egentlig blir sint for er at du ikke kan kvitte deg med det du ikke trenger lenger på en måte som kjøper DEG god samvittighet. For spiller det egentlig noen rolle når du gir dette eller hva du kaller det? Nei! Det er ditt eget klapp på skulderen du søker når du blir sint for slikt. Det er din egen boost av selvtilfredshet du søker når du vil «redde» julen med din egen overflod. Det er ikke giverglede, men en egotripp i julens ånd!!

Julens ensomhet

I det siste har de fleste av oss lest det ene og det andre om ensomhet i julen. Annonsen til 88 år gamle Reidun har blitt lest av mange. Mange har akket og sukket de siste dagene over denne. Mange som aldri ville sjenket de ensomme i julen en tanke… De tenker plutselig hvor trist det må være.

imgres

VG presenterte en undersøkelse hvor 3 % av de spurte skulle «feire» julaften alene. De fleste feier sammen med noen, men 112 000 sitter da alene denne kvelden. De fleste gjør ikke det frivillig. Eller de gjør det av eget valg, rett og slett fordi alternativene ikke er noe ålreite.

Julen er en høytid hvor familier samles. En høytid for å møte de som står oss nærmest. En høytid for glede og varme, og koselig selskap. Det gjør det fryktelig vondt for de som skal feire høytiden alene. Det store fokuset på å være sammen, gjør det enda mer ensomt å være alene.

Jeg er en av de som gruer meg til julen hvert år. Ikke fordi jeg skal være alene på julaften. Det slipper jeg heldigvis. Men, på grunn av all denne gleden, og lykken, og familiehyggen. Fordi jeg ikke har den type familie.

Julaften er visst den verste dagen å være alene. Heldigvis så vet jeg ikke hvordan det er. Jeg har heldigvis ikke vært alene på julaften enda. Selv om det mange ganger har fristet… Familien min har alltid feiret jul, og jeg har alltid vært velkommen. Så jeg drar som regel dit. Jeg drar dit, selv om jeg egentlig ikke vil være der. Fordi alternativet er så sinnsykt ensomt.

Det høres kanskje rart ut å ikke ville møte familien sin, men sånn er det nå. Min familie har ikke det man utad kaller kompliserte familieforhold. Neida, vår familie synes å være veldig sammensveiset. Problemet er at vi har et ekstra familiemedlem. En ubuden gjest i mine øyne. En gjest som er det mest kjærkomne familiemedlemmet for resten. En gjest med navnet alkohol!

978xBilde fra tidligere innlegg

De som har fulgt meg en stund vet kanskje nå hvorfor jeg har et anstrengt forhold til alkohol i familierelasjoner. Jeg orker ikke mer! Jeg har intet behov for å se min mor drikke seg dritings. Jeg trenger ikke å se tanter snøvle og snuble rundt. Jeg trenger ikke å se onkler som blir så fulle og ærlige at jeg får høre hvor vakker og deilig jeg er som kvinne. Nei, det er faktisk bare ekkelt! Og jeg trenger ikke å se bestemor så full at hun ramler av stolen. Joda, jeg er voksen. Jeg burde kanskje tåle å se andre voksne mennesker drikke. Men nei, ikke familien min! Jeg vil ha en familie jeg kan ha det hyggelig med. Ikke en familie jeg på passe på som om det var  hjemme alene-fest  for tenåringer. Og jeg vil i alle fall ikke dra mitt barn inn i dette fyllekalaset! Jeg så nok fyll selv som liten. DET skal han slippe. De minnene skal ikke han bære med seg.

«Kan du ikke bare si det som det er da?»
«Kan du ikke bare si at du ikke liker det?»
«Kan du ikke bare be de velge – deg eller alkoholen?»

Det høres så lett ut, ikke sant? Særlig siste. Sette det på spissen. Gi familien et ultimatum. Velge, enten så kommer jeg og barnet mitt på besøk på julaften eller drikke alkohol uten oss. Alle ved sine fulle fem ville vel valgt familien da, ville de ikke????

JEG HAR PRØVD!!!! Senest i år… Min mor ville så gjerne at jeg skulle komme på julaften. Hun ville feire jul med meg og sitt barnebarn. Jeg fortalte at det var uaktuelt. Fordi det ville bli servert alkohol der. Sa jeg fant på noe annet. La på. Håpet det ville få henne til å tenke. En uke senere sa jeg det som det var. Jeg kunne gjerne komme, men da ville jeg ikke se en dråpe alkohol. Ikke en øl. Ingen akevitt til ribba. Ingen gløgg til pepperkakene. Ingen cognac til kaffen. Ingenting! Det var valget.

Man kan jo spørre seg hvorfor jeg synes det er så galt med en øl og akevitt. Eller en cognac. Det er ikke galt i det hele tatt. Selvfølgelig kan man kose seg med slikt. Det kan jeg gjøre selv også. Men ikke hos mennesker som ikke eier mengdekontroll. Ikke hos mennesker som ikke innser at de drikker for mye. Ikke hos de som synes fyll er viktigere enn familie. Der er det ikke noe som heter én! Der er det enten eller! Åpnes flaska, så tømmes flaska.

Alkojul_932276pBildet er herfra

Det burde være et enkelt valg, burde det ikke? Joda, valget var enkelt det! De trengte ikke betekningstid engang. Kunne svare umiddelbart…. Jeg skal ikke dit i julen! Valget var enkelt. Alkoholen er viktigere. At jeg selv velges bort til fordel for alkohol er jeg vant til. Derimot gjør det vondt så vanvittig dypt inne i sjelen at min mor heller vil ha akevitt på julaften enn å se gleden i øynene til min sønn, hennes barnebarn, når nissen kommer og pakker pakkes opp. Det gjør vondt at min bestemor, som synger på siste verset, heller vil drikke julaften enn å tilbringe kanskje hennes siste jul med sitt oldebarn. Sønnen min er ikke viktig nok! Den smerten i et mors hjerte er ubeskrivelig!

Joda, jeg har et annet alternativ. Jeg slipper å være alene på julaften. Og jeg slipper å spise julefrokosten på 1. juledag alene. Men, jeg vil egentlig ikke være der. Kjenner nesten ingen. Så vidt jeg kjenner de jeg skal være hos. Skal bare være med noen. Vil egentlig ikke, men min sønn fortjener en god jul. Han fortjener glade mennesker. Han fortjener nisse, pakker, latter, god mat og hygge. Han fortjener mer enn å bare sitte sammen med meg alene på julaften. Derfor gjør jeg det. Jeg får klistre på smilet og late som om alt er bra… Det er mange som ikke har den muligheten engang….

Men julen er mer enn julaften… Resten av romjula gruer jeg meg til. Når facebook og andre medier flommer over av lykkelige bilder og oppdateringer. Fra en romjul hvor man stresser fra hus til hus for å besøke de man ikke fikk se på julaften. Da vil min ensomhet komme. For når frokosten på 1. dag jul er fortært, så bærer det hjem igjen. Da er julen over for min del. Da er det ikke mer familie å besøke, for de holder selskap sammen med akevittflaska. Hyller min families kjæreste familiemedlem. Venner er fullt opptatt med å besøke slektninger hist og pist. Der er familiemedlemmene mange, og dagene i romjula for få. Hos meg er det motsatt. For få familiemedlemmer jeg vil besøke, og for mange dager….

imgres-1Bildet er herfra

Jeg skal innrømme at jeg gruer meg til romjula. 1. og 2. juledag skal gå på et vis. Jeg og poden skal nok kose oss. Leke med nye leker. Kose oss med gamle, gode tegnefilmer på tv. Det skal nok gå bra! Heldigvis reiser han til faren sin 3. juledag. Mer familie og hyggelig stemning der for han resten av julen. Det er jeg glad for…

Hva jeg gjør gjenstår å se… Jeg vet ikke… Folk er opptatt med sitt… Jeg vil ikke trenge meg på. Da kan ikke 1. januar komme raskt nok…

Jeg vet ikke om jeg har noe poeng med dette. Kanskje for å fortelle hvor sår julen kan være. Kanskje for å få folk til å tenke på at julen er mer enn julaften. At ensomheten kan være sterk resten av julen også. Jeg vet ikke… Kanskje jeg ikke har noe poeng heller…

********************

Mine tidligere innlegg om julen er:

Gledelig jul – ikke for alle

Julebrev til NAV

Jakten på den perfekte julen

Vis meg din kalender og jeg skal si deg hvem du er

Julens flatfyll på firmaets regning

Øl, akevitt og juleborssex! Velkommen til utroskapens høysesong

Jakten på den perfekte julen

Novembers ende nærmer seg med stormskritt. Angsten og panikken, som kommer når første adventslys tennes og kalenderens første av 24 luker er tom, begynner allerede å synes i folks blikk  der de vandrer rundt på butikker og kjøpesentre. Dere vet hva jeg snakker om… Blikket som sier: «Jeg må ha den PERFEKTE gaven til tante Olga fra Toten som jeg ikke har sett på år og dag.» Den elleville jakten på den perfekte jul har begynt!

Jeg skal ikke mange årene tilbake i tid før jeg husker juleforberedelsene rundt om i det norske hjem på en annen måte. Det var ro over kjøkkenbenken når kakene ble bakt. Man rakk de slagene man rakk, og det gjorde ikke noe om pepperkakekonene var svidd i skjørtekanten. Julegaveshoppingen gikk rolig for seg, og man kunne nyte sentrenes kostelige julepynt, den innleide nissen med alt for stor mage og de gamle julesangene fra butikkenes høytalere. Det var tider det!

Slik er det ikke i dag! Alt er mas og kjas. Angst og panikk. For nå skal alt være perfekt…

La oss begynne med julepynten… De siste årene så har det kommet noe nytt – julepyntmote! For nå holder det ikke med litt røde duker, en julestjerne på bordet, syvarmet lysestake i vinduet og hjemmelagd pynt på juletreet. Nei, nå følger vi interiørmagasinenes dom over hva som er in! Sorte kuler på juletreet? Ja takk, hvis ekspertene sier så, så blir det så.

Bildet er herfra

Nei, jeg blåser i om julepynten i huset har en rød tråd fra yttergangen til soverommet. Særlig når den røde tråden kanskje er turkis fordi ekspertene har sagt at det er julens motefarge i år… I don’t care! Det er koselig å pynte til jul. Det gir en egen lun stemning i huset. Men, som jeg lærte av gammelmormor; man tager hva man haver! Så forventer du sorte og turkise kuler på treet og belysning i vinduet i samme sjanger som fredsstjerna på Gardermoen så kan du like gjerne snu i døra.

Bedre er det ikke med juletreet, som bare er en liten del av julepynten. Joda, selvfølgelig har jeg juletre! Men jeg husker før i tiden… Sa hun og følte seg plutselig 90 år gammel! Jeg husker sjarmen med å gå timesvis i skogen og vasse med snø til knærne. Hutre over en kald kakaoskvett i letingen etter årets tre. For før så hugde vi faktisk treet selv. Far tok øksa over skulderen og mor ungene under armen. Så labbet de i vei hele familien «glum» på tur. Når treet var funnet var det stor jubel! Ungene hvinte av glede. Far brettet opp ermene klar til å vise seg som en kraftkar og skogens mann. Mor stemte i en julesang i falsk toneleie. Lykkelige dager….

Bildet er herfra

Dagens juletrejakt…. Noe har gått forferdelig galt her en plass! Mor og far setter seg i den overprisede suv’en og kjører til nærmeste Esso eller annen egnet plass for juletrær i rekker og et hav av biler. Ungene er hjemme. Ingen skal forstyrre i jakten på det perfekte treet. Nå skal det sies at det finnes de som bare drar treet ut av pappesken på loftet, men slike plastikk-fantastikk trær fortjener ingen ytterligere kommentar… Men, i alle fall. Mor og far spaner rekke opp og rekke ned med en kaffetørst bondesalgsmann i hælene. Diskuterer høyde og bredde. Volum og grentetthet. Ingenting overlates til tilfeldighetene. Trærne sprettes ut av nettingen som en ungpikes bryster ut av blondeundertøyet på første skoleball. Alle detaljer skal vurderes. Når det perfekte treet er funnet, blar far opp hundrelapp etter hundrelapp. For det koster minst 500 kroner, gjerne det dobbelte, for et tre på 150 cm på strømpelesten. Så dyttes edelgrana inn i ny netting før den plasseres på taket av suv’en og hjem til garasjen for avklimatisering. Og for å være ærlig… Etter en sånn trejakt hadde jeg jaggu trengt avklimatisering jeg også!

Det hadde jo vært lov til å håpe at det stod bedre til med mat og kaker… Sorry, men det håpet var forgjeves. Nå studeres Eyvind Hellstrøm i ti lange og ti brede for å få den perfekte ribba. Jeg har til og med hørt kvinns forlange rutene skåret i den og den vinkelen med 14 mm avstand i ferskvaredisken til den stakkars ekstrahjelpens fortvilelse. Så nøye er det visst! Og det stopper ikke der. Det holder ikke med ribbe. Det skal visst være syv slag til julemiddagen også. Nei, ved siden av den serveres pinnekjøtt, lutefisk og medisterkaker badet i ribbefett. Her skal det koses!

Julekakene skal også se som om de er tatt ut av utstillingsvinduet til Pascal. Ikke noe pepperkakebaking på ungene her i gården. Pepperkakekonemor skal være perfekt i kanten, og fattigmann skal så visst ikke fremstå som noen fattigmann. Og for å overgå nabokjerringa så holder det ikke med de tradisjonelle syv slagene. Vi lager åtte bare for å være på den sikre siden. Pepperkakehuset er ikke lenger noe hus. Kom la oss bygge slott i stedet! Når en pepperkakebaker baker pepperkakekaker, så trengs det 4 byggingeniører, 1 byggherre, 3 underleverandører og en 15 siders byggetillatelse fra kommunen. Her skal det koses ja!

Bildet er herfra

Selv ikke den gode, gamle julemusikken er bra nok lenger. Lar man Bing Crosby’s «White Christmas» sakte og mildt trille ut av høytalerne på stua, så er man ikke helt med. Da skal du se nabokjerringene får noe å slarve over under klokken 2 kaffen tredje juledag. Og det blir ikke noen ålreit romjul av å sette på Alf Prøysens «Romjulsdrøm» heller. Nei, væla er ikke lenger et hus med fire vegger, og saligheta er ikke et bæssmorfang. Kan ikke krølle julekjolen til bestemor slik! Det er jo tross alt flere juleselskapeligheter i vente. Og man drikker ikke øl og akevitt på gamleheimen i krøllete kjole da gitt.

Nå skal julemusikken helst være nyskrevet og innovativ. Og finnes ikke slik kreativitet å få kjøpt, så må man for all del finne en juleplate av en tenåring som er midlertidig og selvvalgt konge eller dronning av listepopen akkurat det året. Nei, tradisjoner vil vi ikke ha. Vi skal da være moderne! Finne på noe nytt… Ikke noe annet enn det perfekte er godt nok her i hus, og perfekt er det ikke før vi overgår nabolaget og halve kongerike attåt. Da blir det julekveldsvisa gangnam style i år over de ganske hjem! Og er det det som er in, så vil julen forbigå i full stillhet her i gården. Det er sikkert og visst!

Sist, men ikke minst, så har vi gavene. Og for noen gaver! Det er ikke måte på hva som pakkes inn og legges under treet. Der ligger gavekort på spa, elektriske duppedingser og annet nøye utvalgt stæsj i samme tallstørrelse per gjest som et gjennomsnittlig u-lands statsbudsjett. Denne finanskrisa er en saga blott når året går mot slutten. Det er ingen som tør å innrømme at det er stas å få. Nei, her skal det gis. Og det skal helst gis i så store hopetall at det blir julebord hos kredittkortselskapene neste år også. Når gjennomsnittsnordmannen bruker hele desemberlønna på gaver, så sier det seg selv at minus og minus ikke gir pluss.

Og gavene skal ikke bare koste. Nei, personlige skal de være også. Mottaker skal forstå at dette har vi tenkt lenge på. Det er jo tross alt tanken som teller. I alle fall når alle nullene i prisen er summert opp. Hver eneste gave skal være akkurat det de ønsket seg. Ja, selv gaven til tante Olga fra Toten som man ikke har sett siden sist man samlet familien til begravelse, bryllup eller annen sjelesorg. Når det kommer til gavene så er ikke lenger det tilstrekkelig å finne den perfekte gaven. Man må jo tross alt overgå den gaven man ga i fjor som var helt perfekt. Nei, i år skal man finne gaven som sender mottaker til den syvende himmel. Jaggu, kanskje man skulle sjekket hva billettene dit koster, for det hadde vel vært den perfekte gaven?

Bildet er herfra

Til og med innpakningen skal være perfekt. Helst håndlaget! Så da må man kjøpe inn maling, glitter og stas fra en eller annen overpriset hobbybutikk. Man er jo perfekt, så da er man så kreativ at man lager kort og innpakningspapir selv. Jeg er litt sent ute i år, men neste år må jeg nok til og med hugge treet papiret lages av selv for å overgå naboen. Kanskje jeg skulle begynt med neste års gaver allerede nå, så er jeg sikker på at jeg finner den perfekte gaven i tide????

Julens flatfyll på firmaets regning

Julebordsesongen er i full gang, og avisene prydes av det… Det er mange «gode» tips der ute for alt fra det perfekte antrekket til hvordan man skal unngå å være utro mot ektefellen med en kollega i akevittrus. Sistnevnte blogget jeg for øvrig om for en liten stund siden under tittelen

Øl, akevitt og julebordssex! Velkommen til utroskapens høysesong

Det er en ting jeg ikke forstår oppe i det hele – nordmenns aksept for å blande jobb og store mengder alkohol!

Jeg er på langt nær avholds, men jeg er heller ikke den som drikker så ofte at det gjør noe. Derimot så ville jeg ALDRI drukket meg kav dritings på julebord slik som mange gjør. Joda, jeg har gjort feilen før i mine yngre dager, men man lærer så lenge man lever.

For det første så er julebord med jobben for meg en profesjonell setting med sosiale rammer. Det er jo tanken at de ansatte skal få kose seg og omgås i litt mer uformelle rammer. Det har som regel en positiv innvirkning på arbeidsmiljøet. Så hvorfor skal jeg ha et ønske om at mine overordnede eller mine samarbeidspartnere på jobb skal se meg overstadig beruset?

For det andre så virker det ikke som om nordmenn takler alkohol særlig godt heller! Vi blir sentimentale, kranglete, til tider voldelige, ganske respektløse, direkte hensynsløse og kåte som kaniner hele hurven. Så hvorfor la vår arbeidsgiver eller våre kolleger utsettes for denne siden av oss selv?

Joda, man skal ha det moro med de man tilbringer 40 timer i uka med også. Og ja, man kan da nyte et glass vin i lystig lag. Men, hvor kommer flatfylla inn i bildet?

Det er en grunn til at Aftenposten kan trykke denne overskriften i dag:

Det er noe i det….

Det er få som tenker over at den ærligheten man sjenker sjef eller kollega, den ørefiken man gir kontorets idiot eller den hånden på vei oppunder skjørtet til sekretæren kan skape konsekvenser. Og da mener jeg konsekvenser som går litt lenger enn litt kleinhet mandag morgen og å være «snakkis» ved lunsjen de påfølgende dagene.

Slike handlinger kan faktisk skade arbeidsmiljøet vesentlig. Samarbeidsklimaet mellom de det gjelder kan bli ødelagt for alltid. Ofte kan julebord medføre at det blir så store konflikter at advokater eller fagforeninger må på banen for å prøve å redde restene. Eller det kan gå så ille at en av de innvolverte sies opp eller føler seg tvunget til å slutte. Er det verdt å risikere arbeidsforholdet for en gratis fyllefest?

Heldigvis er det ikke de fleste av oss som går så langt. Likevel så er det ikke så mye som skal til for at fortroligheten mellom to kolleger kan ødelegges for alltid. En fortrolighet som jeg anser som nødvendig for at arbeidet skal utføres skikkelig.

Aftenposten presenterer også en landsomfattende rundspørring som er verdt å tenke gjennom:

  • Hver sjette nordmann over 18 år, i alt 634.000 personer, har angret på noe de har sagt etter å ha drukket i jobbsammenheng.
  • Nærmere en av fire har opplevd ubehagelige situasjoner hvor kollegene har vært beruset.
  • Like mange mener at det generelt drikkes for mye i jobbsammenheng, ifølge en tidligere undersøkelse fra kompetansesenteret AKAN og Bergensklinikkene.

Jeg spør igjen: Er det verdt det?

Det er sjelden jeg er enig i kjøreregler for julebord eller andre sammenhenger, men de Aftenposten presenterer fra AKAN kompetansesenter stiller jeg meg bak 100 %!

 

 

Særlig ledere bør tenke gjennom sitt forhold til alkohol på julebordet. En leder må huske at over-/underforholdet skal fungere etter julebordet også. Elin Ørjasæter blogget om sex på julebordet. Hun ble dog litt misforstått, men det sies noe klokt i en kommentar under:

«Hvem man innleder et seksuelt forhold til er I utgangspunktet privat anliggende. Men arbeidsmiljø og en anstendig personalpolitikk er derimot ikke det! Og det er faktisk arbeidsgivers ansvar å sørge for å ha en ansvarlig og anstendig ledelsespolitikk som gjelder I alle relasjoner hvor ansatte møtes I egenskap av sitt ansettelsesforhold.

Særlig lederen må tenke over at man skal forholde seg til vedkommende 8 timer om dagen 5 dager I uken I lang tid fremover.»

Riktig nok gjaldt dette sex, men å fortelle sin underansatt noen ærlighetens ord på julebordet vil ha samme effekt og bør derfor ha samme forhåndsregler.

Kanskje jeg bør komme til et poeng… Vel, det er i så tilfelle enkelt! Jeg foretrekker faktisk å ikke drikke i slike sammenhenger. Rett og slett fordi det er lettere å bortforklare null alkohol med for eksempel at jeg kjører. Derimot så er det ingen som forstår hvorfor jeg bare tar meg et glass vin og ikke drikker meg fra sans og samling. Da er jeg bare kjip!

Er det ikke på tide at nordmenn får et litt mer forsvarlig og anstendig forhold til alkohol???

 

Romfolket må akseptere likhet for loven

Flere av landets nettaviser har i dag overskrifter om at romfolkets leir ved Sognsvann vil bli ryddet med makt i løpet av dagen. Bakgrunnen for dette er at Oslo Byfogdembete den 14. november avsa en kjennelse om tvangsoppløsning av leiren. Denne kjennelsen er for så vidt anket…. Derimot er politiet bedt om å  bistå i saken. De var der oppe fredag sammen med namsmyndighetene. Romfolket ble gitt en frist til i dag kl. 09:00 for å rydde og oppløse leiren frivillig.

Kravet om tvangsoppløsning av leiren er rettet av grunneier, Statsbygg. Årsaken til kravet er at det ikke er tillatt å overnatte i friluft i området i mer enn to døgn sammenhengende. Romfolkets leir har derimot vært vedvarende over lenger tid. Romfolket har heller ikke gitt noen signaler om oppløsning av leiren, slik at leiren har fått en mer varig karakter. Det er mer en langvarig okkupasjon av marka enn en sporadisk camping.

Bilde fra VG Nett

«Folk er folk» har vist til at romfolket kun benytter seg av allemannsretten. Joda, jeg er enig i at romfolket også kan benytte seg av denne. Allemannsretten er ikke begrenset til den kaukasiske delen av menneskerasen som oppholder seg i landet. Den gjelder nettopp ALLE. Det «Folk er folk» ikke ser ut til å ta med i denne betraktningen er at allemannsretten kommer med en tidsbegrensning. Allemannsretten gir INGEN, ei heller romfolket eller andre bostedsløse, rett til å langvarig okkupere annen manns grunneiendom. Man må enten holde seg til de to døgnene som man har rett til, eller søke grunneier om samtykke. Et slikt samtykke foreligger tydeligvis ikke fra grunneier i dette tilfelle.

Dette er dog ikke det eneste tilfellet på at romfolket tar seg til rette. Vaterlandsparken på Grønland er et annet godt eksempel. Jeg ferdes mye i området, og har fulgt utviklingen som har vært der gjennom det siste året. Den har vært horribel for å si det mildt. Det har til tider vært svært mange av romfolket som har oppholdt seg der nattestid. Ikke bare oppholdt seg heller. De har campet der. Kommet kjørende med madrasser og møbler og annet som i alle fall jeg ikke har med meg på campingtur.

Flere offentlige myndigheter har til tider bortvist romfolket fra Vaterlandsparken. Til stort opprør fra romfolket selv, og støtteorganisasjonen «Folk er folk». Det stilles spørsmål om hvor de skal gjøre av seg. Det ropes ut at romfolket må få leve på sitt vis, følge sin kultur. Derimot så har jeg til gode å høre en eneste god unnskyldning for at loven ikke gjelder for romfolket. Det har seg nemlig slik at det i tettbebygde strøk, offentlig parker osv. ikke er tillatt å campe uten en særskilt tillatelse fra kompetent offentlig myndighet. En slik tillatelse har romfolket ikke innhentet.

Det har også vært mange saker tilknyttet romfolkets mangel på tilgang til offentlige toaletter. De har rett og slett gjord sitt fornødne i naturen. Nødvendig og uungåelig i følge «Folk er folk» og romfolket selv. Jeg forstår at visse fysiske behov ikke lar seg kue. Må man så må man. Derimot er det ikke tillatt å gjøre slikt i det offentlige rom. Hvis Ola Nordmann skulle finne på å urinere på gata, så må vedkommende finne seg i å bli bøtelagt i tusen kroners klassen. Slik er faktisk loven! Jeg har tilgode å høre en god unnskyldning for at romfolket står over loven her også….

Bilde fra Oslo By

Sistnevnte har vært et stort problem. Særlig i sommer. Det må også sees i sammenheng med den forsøpling disse leirene har ført med seg. Det har til tider vært så ille at helsemyndighetene har måttet komme på banen ved enkelte anledninger. Jeg har selv merket dette…

Jeg husker flere ganger i sommer. Vakre solskinnsdager hvor jeg kommer tuslende fra paradegaten mot Grønland, mellom Plaza og Spektrum. Hver gang jeg rundet hjørnet av Plaza mot Vaterlandsparken var det som å få et slag i trynet. Jeg ble møtt av en vegg av stank fra urin og avføring. Jeg skal ikke utelukkende legge all skyld på romfolket, for det er mye annet rart som vanker under broen der også. Derimot så vet jeg på egen erfaring at det har vært en vesentlig forverring i sommer som har økt i takt med antall overnattingsgjester i Vaterlandsparken.

For all del… Jeg ønsker ikke å rakke ned på romfolket som gruppe. Selvfølgelig er de mennesker de også. De er ikke noe mindre verdt enn deg og meg. Derimot så ber de om forståelse og respekt for deres levesett og kultur. Da spør jeg meg selv om hvorfor vi skal respektere dette, når de ikke respekterer våre lover, regler og normer. Det kan være seg overnatting, toalettbesøk i det offentlige rom, aggressiv tigging, sniking på kollektivtransporten osv. osv. De er ikke hevet over loven. Er de på norsk jord, så er de underlagt norsk jurisdiksjon på disse områdene. Da må de finne seg i å bli møtt med samme form for håndheving fra den utøvende makt som jeg ville blitt.

Nettmobbing – hvor går grensen?

Den siste uken har jeg undret og lurt mye… På dette med nettmobbing. Hvor går egentlig grensen mellom det man kan kalle kritikk og det som er mobbing? Må man regne med mer motstand når man selv har provosert det frem? Hva med drittslenging? Personangrep? Jeg undres…

Bildet er herfra

Jeg lurer jo ikke sånn helt uten grunn… Det er mye fokus på mobbing for tiden. Mest på den vanlige mobbingen, dvs. den mobbingen som skjer in real life. Men, det har også vært noe rundt nettmobbing. Selv så ble undringen styrket etter at jeg skrev et veldig krast innlegg om barselmødre med tittelen «Kjære babymamma». Et innlegg hvor alt var satt helt på spissen i en humoristisk setting for å få frem et poeng om at man ikke kan kreve mer hensyn enn det man viser andre. Jeg kunne valg mange grupper til å illustrere dette – ungdommer, eldre, syklister i veien, idioter i trafikken osv. osv. Men jeg valgte da barselmødre.

Når man skriver helt på kanten for å få reaksjoner, så er det nettopp det man får. Og da innlegget havnet på VG nett som anbefalt blogg lot ikke reaksjonene vente på seg. Jeg hisset på meg halve småbarns-Norge og flere til. Ja, av nettstedstrafikken kunne jeg til og med se at innlegget mitt ble diskutert i det vide og det brede på diverse mammaforum på nett. Ikke det at jeg aner hva som ble sagt der altså. Disse sidene er jo lukkede samfunn.

Det var rett og slett mye dritt å få! Jeg er ikke den som tar meg nær av ting. Alle kommentarer ble lest, og alle ble godkjent. At det til slutt ble så mange kommentarer at jeg måtte gi opp å svare alle, er derimot en annen sak.  Konstruktiv kritikk er alltid velkomment! Det er jo kun gjennom en pekepinn på hva som kan bli bedre at man faktisk kan bli bedre. Det er i alle fall min mening…

Men, det var også mye dritt! Ja, rett og slett dritt! Ren drittslenging fra småbarnsmødrene og enkelte andre som ikke skjønte sarkasmen og tok seg personlig nær av det jeg skrev. Som jeg sa, så tar jeg meg ikke så lett nær av ting. Særlig ikke slik drittslenging. De er jo heller ikke ment til meg bokstavelig, for det er svært få som egentlig vet hvem jeg er – denne personen bak skjerm og taster som sprer tonene av mine tanker.

Bilde fra Aftenposten

Hva hvis jeg hadde vært en annen? En som lettere tok seg nær av ting? En som hadde tatt alt til meg personlig? Det var når jeg stilte meg disse spørsmålene at tankene om nettmobbing begynte å rulle…

For å gi dere et innblikk så har jeg samlet noen av tilbakemeldingene her, nøye valgt ut som de minst konstruktive:

«stakkars ungen din og alle i dine omgivelser som må høre på den forbanna sytinga di om ALT… stakkars oss andre mennesker som må leve i en verden med sånne folk som deg.. «

«grinebiter. fløtt på landet!»

«Jeg synes det var et stygt og ondskapsfullt innlegg. Og selv om vedkommende prøver å gir inntrykk av å være kvinne og selv fått barn bærer innlegget mye mer preg av den ondskapsfulle demagogikken mot kvinner som finnes overalt på nettet i dag, av menn som hater kvinner. (Ja, det var ikke Stieg Larsson som kom opp med denne “idéen”, han hadde allerede observert det da han skrev trilogien). Så jeg mener at det finnes nok av menn som angriper kvinners utseende og væremåte på en hatefull måte i dag – vi trenger ikke bidra til det selv.»

Sistnevnte kommentar kom faktisk med en oppfølger om at jeg trolig var mann fordi jeg skrev så kritisk og ondskapsfullt om kvinner som bare menn gjør…

«Jeg ser for meg at den som skrev bloggen og de andre som er enig med innholdet hun skrev er de som er opptatt av seg selv og ikke gadd å sette seg i andre situasjon å prøve å ha forståelse for andre.»

«…jeg fatter ikke at det skal være så provoserende for sure, gamle hurper å se stolte mammaer og barna deres.Og hvis det er så grusomt å kaste bort sin dyrebare tid på å gå forbi vogner som er i veien, vel – deres magesår som skriker, ikke mitt!»

«…Drittkjerring! Det er du som blogger som er den egoistiske. … Uforskammet!!»

«Kjære blogger: Våkn opp! Kikk opp fra din egen navle. Verden er mer enn bare deg og din selvsentrerthet! Selv om du er ferdig med småbarnsperioden så eier du ikke verden. Skjerp deg og vis medmenneskelighet!»

«… Gå på jobb på dagtid du, og la barnevogn mafian være i fred :) Syke,syke person…»

«… Må allikevel si at jeg tror innlegget ditt hører hjemme i dagbok og ikke på nett, og at du sikkert hadde følt deg mye bedre om du slappa av litt :P Er ikke sunt å være så gretten, kjære.»

«Er det rart det er krig i verden…..alt man gidder å krangle om…..»

«Kjære blogger.
Hvis du virkelig blir så irritert,sint og frustrert over andre mennesker som ikke kan tilpasse seg dine behov…..så er det vel gjerne du som burde holde deg hjemme??
Det er skremmende hvor mange uspiselige mennesker som finnes der ute!… Bruk heller energien din på hva du kan gjøre for å være ett godt menneske….da blir kanskje hverdagen din litt bedre også »

«Du – det høres ut som du er veldig sliten. Litt lei av alt. Lei av stress, krav og forventninger. Kanskje du trenger noen å ta ut frustrasjonen på?!»

«… La nå folk få surre i ammetåka si. Gjør det virkelig noen skade? Er det verdt å hisse seg sånn opp for? Kanskje man skal engasjere seg så voldsomt i noe som faktisk betyr noe?? Ikke rart det er krig i verden…»

«… Denne holdningen minner litt om sharialoven som avgjør hva mennesker har lov til og ikke lov til. Fordi DERE er trangsynte og irritable og helt sikkert har mange andre ting i livet dere burde bekymre dere over så går det utover en ganske uskyldig gruppe. … Nei vet du hva, det er din type mennesker som er problemet i samfunnet! … Men mennesker som du, DET plager meg! Er det rart det er krig i verden. Fytti faen. Ha vett til å holde deg hjemme!»

«Innlegget oser av meg, meg, MEG!»

«idiot! skaff deg et liv. PS: ALDRI få barn! Du er ikke og vil aldri bli klar»

«… Barnslige barnslige dritt»

«herrigud det er det dommeste jeg noen gang har lest, ta deg ei pille og vokne opp. …»

«høres egentlig ut som du har et snev av sosialangst…? ikke liker folk…? ikke hadde gode opplevelser med dine egne barn…? er arbeidsledig og misunnelig på de som er i permisjon og har noe å gjøre…? du høres rett og slett bitter ut.»

Det er tydelig at jeg klarte å hisse på meg en del mennesker. Og det var mange som ikke skjønte min form for humor. Sånt må man regne med. Jeg ble til og med selv beskyldt for nettmobbing av småbarnsmødrene… Joda, jeg kan skjønne at folk føler seg støtt om de tok meg personlig. Og selvfølgelig kan jeg ikke forvente at alle liker det jeg skriver eller er enig med det jeg mener. Vi lever i en verden av mangfold, og mangfoldet skal vi ta vare på. Også på nett. Samfunnet har godt av meningsforskjeller.

Når det er sagt… Dette er ingen unnskyldning for innlegget jeg skrev. Jeg står for det, selv om motstanden har vært stor og ikke alle skjønte humoren. Dette er ikke et forsøk på «stakkars meg». Jeg takler såpass. Selv om enkelte av kommentarene er personlig ment, så tar jeg de ikke personlig. Hvordan kan jeg det? Det er jo ingen som vet hvem personen JEG er likevel. Dette er heller ikke noe ønske om å få medlidenhet. Jeg bruker rett og slett mitt eget innlegg og påfølgende tilbakemeldinger til å belyse et vanskelig tema.

Nettet har åpnet opp en verden av kommunikasjon. Og i de alle fleste tilfeller så er dette positivt, men ikke utelukkende! For det er lettere å kaste ut av seg personlige kommentarer og nedlatende ytringer når man sitter gjemt bak en skjerm og kan snakke gjennom tastaturet. Det er vanskeligere å gjøre slikt ansikt til ansikt hvor man kan bli direkte konfrontert og mottaker ser hvem du er. Det er mye enklere å gi kritikk når ingen ser oss…

Men, tilbake til start. Hva er egentlig nettmobbing? Er det nettmobbing når noen, som meg med småbarnsmødrene, bruker humor til å karikere en virkelighet av manglende hensyn? Er det nettmobbing når noen føler seg støtt? Er det nettmobbing når noen kaller meg en egoistisk drittkjerring og hurpe som har skylda for at det er krig i verden? Hvor går egentlig grensa?

Jeg vet ikke… Jeg vet bare at nettmobbing er et problem. Et stort problem! Et problem som av og til får alvorlige konsekvenser….

Bilde fra ABC nyheter i forbindelse med Amanda Todd (15) som tok selvmord etter mobbing

Julebrev til NAV

Jeg ønsker å dele noe jeg ikke har skrevet selv! Dette er skrevet av Cecilie Christin Tønnessen på facebooksiden til Hjelp oss å hjelpe. Det er så godt skrevet og vekker slik ettertanke at jeg gjengir det i sin helhet uten ytterligere kommentarer:

 

Kjære NAV nissen… 

Gleder du deg til jul?

På grunn av mitt frivillige arbeid for økonomisk vanskeligstillte og da også «NAV brukere» ser jeg nå at svært få har glede av den høytiden vi nå trer inn i…. Det er flere som synker inn i en såkalt «juledepresjon»- ikke fordi de er ensomme og ikke har noen å feire julen med, men fordi mange må fortelle sine barn at det desverre ikke blir penklær til jul i år, de må si at det desverre ikke blir noen julestrømpe til tegnefilmene på julemorgen og at det heller ikke blir noen julegave fra mamma og pappa i år heller.. Og julemiddag blir det heller ingen råd med, ingen pynting av juletre og heller ingen handling av julegaver til venner.. Kan dere tenke dere skuffelsen i ett lite barneansikt når de må fortelle dette til våre små? Kan dere tenke dere hvor små disse små virkelig føler seg når de sier til sine venner at vi ikke har råd til å feire jul?

For ett par år siden ble jeg fortalt at de som får sosialhjelp kan få 500kr ekstra til jul hvis de er enslige, 750 hvis de har ett barn og 1000kr hvis de har to barn. Har man mer enn to barn, får man alikevel bare 1000kr. Mye denne satsen har økt noe de siste to årene. Dette er for å dekke julefeiring.. Så det jeg lurer på, er det da satt opp ett regnestykke over utgifter en vanlig familie på f.eks en enslig mor eller far med to barn har? Har man da regnet med julemat, juletre, gaver til barna osv? Hvis det regnestykket er satt opp så vil jeg gjerne vite hviken eller hvilke butikker dere har gått ut i fra, for jeg får det virkelig ikke til å gå opp… Og det er mange av oss som ikke får det regnestykket til å stemme.

Mange har det ekstra tungt i julen pga det overnevnte, og dette kommer da i tillegg til de frustrasjoner og fortvilelser man møter på til daglig i NAV systemet. Det er mange som må søke legehjelp for å «komme seg opp igjen» etter dette, det står stadig om slikt i avisene. Rot med papirer, saksbehandlere det er praktisk talt umulig å få tak i, for sene utbetalinger, lange saksbehandlingstider, merkelige vilkår for utbetaling av stønader- for å nevne noe… Når skal NAV få øynene opp for denne problemstillingen?

Det er mange enkeltsaker og situasjoner jeg kunne tatt opp, men nå nærmer det seg jul, og det er barna som blir rammet først og fremst. Og barna skal IKKE bli skadelidende for at foreldrene er tvunget til å være «NAV bruker», enten det er for kort eller lang tid.

La oss si at foreldrene til en gutt på f.eks ti år er «NAV brukere». Barnet kommer tilbake på skolen etter juleferien og alle barna snakker om hva de fikk til jul. Denne gutten må svare at han ikke fikk noe av mor og far fordi mor og far ikke har råd til sånt. Jeg ser da for meg mobbing i lange tider fremover, skolearbeidet går det nedover med og gutten blir psykisk sliten. I tillegg må foreldrene sitte å se på at dette skjer, for de har ikke råd til å gi gutten noe neste år heller. Så da er mitt spørsmål: Vi hører jo stadig i mediene om misbruk på barnehjem, krigsofre, mobbing på arbeidsplassen etc- og disse får erstattning i hopetall. Så for å sette dette helt på spissen, kan denne gutten da søke erstattning fra NAV, i og med at det da er NAV og NAV sine retningslinjer og regler for ekstrautbetalinger i høytider som har vært grunnen?

Vi er mange som ønsker oss en trivelig jul- for barnas skyld.. Så NAV nissen, jeg har ingen ønskeliste til deg i år for jeg har erfart at det ikke er nissen som kommer med pakker til mine barn- og det gjør heller ikke NAV, men jeg ønsker at du svarer på mine spørsmål og virkelig tenker over det jeg har skrevet her, for det er mange som føler og har det på samme måte.

Med ønske om en god jul fra

Cecilie Christin Tønnessen

Innlegg og bilde ble opprinnelig postet her

Fotball – fra besvær til begjær

Jeg skal komme med en innrømmelse:

Jeg har ALDRI vært noen fotball fan! Jeg har ikke engang forstått dette overdrevne engasjementet for 22 menn og en lærkule. Men i dag tok jeg meg selv i å være unormalt engasjert!

Bildet er herfra

 

 

Jeg vet ikke om jeg liker det….

Min kjære er Molde fan. Og det har derfor blitt noen fotballkamper på min tv i det siste. Og jeg må nok innrømme at det til tider har vært spennende 😛

Jeg har selv ingen tilknytning til Molde, så er ingen annen grunn til at jeg skal følge med på dem. Og siden jeg er av dem som ikke liker at noen endrer seg bare på grunn av en kjæreste, så sitter dette langt inne…

I dag klarte jeg ikke å la være å se kampen! Ikke bare så jeg kampen, men jeg måtte til og med ha oppe VG live for å følge med på kampen mellom Sandnes ULF og Strømsgodset. Det var jo tross alt avgjørende for Moldes gullfest i kveld….

Jeg har i løpet av kvelden bannet høyt. Jeg har jublet. Jeg har jublet mer. Og jeg har nærmest skreket….

Og ja, nå skjønner jeg hvorfor fotball engasjerer….

Jeg vet fortsatt ikke om jeg liker det…

Uansett:

Gratulerer så mye til MFK med seriegullet 2012!

Bilde fra VG

Bilde fra VG

Bilde fra rbnett

Bilde fra rbnett

Bilde fra rbnett

 

Øl, akevitt og julebordssex! Velkommen til utroskapens høysesong

Dagbladet er virkelig den ukronede mester av dårlige sex-artikler… Den artikkelen jeg har i tankene i dag er ikke ny. Den ble publisert 29. oktober.

I følge Dagbladet er julebordsesongen synonymt med sesong for utroskap. Og for en gangs skyld så er jeg ikke i tvil om at de har rett. Ikke det at jeg forstår hvorfor det er slik, men de har nok helt rett i det. Dessverre!

«- Når stemningen er god, du har et godt øye til en kollega, og det drikkes alkohol, er faren stor for at du går for langt. Mange tøyer strikken lenger enn de hadde tenkt — og angrer etterpå, sier Frode Thuen, samlivsterapeut og professor i psykologi ved Høgskolen i Bergen. «

Thuen vet nok hva han prater om. For er det en ting som er sikkert så er det at nordmenn og alkohol er en dårli kombo! Se bare på Charterfeber. Vi nordmenn oppfører oss som idioter når vi drikker. Her skal det nemlig drekkas med begge hender! Og når man har litt alkohol innabords, så er det jo lov til å være litt vill og gæ’ærn. Er det ikke? Det synes nemlig å være den gjengse holdningen…

Men her stopper enigheten med Thuen….

«- Går du i juleselskap uten å ha beredskapen ute, er risikoen større for at du havner i en situasjon du ikke burde vært i. Tenk derfor gjennom om du er villig til å ta de konsekvensene som kan oppstå både hjemme og på jobb hvis du er utro på julebordet»

Jeg lurer virkelig på om jeg har misforstått noe… For slik jeg leser dette utsagnet fra Thuen, så virker det som om ALLE er kapable til å være utro på julebordet hvis man ikke har tenkt gjennom konsekvensene av utroskap først… Er det bare meg?

Ærlig talt! Jeg har aldri tenkt så veldig på akkurat dette. Og jeg har ingen planer om å legge noen beredskapsplan før jeg skal på årets julebord heller. Kjære Thuen, betyr det at jeg kommer til å være utro? Jeg er oppetter ørene forelsket i min kjære. Tenker på han konstant. Men, det er kanskje ikke nok? Må jeg ha beredskapsplan? Selv om det er uaktuelt for meg å være utro?

Det hjelper ikke hvor mange komplimenter kopi-Lars velter ut av seg mens han prøver å by opp til dans. Trusene forblir på! Ja, det forblir faktisk ikke bare på, men også knusk tørre. Heller ikke hunken sekretær-Ola får trusen til å falle der han lirer av seg ene sjekkereplikken etter den andre. Jeg har garantert hørt dem alle fra før. Sleiken med wet look og den rosa skjorta fungerer ikke som glidemiddel her i gården i alle fall. Og selv om slaske-Petter med den nyinnkjøpte røde penisforlengeren av en sportsbil skulle finne på å kjøre meg hjem, så kjenner trusene sin plass. Jeg er ikke den som blir mo i knærne av å høre hvor mange nuller det er i kjøpesummen. Sannsynligvis hadde det gitt han større tilfredsstillelse ved å gni snoppen langs bilens skinnseter enn å penetrere meg uansett. Så da ser ikke jeg noen grunn til å frata han den gleden.

Bildet er fra Adressa

Dagbladet kommer med noen velmenende råd til nordmenn før julebordsesongen setter inn!

Dette bør du tenke på:

1. Bli enige om hvilke grenser dere har for flørting ute.
2. Styr unna flørting med erotisk motiv hvis du vil beholde samlivspartneren.
3. Ha med deg partneren i hodet, når du er ute alene.
4. Hemmelighold rundt mobilen skaper uro i det faste forholdet.
5. Ikke velt din egen utrygghet over på partneren.
6. Har du liten selvtillit, og er sjalu fordi den andre skal på julebord, så ikke nekt ham eller henne å gå — rydd heller opp i egen trygghet.
7. Ikke hold partneren i bånd (bur), det øker faren for utroskap.
8. Slutt med SMS-flørting — det skaper uro i forholdet og gjør at du lett kan fristes til å være utro.
9.  «Klining» på mobilen er ikke greit! Vær åpen og gi beskjeder.
10. Ikke ta samlivet for gitt, partneren må erobres hver dag.
11. Fyll øker faren for utroskap. Hvis du vet at du lett mister kontrollen når du drikker, bør du være ekstra forsiktig. Det er alltid noen der ute som har lyst til å forsyne seg.
12. Ha sex hjemme, før du går på julebord. Da er du mett ute.
Kilde: Solveig E. Vennesland

Seriøst????

En del av disse reglene fremstår som selvfølgelig for meg, eller unødvendige. Dersom man trenger slike råd så er det noe grunnleggende galt i forholdet er min mening. For meg er det en selvfølge at tanken på min kjære alltid er der. Det er ikke noe jeg må anstrenge meg for. Det er naturlig. Må du anstrenge deg for å tenke på partneren din når dere er fra hverandre, så gjør din partner en tjeneste; revurder hele forholdet. Han/hun fortjener nok noen bedre enn deg uansett. Det skriker ikke romantikk og varme følelser om slikt krever anstrengelse fra din side. Og din partner vil fort forstå følgende etter at du går: Good riddance!

At man ikke skal holde partneren i bur er også en selvfølge. Likevel er det mange som gjør det. Tror til og med det kalles kjærestefella! Det at man aldri klarer å gjøre noe uten sin bedre halvdel. Og misliker når den bedre halvdelen vil gjøre noe alene. Kvinner og menn er like ille! Jeg har vært i et sånt forhold. ALDRI MER! Det er lite som er så kvelende som akkurat det. Jeg tror faktisk jeg ville foretrukket kvelertaket hvis jeg måtte velge (uten å utdype det ytterligere). Hvis du ikke stoler på partneren din, så er det noe galt – enten med deg (tillits issues og sykelig sjalusi) eller partneren. Tosomhet er rett og slett to som blir en helhet. Men fortsatt to. To selvstendige individer. Fortsett med å være individer!

Jeg er ikke den som holder mobilen min for meg selv. Jeg har ingen ting å skjule. Derimot så har denne saken to sider. Hadde jeg tatt partneren min i å snoke på min mobil, så tror jeg at jeg hadde blitt forbannet! Ikke det at det er noen fare for det, men sånn for å illustrere. Jeg hadde heller ikke snoket på hans mobil. Det er for meg i samme gata som å snoke på hverandres private meldinger på facebook, lese e-post osv. Sånt gjør man bare ikke. Klarer man ikke å la være så er det noe galt! Noe alvorlig galt! Og se avsnittet over. Hint: tillits issues og sykelig sjalusi! Dere har et problem. Fiks det, eller gå!

Bildet er herfra

Flere av rådene kunne vært kommentert ytterligere, men jeg kjenner jeg bare blir matt. Jeg skjønner meg ikke på utroskap! Hvorfor er egentlig folk utro? Og hvorfor med en på jobben? Er jo lite som er så kleint som å gå på jobb mandag morgen etter å ha danset horisontalt med trusa rundt anklene sammen med en kollega. Trust me, I know! Dessverre! Hvis forholdet er så elendig at man i det hele tatt vurderer det, så stå for det! Vær så ærlig at du sier det til partneren din. Han/hun fortjener nok såpass. Så fikser dere det eller går hver deres vei! Tøft ja, men såpass får du ha guts til!

Og for de som sier at det bare skjedde… Sorry, men I don’t buy it! Hvis du i det hele tatt klarer å glemme at du er i et forhold… Eller lar det rive med på en måte som gjør at du ikke bryr deg der og da… Så ha guts nok til å stå for det. Da funker ikke forholdet. Bryt opp! Man må ikke på død og liv være i et forhold… Og partneren din vil garantert tenke good riddance!

Så her er min oppfordring før julebordets alkoholkonsum overstiger vettet og kopi-Lars, slaske-Petter, skjørte-Pia, grådig-Maria eller hvem det nå enn måtte være legger hånden på innsiden av låret ditt:

Vurderer du å være utro – bli singel.

Trenger du beredskapsplan for å unngå å være utro – revurder om du bør være i monogame forhold i det hele tatt.

Er du kun forelsket innenfor husets fire vegger – bli singel. Du er faktisk ikke forelsket.

Er du forelsket – gå ut, kos deg, nyt godt selskap og god mat med gode kolleger. Han/hun bakerst i tankene unner deg gleden og holder senga varm til du kommer hjem

Enslighetens pris

Et tema som aldri blir ferdig diskutert er det pressede boligmarkedet. Det snakkes og skrives om det i hytt og pine. Ja, senest for 3 minutter siden var det et innlegg om dette på Tv2 Nyhetskanalen…

Bilde fra Ekstrabladet

Vel, la meg fortelle dere noen ord om virkelighetens boligmarked.

Jeg er enslig forsørger. Jeg bor alene sammen med min lillegutt. Jeg kan fortelle at boligmarkedet er et sant helvete!

Aller helst drømmer jeg om å kunne kjøpe noe eget! Jeg krever ikke mye. Bare et lite sted for meg og prinsen. To soverom, kjøkken bad og en liten stue. Det er alt vi hadde trengt. Bare et lite sted som jeg kunne kalt for mitt!

Men, nei…. Jeg er enslig, så jeg får ikke kjøpt. Med studielån og et lite billån så er ikke det som tilsvarer en lånebelastning på 3 ganger årslønn tilstrekkelig til å kjøpe en bolig i dag.

Bilde fra Storebrand

Ikke har jeg rike foreldre heller. Ingen som kan spytte inn den egenkapitalen jeg trenger. Ingen som kan gi meg et privatlån på den heller. Og jaggu, jeg har ikke engang noen som kan stille opp som kausjonist på noe topplån.  Jeg må klare meg på egenhånd! Det er egentlig ikke meg imot det altså. Det er bare det at det er klin umulig!

Husbanken er det sikkert en del av dere som har lyst til å rope til meg nå. For hvis man er enslig så kan man få hjelp til sånt av husbanken. Joda, det er sant det. Man kan få hjelp til både startlån og topplån i Husbanken hvis man er enslig forsørger. Vi er som kjent i en såkalt «vanskeligstilt gruppe» når det gjelder å komme seg inn på boligmarkedet. Joda, Husbanken kunne vært en mulighet. Men, da er vi igjen tilbake ved et lite problem rett over her – lånebelastning på 3 ganger brutto årslønn. Jeg tjener ikke nok til at 3 ganger min inntekt er tilstrekkelig til å kjøpe bolig. I tillegg så skal studielån og billån regnes med her. Så nei, boliglån kan jeg bare glemme. Selv fra Husbanken…

Mange vil nå henvise meg til leiemarkedet. Det er jo så mange fine utleieleiligheter. Og så kan man leie noen år mens man sparer seg opp egenkapital. Joda, tanken er god. Men, vil du vite hvordan det egentlig er?

Leiemarkedet er et helvete! I alle fall her hvor jeg bor. Jeg har en gutt som er avhengig av å sove på eget rom. Han sover så lett at søvnen blir uavbrutt om han skal sove på samme rom som meg. Så der trenger jeg minimum et soverom. Joda, jeg kunne sikkert ha sovet på stua, men det er ikke så lett som det høres ut. Jeg sliter til tider med kraftig migrene. Da er jeg avhengig av å kunne legge meg ned et sted det er kaldt, mørkt og ikke en lyd. Når migrene anfallene kommer mens poden er hjemme, så er jeg også avhengig av barnevakt. Og barnevakten må komme hit, av årsaker som ikke er relevant for resten av innlegget. Så joda, da må jeg ha mulighet til å legge meg ned et annet sted en stua. Derfor er jeg så og si avhengig av to soverom…

En treroms leilighet til leie her i området koster fra 12 000,- kroner i måneden. Da kommer alt av strøm, fyring osv. utenom. Det er MYE penger. For ikke å snakke om at jeg må klare å skrape sammen depositum tilsvarende 3 måneders husleie. Det vil si fra 36 000,- kroner og oppover. Det er MYE penger.

Bilde fra Dagens Næringsliv

Her igjen vil nok mange peke på ordninger for enslige forsørgere, og da kanskje særlig bostøtten. Bostøtte er et fantastisk tiltak! Men, jeg får det ikke. Jeg tjener akkurat så godt at jeg ikke kan få bostøtte. Da er det kanskje ikke synd på meg tenker du. Nei, det er ikke synd på meg. Jeg kan ikke klage på lønna. Men, jeg kan klage på boligmarkedet.

For selv om jeg tjener ganske greit, så har jeg ikke råd til å leie på dagens marked. Ca 1/3 går bort til skatt selv om jeg er så heldig at jeg har skatteklasse 2. Så skal man jo betale husleie, strøm, tv, internett, mobil, billån, studielån, forsikringer, barnehage osv. osv. Det er MYE penger som går ut til de faste utgiftene.

Så hva kan jeg gjøre noe med da?

Flytte til et billigere område høres ut som en enkel og grei løsning, men her er det mange faktorer. Det må være relativt mye billigere for at gevinsten skal overstige økte reiseutgifter i forbindelse med jobb. Joda, jeg kan bytte jobb også, men det er ikke bestandig like lett. Og jeg skal flytte et godt stykke før jeg merker noen vesentlig forskjell på leieprisene….

Bildet er hentet herfra

Ikke kan jeg flytte så veldig langt heller. Da mister nemlig min lillegutt tid med sin far. Når far sitter der med totalt tre unger som alle bor på hver sin plass, så krever det en del logistikk. Særlig når han skal ha ungene i ukedagene hvor barnehager, skoler, SFO osv skal koordineres med jobb. Jeg er glad det ikke er meg! Flytter jeg for langt unna, vil ikke han ha mulighet til å få logistikken til å gå opp. Han vil ikke ha mulighet til å kunne ha lillegutt i ukedagene. Ikke mitt problem sier du? Nei, i utgangspunktet ikke. Derimot så klarer ikke jeg å være så egoistisk at jeg tar valg som går utover forholdet mellom far og sønn. Jeg klarer ikke være så egoistisk at jeg fratar dyrbar tid som lillegutt har med sin far.

Det er heller ikke så lett å flytte når man har barn. Det betyr nemlig at deres hverdag rives opp med roten. Bytte av barnehage medfører nye mennesker, nye rutiner og nye steder for de små. Greit nok at de fleste klarer seg gjennom en slik endring så lenge det ikke skjer for ofte, men likevel. Skal jeg påføre min lillegutt slike endringer som i tillegg medfører at han får se faren sin mindre? Nei du, det klarer jeg rett og slett ikke….

Jeg kunne også funnet meg en bedre betalt jobb. Joda, det høres fint ut. Hvem vil ikke tjene mer? Det er ikke så enkelt som det er sagt. Med slike jobber så kommer det også et helt annet arbeidspress og helt andre forventninger enn det jeg har i dag. Som enslig forsørger så anser jeg meg som heldig som faktisk kan jobbe fullt. Jeg rekker 8 timers arbeidsdag til tross for levering og henting i barnehage nesten hver dag. Jeg er priviligert sånn. Men, jeg kan ikke jobbe mer enn det! Jeg har ikke mulighet til å jobbe overtid når jeg har lillegutt. Jeg har ikke mulighet til å vise arbeidsgiver den fleksibiliteten slike jobber krever. Det lar seg ikke kombinere med å være alenemor!

Bildet er hentet herfra

Jeg kunne solgt bilen og lagt det inn i bolig. Joda, det er et alternativ. Likevel ikke… Når man ikke bor i en storby, så er det så som så med kollektivtilbudet. Det er derfor så og si umulig å klare seg uten bil. Joda, det er mye å hente der i sparte utgifter som kunne gått til bolig. Derimot så hadde det gått utover lønna mi. Jeg hadde ikke rukket barnehagens åpningstider skulle jeg jobbet mine 8 timers dager og reist kollektivt. Salg av bilen ville derfor medført at jeg hadde måttet jobbe mindre. Og da går vinninga opp i spinninga! Ikke har jeg dyr bil heller…. Så nei…

Det er rett og slett ikke så mange valgmuligheter…

I mellomtiden så får jeg sitte her i den leiligheten jeg har. For joda, jeg har tak over hodet. Det er bare en leilighet som ikke egner seg i lengden. Den er stor nok, for all del… Men, det er en kjellerleilighet. Vinduene er små, slik som de ofte er på 80-talls kjellere. Ikke er de store nok til å brukes som rømningsvei. De er ikke engang store nok til å slippe inn en anstendig mengde dagslys. Så nei, leiligheten min er ikke godkjent som utleieleilighet! Ikke er det noe særlig luftsirkulasjon å snakke om her heller. Det sier seg jo selv når man ikke har luftemuligheter. Så her sitter jeg med min hodepine og manglende energi i en leilighet jeg ikke trives i. Men kan jeg gjøre noe med det? Nei!

Hva er det egentlig meningen at enslige forsørgere skal gjøre? Noen tips? Noen økonomer, rådgivere eller andre forståsegpåere som har noen forslag? Eller er det kanskje ikke meningen at vi skal ha enslige forsørgere i dette landet?