Bak den lukkede døren renner tårene. Tårer som faller i smerte, lengsel, frykt og sorg. Følelser som har bygget seg opp gjennom mange år. Følelser som gjentar seg, og aldri tar slutt. Følelser som bekreftes om igjen og om igjen, men som aldri motbevises.
Alle ser den sterke kvinnen. Hun som er flink. Hun som mestrer alt. Hun med selvtillit. Hun som smiler. Hun som folk snur seg etter på gata.
Men ingen ser henne. Ingen ser at smilet ikke når øynene. Ingen ser ensomheten bak fasaden. Ingen ser smerten og sorgen. Ingen ser tårene som triller nedover kinnene når døren lukkes og gardinene trekkes for.
Å være sterk er et ensomt sted å være. Å være den selvsikre er et ensomt sted å være.
Alle er så imponert over alt hun får til. Ser opp til henne for styrken og pågangsmotet. Misunnelig på at hun er smart og tøff. Beundrer selvtilliten og hvor langt hun har kommet.
Men ingen ser hvor ensomt det er. For med alt hva hun er, så kommer også hatet, misunnelsen, utenforskapet. For selv med alt hva hun er, så er hun for mye, for lite, for ett-eller-annet, men aldri akkurat passe. Aldri nok.
For hun blir sjelden likt eller tålt. Likt av noen få, men hatet eller oversett av de fleste. Forsøkt holdt nede og satt på plass. «Du skal ikke tro du er noe!» De som beundrer og er imponert over styrken, de gjør det på avstand. Men hun merker det ikke!
Hun får ikke lett venner. Hun blir ikke bedt med. Hun er ikke den folk ønsker å møte. Hun er ikke den folk inviterer inn, og hun er ikke den som savnes når hun er borte. Hun er ikke den som får komplimenter. Hun er ikke den som blir sjekket opp. Hun er ikke den noen forelsker seg i.
Joda, noen menn ville nok grepet muligheten for en natt hvis de hadde fått mulighet. Men hun merker det ikke. Hun kan få hoder som snur seg, men ikke noen som vil prate med henne. Hun kan få blikk opp og ned kroppen, men ikke noen som vil vite hvem hun er. Hun kan være spennende nok for et flyktig bekjentskap, men aldri nok til at noen vil holde fast. Men nå har selv de flyktige bekjentskapene flyktet.
Hennes verdi måles i hva hun får til, at hun er flink pike. Bare noen svært få har viet henne tid nok til å få et glimt av hvem hun er.
Akkurat nå hater hun å være den hun er. Hadde hun bare vært litt mer morsom, litt mer feminin. Hadde hun bare ikke klart alt selv. Hadde hun bare vært litt mer søt og snill. Ikke tatt så mye plass. Ikke vært så selvsikker. Ikke vært så sterk. Ikke hatt så mye meninger. Vært litt mer føyelig. Ikke vært så mye. Ikke vært den hun er.
Kanskje hun da hadde vært lettere å like. Lettere å være glad i. Lettere å elske. Kanskje noen da kunne se at også hun har en verdi. At hun er god nok. At hun er et sårbart menneske hun også.
For hun er den alle tror at har alt. Hun som alle tror har det perfekte livet. Hun som alle tror får til alt. Men alle bare tror. For det hun selv mener hun har å tilby, det er det ingen som vil ha. Hun er selvsikker, men hva er det verdt når ingen andre ser det hun ser?
Realiteten er at hun er den som må være sterk, fordi hun ikke er vant til at noen der for henne. Hun må ha tro på seg selv, fordi hun hører ikke at andre heier på henne. Hun må smile til alle, fordi ingen smiler til henne først. Hun må holde hodet hevet, for ingen tåler å se henne svak. Hun må trives alene, fordi hun aldri passer inn. Hun må elske seg selv, fordi ingen andre elsker. Hun må være den hun er, fordi hun alltid er alene. Hun må være sterk, fordi hvis ikke knekker hun sammen.
Så hun er den hun er. Det er hennes velsignelse og forbannelse. Velsignelse fordi hun får til alt alene. Forbannelse fordi det er så forbannet ensomt.
TONER AV TANKER 