TONER AV TANKER

Sårene som grodde

Det er helt uvirkelig. Å plutselig stå i seg selv og ha det helt fint. Ingenting som skurrer. Ingen sår som svir.

Jeg har vært lykkelig før. Kjent på en lykke som var så deilig og så skummel på en gang. Deilig fordi mørket endelig hadde sluppet taket. Skummelt fordi jeg endelig kjente hvor godt livet kunne være, og var livredd for å igjen miste lykken.

Men, jeg har aldri vært lykkelig som nå. Lykkelig i det uperfekte livet. Lykkelig og rolig på samme tid. Rolig på at livet vil by på utfordringer, men at det går bra. Roen om at livet er bra uansett, og at alt ordner seg til det beste – alltid.

Det er som om alle sårene har grodd. Alle arrene er i ferd med å blekne. De kan aldri bli helt borte, men de begynner å bli så små at jeg ikke merker dem lenger. Er det dette som kalles å lege sine sår?

Joda, jeg kan fortsatt kjenne på at noe vekker de gamle sårene mine. Trigger usikkerhetene mine. Men før var det som om sår ble revet åpne igjen, og de som såret meg stod gjerne med saltet og gned det inn – raust og jævlig. Nå er det bare som det prikker litt i arret. Noen tanker melder seg, og jeg blir kanskje låst i mitt eget hode en dag eller to. Så er jeg ferdig. Da slutter arret å prikke, og det blekner igjen. Jeg glemmer at det er der. Er det dette som kalles å lege sine sår?

Min største frykt og min verste smerte har alltid vært kjærligheten. Kjærligheten er vakker. Bare ikke for meg. Jeg har aldri klart å ta imot kjærlighet. Jeg har aldri klart å tro på kjærlighet til meg. Selv om jeg har hatt aldri så mye kjærlighet å gi, og gladelig har spredd den kjærligheten ut til alle rundt meg, så har jeg aldri klart å motta kjærlighet. For den var ikke ment for meg. Jeg var ikke ment å bli elsket.

For ingen klarte å se en sterk kvinne være sårbar. Ingen klarte å elske demonene som gjemte seg i mørket og kun viste seg når døren lukkes bak meg. Ingen har klart å forstå at den lille piken i meg fortsatt stod der med musefletter og ventet på å bli elsket.

Når jeg tidligere har kjent på kjærlighet, så har jeg alltid blitt forlatt, blitt sviktet, blitt utnyttet, blitt snudd ryggen til. Det har alltid vært noen som har dolket meg i ryggen. Og da har mine demoner stått klare til å åpne såret enda mer. Jeg har alltid forventet at kjærligheten er ment for alle andre enn meg. At mitt liv er ment til å være en ensom ferd med rak rygg, stolthet, styrke og en maske å bære. En ensom ferd for å vise verden at ingenting knekker meg selv om det bak masken er en liten pike med musefletter som venter på å bli elsket.

Men så skjedde det… Jeg innså at sårene mine var leget. Jeg innså at den lille piken med musefletter har fått sin kjærlighet, og nå står i solen og hopper tau med et smil om munnen.

Deler av det er din skyld. Du kom inn i livet mitt, og ble sakte en av mine beste og nærmeste venner. Du turte å vise deg sårbar for meg. Sakte men sikkert åpnet du deg om dine kamper. For du er der jeg en gang var. Med demoner i skyggene som du strever med å holde unna. Som hjemsøker deg når du lukker øynene. Som lurer i krokene, og grådig venter på en bitteliten åpning så de kan klamre seg fast i deg mens du er våken. Som suger energien ut av deg, og etterlater deg motløs fordi ingenting hjelper. Etterlater deg apatisk, fordi du har nok med å holde deg oppreist.

Du turte å slippe meg inn. Og jeg turte å slippe deg inn. Lot deg se litt av min sårbarhet. Du har tillatt meg å hjelpe deg når du trenger det mest. Og jeg har turt å be om hjelp. Du har blitt min kryptonitt. Du gjør meg sårbar og du gjør meg mer følsom. Men, på en god måte. For du tåler min sårbarhet. Du rømmer ikke, slik så mange har gjort før deg. Du lytter, forstår og du møter meg slik jeg trenger å bli møtt.

Men, du avviste meg også. Jeg fikk følelser. Følelser du ikke gjengjelder. Du verdsetter vennskapet. Det er for dyrbart til at du ønsker å miste det. Men følelsene jeg fikk, de var ikke vekket hos deg. Så du avviste meg, fordi du må fokusere på deg og dine demoner. Du må stå i det, og kan ikke gi meg det jeg fortjener.

Og takk for at du avviste meg! Uten den avvisningen hadde ikke jeg fått vite at mine sår er leget. Avisningen gjorde meg ikke trist. Jeg ble ikke lei meg. Jeg følte ikke lenger på at jeg var god nok for en liten stund, men ikke god nok til å bli satset på. Jeg følte meg ikke utnyttet. Jeg følte meg ikke engang avvist. Den lille piken med musefletter fikk ikke nok et bevis på at hun ikke kan bli elsket. Nei, den lille piken med musefletter hopper fortsatt tau med et smil om munnen.

Avvisningen din fikk meg til å kjenne en indre ro. Jeg ble så glad når du valgte deg selv. For jeg er så glad i deg og vennskapet vårt at jeg så inderlig ønsker å se deg bli lykkelig. Se deg kjempe deg gjennom og komme dit jeg er.

Og jeg har en indre ro. Fordi jeg fortjener kjærlighet. Du har vist meg at jeg er verdt å være glad i. At jeg er verdt å ha i livet, og at jeg er for verdifull til å miste. Selv som en venn. Og jeg har roen til å være enig. Jeg er verdifull. Jeg er verdt å elske.

Så avvisningen din ga meg ro. Fordi jeg vet at jeg fortjener intet mindre enn en mann som er 100 % sikker på at det er meg han vil ha, at det er meg han vil satse på. Du er ikke der, og det er helt greit. Da er det venner vi er ment å være for hverandre. Da er det en annen kjærlighet som kanskje venter på meg der ute.

Så jeg har indre ro. En ro som bare kommer av å elske seg selv.

Hvor ble det av alle traumene? All bagasjen som jeg har båret på? Alle sårene etter de mange, mange dolkene jeg har fått i ryggen? Alle merkene etter livets sviende piskeslag mot hode og kropp? Alle demonene som lurte i skyggene?

De er borte. Nesten helt borte. Noen ganger kommer en liten skygge på besøk, men lyset inne i meg skinner så mye sterkere. Så skyggene har ikke lenger plass. Er det dette som kalles å lege sine sår?

Jeg tror faktisk det! Jeg tror faktisk jeg endelig har klart å omfavne min sårbarhet. Klart å omfavne mine følelser. Klart å seire over demonene. Klart å finne roen i at jeg – akkurat slik jeg er – er god nok. Klart å finne roen i meg over at jeg er verdt å ha i livet. Klart å finne roen i at jeg er verdt å være glad i som en venn. Klart å finne roen om at jeg er verdt å elske den dagen kjærligheten finner min vei.

Jeg har endelig funnet roen i å være glad i meg selv – hele meg selv. Og den lille piken med musefletter har endelig funnet sin ro, og smiler fordi hun vet at det ikke var hennes skyld at hun ikke var elsket. Hun står ikke lenger med tårer i øynene og venter på å bli elsket. Hun har endelig fått lov til å være et barn. Hun var også verdt å elske!

Bildet er herfra
Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: