Til deg kjære løgner!

Du kom inn i mitt liv. Med en rasende fart. Tok meg med storm fra første øyeblikk. Sjarmerende. Blid. Karismatisk. Det var slik jeg oppfattet deg. En smule selvopptatt og skrytende. Men vi har vel alle våre negative sider, har vi ikke?

Du møtte meg på verst tenkelige tidspunkt. For min del. Jeg var i en langvarig hypomani. Ingen impulskontroll. Ingen evne til å tenke over konsekvensene av mine handlinger. Hyperseksuell. Du møtte meg når jeg var på mitt mest mottagelige for positiv oppmerksomhet. Du slo bort bena under meg på kort tid. Jeg kunne ikke stå imot. Ikke da.

Du klarte å lure meg. Få meg til å falle. Dro meg inn i din makt. Spant ditt nett rundt meg. Nettet av fagre komplimenter og giftige løgner. Fanget meg, så jeg ikke kom unna. Din svikefulle tunge fortalte alle de rette tingene på de rette tidspunktene. Visste hva jeg ville høre. Hva jeg trengte å høre for å hengi meg til din makt.

For du visste nøyaktig hva du skulle si. Alltid! Hvordan du skulle få meg til å falle. Selvfølgelig visste du det. Du hadde gjort det så uendelig mange ganger før.

Jeg falt for deg. Falt for løgnene dine. Falt for din svikefulle, giftige tunge. Akkurat slik du planla det. Fikk meg til å vente på deg, selv om jeg fornektet det for meg selv aldri så mye.

Dagen kom da ventetiden var over. Du ble kastet ut av hun du bodde sammen med. Det var til meg du kom. For du visste at jeg ventet. Du fortalte nye løgner. Spredte om deg av ditt bedrag. Og jeg trodde deg. Nå vet jeg at du ble fjernet med makt. At du nektet å forlate henne. Til meg sa du noe helt annet. Fikk meg til å tro at det bare var meg du ville ha. Dine djevelske usannheter gjennomsyret hele meg.

Jeg tok deg imot. Med åpne armer. Fordi jeg trodde på deg. Fordi du hadde gjort meg blind for sannheten. Slik som du er så god til. Slik du har perfeksjonert det gjennom et helt liv av bedragerske erfaringer. Lite visste jeg da, at det var min største tabbe. Lite visste jeg om at jeg aldri burde latt deg tre inn over dørstokken.

Du skulle bli en natt eller to. Fordi du ikke hadde noe sted å være. En natt ble til en uke, to uker. Før første uken var gått hadde du snakket deg fra å sove på sofaen og inn i sengen min. Jeg fikk stadig høre hvor fin jeg var. Hvor stolt du var av meg. Hvor vakker jeg var. Jeg, den selvsikre og sterke kvinnen du kunne kalle din. Jeg var perfekt i dine øyne. Det var i alle fall det du sa. Du smigret meg. Vartet meg opp. Viste meg det jeg trengte å se for å tro. Tro at jeg var den eneste ene. Drømmedama. Hun du virkelig ville ha.

Det var et spill du kunne så alt for godt. Du styrte meg akkurat dit du ville ha meg. Som en dukkemester styrer sine marionetter. Jeg hadde ikke egen vilje. Jeg hadde ikke evne til å se gjennom sløret. Det sløret av giftige løgner. Det nettet du hadde spunnet rundt meg. Jeg var fanget i ditt spill. Det spillet hvor du styrte alle brikker. Hvor alle trekk var dine.

Du fikk meg til å føle meg trygg. Spilte spillet så godt at jeg turte å åpne meg for deg. Du fikk meg til å vise deg mine svake punkter. Vise deg min sårbarhet. Vise deg hvor du kunne såre meg mest.

Jeg var fanget. Du hadde meg akkurat der du ville ha meg. I din makt.

Så begynte  du å vise meg mer og mer av ditt sanne jeg. Bit for bit serverte du meg sannheten om deg selv. Bitene var små. Du sørget alltid for at de var så små at du visste jeg ville klare å svelge dem.

Sakte begynte komplimentene å bli borte. Du fikk meg til å føle meg usynlig. Jeg fortalte deg at jeg savnet, men min mening var ikke lenger viktig for deg. Du visste at du hadde meg med hud og hår. Du lot meg vise deg at jeg var sårbar.

Da begynte du å skyte mot meg. Alt var brått min skyld. Du vellet alt over på meg. Ga meg dårlig samvittighet. Krenket meg.

Det fortsatte slik. Med mer og mer skyldfølelse. Mer og mer dårlig samvittighet. Du begynte å sikte på mine svakeste punkter. Der du visste at det ville såre meg mest. Du fikk meg til å hate meg selv. Du fikk meg til å føle meg verdiløs. Jeg likte ikke lenger hun jeg så i speilet. For jeg var ikke bra nok for deg lenger.

Du anklaget meg. Ga meg skylden for alle feil. Ga meg skylden for alle dine mangler. Det var aldri deg. Alltid meg.

Sakte men sikkert endret du meg. Gjorde meg til en skygge av meg selv. Mindre synlig for omverden. Du distanserte meg litt etter litt fra mitt nettverk. Fra mitt sosiale liv. Fra mine venner. Først ved å være den søte, hengivne kjæreste. Som heller ville ha romantiske stunder alene med meg, enn livlige kvelder med andre. Du hadde det så bra sammen med  meg, at du ikke trengte noen andre. Sammen med meg var livet ditt komplett. Jeg trodde deg. Ga etter. Rørt over å ha en kjæreste, en samboer, en forlovede som var lykkelig bare sammen med meg.

Lite visste jeg at dette var en del av ditt spill. Lite visste jeg at jeg spilte min rolle som marionette akkurat slik du ønsket. For du ville ikke bare ha meg. Du ville ha meg alene. For alene ville jeg være avhengig av deg. Lite visste jeg at målet ditt var at jeg skulle stå alene i denne verden. For uten venner og uten nettverk ville jeg ikke ha noen til å advare meg mot deg. Uten noen ville jeg ikke ha noen til å hjelpe meg ut, vekk fra deg. Alene ville jeg være lettere å kue.

Etterhvert ble du mindre forsiktig. Du begynte å bli klarere i dine hensikter. Du ble sint når jeg hadde planer uten deg. Du viste helt klart at du ville at du skulle være mitt alt. Jeg fikk kjeft for å møte venner. Fikk kjeft for å gjøre ting jeg alltid hadde gjort. Jeg var egoistisk. Tenkte ikke på deg. Tenkte ikke på han som jeg liksom skulle elske. Hvordan kunne jeg bry meg så lite om deg? Du forsøkte å gi meg dårlig samvittighet for alt. Degradere meg ytterligere. Ta fra meg den siste lille rest av meg selv.

Du lurte meg. Bedro meg. Svek meg. Dag for dag spredte du din gift. Forsøkte å kue meg. Forsøkte å knekke meg. Men, du var utspekulert. For hver gang du dyttet meg fem trinn nærmere avgrunnen, så dro du meg opp igjen ett trinn. Ga meg det bittelille jeg trengte for å fortsatt tro at du elsket meg. Ga meg det bittelille glimtet av håp. Det bittelille halmstrået jeg trengte for å ikke gi opp. For ikke å vende deg ryggen totalt. Det var en del av ditt spill.

Dine giftige løgner. Dine giftige, bedragerske løgner. Du lever på dem. De holder deg i live. Samtidig tar de sakte livet av alle som krysser din vei. Du er avhengig av det. Du vet du sakte suger livsgnisten ut av dine ofre. Du tømmer dem, før du beveger deg videre til neste. Du vet vi, damene du utnytter, en dag får nok. At spillet ditt en dag tar slutt. Du går tom for trekk. Du forventer det.

Men…. Det var en ting du ikke forventet. Du forventet ikke den brå vendingen som spillet tok med meg.

Du hadde kommet så langt i ditt spill. Du hadde rukket å nedverdige meg. Du hadde rukket å så tvil om meg selv. Men, du hadde ikke rukket å ta fra meg styrken. Du hadde rukket å ta tak i meg. Du hadde rukket å bli fysisk med meg. Du hadde rukket å gi meg de første blåmerkene. Men, du hadde ikke rukket å slå meg.

Den dagen du tok tak i meg. Den dagen forsvant sløret. Den dagen brast alle dine løgner. Sannheten om deg stod klar foran meg. Det var intet vakkert bilde jeg så. Det var kullsvart og ødeleggende.

Dagen etter så jeg meg selv i speilet. Kjente ikke igjen hun som stirret tilbake på meg. En sørgmodig pike. Ringer under øynene. Smilet var borte. Gløden i øynene var sluknet. En skygge av meg selv. En skygge med blå merker på armen som vitnet om hvem du egentlig er.

Jeg stod der lenge. Studerte den skyggen jeg så i speilet. Likte ikke det jeg så. Hvordan kunne jeg la det gå så langt?

Mens jeg stod der kjente jeg styrken min. Jeg kjente hvordan kampviljen våknet til liv. Hvordan den spredte seg ut i gjennom hele kroppen. Kjente hvordan viljen min, stoltheten min, selvtilliten min våknet til liv. Fingrene begynte å prikke. Av nytt blod som fløt gjennom årene. Ryggen rettet seg rak. Skuldrene trakk seg tilbake der de hører hjemme, ikke lutet slik de hadde blitt. Haken løftet seg fra brystet. Hodet hevet seg. Fargen begynte å vende tilbake i kinnene. Av varmen som nå strømmet gjennom meg. Gløden kom tilbake i øynene.

Ikke faen om noen mann skulle få behandle meg slik. Jeg er verdt mer enn dette! Jeg fortjener bedre enn dette!

En uke senere. En tekstmelding. «Jeg har flyttet ut. Leiligheten er tom.» Du fikk ikke vite at jeg skulle flytte før det var for sent å snu. Jeg bare gjorde det. Jeg skyldte deg ingenting. Du fortjente ikke muligheten til å slå meg fra det. Bokstavelig talt.

Du var sjokkert. Kunne ikke forstå hvordan jeg kunne gjøre noe slikt. Eller hvorfor.

Kjære deg! Du var ikke sjokkert over hvorfor, eller over at det skjedde. Det som sjokkerte deg var at noen klarte å lure deg. Du var sjokkert over at jeg kunne planlegge dette bak din rygg. Gjennomføre det uten at du ante noe. Du var sjokkert over at noen kunne spille deg, slik du spiller alle andre. Mest av alt var du sjokkert fordi du visste ikke hvordan du skulle løse dette. Det kom for brått på deg. Du hadde ikke fått tid nok til å ha neste offer klart enda. Du var sjokkert over at jeg klarte å gå før du faktisk slo.

Du utnyttet meg økonomisk. Du forsøkte å ødelegge meg. Du forsøkte å gjøre meg avhengig av deg. Du forsøkte å kue meg. Men, en ting skal du vite: Du lyktes ikke! Jeg er for sterk til å la meg ødelegge. Jeg er for stolt til å la meg knekke. Min selvtillit er for høy til å ta på meg skylden for dine feil. Jeg VET at jeg ikke er verdiløs. Jeg har kanskje tapt økonomisk på min tid med deg. Men, du har tapt så mye mer. Du har tapt anseelse. Du har tapt mer av ditt allerede frynsede rykte. Du har tapt sosial status.

Jeg er fortsatt stolt, sterk og synlig. Det er du som er taperen. Ikke jeg.

Reklame