Hun sitter stille. Bena er godt trukket inntil kroppen. Armene har lagt seg beskyttende rundt bøyde ben. Der sitter hun. I et svakt, blafrende og dunkelt lys.
Hun ser ikke opp. Hun tenner ikke mer lys. Hun vil ikke. For da vet hun nøyaktig hva hun da får se.
Der, i kroker og kanter. Der lurer skyggene. De mørke, dystre skyggene. De har begynt å lure seg frem fra glemselen.
De sniker seg fremover. Ut av krokene. Ut av kantene. Kommer mot henne på alle kanter. Snikende. Ålende.
Hun kjenner disse skyggene. Hun kjenner dem så alt for godt. Hun har levd i skyggene før. De slukte henne med hud og hår. Overveldet og overvant henne. Tok henne i sin makt.
Nå nærmer de seg igjen. Hun vil ikke se dem. Fornekter dem. Forsøker å gjemme seg. Forsøker å gjøre seg liten. Kanskje skyggene ikke finner henne denne gangen. Kanskje skyggene ikke ser henne.
Hun vet håpet er forgjeves. Skyggene gir seg ikke. Ikke før hun gir seg hen, til skyggenes makt.
Skyggene har funnet henne nå. Legger et lokk på hennes dunkle lys. Slikker henne opp over benene. Prøvende. Ertende.
Hun vet at dette bare er begynnelsen. Hennes dunkle lys klarer ikke lenger å jage skyggene bort.
TONER AV TANKER 
4 svar til “Skyggene”
Reblogged this on SteneAnker and commented:
Ens egen skygge er værst.
En intens, god tekst! Uten håp, men det er bare kanskje.
Takk!
Det er en intens følelse også, og dessverre ganske uten håp i øyeblikket.
Sender deg gode tanker! Det er en kunst å skrive godt om det håpløse. Det kan du!