Høsten er her. Den viser seg. Ved alle de varme fargene på trærne. Ved den lune solen som står lavt på himmelen. Morgenene er fulle av dugg. Kveldene blir kjøligere. Høsten har lagt sin hånd over oss.
Jeg kjenner at kroppen er sliten. Kjenner at den er tung. Ikke vet jeg hva som har skylden. Om den forbereder seg på den kalde, mørke tiden som ligger foran oss. Om den ikke lenger klarer å hente det den trenger av energi fra de små, få solstrålene som fortsatt finnes. Eller om den bare trenger ro.
Benene kjennes tunge. Vil ikke helt henge med. Flytter seg motvillig. En fot foran den andre. Kroppen verker. Hodet og kropp kjemper om hvem som skal bestemme. Kroppen vil ikke være med. Har bare lyst til å falle sammen. Skrike «jeg vil ikke», som en trassig treåring. Hodet vet at kroppen må. Hodet vet at jeg ikke kan stoppe opp. Ikke nå. Ikke enda. Jeg må fortsette. Oppover. Fremover. Så kroppen kjemper seg fremover. Skritt for skritt.
Hodet rømmer. Til behagelige, varme dagdrømmer. Drømmer om sol og sand. Drømmer om dager uten bekymringer. Dager uten mas og plikter. Dager tilbragt i en varm, trygg armkrok. Drømmer om å bare finne roen. Det jeg så inderlig ønsker meg. Det jeg så inderlig trenger.
Jeg har bare lyst til å la meg omfavne av musikken. Glade rytmer som tar meg med på en energisk dans av smil og latter. Men, kroppen henger ikke helt med der nå. Kroppen trenger rolige, behagelige toner. Toner som kan bryte den enkle stillhet, bare ved sin blotte skjønnhet. Toner som fyller rommet, med en forførende ro.
Jeg er sliten.
På denne tiden hvert år kjenner jeg på det. At kroppen har gått på høygir hele sommeren. Våren og sommeren fyller hodet og hjertet med energi og glede. Jeg sprudler. Stråler. Kroppen lystrer. Bare følger hodet og hjertet dit de vil. I det tempoet de ønsker. Ingen spørsmål. Ingen krav. Kroppen har bare stilt seg selv til disposisjon, dit hodet og hjertet har ønsket å fly.
Men, nå er kroppen sliten. Den sier i fra. At nå må hodet og hjertet lystre. Kroppen trenger å hente seg inn. Roe ned. Samle krefter. Våren og sommeren hører hodet og hjertet til. Nå er sommeren over. Det er kroppen sin tur til å bestemme. Og den vil ha ro. Den trenger ro.
Hodet og hjertet vil så gjerne lystre. Gi kroppen den roen den trenger. Vise sin takknemlighet, for det trofaste følge gjennom vår og sommer. La kroppen få hvile. Hente seg inn. Slik at den igjen er klar for nye ferder når det igjen er hodet og hjertet sin tur.
Hodet og hjertet vil så gjerne lystre. Men, hodet kan ikke. Kan ikke lystre hvor mye det enn vil. Pliktene kaller. Kroppen får hvile en annen gang. Kanskje…
TONER AV TANKER 
3 svar til “Om hode, hjerte og kropp…”
Reblogged this on SteneAnker.
Veldig fint skrevet ❤ kjenner på mye av det samme. Blogger litt jeg også, men du formulerer det så bra. Følelsen når kropp og hode ikke er på samme sted er tungt, og tapper kreftene.
Takk!
Det er tungt når kropp og hode ikke er på samme sted. Når hodet så gjerne vil, men kroppen ikke orker. Når viljen er større enn evnen. Det er tungt. Man mister energien. Man mister initiativet.