Den forbannede migrenen…

Jeg bruker mine siste krefter på å få alle dit de skal på morgenen. Kjemper for å forsøke å holde masken sånn noen lunde. Mest for min egen del. Prøver å holde smertene i sjakk. Biter tennene sammen. Bare litt til, så kan jeg synke sammen.

Hvert eneste skritt jeg tar utløser en liten eksplosjon i hodet. Det kjennes ut som kraftige smell og full ødeleggelse. Hver gang.

Dagslyset. Selv om det er aldri så grått og trist ute. Dagslyset er alt for sterkt. Det brenner mot øynene. Jeg myser, men likevel er det for mye lys. Lys som svir og etser mot netthinnen.

Så, når alle endelig er der de skal være for de neste 8 timene. Da låser jeg døren bak meg. Jeg beveger meg sakte til kjøkkenet, og får tatt medisiner. Før jeg sakte beveger meg inn på soverommet.

Jeg lukker døren. Trekker ned rullgardinene. Kryper opp i sengen.

Jeg legger hodet på puten. Har gledet meg til det. For å se om smertene kan forsvinne. Nå kjennes puten ut som murstein. Hard og vondt mot hodet. Jeg krymper meg.

Regnet trommer mot rutene. Egentlig er det deilig å ligge slik å høre på regnet. Men, ikke i dag. Lyden av regndråpene er som intense nålestikk mot hodet. En dråpe, et stikk. Ny dråpe, nytt stikk. Når regnet tar seg opp, og dråpene blir større. Mer intense. Da kjennes nålene mot hodet større og skarpere ut. Jeg kryper sammen i sengen. Trekker dynen opp mot ørene.

Det passerer en bil på veien utenfor. Så en til. Så enda en. Bare lyden av dem. Det kjennes ut som om de kjører tvers gjennom hodet mitt. Inn den ene tinningen og ut den andre. Jeg legger begge armene beskyttende over hodet. Prøver å stenge lydene ute.

En nabo smeller med en dør. Jeg hører meg selv gispe et «au». Hvorfor kan ikke verden være stille? Bare et lite øyeblikk. Det bråker overalt. Biler. Regnet. Dører som smeller. Vinden. Mine egne smerterop. Slutt med det bråket! Vær så snill!

Vinden gjør at rullgardinene blafrer. Det kommer til stadighet striper med lys inn i rommet. Jeg må lukke øynene. Klarer ikke lyset. Det gjør for vondt. Det svir i øynene. Får øynene til å renne. Kan tårene vaske vekk smerten?

Blodet pulserer i årene i tinningen. Eller banker. Ikke den gode bankingen, som når man er sliten etter en aktiv økt og kroppen er full av adrenalin. Nei, ikke nå. Banking. Som med slegge mot betong. Smerten gjør at pulsen øker. Bankingen øker. Sleggeslagene treffer hardere og hardere.

Jeg kryper om mulig enda mer sammen. Ligger i fosterstilling med armene beskyttende rundt hodet. Forsøker å stenge verden, lyset, lydene ute. Forsøker å gjemme meg for sleggeslagene, nålestikkene. Gjør meg liten, i håp om at smerten også skal bli mindre.

Jeg prøver forsiktig å åpne øynene. At jeg ser er uklare kontraster av tingene i rommet. Alt synes å være dekket av tåke. Og i tåken, et slør av sølvglitter som danser. Jeg blir svimmel av synet. Lukker øynene igjen mens det går rundt i hodet.

En unge skriker utenfor. Jeg skvetter. Ikke av den plutselige lyden. Men av den intense smerten lyden lager. Hodet mitt brenner nå. Sviende, glødende og varmt.

Jeg vrir meg i frustrasjon over smerten. «Aaaaau!» Det skulle jeg aldri ha gjort. Alt forsterkes av bevegelsen. Lydene. Lyset. Smerten. Bankingen mot tinningen. Nålestikkene mot øynene. Den hensynsløse smerten. Jeg kryper sammen igjen. For å beskytte meg selv. Forsøker å ligge helt i ro.

Smerten gjør meg kvalm. Jeg ignorerer det. Orker ikke nå. Det er nok nå.

Det er nok nå….

Jeg ligger slik i time etter time. Overveldet av smerten. Ligger helt stille. Beveger meg første gang etter to timer. For å ta ny runde med medisiner. Krymper meg av smerten bevegelsene utløser. Legger meg rolig ned igjen. Blir der.

Heller ikke runde to med medisiner hjelper. Jeg blir frustrert. For nå vet jeg at jeg må håndtere smertene i et døgn. Før jeg kan prøve medisiner på nytt. Jeg kryper enda mer sammen i sengen. Orker jeg et døgn til med dette?

Snart må jeg begynne å fungere. Må ta meg sammen. Trosse smertene. Trosse den ulidelige bankingen som hver en lyd lager. Trosse følelsen av øyne som svir i dagslys. Trosse kvalmen som kommer når smertene øker ved bevegelse.

Jeg har ikke lyst, men jeg må. Snart. For snart må jeg slutte å pleie min egen smerte. Snart må jeg fungere som mor.

images (2)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s