Jeg husker minnene….

Jeg husker dager i mørke. Dager hvor solen ikke nådde frem. Hvor verden var svart. Hvor mørket var overveldende og stumt. Omringet meg. Slukte meg.

Jeg husker dager i stillhet. Dager hvor jeg skjermet meg fra verden. Ikke klarte å ta del i den. Lot den fare forbi. Stengte den ute. Hvor alt som fantes var mine tanker og mitt mørke.

Jeg husker dager i ensomhet. Dager hvor alt jeg trengte var en klem. Hvor jeg strakk ut armene, men  ingen var der. Bare et tomt rom. Bare ensomheten var der og holdt rundt meg.

Jeg husker dager blendet av tårer. Dager hvor de salte, skjøre dråper rant i strie strømmer nedover såre kinn. Hvor intet kunne stoppe dem. Bare en endeløs rekke av tårer.

Jeg husker dager i fortvilelse. Dager hvor jeg dro meg i håret og stanget hodet i veggen. Ikke kom meg videre. Stod fast i frustrasjonen. Skrek. Skrek meg tom. Uten at det hjalp.

Jeg husker dager blant skyggenes stemmer. Hvor mørket hvisket til meg. Minnet meg på håpløshet og svik. De smygende, dype stemmene av endeløs elendighet.

Jeg husker dager i smerte. Dager hvor verden var så vond at jeg revnet innvendig. Følelsen av at innsiden vrenges ut. En smerte så uutholdelig at hvert minutt føltes som et år.

Jeg husker dager så vonde. Dager hvor alt kom samtidig. Smerten, ensomheten, fortvilelsen, stillheten, tårene. Alt på en gang. Dager som ingen ende ville ta.

Jeg husker. Heldigvis.

For minnene av mørket lar meg glede meg over lyset. Glede meg over solen som skinner. Glede meg over at livet er fylt med lyse tanker. Glade tanker

Minnene om stillheten lar meg nyte lyden av liv og latter, Nyte lyden av en varm stemme. Nyte lyden av våren hvor verden spirer til liv.

Minnene om ensomheten lar meg verdsette menneskene rundt meg. Alle de vakre sjelene som har omfavnet meg. Tatt meg imot med åpne armer.

Minnene om tårene lar mine øyne få stråle. Stråle av all den glede og kjærlighet jeg nå føler. Stråle og vise hele spekteret av hvem jeg er.

Minnene om fortvilelsen gir meg mot til å gå videre. Mot til å møte enhver utfordring, hvor stor den enn måtte være. Mot til å aldri gi opp.

Minnene om skyggenes stemmer viser meg at det alltid er håp. Viser meg at lyset alltid vil skremme skyggene unna. Viser meg at lyset alltid er sterkest.

Minnene om smerten lar meg sette pris på alt som er godt. Viser meg hvor god verden kan være. Lærer meg å nyte all den varme, all den kjærlighet, all den lykke jeg nå bærer.

Minnene om de vonde dagene viser meg hvor sterk jeg er. Minner meg på at under overflaten bor en styrke, et mot, en kraft så stor at jeg kan overvinne alt.

Jeg husker. Heldigvis.

For minnene gir meg lærdom. De lar meg huske at livet ikke alltid er godt. Slik at jeg aldri vil glemme å verdsette solskinnsdagene.  Minnene viser meg hva jeg har klart, og gir meg mot til å gå videre. Minnene viser meg hvor uendelig mye som bor i meg. Viser meg hvor jeg kommer fra og hvem jeg er. Minnene har gjort meg til den jeg er.

Derfor er jeg glad for at jeg husker. Fordi jeg er stolt av hvem jeg er.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s