Ta min hånd. Led meg i trygghet. Led meg inn i dine armer.
For av og til. Av og til lurer skyggene. Lurer redselen. Redselen for hva hvis.
Skyggene av den er der enda. Skyggene av redselen. Vil den noen sinne forsvinne helt? For innerst inne lurer tanker om svik. Tanker om å bli såret.
Jeg forsøker å skyve de unna. Forsøker å ikke la de få slå rot. Det er ikke du som vekker redselen i meg. Det er meg selv. Du fortjener ikke min redsel. Du har gjort intet for å vekke den. Den var der før deg.
Du forsøker stadig å jage redselen bort. Fjerne den fra mitt sinn. Men redselen klorer seg fast. Kjemper med alt den kan. Kjemper for å eksistere.
Jeg kjemper med deg. Kjemper mot redselen. Vi er to mot én. Men redselen er sterk. Den står imot. Selv om vi vinner litt hver gang. Så har vi ikke klart å ta livet av den. Redselen vil ikke dø.
For redselen finner stadig nye våpen. Stadig nye måter å holde seg i live. Den mater meg med nye tanker. Gir seg selv næring i forsøket på å vokse seg stor igjen.
Redselen bruker alle midler. Slår under beltestedet. Treffer meg der jeg er mest sårbar. Gjør alt hva den kan. For å leve. For å eksistere. Sår tvil. Sår usikkerhet.
Når jeg nå har gitt meg selv til deg. Gitt meg, slik jeg er. Med alt hva jeg er. Nå, når jeg er din. Og bare din. Så er jeg brått så sårbar.
For aldri før har jeg gitt meg selv. Slik jeg har gitt meg til deg. Latt deg få ta del i hele meg. Fra første stund. Latt deg få se mitt sanne jeg. Slik du ser meg. Slik har ingen andre sett meg før deg. Det gjør meg så sårbar.
Og redselen utnytter sårbarheten. Utnytter mitt svakeste punkt.
Redselen er vond. Redselen er mørk. Jeg vil ikke inn i mørket igjen. Jeg trives her. Her i solen. Her i lykken. Jeg vil være her.
Jeg kjemper mot den. Vil ikke la den vinne. Kan ikke la den vinne.
Så, når du merker at redselen griper tak i meg. Når du merker at redselen har startet et nytt slag. En ny kamp. Ta min hånd. Led meg inn i trygghet. Led meg inn i dine armer. Det er der jeg vil være.
TONER AV TANKER 