Orkan…

Noen dager kommer med motgang. Brått og brutalt. Som slag i ansiktet man ikke kunne forutse. Slag som treffer, akkurat der det smerter mest.

Det sies at livet ikke skal være enkelt. Og livet lever virkelig opp til det. For det er alt annet enn enkelt.

Alle står vi i motvind. Men hvorfor… Hvorfor er det alltid meg stormen skal treffe?

Motvinden er sterk, men man klarer å karre seg fremover. Man må bare være varsom. Se etter hvor man setter føttene hen. Få et godt fotfeste for hvert enkelt skritt. Ta ett skritt av gangen. Det går sakte, men man kommer seg frem.

Motvinden min. Den er ikke bare sterk. Det er en hel orkan. Jeg blåser overende. Har ingen sjanse til å holde meg på bena. Mister fotfestet totalt, og flyttes flere skritt tilbake. Hver gang jeg klarer å reise meg. Så kommer det et nytt vindkast. River meg overende. Og vinden vinner. Hver gang.

Orkanen bringer med seg et kaos av tanker. Og ødeleggelsens kraft er stor. Tankene er dystre. De tærer på meg. Innenfra og ut. Jeg kjenner på nederlag. Jeg kjenner på smerten.

Stoltheten min. Gleden min. Byttes ut. Med usikkerhet. Med utrygghet. Og med den kommer kvalmen. Som skyller over meg. Sterkere og sterkere for hvert vindkast. Til jeg ikke klarer å holde den igjen lenger. Til den overtar kroppen min helt.

Jeg kjenner på nederlag. Får lyst til å gi opp. Bare synke sammen. Flykte inn i de grå, grå tankene som kommer. La fortvilelsen ta meg. La tårene renne. I håp om at de tar med seg noe av dette. Noe av usikkerheten og fortvilelsen. I det de forlater øyekroken.

Jeg har taklet så mye motgang. Klarer jeg virkelig å takle mer? Kanskje er dette tidspunktet. Hvor jeg må innse at jeg ikke kan takle alt. At selv ikke jeg er sterk nok til all verdens motgang. At selv ikke jeg klarer meg gjennom hver orkan som treffer meg.

Orkanens vindkast er sterke. Det frister å bare løfte bena. Bare gi opp. La vinden fange meg. Føre meg dit den mener jeg hører hjemme. Til fortapelsen. Til ødeleggelsen. La den seire. Det hadde vært så mye lettere å bare fly med den. Fly med vinden. Selv om den er destruktiv.

Det er slitsomt å stå imot. Det er slitsomt å kjempe. Kan jeg ikke bare få nyte gleden? For en liten stund…

Jeg har alltid vært sterk. Jeg har stått imot alt som har blitt sendt min vei. Vunnet alle kamper i livet. Så langt. Hver eneste en.

Og jeg stod stolt når orkanen traff. Stolt og sterk. Men, jeg kjenner hvert vindkast hvisker ut litt av stoltheten min. Litt av styrken min.

Men, jeg har fortsatt stolthet og styrke igjen i meg. Det er så fristende å gi opp. Det er så fristende å fly med vinden. Det er så mye lettere enn å igjen reise seg fra siste fall.

Jeg løfter blikket. Ser mot orkanen. Ser den bygger seg opp. Samler krefter for å slå til mot meg igjen. Ser hvor destruktiv den er.

Orkanen skal ikke få fange meg.

Jeg reiser meg opp. Finner fotfestet. Nederlag er ikke et alternativ. Ikke så lenge jeg fortsatt har styrke i meg. Fortsatt har stolthet. Jeg har stått gjennom orkaner før. Jeg har taklet verre enn dette. Jeg skal takle dette også. Jeg er ikke bare sterk. Jeg er den sterkeste.

Og denne gangen står jeg ikke alene. Du står ved siden av meg. Så ta min hånd. Hold den hardt. Hold den trygt. Og stå der med meg til vinden løyer.

cleansing-storm

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s