Ta den ene og slå den andre!

Noen ganger er det rett og slett en pest og en plage å ha barn! Ja da, jeg vet det høres grusomt ut å si det. Sant er det likevel…

Min lille skatt er litt i den kategorien om dagen. Han er til tider rett og slett en pest og en plage.

Det starter gjerne om morgenen når han skjønner at det nærmer seg barnehagetid. Nekter å kle på seg, og kaster klærne veggimellom. Mamma forsøker å forklare at jo, man må kle på seg. Man må i barnehagen. Og ett eller annet sted mellom en genser på halv tolv og «mamma, jeg er sulten» går alt veldig galt.

Leker flyr i veggen, og innholdet i glasset havner utover hele bordet. Tålmodigheten til mamma sprenges, og stemmeleiet begynner å bli utrivelig. Mammas strenge formaninger faller for døve ører. Den trassige, blonde skrotten vil være sin egen sjef. Her skal man ikke i barnehagen. Her skal man gjøre alt annet enn akkurat det akkurat da.

Samtalen er redusert til «NEI!!!» og «Jo, høre på mamma nå!» Men, ingen vei kommer man. Disse små forsøker virkelig å stå dobbelt for å tvinge sin vilje gjennom.

Det er i det sekundet jeg skulle ønske jeg hadde to barn. Bare for å kunne ta den ene og slå den andre med!

Innerst inne vet jeg jo at dette ikke er noe reelt ønske. Men der og da, når sinnet herjer og selvutnevnt minisjef står med hendene i kors over brystet og nekter alt. Herregud så deilig tanken er! For tålmodigheten tipper ned på minustallet. Fortvilelsen og frustrasjonen nærmer seg kokepunktet. Og man vet det er begrenset hvor mye man klarer å tvinge på klær på en hengslete femåring som gjør seg stiv som en pinne av ren motvilje.

Så midt på gulvet står det en liten skapning. Sint som ei fele. Det ser ut som det avkommet jeg engang var med på å skape. Han jeg i time etter time bannet og skreik over, slik at han skulle få se dagens lys. Han som jeg elsker med hele min kropp og sjel.  Denne lille, sinte skapningen midt på gulvet. Med sur mine, og armene i kors. Han ligner på min vakre prins.

Men, det er tydeligvis noe annet som har tatt bolig i han denne morgenen også.

For når mamma forsøker alt hva hun kan for å få denne skapningen til å høre etter. Da møtes det bare, med flir og latter. Som om det hele er en lek. En lek hvor denne lille skapningen vet han vinner. Et flir så hånlig at frustrasjonen til mor når enda større høyder. Da tenker jeg i mitt svartmalte, kokende sinn, at denne skapningen må være besatt. Scener fra diverse skrekkfilmer begynner å rulle gjennom hodet i sakte film.

Og igjen spør jeg meg hvor unge nr. to er. Akkurat der og da så kunne den vært hendig å ha.

imagesCADDM1KK

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s