Ensomme utfordringer…

Tankene har begynt å flakse igjen. Om alt. Om intet. Men, mest om meg selv. Det høres ganske egoistisk ut, og sånn er det vel egentlig også. Likevel, det er en nødvendighet. For at jeg skal kunne komme meg videre.

Og det er er en direkte konsekvens av menneskene jeg har rundt meg om dagen. De gir meg så mye selvinnsikt. Gjennom måten de ser meg på. Gjennom måten de forteller meg om hva de ser i meg. Gjennom spørsmålene de stiller meg. Jeg er nødt til å gå inn i meg selv. Se meg selv på en annen måte.

Hver dag åpner jeg øynene med kroppen fylt av glede. Jeg reiser meg fra sengen. Lukker øynene igjen. Trekker pusten dypt. Hever hodet, og puster rolig ut. Før jeg åpner øynene på nytt. Klar for dagens utfordringer.

Og utfordringer møter jeg i massevis. Hver dag. Utfordringer andre ville bukket under for.

Jeg takler dem. Går på og kjemper dem. En etter en.

Men, av og til… Av og til møter jeg utfordringer som tar motet fra meg. Jeg mister styrken. Føler meg liten og maktesløs.

Da får jeg et behov for å ha noen. Kunne krype inntil noen større og sterkere enn meg. Bare få være sårbar. Gjemme meg bort og håpe at det går bort av seg selv.

Men, det er ingen der. Så jeg må kjempe på egenhånd. Finne min indre styrke. Grave frem mot nok til å takle også de verste utfordringene. For de går ikke bort av seg selv. Jeg må gjennom dem.

Det er tøft å stå i alt alene. Det er tøffere enn man aner før man er der selv. Men, jeg har intet valg. Og hver gang kommer jeg ut enda sterkere i andre enden.

Mange ganger har jeg spurt meg selv hvorfor det er slik. At en som virkelig møter utfordringer må takle dem alene. Mens andre har noen å dele sine bagateller med. Jeg har ikke funnet noen svar.

I går var det et klokt hode som sa til meg: «Du har ikke møtt din match enda. For det skal mye til for å matche deg.» Og han har rett – i begge. Jeg har ikke funnet min match. Og det skal så mye til for å matche meg.

For vedkommende må klare å matche min styrke. Det er det få som klarer. Jeg har en styrke i meg som skremmer mange. For uansett hvordan utfordringene kan kaste meg rundt, så ender jeg alltid opp på bena. Uansett hvor sterk stormen er, så finner jeg styrken i meg til å stå gjennom den. Med hode hevet og ryggen rak.

Og de få som takler min styrke, de klarer ikke å håndtere min sårbarhet. For jeg er veldig sårbar. Selv om få får se den siden av meg. Veldig få. For det gjør meg så redd å vise den. For min sårbarhet er mitt innerste. Mitt mest private. Og jeg er så redd for arrene de kan etterlate seg der, dersom de får se. Det er så mange arr fra før av. Jeg ønsker ikke flere.

Få klarer denne dualiteten. Få klarer å se en sterk, sterk kvinne rase sammen. Se henne miste all styrke og bli liten. Og få klarer å forstå hvordan hun kan reise seg igjen. Med enda større styrke for hvert fall.

På toppen av det hele så må det jo matche på alle andre plan også. Og man må utfordre hverandre. Utfylle hverandre.

Og jeg vet ikke om det høres fornuftig ut. Det var i alle fall fornuftig for meg. At jeg ikke har funnet min match. Det gjør det så mye enklere å klare å stå i alt. Møte alle utfordringer alene. Vite at jeg gjør det alene, fordi det ikke er hvem som helst som ville klart å gjøre det sammen med meg.

 

Advertisements

2 Svar til “Ensomme utfordringer…

  1. Sterke deg, du kommer til å finne en match som står oppreist sammen med deg og går fremover sammen steg for steg, tenk på alt du klarer og har klart alene før du treffer din match, du er sterk og utrolig tøff figter ❤ ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s