Ensom tåke

Etter solen kommer mørket. Og hun er på full fart inn i det igjen. Kjenner at den indre berg- og dalbanen søker nedover. Inn i mørket.

Mørket synes heldigvis ikke å være svart denne gangen. Det er ikke det stummende mørket hun kjempet mot sist. Men, en tett tåke av mørkegrått. Mørkt nok til å omfavne henne, men ikke mørkt nok til å slukke alt lys.

Med mørket kommer de negative tankene. Om fortiden. Om nået. Om fremtiden. Men først og fremst om selvet.

For den selvsikkerheten hun har båret så sterk, ble blåst bort med vinden. Igjen sitter en usikker og blyg pike. Sjenert og observerende. Hun liker ikke lenger det hun ser i speilet. Kritiserer og finner feil. Og hun ser at noe er annerledes. Øynene hennes stråler ikke slik de har gjort i det siste. Smilet er ikke lenger like lett og lekent.

Når selvtilliten fratas henne, så trekker hun seg tilbake til ensomheten. Ønsker å være alene med sine tanker. Hun vet hun ikke burde. Og hun vet at innerst inne så er det ikke det hun vil. Men det er det denne tykke, grå tåken i tankene hennes gjør med henne.

For med et er det vanskeligere å ta initiativ til ting. Hun føler hun presser seg på. Er en byrde for de rundt henne. Føler hun er påtrengende. At hun bare krever og intet gir.

Hun foretrekker da ensomheten. Den er i det minste konstant. Hun slipper usikkerheten i den. Hun kan stå alene i ensomheten. Uten bekymringer om at hennes tilstedeværelse er uønsket.

Men ensomheten er ikke god mot henne. Den vekker til live fortiden. Et hav av vonde minner og følelser. De hun har pakket så fint vekk i tankenes skuffer og skap. De velter brått over henne og flyr rundt som et overveldende kaos.

Minner om en større ensomhet. Minner om vonde dager. Minner om selvstendighet, når hun trengte å føle seg liten. Minner om å stå alene, når hun trengte å føle seg elsket. Minner om å bli såret, og gjentatt svik. Minner om utrygghet. Men sterkest, minnene om å ikke føle seg elsket.

Minnene fanger henne. Omfavner henne. Hun klarer lett å dytte hendelser fra fortiden tilbake i sine skuffer. Der de hører til. Men minnene om følelsene klarer hun ikke å ta tak i. De flakser vilt rundt henne, og borer seg inn i tankene hennes.

Med ett klarer hun ikke lenger å skille mellom følelsene da og følelsene nå. Hun undres over hvorfor hun ser ut til å få alt og ingenting. Hvorfor motgangen alltid finner henne. Hvorfor hun aldri får tid til å nyte dette livet alle sier skal være så godt. Undres over hvorfor hennes minner er mer sorte enn røde.

Ensomheten griper henne sterkt. Hun føler seg alene og uelsket. Hun vet det er tankene og følelsene hennes som forvirrer henne. Vet det er «sykdommen» som taler. Selv om hun vet det er irrasjonelt, så er tankene og følelsene ekte.

Men akkurat nå, er virkeligheten hennes grå. Hun er alene i den grå tåken som omfavner henne. Alene i ensomheten.

tumblr_meb3dvdRAT1rtrcaro1_500

Reklamer

4 Svar til “Ensom tåke

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s