Hvor er jeg på vei nå?

Noe er i ferd med å skje. Jeg kjenner det på hele meg. Jeg vet bare ikke helt hva det er…

Dagene føles tyngre. Kroppen kjennes tyngre. Den vil ikke helt være med på alt dette hverdagsmaset. Den vil hvile. Er sliten.

Jeg føler meg ikke lenger som den lette, grasiøse gasellen. Som har hoppet og danset seg gjennom sommeren med enkelhet og glede. Hvor ferden har føltes som en lek.

Nå føler jeg meg som en elefant. Stor og tung. Med skritt så grove at de får bakken til å vibrere hver gang foten settes ned. Og den korteste vandring føles som å bestige et fjell.

Hvor er gasellen? Jeg liker henne så mye bedre.

Kroppen er sliten. Timeglasset med energi har rent ut. Det er ikke mer igjen, og jeg får ikke snudd det og startet på nytt. Jeg har ikke krefter. Orker ikke anstrenge meg.

Jeg spretter ikke lenger ut av sengen om morgenen. Klar for nye utfordringer, nye sprell. Etter kun få timer med søvn. Våkner ikke lenger smilende. Undrende over hva denne dagen bringer.

Nå våkner jeg i forvirring. Kan ikke skjønne at det allerede er morgen. Så trøtt. Vil bare sove mer. Selv om jeg har lagt meg tidligere enn på lenge. Selv om jeg måtte sove på sofaen kvelden før. Bare trøtt. Sliten. Med en kropp som ikke er klar for dagens plikter. Strevende ut av sengen.

Og jeg er ikke lenger sprudlende glad. Slik sommeren har vist at jeg kan være. Hvor smilet er enormt, uansett hvilken motgang jeg møter. Hvor latteren er smittende. Hvor jeg er solstrålen. Hun som gir solen en real kamp om hvem som klarer å spre mest varme og glede. Og vinner!

Nå vet jeg ikke hvordan jeg er. Jeg er ikke lei meg. Er ikke trist. Er ikke sint. Men, jeg er heller ikke glad og fornøyd. Det er ikke smittende latter og store smil. Jeg er bare sliten.

Hvor er hun som stråler og ler? Jeg savner henne allerede.

Og tankene har tatt en ny vending. Tankene om meg selv. I sommer har jeg vært uovervinnelig. Selvtilliten har vært skyhøy. Jeg har følt meg vakker. Jeg har turt å stole på alle mine gode sider. Uten å være redd for å vise mine svake. Har likt meg selv. Fullt og helt. Med alt hva jeg er. Og alt hva jeg har.

Nå kommer de negative tankene. Hvor fokus er flyttet. Flyttet fra alt jeg liker, til alt jeg ikke liker. Vekten viser at sommeren har satt sine spor. Og jeg ser meg i speilet og ser det. Ser det dobbelt av hva alle andre gjør. Føler meg stor, selv om jeg vet det ikke er sant.

Komplimentene jeg får preller av på meg. Der jeg i sommer takket og smilte. Der jeg i sommer eide de gode ordene som ble sagt. Hvor jeg innerst inne tenke at joda jeg vet det egentlig, men det er hyggelig å høre det… Der når det ikke lenger inn. Jeg klarer ikke ta det til meg. Fordi jeg vet at det har vært bedre. Jeg har vært finere, slankere, vakrere. Enn det jeg føler meg nå. Så jeg føler ikke lenger at jeg fortjener det.

Hvor er selvsikkerheten min? Jeg trenger deg.

Mest av alt er jeg redd nå. Redd for hva dette er. Hvor det fører meg hen. For jeg vet hva det kan bety. Og jeg vil ikke dit. Ikke nå. Ikke igjen. Jeg vet jeg må. At det er uungåelig. Det er sånn det er når hodet ikke er helt riktig skrudd sammen. Men, jeg er ikke klar for det riktig enda.

Så jeg håper. At det bare er en liten svingning. At det skyldes været, som har vært tungt, trist og kaldt. Som tankene mine. At jeg bare må venne meg til den nye årstiden. At det bare er et hamskifte. Hva som helst. Bare ikke DET!

Men, jeg er redd!

bipolar

Reklamer

2 Svar til “Hvor er jeg på vei nå?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s