I går hadde jeg en samtale med nett med en kompis. En jeg ikke har snakket så alt for mye med i det siste. Han satt å klaget over at det var så vanskelig å få seg dame. I hans øyne så hadde «alle andre» single i venneflokken funnet kjærligheten nå i løpet av våren og sommeren.
Vår og sommer er jo tross alt tiden hvor folk kommer ut av vinterdvale. Man er mer ute, og man møter mange nye mennesker. Vi er gladere og mer utadvendte. Og mange av oss flørter mer og er mer mottagelige for flørt. Det er kanskje ikke så rart at det er mange som finner sammen nettopp i løpet av våren og sommeren. Om enn bare for en sommerflørt.
Samtalen vandret i de baner slike samtaler alltid gjør. Vi kom inn på temaer som desperat kjærestejakt, og de som blir sammen med noen for å bli sammen noen. Om de som er så fortvilet over å ikke ha noen, at enhver virker bedre enn å være alene. Om de som synes enhver er bedre enn å vente på den ene. Hvor savnet etter å ha noen blir så stort at man nesten tar til takke med hvem som helst. Man blir forelsket i situasjonen over at noen viser oppmerksomhet og interesse, uten egentlig å være forelsket i vedkommende. Hvor vellykket slike forhold blir over tid, skal jeg ikke uttale meg om her og nå.
Jeg er ikke på utkikk etter en kjæreste. Selvfølgelig hadde det vært deilig å være forelsket. Deilig å ha en armkrok å krype inntil på kvelden. Godt å ha noen å skravle med utover i de små timer i sommernatten. Noen å spise middag med i ettermiddagssolen. Noen å sove inntil om natten. Joda, det hadde vært godt det. Skal ikke nekte for at også jeg liker sånne ting. Men, behovet for en kjæreste er ikke akkurat påtrengende.
For jeg er ikke den som vil ha kjæreste for enhver pris. Jeg har det fantastisk alene, og trives i mitt eget selskap. Og jeg er den som vil ha forelskelsen, lidenskapen og den unike interessen som følger med å falle for en person. Jeg vil ha hele pakka, og nøyer meg ikke med mindre bare for å ha noen. Dessuten så er jeg av den oppfatning at det er sunt å være alene en god stund etter et forhold før man beveger seg inn i noe nytt.
Og dette fortalte jeg også kompisen min da han spurte om ikke jeg savnet kjæreste jeg også. Da kom det et utsagn som jeg ikke var helt forberedt på:
«Ja, men du er jo ikke akkurat kjærestemateriale heller da!»
Joda, jeg vet jo at noen liker sånn og andre liker slik. Og jeg vet jo at jeg ikke passer for alle. Men, han forklarte at han uttalte seg på generelt grunnlag, og ikke ut i fra om jeg var kjærestemateriale for han.
Jeg ba han utdype.
«Du er hun som er spennende. Hun livsglade, smilende og interessante jenta som menn blir nysgjerrige på. Du er annerledes og ser definitivt slik ut. Det vekker interessen. Du fremstår som en av gutta i væremåte og holdninger, men er likevel feminin og vakker. En kombinasjon som pirrer.»
Dette var noe jeg ble veldig glad for å høre. For jeg vil gjerne være spennende og livsglad. Jeg liker å være annerledes. Og jeg vil gjerne være en av gutta, fordi jeg ikke orker baksnakkingen, dramaet og de overfladiske interessene til kvinnfolk flest. Så dette var jo bare positivt i mine øyne.
«Problemet er bare at vi menn blir nysgjerrige, og lurer på hvem du er og hvordan du er. Du er hun vi gjerne tar med hjem og utforsker vel og lenge. Men, det er the girl next door vi tar med hjem til mor.»
Så jeg er visst ikke kjærestemateriale i hans øyne. Fordi jeg ikke ser ut som the girl next door. Fordi jeg ikke sklir inn i mengden, men synes i den. En tankevekker!
Likevel, jeg kan leve med å være hun spennende som menn blir nysgjerrig på. Jeg ville blitt kvalt, sakte men sikkert, om jeg skulle vært the girl next door bare for å ha kjæreste. Tro meg, jeg har prøvd. Jeg mistet meg selv. Ble en skygge av hun jeg egentlig er. Det fungerte ikke i lengden. Og hvis ikke det å være meg selv er tilstrekkelig, så får det bare være. Jeg kan ikke være noen annen enn den jeg er uansett!
TONER AV TANKER 