Jeg skal bryte en tabu for alle foreldre! Jeg innrømmer at jeg ofte skulle ønske at jeg ikke hadde barn!
Det er kun få dager siden jeg avsluttet fjorten dagers ferie uten min lille skatt. To uker hvor jeg egentlig ikke gjorde noen ting. Bare var hjemme, tok det med ro og nøt livet. Dagene ble fylt med slikking av sol, strandturer, vandringer i egen by, fallskjermhopp og flere kvelder med utepils. Deilig var det! Ingen forpliktelser. Ingen å forholde seg til. Bare gjorde det jeg hadde lyst til når jeg hadde lyst til det. Og ja, det ga mersmak!
For livet uten barn hadde vært så mye enklere….
Jeg kunne bodd hvor jeg ville. Bare funnet meg et bitte lite kryp inn. Sentralt. Hvor jeg ikke trengte bil. Hvor jeg kunne hatt alt jeg trengte og mer til rett utenfor døren. Jeg hadde bodd i byen! Lett! Nå er jeg fastlåst. Jeg må ta hensyn til hvor det finnes gode barnehager og et trygt oppvekstmiljø. Jeg må ta hensyn til hvor lille skatt trives. Hvor han har venner. Hvor han kan ha tilgang på gode uteområder. Jeg må ta hensyn til hvor faren bor og jobber, sånn at det er praktisk gjennomførbart at lille skatt får treffe pappaen sin. Jeg må ta hensyn til alt annet enn hva jeg selv innerst inne ønsker.
Jeg kunne fulgt yrkesdrømmen. Tatt akkurat den jobben jeg hadde lyst på. Jobbet med de oppgaver og de utfordringer jeg drømmer om. En jobb som ikke er forenelig med å rekke barnehagen hver dag. Sene overtidskvelder lar seg ikke gjennomføre når man er alenemor. Så karrieredrømmen må vente. I mellomtiden må jeg ha en jobb som har faste arbeidstider. En jobb som ikke betaler så bra, men som lar meg slippe stresset med å rekke barnehagen hver dag. En jobb som kjeder vettet av meg, fordi jeg ikke får tilstrekkelig faglige utfordringer. En jobb som ikke har faglig utviklingspotensiale. En jobb som ikke stimulerer meg intellektuelt, og gjør at jeg føler at jeg sakte visner innvendig.
Jeg kunne fylt dagene og livet med ting jeg skulle ønske jeg hadde mer av. Tid til trening og velvære. Tid til venner. Tid til å bare være meg. Tid til å lære nye ting. Tid til å reise til nye og spennende steder. Tid til det jeg har lyst til når jeg har lyst til det. Ikke være låst hjemme mesteparten av tiden fordi det er etter leggetid. Låst innenfor husets fire vegger fordi han ikke kan etterlates alene. Låst fordi jeg er alenemor. Fordi andre hensyn går foran egne ønsker.
Så ja, jeg må bare innrømme det: Jeg ønsker ofte at jeg ikke hadde barn!
**********
Men, så tar jeg en titt på min lille skatt. Min lille, dyrbare skatt! Og da smelter jeg innvendig. Da er det intet annet i verden som betyr noe. Bare kjærligheten for den lille skatten jeg har skapt. Som er en del av meg. Mitt blod. Min sjel. Mitt alt! Et blikk og jeg vet fra dypet i meg at hvert eneste offer jeg gjør for min lille skatt, det gjør jeg med glede!
TONER AV TANKER 
4 svar til “Forbudte tanker…”
Jeg har vært alenemor i alle år. Nå er han 16 år og på vei ut i verden, og jeg savner nesten tida da jeg var fastlåst på kvelden og bare kunne jobbe 0900-1530. Og forresten tror jeg at de som har alenetid hele tida ikke nyter den slik aleneforeldre gjør når de endelig har fri 😉
Du har nok veldig rett i at de uten barn ikke setter like stor pris på det slik som aleneforeldre gjør. Man vet jo ofte ikke hvor dyrbart noe er før man ikke har det lenger 😉
Og jeg kommer garantert til å savne tiden jeg har nå når lille skatt flyr ut av redet. Sånn vil det jo alltid være 🙂
Åduådu, jeg kjenner meg så utroliggodt igjen i det du skriver. Det er en tøff tilværelse, men heldigvis verdt det:)
Er nok mange som kjenner seg igjen, men det er ikke så mange som tør å si det høyt. 😉
Det er kjempe tøft, men som du sier verdt det. Jeg ville jo ikke vært foruten lille skatt for alt i verden!