Vi har alle gått vår walk of shame, har vi ikke?
Jeg hadde ikke akkurat noen walk of shame i dag morges, men det føltes virkelig sånn. For det var intet one night stand. Og no shame what so ever…
Men, det er noe med reisen hjem dagen derpå i klærne fra i går. Uansett om natten har vært aldri så uskyldig, så føles det som om man går skammens sti. Man vet hva alle andre tenker der man tusler litt slukøret med klær som ikke passer til tid og sted.
For all del…. Jeg var ikke uanstendig kledd. Ei heller hadde jeg sminke til langt ned på kinnene eller knullerufs. Og ingen hadde reagert på en hvilken som helst annen dag.
I dag er ikke hvilken som helst dag. I dag er det 17. mai! Alle smiler og er glade. Alle er tidlig oppe og ute og lufter bunad og annen finstas. Det er sløyfer og flagg i alle retninger. Korpsene spiller sine innøvde marsjer. Foreldre haster mellom isbodene. Og barn gråter over ballongen som fløy til værs. Det er en festdag!
Når man da tusler avgårde uten sminke, i klær som helt klart ikke er plukket ut for anledningen… Ja, da kan man kjenne blikkene på kroppen! Og man VET hva alle tenker. Det eneste som manglet var et skilt rundt halsen og meg foran i toget i takt med kropsets trommer til alles spott og spe.
Så selv med no shame at all, så har jeg aldri noensinne følt walk of shame så sterkt!
Hipp, hipp hurra!
Bildet er herfra
TONER AV TANKER 
2 svar til “Walk of shame i marsjtakt!”
Etter omtrent fire timers søvn, iført fotballtrøye etter 16. maikamp(!), med sminken fra i går, litt rufsete sveis, og med rødmende kinn og senket blikk… Ikke at det var noe å skamme seg over, men var det ikke veldig langt hjem den morgenen?
Hehehehe….
Det er jo ikke noe å skamme seg over uansett hvor lang veien hjem er, men det bare føltes sånn.
Tok meg en time hjem med tog og all ting. Ulempen er at jeg bor på en liten plass, og møtte barnetoget på turen fra stasjonen og hjem….