Kanskje tiden er inne…

Gjennom året som har gått, så har det kommet mange ærlige ord ut her. Mange selvransakelser, og mange innrømmelser om meg selv og for meg selv. For er det en ting bloggen gjør, så er det at jeg tenker på meg selv på en annen måte. Jeg tør å kjenne litt mer på enkelte følelser. Fordi jeg er nødt til det for å klare å skrive dem… Jeg må forstå for å kunne beskrive.

I dag kommer det en ny sånn innrømmelse. Kanskje den innrømmelsen, som av alle hittil, er den som sitter dypest inne. Den som er vanskeligst for meg å innrømme. Fordi det strider så imot den oppfatningen jeg har hatt hele livet…

Jeg har et stort hat/elsk-forhold til helgene. Jeg elsker tiden med lille skatt. Mulighetene til å være sammen med han i flere timer. Bare kose, leke og nyte tiden med han. Se han smile og le. Fryde meg over hans barnlige glede. Ingenting er så deilig som det.

Men, når han er i seng så er helgene et mareritt.

Da sitter jeg nemlig her alene. Jeg gjør jo stort sett det hver kveld ellers også, men helgene er spesielt ille. For da ser man alle som poster på sosiale medier hva de gjør. De uten barn er ute og finner på noe gøy. Besøker venner, går på en konsert, ute og spiser osv. osv. De med barn eller en bedre halvdel slapper av i hverandres selskap.

Jeg…. Jeg sitter her alene og glor! Sånn som nå i kveld. Igjen…

Jeg er en ekstremt sosial person. Jeg trives best med folk rundt meg. Det behøver ikke være mange. En kan være mer enn nok. Men bare det å ha noen å skravle med, eller være stille med for den saks skyld. Jeg liker rett og slett å ha andre rundt meg. Og da, på kvelder som i kveld, så skulle jeg ønske jeg var mer asosial. Sånn at jeg kunne synes det var helt greit å tilbringe helgen alene. Bare sitte her for meg selv uten noe å gjøre. Det hadde vært så mye enklere. Mye enklere enn å måtte innrømme for meg selv det jeg nå gjør…

Det er ikke første gang jeg kjenner på dette. Kjenner på ensomheten. Langt der i fra. Jeg kjenner på det stort sett hver kveld hvor jeg ikke har noe å gjøre. Og spesielt i helgene hvor jeg bare er hjemme. Følelsen er kjent. Ensomheten er kjent!

Det nytter ikke å fornekte det lenger; Jeg trives ikke alene! Det er ikke noe sjokk akkurat. Ensomheten er noe jeg har blogget mye om. Jeg liker ikke ensomheten!

Jeg har lenge trodd at jeg ikke likte ensomheten fordi den bragte med seg tankene. De mørke, tunge tankene som jeg så lenge kjempet mot. Tanker som nå er bekjempet. Likevel liker jeg ikke ensomheten.

Derfor må jeg innrømme at jeg ikke trives alene! Det er kanskje ikke så lett å forstå hvorfor det er så vanskelig for meg å innrømme akkurat det. Men, det ligger noe mer i den innrømmelsen enn bare ordene… Noe jeg aldri skulle tro om meg selv.

For jeg er hun som alltid klarer alt alene. Som fikser opp i alt alene. Som alltid står sterkt alene. Som aldri har trengt noen. Og som aldri har vært vant til å ha noen der. Miss all by herself. Miss independent. Miss I do better on my own! Hun som alltid har nytt alenetiden, og brukt den til lek og moro. Så å innrømme at jeg ikke trives alene bryter med alt jeg tidligere har tenkt. For når jeg ikke trives alene, så sier det meg også at jeg ikke trives som singel!

There, I said it! Det jeg trodde jeg aldri kom til å si…

Selvfølgelig har det sine fordeler å være singel. Man står fritt til å gjøre hva man vil når man vil. Det er ingen å stå til ansvar for, og ingen å forholde seg til. Man har full frihet på alle områder. Men, den friheten er egentlig ikke så viktig for meg.

For jeg er den som også mener man skal ha en del frihet i et forhold. Man skal kunne gjøre ting på egenhånd. Beholde sine venner, sine interesser, sine hobbyer. Man skal beholde sin individualitet. For tosomheten er sammensatt av to individer. Og man skal ikke bli så oppslukt av hverandre at man fornekter seg selv. Man skal ikke utslette sin egen personlighet.

Så i bunn og grunn er egentlig den eneste forskjellen at man i tosomheten er bundet til hverandre. Man har ikke samme friheten til å flørte og leke med andre. Men, i tosomheten så burde man heller ikke ha noe ønske om eller behov for akkurat den friheten.

For det er godt å elske og bli elsket igjen. Det er godt å ha en der som bryr seg. En å dele gleder og opplevelser med. En som bare gjør dagen bedre ved å være tilstede. En armkrok å krype inn i på kvelden. En å skravle med. En å tulle og le sammen med. En å bare være stille med. En å savne når man er fra hverandre, og nyte når man er sammen.

Det er godt å ha en som minner om at du er spesiell. En som viser at du alltid er i tankene. En som ringer bare for å høre stemmen din. En som synes verden er et bedre sted å være bare fordi du er til.

Jeg må innrømme at det er jo sånn jeg egentlig ønsker å ha det. Jeg ønsker meg en tosomhet! Jeg savner å ha det sånn…

Hastverk har jeg ikke. For selv om jeg ønsker meg en tosomhet, så gjør jeg ikke det for enhver pris. Jeg vil ha hele pakka! Sommerfugler i magen, yrende forelskelse, lidenskapelig begjær, betingelsesløs tillit, utfordrende samtaler, lek og latter, trygghet… Jeg vil ha alt! Det høres kanskje ut som om jeg forlanger mye, men jeg gjør ikke det. For det er ting som er helt naturlig for meg når man er forelsket i en man ønsker å dele livet med. For en jeg deler en tosomhet med skal også være elsker og bestevenn. Og jeg er heller ensom enn å dele en tosomhet med en som ikke er riktig!

Men ja, jeg savner tosomhet… Jeg har elsket en gang, og jeg vet hvor godt det gjorde meg. Selv om det endte vondt, så var jo kjærligheten god. Så da kan jeg tørre å elske igjen.

Så kanskje tiden er inne for å begynne å se fremover. Så vil man se hva tiden bringer…

hjerteskyte

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s