Jeg klarte ikke holde tilbake tårene lenger. Rakk så vidt hjem før de strømmet på.
Alt blir bare kastet innover meg nå. Minner av en fortid. Fortrengte følelser. Fortrengte opplevelser.
Fordi jeg vet jeg må grave i det i morgen.
Så mye faenskap! Over 30 år i helvete. Alt på en gang.
Mye har jeg delt her. Men, enda så vonde de minnene er, så er de solskinnshistorier i forhold til hva jeg bærer alene. Det er så mye kun jeg kjenner til. Så mye jeg aldri vil tørre å la andre vite.
Det kommer tilbake nå. Med full kraft.
Og jeg står og kjenner piskeslagene uten å ha noe å holde meg fast i. Det ene slaget hardere enn det andre. Og slagene kommer selv om jeg allerede ligger nede og vrir meg i smerte. Ingenting klarer å stoppe dem. De treffer like hardt, like sviende hvert eneste ett.
Piskeslag som etterlater seg store, dype sår. Sår med minner om svik, brutte løfter, vold, rus, skuffelser, omsorgssvikt. Så kommer de hardere slagene. De som knekker meg fullstendig. De jeg ikke tørr snakke om.
Det eneste jeg kan gjøre er å ta imot slagene. For de er ikke mulige å stoppe. Det er ingen som redder meg fra pisken når jeg har fått nok.
Jeg har forlengst passert min smertegrense. Men slagene fortsetter. Jeg må bare ta imot.
********************
Og i det jeg kjente at jeg ikke orket mer…
En telefon. En vennlig stemme. Som fortalte at «Dette klarer du! Bare bit tennene sammen!»
Det er ikke mer som skal til. Bare det lille som viser at noen bryr seg. De oppmuntrende ordene om at det er tøft, men det går over. Det er ikke mer som skal til!
TONER AV TANKER 