Livet som glir forbi, inn i glemselen…

Sekunder blir til minutter. Minutter blir til timer. Timer til dager. Dager til uker. Uker til måneder. Måneder til år.

Sekunder og minutter merker vi lite til. De sklir over i hverandre uten at vi egentlig merker at de forsvinner. Timene like så. I alle fall innimellom.

Dagene går sin vante gang. Stort sett preget av samme rutiner som vanlig.

For alle har vi våre rutiner. Står opp om morgenen. Gjør våre morgenritualer. De fleste dager etterfulgt av timer på jobb. En jobb hvor man tilbringer de fleste av ukens våkne timer. En jobb vi stort sett har for å tjene til livets opphold. For å kunne bo, spise, kle oss, ta vare på barna våre. Og kanskje litt ekstra til å benytte til den lille fritiden vi har.

Men, for det meste rutiner… Dag ut og dag inn. Dagene gjentar seg. Om igjen og om igjen. Ukene er stort sett de samme. Mandager er mandager like. Og våren i år er faktisk ikke så annerledes enn våren i fjor egentlig.

Små variasjoner finnes. Det er forskjeller i vær, humør, arbeidsoppgaver, hvem vi snakker med, hva vi snakker om. Enkelte dager har vi også ting som gleder mer enn andre. Et produktivt møte på jobb, en salgssuksess, en kaffeavtale, en leken stund med barna, et hyggelig gjensyn. Små ting som muntrer opp et ellers rutinemessig liv.

For når alt kommer til alt: Det meste av det som skjer i løpet av dagene, ukene, månedene, årene. Det går rett i glemmeboken. Vi husker ikke hva vi har gjort, sammen med hvem eller hvorfor. Fordi det er rutiner, hverdager. Lite minneverdig rett og slett.

Det er slik vi lever våre liv! Det ene minuttet etter det andre, uten at det skjer noe som er verdt å huske!

Det er ganske stusselig, er det ikke?

For det få mennesker som virkelig lever sine liv på en måte som er verdt å huske. Da tenker jeg ikke på mennesker som skaper historie, mennesker med makt eller mennesker som utretter store ting her i verden. Jeg tenker på de mennesker som fyller livene sine med det de ønsker seg.

De fleste av oss nøyer oss med hverdagen, og drømmer om hvordan vi skulle ønske alt var hvis bare… Men, stort sett blir det med drømmene. Det er få av oss som kan, vil eller tør realisere det vi faktisk går å drømmer om!

Vi er feige! Rett og slett feige. Når vi ser på livene våre, det er så mye vi ønsker som vi ikke tør å gjøre.

Det behøver ikke være de store tingene. Selv små, små ting stoppes av vår feighet.

Vi tør ikke gå bort til den fremmede med det gode, smittende smilet bare for å si hei. Vi tør ikke ringe en gammel venn for å si at vi savner dem i livene våre. Vi tør ikke vise de som betyr mest for oss hvor mye vi faktisk bryr oss. Vi tør ikke fortelle den våre hjerter banker for hvor høyt vi faktisk elsker dem. Vi tør ikke be om en utstrakt hånd når vi selv står på skjelvende grunn. Vi tør ikke. Vi tør ikke. VI TØR IKKE!

Hvorfor er det egentlig slik?

Det finnes mange slags religioner og overbevisninger. Om himmel, reinkarnasjon, liv etter døden osv. osv. Men, det eneste som er sikkert er livet her og nå. Det er det eneste vi vet med sikkerhet at vi har. Disse sekundene, minuttene, timene, dagene, ukene, månedene, årene. Som er vårt liv. Vårt eneste sikre liv. Som bare glir forbi inn i glemselen.

Hva har vi egentlig å tape på å tørre mer?

Det er så mye jeg selv skulle ønske at jeg turte. Så mye jeg gjerne skulle sagt til folk rundt meg. Så mye jeg gjerne skulle gjort. Men, jeg tør ikke jeg heller!

Jeg tør ikke vise hva jeg føler, i frykt for å bli såret.
Jeg tør ikke gi tillit, i frykt for å bli sviktet.
Jeg tør ikke fortelle mine tanker, i frykt for å bli dømt.
Jeg tør ikke kreve hva jeg fortjener, i frykt for å bli avfeid.
Jeg tør ikke elske, i frykt for å bli avvist.
Jeg tør ikke endre, i frykt for det usikre.

Men, fordi jeg ikke tør… Fordi jeg ikke våger… Så sklir sekundene, minuttene, timene, dagene, ukene forbi. Uten det jeg skulle ønske at var i dem. Uten at jeg har turt å gå etter det jeg vil fylle livet mitt med.

Øyeblikk etter øyeblikk av mitt liv sklir inn i glemselen. Uten at jeg har fylt de med det innhold og de personer jeg helst vil dele øyeblikkene med. Bare fordi jeg ikke tør.

Og hvorfor tør jeg ikke? Hva har jeg å tape? Øyeblikkene jeg gjerne skulle delt med andre. Øyeblikkene jeg gjerne skulle gitt et annet innhold. De er jo tapt uansett. Når jeg gir øyeblikkene til feigheten, og ikke tør å fylle dem med det jeg vil. Da er jo øyeblikkene tapt i det samme de oppstår.

Så, hva har jeg egentlig å tape på å leve mitt liv slik jeg vil? Sammen med de jeg vil? Hva har jeg egentlig å tape på å reise meg opp og fortelle verden hva jeg egentlig ønsker meg?

Så hva har jeg egentlig da å tape på å tørre i stedet for å være feig?

Øyeblikkene, som jeg så gjerne vil huske. De er allerede tapt i det sekund jeg er for feig til å gjøre dem slik jeg vil. Da er de tapt, fordi de kun blir ytterligere flere øyeblikk som går inn i glemselen. Ytterligere et øyeblikk av mitt liv, som jeg har kastet bort på å være feig.

Er det virkelig sånn jeg vil se tilbake på mitt liv? Et liv av øyeblikk som ikke er verdt å huske?

Eller kanskje det er på tide å skape de endringene man ønsker seg i sitt eget liv…..

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s