Jeg er låst i meg selv!

Dette innlegget har vært tøft å skrive. Og jeg var lenge i tvil om jeg skulle poste det. For det er veldig ærlig. Og fordi jeg vet at enkelte sannsynligvis vil reagere på det jeg skriver… Jeg håper ikke noen tar det ille opp. For det er som jeg skriver, jeg er skyld i dette selv…

**********

Jeg er låst i meg selv!

Ensomheten… Jeg har kjent på den i dag. Som så mange ganger før.

Den var der mye i tiden det var som mørkest. Veldig mye! Jeg var mye alene, selv om jeg ikke ville være det. Ensomheten var da min verste fiende. For det var da jeg var alene tankene kom. De mørke, mørke tankene. Ensomheten var ingen venn overhode!

Depresjonen har nå sluppet taket. Jeg ser ikke lenger så mørkt på ting. Humøret er vel nede på normalen igjen. Godt er det!

Likevel har jeg kjent på ensomheten…

For dagene går, og de tilbringes stort sett alene. Jeg kan ha en avtale i ny og ne. Det setter jeg pris på. Men, når kvelden kommer er jeg alene. Alltid alene!

Mesteparten av tiden er jeg låst til å være her hjemme. Ettermiddagstimene sammen med Lille Skatt flyr avgårde. Men, når han er i seng… Da sitter jeg her. Alene! Og ensom!

Dagen i dag har vært delvis god, og delvis ganske elendig. På grunn av ensomheten. Jeg har kjent mye på den i dag!

I de mindre gode stundene så skulle jeg ønske jeg hadde den ene. Den spesielt nære og gode vennen som alle andre synes å ha. En jeg kan ringe til uansett når og hva det er. Bare for å prate. En jeg kan ringe å be komme og være hos meg. En jeg kan snakke med alt om. En jeg kan vise alt for. En som kan holde meg når jeg trenger trøst, eller bare være stille med meg når jeg ikke vil være alene.

For vi trenger alle det! En som er der uansett hva. Uansett når. Jeg trenger også det! Men, jeg har det ikke….

Det er min egen skyld at jeg ikke har den ene spesielt nære og gode vennen jeg savner!

Jeg har gode venner. Jeg har det! Og også venner som har sagt jeg kan ringe når det måtte være. Men jeg får meg ikke til det. For jeg vet at de rundt meg også har sitt å stri med. De har sine utfordringer i hverdagen. Og de har sine liv å leve. Jeg vil ikke være en belastning.

For det er det jeg føler at jeg er… Når jeg til stadighet har ting jeg trenger å snakke om. Frustrasjoner som må ut. Jeg føler meg som en belastning rett og slett. Jeg vet hvordan jeg selv av og til får nok når noen hele tiden krever din tid og din energi. Uten å gi noe tilbake. Og det er der jeg føler jeg er. At jeg krever tid. At jeg krever energi. Og at jeg ikke klarer å yte noe tilbake. En belastning som jeg er redd noen skal gå lei.

Og ikke klarer jeg å gi alt av meg selv som jeg ønsker å dele. Jeg klarer bare ikke. Jeg er redd belastningen blir for stor om jeg i tillegg skal vise og ikke bare fortelle. Jeg er redd belastningen skal bli for stor om jeg forteller alt.

Det er også en tillit jeg ikke er vant til å gi. Og den ene gangen jeg ga den, så ble jeg brent. Så det sitter så langt inne å dele den siden av meg selv. Jeg vet rett og slett ikke om jeg klarer. Jeg er så vant til å måtte stå alene. Vant til å alltid klare meg selv. Vant til å ikke kunne stole på noen. Det er vanskelig å skulle gjøre noe annet. Det er vanskelig å gi slik tillit. Det er vanskelig å vise seg så sårbar.

Jeg klarer heller ikke å være den som forstyrrer. Jeg får meg ikke til å ringe og forstyrre. Jeg får meg ikke til å be noen være der hos meg når jeg trenger det. Fordi alle har sitt å stri med. De har sine partnere som de deler hverdagens sorger og gleder med.

Det har ikke jeg…

Så jeg bli sittende alene. I ensomheten. For ensomheten er der selv om jeg har gode dager. For jeg har ikke den ene nære vennen jeg klarer å dele de dårlige stundene med. Jeg er ikke den som ringer og ber folk komme å besøke meg fordi jeg trenger selskap. Jeg har ikke den ene nære vennen jeg savner. Derfor har jeg heller ikke noen å dele gledene med.

Jeg er låst her hjemme i ensomheten. Jeg er låst i mine tillitsproblemer. Jeg er låst i meg selv.

poetry_92825_top

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s