Min lille skatt! Det blir bra snart…

Min lille skatt! Min lille, vakreste skatt!

Du var så sår da jeg hentet deg. Så sliten. Så sårbar. Søkte nærhet. Mye nærhet. Søkte trøst.

Hele kvelden ville du være nær. Sitte inntil. Bli kost med. Strøket på. Få kjærlighet. Og omsorg. Ville ikke slippe taket.

Du ville ikke sove. Var redd. Ville ha mer kos. Mer nærhet. Var lei deg. Mamma så at du hadde det vondt. Du sa det ikke, lille skatt. Men mamma så.

Jeg la meg inntil deg. Trakk deg helt inn i armkroken. Strøk på deg. Sang god natt. Fortalte hvor høyt jeg elsker deg. En mors forsiktige og kjærlige hender trøstende over liten og redd kropp.

Du sovnet til slutt. Med armene hardt rundt mamma. Selv i søvne ville du ikke slippe tak. Min lille, vakre skatt.

Mamma får vondt når hun ser deg så sår, lille skatt. Men, mamma kan bare trøste deg. Være hos deg. Gi deg kjærlighet, og fortelle deg hvor høyt jeg elsker deg.

Du våkner brått. Jeg hører du roper på meg. Det er redsel i stemmen din. Mareritt.

Jeg setter meg på sengekanten. Stryker deg over ryggen. Forsøker å trøste og roe deg, du lille skatten min.

«Mamma, det var monster!» Mamma forsøker å trøste, men mamma er visst ikke stor og sterk nok til å skremme bort. «Mamma, du er ikke stor og sterk som han!»

Mamma forstår nå hvorfor du har vært sår. Hvorfor du har søkt nærhet. Min lille skatt, du savner.

Jeg kan ikke annet enn å trøste, stryke. Gi deg kjærlighet. Tørke dine tårer. Du sovner igjen. Sovner i mammas armer med hikst og snufs.

Du vrir deg ut av armene mine. Søker andre enden av sengen. Søker med sovende hender og sovende kropp. Men, du finner ingen varme der. Du kryper inntil mamma igjen. Tett, tett inntil. Klamrer deg fast.

Min lille skatt! Det gjør så vondt å se deg slik. Se deg savne. Se deg så sår. Mamma vet hvilken smerte du bærer.

For du forstår ikke. Du ser ikke hvorfor. Et lite barn som deg, lille skatt, skjønner ikke at kjærlighet tar slutt. For du kjenner bare kjærlighet som betingelsesløst og godt. Slik som barn skal.

Så min lille skatt, mamma skjønner at du har det vondt. Mamma vet hvilken smerte du føler på. For alt du ser, er at du er forlatt.

Det gjør så inderlig vondt, lille skatt. Og mamma kan ikke ta det bort. Men, mamma kan love at det blir bedre.

Sårene dine vil gro, lille skatt. Sakte, men sikkert. Og minnene vil blekne. Sannsynligvis falme helt med tiden. For du er så liten enda, lille skatt.

Savnet du føler, lille skatt, det vil dø ut. Mamma vet det. Det gjør vondt nå, men mamma lover at det blir bedre.

Men, du har lov til å være lei deg. Du har lov til å være redd. Min lille skatt, mamma er her hos deg uansett! Mamma er her og trøster når du har det vondt. Mamma er her og holder deg når du er redd. Mamma vil gjøre hva som helst for deg…

Men, mamma kan ikke ta bort smerten! Mamma kan ikke det. Men, lille skatt, mamma kan love at det snart blir bedre!

Reklame