Jeg blekner. Det står snart bare en svak skygge igjen.
Det som en gang var farger og liv. Det dør ut. Sakte men sikkert. Glir over i toner av grått. Hvor de skarpe kantene sakte viskes ut.
Jeg blekner. Går snart i ett med omverdenen. Forsvinner. Hviskes ut.
Gråtonene som er igjen av meg skylles sakte bort. Forsvinner med regndråpene som faller. Blander seg med vannet på bakken.
Skyggen av det som var meg selv blir mindre og mindre. Svakere og svakere. Regnet tar over. Det grå og dystre regnet. Og i det synes ingen skygge. I regnet er skyggen bare en del av det altomfattende grå.
Snart er det ingen ting igjen. Bare minner om det som en gang var. Minnet om noe som spiret av liv. Og døde. Sakte visnet hen. Og ble skylt bort til intet.
*****
Men solen skal igjen skinne. For bak regnet er himmelen alltid blå. Da vil nytt frø spire. Og igjen bli til liv.
Da vil fargene igjen komme. Og kantene og konturene like så.
Når ny spire igjen blir til fullverdig liv. Da vil jeg igjen kaste skygger. Sterke, klare skygger. Og skyggen er da bare en refleksjon. Av det store og sterke liv som igjen spirer i meg.
Et liv av farger og glede. Et liv som vokser og gror til. Sterkt og vakkert. Som alltid strekker seg mot solen.
*****
Men, vil du være der til å se solen skinne. Vil du være der til å se det nye liv spire. Vil du nyte fargene som kommer. Da må du også beskytte spiren.
Den trenger næring. Den trenger kjærlighet. Gir du ikke det underveis, vil du aldri få nyte livet. Den vakre, sterke og fargerike blomsten som spirer til liv. For da vil tornene stikke deg før du rekker frem.
Bildet er herfra
TONER AV TANKER 