Når hjertet vil en annen vei…

Det har snart gått tre uker. Tre uker siden jeg sist holdt deg. Tre uker siden sist jeg krøp inntil deg. Tre uker siden sist jeg kunne kalle deg min. Tre uker…

Det er ikke lenge, men føles som en evighet.

Jeg klamrer meg fortsatt til håpet. Det lille håpet jeg øyner. Fordi du ikke klarer å be meg gå videre.

Men, håpet blir fjernere og fjernere for hver dag.

Hvordan går man videre når hjertet vil en annen vei? For jeg ønsker så gjerne at hjertet skal være min veiviser. Mitt kompass. Jeg er lei av å følge fornuften. Den stien har aldri gitt meg noe før. Jeg ønsker å følge hjertet. Men, hva hvis mitt kompass er gått i stykker? Har hengt seg opp i fortidens retning…

Hvordan plukker man opp bitene av seg selv? De som ligger spredd utover så langt øyet kan se.

Jeg har aldri klart å holde på lykken. Det er min last her i livet. For lykken skremmer meg. Jeg er ikke vant til den. Så når noe godt kommer min vei, så klarer jeg ikke stole på at det vil vare. Jeg klarer ikke holde fast i det gode.

Når solen skinner og treffer mitt ansikt. Jeg nyter den. Men, jeg klarer ikke la være å vente på regnet som kommer. For jeg er så vant til at solens skinn ikke varer. Så jeg rømmer solen tidlig. For å unngå å bli våt.

Jeg tør ikke stole på det gode. Fordi det gjør så vondt når det tar slutt. Når jeg går tilbake til det jeg er vant til. Til smerten, til mørket, til det forutsigbare vonde. For lykken skremmer meg.

Så jeg forsvarer meg selv. Skremmer bort lykken før lykken skremmer meg. Det er min last her i livet.

Jeg vil ikke det mer! Jeg vil tørre å stole på lykken. Jeg ønsker å ta den imot med åpne armer. Bare nyte den og være i den. Så får jeg heller bli skremt.

Jeg gjorde hjertet til mitt kompass. Det føltes godt. Og jeg klarte det en stund. Før jeg på nytt skremte bort lykken slik jeg alltid gjør. For tre uker siden.

Jeg gjorde slik jeg alltid gjør. Jeg skremte bort lykken. Men, mest av alt skremte  jeg meg selv. Fordi jeg et øyeblikk glemte å følge hjertet.

Kanskje mitt kompass er ødelagt. Kanskje viser det nå fortidens kurs. Kanskje er jeg nødt til å ta det fornuftige valg, mens hjertet heles til å på ny vise meg vei.

For hvor lenge kan man leve i håpet? Når man ikke engang vet om håpet har livets rett. Kanskje er det falsk. Kanskje er det bare refleksjoner av det som engang var.

Men, hvordan går man videre når hjertet vil en annen vei?

imgres

Reklamer

11 Svar til “Når hjertet vil en annen vei…

  1. Vet det er lett å si…men jeg synes du skal stole på hjertet ditt, det vet (dvs du) hva som er best for deg…og hvis du kjenner det samme i kroppen i tillegg, er det bare å stå på!! Ta det fra en som har vært der…

    • Jeg vil så gjerne følge hjertet. Men, hvor lenge kan man holde fast i håpet når man ikke vet om håpet har livets rett? Det hjelper ikke hvor mye mitt hjerte vil, hvis hjertet mitt er alene om å ville….

      • Det er veldig vanskelig å gi deg et skikkelig svar på generelt grunnlag…det skjønner du sikkert, jeg tenker at håp ikke er nok i seg selv, man må også sette noe handling bak hvis man skal komme noen vei. Jeg prøver bare å gi deg støtte på at du kan stole på at hjertet ditt, dvs ditt innerste vet hva du trenger…æsj, ser at dette blir i overkant klisjefylt…er godt ment, vet hva jeg snakker om!

  2. Er du sikker på at dette bare handler om deg, at det bare er din «skyld» at det ble slutt? Det er lett å tenke slik, føle slik, når en har opplevd mange svik. Det trenger likevel ikke fortsette å være på denne måten. Kjærligheten er ikke et enmanns-prosjekt!

    • Selvfølgelig er det ikke bare min «skyld». Det er et mye mer sammensatt bilde som så. Et bilde med mange nyanser…
      Men, det er lett å ta på seg skylden. Og særlig når man, som du sier, har opplevd mange svik. Fordi det er lettere å klandre seg selv, enn å innrømme at en er sviktet.
      Det var mye som gikk galt. Mange påkjenninger som til slutt ble for mye. Og jeg, i min usikkerhet, min irrasjonalitet, jeg gikk. Fordi jeg gjorde som jeg alltid gjør. Valgte å såre meg selv, fremfor å risikere å bli såret. Kanskje det var uungåelig. Kanskje det hadde endt slik uansett. Hvem vet? Jeg vet bare at det var jeg som gikk. Det var jeg som rømte. Og det er også mitt ansvar, min smerte å bære….

  3. Det er vondt å lese. Jeg kjenner igjen disse tankene veldig godt fra ting som har skjedd tidligere i livet mitt og som jeg ikke er klar for å dele i en blogg. Men jeg tror man bare er nødt til å prøve å krysse denne grensen, og tenke hva som er det verste som kan skje hvis man gjør det, og tenke at det blir uansett ikke så ille som man tidligere har hatt det. Det er ikke alt man kan kontrollere i livet og ja det er vanskelig å gi slipp, men når man er klar over det selv, så kanskje det går litt lettere for hver gang. Ikke gi opp håpet.

    • For min del er det enkelt å dele det her. Her er jeg jo anonym, selv om enkelte vet hvem som står bak. Men det er mennesker jeg ikke er redd for at skal dømme meg.

      Det er egentlig lite man kan kontrollere i livet. Og man må bare ta utfordringene som de kommer. Det er ekstremt vanskelig å gi slipp. Og jeg vet ikke om jeg klarer. Men, så er det også bare selvpining å gå rundt slik jeg gjør…

  4. Tilbaketråkk: So far, so good! | Toner av tanker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s